Arven fra Europa

Vi lærer barna våre at krig er veien til fred.

            På dommens dag fredag fikk vi vite at Anders Behring Breivik anses som tilregnelig. Om han i tillegg er et produkt av en ubrukelig barndom eller noe annet tragisk, vet vi ikke. Men uansett er han en coctail der den mest fremtredende egenskapen er fascismen. For han ble vold et naturlig redskap på vei mot evig fred. Ideologien hans er ikke verken nyskapende eller særlig spesiell, men en del av en svart europeisk kulturarv som fremdeles syder iblant oss.

            For meg blir mysteriet derfor todelt: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker frem dette Umberto Eco for over 10 år siden beskrev som ur-fascismen? Og er det noe med barndommen i vår kultur, Breviks kultur, som gjør at vi tar som en selvfølge at krig er veien til fred? At det er gjennom vold vi får den morgendagen vi er opplært til å drømme om?

            Henger dette kanskje sammen på en eller annen måte? Kan det være at vår ubevisste men likevel alltid tilstedeværende dyrking av vold og helteroller gir ur-fascismen kontinuerlig næring?

            I sommer kom jeg tilfeldigvis over Fem moralske betraktninger av Umberto Eco, skrevet rett før år 2000. Eco skriver om fascisme, om innvandring, om vårt syn på ”den andre”. Med andre ord, like aktuelt i dag enn da. Eco insisterer på at Europa bærer i seg en type ur-fascisme, som finnes implisitt i våre kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa, spør han, og med kjennskapen vi har nå 12 år senere kan vi vel trygt svare ja.

            Breivik og ekkokammeret hans representerer en del av fascismen som i dag vokser i Europa, selv om den som alltid tar ulike former i ulike land til ulik tid. Men noe er felles, skriver Eco, som dyrking av tradisjoner og helter, politisk kritikk som forræderi, dyrking av helter, konspirasjoner, forakt for svakhet og glorifisering av handling. Ur-fascismen er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Ur-fascismen har også i seg forakt for kvinnen og homoseksualitet, noe som er tydelig i Breiviks macho-ideologi. Ur-fascismen vokser ut av en personlig og sosial frustrasjon, og det handler om å vurdere tilværelsen som en evig krig. Skal man oppnå fred, må man bruke rå og voldelig makt. Man må være beredt til å dø.

Brevik lever mellom Ecos linjer. En plaget sjel eller et sunt sinn, dette er jo han i et digert nøtteskall. Og dersom Brevik har tatt opp i seg en underliggende og alltid tilstedeværende fascisme i vår kultur, så må vi spørre oss hvorfor den har fått lov til å ligge der å ulme på lur, uten at vi klarer å bli kvitt den. Kanskje oppdrar vi våre barn i dette ulmende, helt uten at vi tenker over det? Og sånn overlever fascismen videre generasjon etter generasjon, den nærer på våre ideer, fortellinger om livet og idealer vi planter i våre etterkommere.

I boken Inventing thechild tar den amerikanske litteraturprofesoren Joseph Zornado fatt i historier vi forteller våre barn og analyserer hvordan vi via dem planter idealer vi ønsker å dyrke frem. Disse idealene handler ofte om at vi må gjennom vold og krig for å nå en fredelig fremtid, og historiene handler ofte om å være tro mot autoriteter og tradisjoner for å få dette til. Den som bryter slike premisser, taper.

Det som gjør denne boken fra 2006 spesielt interessant, er at utgangspunktet til forfatteren er skolemassakren i 1999 på Columbine High School i Colorado. Hvordan kunne dette skje, spør professoren, i en vestlig kultur som vi hele tiden forteller oss selv er både progressiv og klok? Han finner svaret blant annet i historier fra Shakespeare, via Brødrene Grimm til Disneys verden i dag, sammen med andre aspekter av moderne oppdragelse jeg dessverre ikke har plass til å diskutere her. Men det handler om konsum, om krav til selvstendighet fra tidlig alder, om unge voksne som bærer i seg nettopp den sosiale frustrasjonen Eco snakker om. For Zornado blir fascisme en naturlig løsning for noen.

”Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på verdens scene og sa: ”Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene igjen skal marsjere på Italias plasser”. Men dessverre, livet er ikke så enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger”, skriver Umberto Eco.

Til oss kom den via en blond ung mann fra Oslos vestkant. Vold og krig er overalt og hvorfor vi blir så overrasket når noen av oss griper til våpen er kanskje det som bør overraske oss mest. Vi må lære våre barn at det finnes motstand til krig, alternativ til vold. At dersom vi dyrker frem en fred i dem innenfra, vil de også tro på den der ute.

Denne teksten sto å trykk i spalten Signert i Klassekampen lørdag 25.8. 2012

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15

Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august

Likhetsfeminisme på ville veier?

For 130 år siden var kampen for kvinners stemmerett i full gang. Det skulle den være i enda noen tiår, og debattene mellom ulike kvinnegrupper den gang, er interessante også i dag. For selvsagt var ikke alle kvinner enige med hverandre, eller hadde det samme synet på hva som var et godt kvinneliv. Med andre ord: Noe vi kjenner igjen fra dagens debatter. Denne teksten skal handle om nettopp det: Hvordan konturene av dagens feminismedebatt er tydelig til stede også i 1880-tallets Norge.

 Av Berit von der Lippe, Linn Stalsberg og Johan L. Tønnesson.

Dette essayet sto på trykk i magasinet Føniks i april 2014. Føniks utgis av Feministisk Forum.

Både fjoråretsstemmerettsjubiluem og årets grunnlovsjubileum gir anledning til å diskutere dette. Og vi spør: Kan det være at retorikken fra fordums feminister forteller oss en hel del om dagens debatter? Kan den gi en pekepinn om hvor vi i dag er på villspor - på et spor der vi muligens beveger oss i retning av likestilling, men ikke av den grunn skaper en bedre hverdag verken for mann eller kvinne?

Har noe gått tapt når vi i dag forholder oss kun til et tilsynelatende verdinøytralt likestillingsbegrep? Når likestilling blir noe «alle» er for, men hvor vi glemmer at også dagens kamp foregår innenfor et gitt samfunnssystem. Det store og vanskelige spørsmålet som dukker opp i denne sammenheng blir: Er vi i ferd med å ta dagens markedsliberale utvikling for gitt også når vi snakker kvinnesak? Bør vi spørre oss hvorfor kvinnefrigjøringskampen forsvant på 80-tallet, og likestillingskampen elegant tok over, uten kritiske spørsmål.

Og i denne sammenheng: Så vi noe av det samme i stemmerettskampen på 1800-tallet?

           

Reaksjonære anti-feminister?

Kort forklart er ulikhetene mellom hovedgruppene av feminister på 1800-tallet disse: Forskjellsfeminister mente at kvinner har behov for ekstra beskyttelse og omsorg i møte med arbeidslivet. Den opplagte grunnen er at kvinner blir gravide og føder barn, men det er også klart at på denne tiden hadde kvinner i tillegg ansvar for husarbeid og barnepass, selv om de var i lønnsarbeid. Det fantes nok også forskjellsfeminister som mente at kvinner har en ekstra evne til å vise omsorg og ta ansvar for hjemmet. Her hersket det uenigheter innad. Det var også glidende overganger mellom mange forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Men sistnevnte gruppe kjenner vi igjen fra mye av likestillingsargumentene i dag: disse mente at kvinner burde og skulle konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn, uten verken fordeler eller bekymringer rundt ulemper hengende ved seg.

Motsetningene mellom disse feminismene dreide seg for en stor del om klasse, noe både dagens og gårsdagens likestillingsfeminisme i altfor liten grad tar innover seg i sin retorikk og politikk. Mange av forskjellsfeministene forholdt seg til arbeiderklassekvinner som faktisk var ute i arbeidslivet, og egentlig alltid hadde vært der, fordi de måtte jobbe. Disse ønsket bedre arbeidsvilkår. Mens likhetsfeministene i stor grad forholdt seg til kvinner som ikke måtte, men ville jobbe, og som ble holdt tilbake av tradisjon og konvensjoner. På den måten forholdt disse seg i større grad til middelklassekvinner, eller det man på den tiden anså som de borgerlige.

I fjor, da vi feiret stemmerettsforkjemperne, så vi at forskjellsfeministene og kritikerne av “den borgerlige likhetsfeminismen” langt på vei har blitt utestengt fra historien om kampen for kvinnestemmeretten. Hvorfor det? Kanskje fordi det er slik, at de ble ansett som bakstreverske og ikke som «ekte feminister».

 «For likestillingsfeministene har forskjellsfeministene alltid vært en pest og en plage. Og er det fremdeles. De er omtalt som antifeminister, som reaksjonære, eller bare tiet i hjel».

Dette skrev Kristin Brantdsegg Johansen treffende i sitt essay i Morgenbladet i sommer (5-11. 7.2013)

For verken nobelprisvinneren Sigrid Undset eller Nini Roll Anker, Kitty Kjelland, Hulda Garborg eller Barbara Ring fikk plass i gårsdagens “gode selskap” da vi feiret stemmerettsforkjemperne. Ei heller sosialisten og stemmerettstilhengeren Fernanda Nissen. Hvorfor ikke? Kanskje kan vi her spore de viktigste røttene til det vi i dag forstår som spenningen mellom forskjells- og likhetsfeminisme. Dette er viktig, skal vi forstå dagens uenigheter innenfor moderne kvinnekamp.

           

Det er et klassespørsmål. Det var nemlig blant forskjellsfeministene, altså disse “utestengte” kvinnene, vi finner det sterkeste engasjement for arbeiderkvinnenes rettigheter – både i skrift, tale og ikke minst i gjerninger. I tillegg var de kritiske til ledende stemmerettsaktivistene for å mangle interesse for moderskap, oppdragelse og omsorg.

Mens mange av borgerskapets kvinner vektla retten til utdannelse og arbeid, kjempet arbeiderbevegelsens kvinner for retten til å være hjemme med barna. For noen kvinner lå friheten i å komme seg ut av huset og inn i arbeidslivet. For andre lå friheten i å komme seg vekk fra et tungt arbeidsliv og hjem. Feministene kunne derfor ikke enkelt enes om at friheten lå i tilgang til, eller frihet fra, arbeidslivet.

Flere av forskjellsfeministene, med uredde talspersoner som Fernanda Nissen i spissen, gikk inn for å beskytte kvinnene mot de verste sidene av industriarbeidet. Krav om særvern ble reist, blant annet gjennom nattarbeidsforbud for kvinner i industrien. Dette forbudskravet ble motarbeidet av dem som gjerne ble kalt “borgerlige kvinnesakskvinner”. For dem var prinsippet om likestilling viktigere. De fryktet at særretter ville danke ut kvinner i konkurransen om arbeid, og at en del godt betalte jobber da ville bli forbeholdt menn.

Kjenner vi ikke igjen dette i dag? Nå er det særlig den tverrpolitiske enigheten rundt arbeidslinja, som paradoksalt nok ble frontet av Arbeiderpartiet, som står for den konsekvente likhetspolitikken. Arbeidslinja tenker man ikke mye over før man ikke er på den, men den betyr i praksis at alle friske voksne i dag må jobbe fulltid for ha fulle rettigheter til velferdsgoder, enten de har små barn eller ikke. Dette betyr at bare heltidsjobb gir fulle rettigheter i form av sykepenger, feriepenger, dagpenger, foreldrepermisjonspenger, pensjon og så videre. Dette betyr at småbarnsfamilier er forventet å benytte barnehage på fulltid for sine barn. Å avvike fra dette betyr store økonomiske belastninger for familier, samt et sikkerhetsnett med store huller i velferdsgoder.

I dag kaller vi dette likestillingspolitikk. Velferdssystemet skal for enhver pris premiere kvinner og menn i fulltidsjobb, og selve tanken om at den kvinnen som bærer fram et barn skal ha noen særrettigheter utover ammeperioden, er politisk dårlig latin.

Men i forlengelse av de såkalte tidsklemmedebattene i dag kommer det smygende en uro og kritikk også fra venstresiden: Er det gitt at kvinnenes frigjøring først og fremst går gjennom salg av arbeidskraft? Er det menneskevennlig å gå inn for slikt salg på et arbeidsmarked der du enten er klassisk proletar eller en moderne, “fleksibel” karrierekvinne som forventes ustanselig å “levere varene”? Er det barnevennlig? Familievennlig?

Kanskje tar man her opp igjen noen av forskjellsfeministenes bekymringer?

Likestilling med vekt på forskjeller

Hva så med de borgerlige stemmerettsaktivistene? Hvor treffende er bildet av likhetsfikserte kvinner som avviste at kvinner hadde, og fortsatt burde tilkjennes, særlige kvaliteter og oppgaver, ikke minst som mødre?

En undersøkelse av de tidlige stemmerettstalene til de tre “borgerlige” pionerene Ragna Nielsen, Gina Krog og Anna Rogstad viser først og fremst at de balanserte mellom forskjells- og likhetsfeminisme, selv om de politisk havnet på motsatt side av Fernanda Nissen. I talene finner vi en avveining mellom de to typene feminisme.

Gina Krog, ofte regnet som selve høvdingen i (den borgerlige) kvinnebevegelsen, hevder i 1885 at samfunnet trenger moderligheten, men dette må være en moderlighet som er «frigjort fra det abeagtige» og som virker «stort og aandeligt, i sin livgivende, nærende, omfattende karakter».

 Anna Rogstad, i dag mest kjent som Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, slår fast under et stemmerettsmøte i 1888: «Det kvindelige element kan ikke undværes i den store samfundshusholdning, ligesaalidt som inden hjemmets vægge.» 

Ragna Nielsen utdyper dette i samme møte: Kvinner og menn har forskjellige egenskaper som er egnet til å utfylle hverandre. Det kvinnelige og det mannlige element må få virke sammen på alle samfunnsområder. Bare da kan man få avskaffet «alle de uretfærdigheder og misligheder, som det ensidige mandfolkesamfund gjennem aarhundreder har indført.»

Det var på denne tiden for lengst blitt vanlig å advare mot kvinnelig stemmerett fordi politisk engasjement blant kvinner ville gå ut over barna. Til slike advarsler svarer Nielsen at hun ikke kan tro at det finnes noen kvinnesakskvinne som vil «at kvinderne ikke mer skal føde børn, ikke selv skal pleie og opdrage disse børn». Men hun tar et forbehold: Det måtte da være «de unge, uerfarne piger, som ikke har idé om, hvad det vil si at ha med smaabørn at gjøre, som føler mange gode kræfter i sig og endnu ikke har erfaret, at der er sat en grænse for dem.» Ragna Nielsen, som selv ikke hadde noen barn, advarer altså mot en feminisme som overser den krevende morsrollen. Men hun avviser selvsagt at moderskap er et hinder for å organisere seg og å legge en lapp i stemmeurnen. 

Kanskje kan de likevel mistenkes for, opportunistisk og/eller strategisk, å tilpasse seg rådende forestillinger om det hellige moderskapet og om kvinnen som hjemmets engel? At de egentlig arbeidet for et samfunn der kjønnene ikke bare var likestilte, men prinsipielt identiske, samtidig som de visste at dette var for drøy kost i en mannssjåvinistisk samtid?  Det lar seg i alle fall vanskelig lese ut av talene deres. De kan inspirere både til forskjells- og likhetsfeminisme, men neppe til “likedan-feminisme”.

Hva skjedde med feminismen?

Hvorfor bringe fram gamle stridsspørsmål, når historien uansett framstår som en suksessiv og suksessrik rekke av seire for kvinnesakene? Det er mye å feire ved jubileum, men festrusen kan lett gå over i hodepine når hverdagens tidsklemme og vellykkethetskrav melder seg dagen derpå. Til tross for alle seire, bør vi spørre oss: Hva så? Hva nå? Slik vi gjør i boka Retorikken i kampen omkvinnestemmeretten, og ikke minst slik det gjøres i boka Er jeg fri nå? I begge disse bøkene ser vi bakover for å kunne se framover. Hva defineres som frihet for en kvinne i dag? Og er hun enig i definisjonen? Eller noe mer nyansert: Er det overhodet mulig å snakke om kvinner som en homogen gruppe med felles interesser? Selvsagt ikke. Med økende inntekstsforskjeller vil ‘arbeidslinja’ oppleves ulikt – av begge kjønn. For også i dag er det slik: Mange må jobbe, og må ta den jobben de får. Andre kan i større grad velge deltid, og har økonomisk handlingsrom til det. Noen igjen, søker karriere, høyere utdannelse og ser arbeidslivet som et sted for selvrealisering og glede.

For mange av kvinneaktivistene på 1970-tallet handlet kvinnekamp i større grad om kvinnefrigjøring, et begrep som rommet langt mer enn like muligheter for begge kjønn. Og kvinnefrigjøring, det hadde mye til felles med forskjellsfeminismen fra begynnelsen av århundret. Man hadde større visjoner, kanskje slik Aase Bang mente allerede i 1972: Kvinnefrigjøring handlet til syvende og sist om menneskets frigjøring og en annen samfunnsordning. Likestillingskampen er selvsagt viktig og verdifull, men kanskje er det i kvinnefrigjøringen man finner feminismens samfunnskritiske brodd? Og kanskje mistet feminister i stor grad på den på 80-tallet?

Med slagordet “det personlige er det politiske” ble dørene åpnet for en økonomisk fundert samfunnskritikk med plass til både kultur, identitet og politikk. Ved å endre grunnleggende strukturer ved samfunnet, ville man frigjøre både kvinner og menn. Omsorg skulle i fokus. Arbeidslivet var selvsagt frigjørende fordi det ga kvinner økonomisk selvstendighet, men det var også kritikkverdig og kunne være utbyttende. Derfor måtte arbeidslivet endres, og forslag som sekstimersdagen kom på dagsorden som en del av kvinnefrigjøringen.

Men målene endret seg i kvinnekampen, og langt fra bare i Skandinavia. På 80-tallet tok likestillingstanken over stafettpinnen fra frigjøringsfeminismen, slik blant andre den politiske filosofen Nancy Fraser peker på. Noe av forklaringen tilskriver hun 1980- og 90-tallets framvekst av markedsliberalismen og nyliberalismen. Maggie Thatchers beryktede slagord «There is no such thing as society» kan utmerket godt forenes med en “feminisme” som kretser rundt den potensielt vellykte, vestlige kvinnens karriereplanlegging.

Individet kom i fokus. Det radikale potensialet fra 1970-tallet er kooptert, kapret, ikke bare av dagens markedsliberalisme og dets forsvarere i ulike kulører, men også av de fleste feminister. Idalou Larsen, en markant aktør blant 70-tallsfeminstene, skrev i stemmerettsjubileumsåret: “Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner.” (Morgenbladet, 25.7-1.8.2013.)  Hun tilføyer: “Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkeligheter, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav.”

Når Aps Helga Pedersen foreslår at kvinneandelen i statseide, børsnoterte foretak skal utgjøre 40 prosent, er dette helt i tråd med partiets likhetsfeminisme, i hovedsak basert på kvantitet. Å stille spørsmålstegn ved dette målet er et nærmest umulig foretakende for feminister av i dag. Men er det kvinnefrigjørende å hjelpe en bedrift med å maksimere sin profitt innenfor dagens system? Hva slags bedrifter det måtte være snakk om – våpenprodusenter eller oljesandutviklere - og hvilke handlingsrom kvinner gis, får eller tar, synes irrelevant. Dette er muligens likestilling, men er det kvinnefrigjøring?

Med rett og plikt til å drepe

Med verneplikt også for kvinner har likestillingen i Norge nådd et høydepunkt. Flagget kunne virkelig heises til topps i juni i fjor samtidig som 100-årsjubileet for kvinnestemmeretten ble feiret. Og enkelte kvinnelige fredsforskere heiste faktisk flagget – for begge høydepunktene. Det samme gjorde representanter for fredspartiet SV. Målet for reell likestilling var nådd. Den mest erketypiske mannsbastion var inntatt – retten til å drepe. At kvinner kan være dyktige soldater, betviles ikke. At verneplikten i et out of area-forsvar skulle være en kvinnepolitisk seier, er mer tvilsomt. I likestillingsfeminismens navn kan man ende opp med å likestille for likestillingens skyld. Som om likestilling i seg selv er et mål, og ikke bare et middel mot et større mål: En bedre verden for alle mennesker. Her dreier det seg ikke minst om økt sikkerhet for flest mulig.

Men vent litt: Også en variant av forskjellsfeminismen kan mobiliseres når temaet er behovet for kvinnelige soldater. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en tale i 2006 spør hvorfor det bør være flere kvinner i militærtjeneste, svarer hun selv: “Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien” (Strøm-Erichsen 2006: “Kvinner med kompetanse i forsvaret”).

Her lar Strøm-Erichsen liberal likestillingsfeminisme og en komplementær kjønnsforståelse inngå i en spesifikk utgave av retorisk harmonisk enhet: Vi er både likestilte og forskjellige. Fordi vi er likestilte, må eller bør “vi” ha flere kvinner inn i det militære. Fordi vi er forskjellige, vil kvinners deltakelse være en fordel – for det militære fredsarbeidet.

Hvis man velger å se bort fra globale maktstukturer og istedenfor nøyer seg med å fokusere på det norske forsvaret som et entydig gode, kan denne type ‘likestilling’ synes tilforlatelig. I dagens USA-ledede kriger mot terror, blir det langt mer problematisk. Da blir spørsmålene: Hvem er ‘våre’ fiender? Hvem er det vi beskytter og gir sikkerhet?

Perspektivene blir for snevre. Dermed blir terrenget man skuer inn eller ut i, svært begrenset. Her mener vi Bourdieus forståelse av doxa gir oss nyttige grep knyttet til norsk forsvarspolitisk diskurs. (1987) Ifølge Bourdieu vil det i ethvert samfunn finnes et doksisk rom, noe man ikke stiller spørsmål ved fordi noen vil søke å fremstille “noe” - ofte det vesentligste ved samfunnsstrukturene og styringen av disse - som naturgitt og naturlig(vis) godt. Utenriks- og forsvarspolitikk krever nødvendigvis en viss plass i dette rommet. Det handler om å holde potensielle politiske temaer utenfor diskusjon. Dette gjør man ved å opphøye en del av symbolsystemet til rett mening, og ved å avvise blasfemikere adgang til redskaper for å kjempe om definisjoner av virkeligheten. Når norske medier bidrar til mindre åpenhet rundt forsvarspolitiske temaer enn mange andre lands medier, skyldes det blant annet en relativt stor grad av konsensus om Norge som et fred(en)s land.

Det feltet hvor opinionen slipper til, gir - og stadig med referanse til Bourdieu - rom for to typer diskurser: Den heterodokse (ulike lærdommer) og den ortodokse  (den rette lærdom). Den første åpner for reelle diskusjoner hvor ulike meninger er legitime og ulike stemmer høres; i den andre tillates en type “diskusjon” der de(t) rette svar allerede fins og bare et selektivt utvalg stemmer høres eller slippes inn (Bourdieu 1972). Denne type spørsmål er særdeles relevante med hensyn til det kvinnefrigjørende ved jenters og kvinners deltakelse i det militære. Militærtjeneste i Norge er en ting. Dagens økende militarisering av samfunn – og verden – er noe annet, men bare så altfor reelt.

I lys av Bourdieus terminologi stiller vi derfor følgende spørsmål: Hadde vi i Norge en reell diskusjon i forkant av Operasjon Varig Frihet og norsk deltakelse i denne (som jo har blitt Operasjon Varig Bombing)? Befant, når alt kommer til alt, den offentlige, norske diskursen seg hovedsakelig i rommet for ortodoksien, der hvor svarene egentlig var gitte og de viktigste spørsmålene ikke en gang ble stilt fordi det doksiske felt bare tillot noen få spørsmål å slippe inn? Bør – eller kan – ikke denne type perspektiver også inkluderes i spørsmål om verneplikt for kvinner? 

Feminisme på kapitalismens premisser?

I boka Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og sosiologen Hester Eisenstein om feminister i dag ubevisst eller bevisst bidrar til å styrke nyliberalismen og det frie marked. Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf?

Eisenstein hevder at denne utviklingen, altså at kvinner inntok yrkeslivet fra 1970-tallet av, var tett sammenvevd med den økonomiske utviklingen i samme periode. Hun mener også at dette tette forholdet mellom økonomi og feminisme langt fra er utforsket tilstrekkelig eller virkelig forstått. I dag, hevder hun, kan det ha gått så langt at feminismen har endt med å støtte denne økonomiske utviklingen på måter man ikke klarte å forutse. Feminismen har altså i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Denne påstanden fra Eisenstein burde bli et permanent tankekors for feminister. Kan det være at forkjemperne for friheten til å arbeide og gjøre karriere hadde noen blinde flekker? Fikk kampen utilsiktede konsekvenser?

Gikk likestillingsfeminismen seg litt vill på veien frem? Glemte man det store bildet? Blir det som Naomi Klein sier i boka No Logo: Vi gjør bitte små endringer som kanskje bidrar til en og annen kvinnes trivsel, men ser ikke samtidig at vi støtter et system som skader enda flere – og stadig mer av levende liv.

Mens kvinnepionerene i kampen for stemmerett måtte bryte med fastlåste forestillinger om kvinnenes natur, er det etter vårt syn andre forestillinger kvinner, sammen med en god del menn, bør gå løs på i dag: Forestillinger i dagens Store fortelling om den naturlige utvikling der Markedet i økende grad får framstå som protagonist og helt: Markedet krever, og ‘vi’ må så å si bare adlyde. Er det politiske i ferd med å bli et privat anliggende?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være kjernen i all feminisme. Kvinnefrigjøring var, er og blir et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling. I likestillingens navn har kvinner skullet bryte gjennom glasstaket. Og svært mange i en god del land har faktisk gjort det. Har glasstaket tatt fokus fra selve huset – det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst: fundament?

Referanser

Bourdieu, Pierre 1972: Outline of a theory of practice.  Cambridge.

Eisenstein, Hester 2009: Feminism Seduced, How Global Elites Use Women's Labor and Ideas to Exploit the World.  Boulder: Paradigm

Klein, Naomi 2000: No logo. London: Flamingo.

Alltid beredt

Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv

Det er nesten latterlig hvor mange små stikk den allmenne kvinne skal få fra ualminnelige kvinner i toppledelse for tiden. Som for eksempel da Spekters leder Anne-Kari Bratten i romjulenuttalte at «Kvinner må jobbe mer», eller NHO’s Kristin Skogen Lund på forsidenav Aftenposten: Det finnes intet glasstak. Og videre: Men derimot finnes det au pairer. Og Hilde Haugsgjerd i Aftenposten: Kvinner som vil opp og frem må velgeriktig mann. Og dermed: Får man ikke til likestilling på hjemmebane – er også dette hennes skyld. Kjønnsforsker Anne Grethe Solberg i samme avis: Kvinner sutrer for mye om dobbeltarbeid og omsorgsoppgaver.

Det er ikke bare glasstakene som plutselig er borte, men også grensene for kritikk av kvinnelivene til dem som ikke jobber fulltid i lønnsarbeid. Vi vil så gjerne at mann og kvinne skal være like for arbeidsgiver i lønnsarbeidet, men vi vet altfor lite om ulikheten som sannsynligvis preger resten av dagen. For er det virkelig slik at hun jobber mindre enn han, hvis jobb inkluderer ulønnet arbeid og omsorg? Og enda mer: ansvaret for at husarbeidet og omsorgen utføres? Altså, det som på sett og vis er en slags lederjobb i ulønnet sektor. Og lederjobber, de kan være som Skogen Lund sier: både ukomfortable og krevende.

I forskningsrapporten Likestilling oglivskvalitet fra 2007 hevder over 84 prosent av kvinnene at de bruker mer tid enn sin partner på å organisere oppgavene i familien. Bare 14 prosent av menn oppgir det samme. Svenske undersøkelser rapporterer liknende tall. Det som finnes av forskning på planlegging av hjemmeoppgaver dokumenterer at dette er kvinnearbeid. I moderne familier med eksfamilier og bonusbarn kan man mistenke at selve organiseringen og tankearbeidet tar stadig mer tid.

En undersøkelse blant langtidssykmeldte i Oppland konkluderte med at menn blir syke av jobben, mens kvinner blir syke av privatlivet. En av forskerne, Kari Bjerke Batt-Rawden, sa i bladet Velferd i 2011 at hun var litt overrasket over at kvinner og menn lever så forskjellige liv. I Helene Aarseth sine studier av likestilte par i typisk middelklassesegmenter fra 2011 oppdager hun i noen av parene det samme: Hun er initiativtageren, han utfører ordre. Dermed blir det slik at hun har et ansvar som sitter i kroppen. Hun er i kroppslig beredskap på hjemmebane.

I dag er det få diskusjoner om arbeidsbegrepet, samtidig som det heller ikke diskuteres hvordan ulike typer arbeid er gjensidig avhengig av hverandre. Dermed forholder vi oss automatisk til én modell der fulltidsjobb, i lønnet arbeid, i alle livets faser blir et moralsk imperativ og alle tings målestokk. Men ulønnet arbeid er en forutsetning for at folk kan jobbe lønnet. Og motsatt.

Fordi arbeid automatisk anses som lønnsarbeid, blir likestillingspolitikk og personlig suksess også målt mot dette idealet. I dag aksepteres argumentet om at alle, kvinner og menn, har plikt til fulltidsarbeid for å støtte oppunder velferdsstatens bærekraft. Dette uten å vite nok om hvilket bidrag til velferdsstaten deltidsarbeidende eller hjemmeværende faktisk gjør i det daglige, uavhengig av om disse er kvinner eller menn.

Kravene om dobbeltarbeid kan derfor bli en nådelås øvelse for den som har/tar lederjobben hjemme. Fordi denne rollen fremdeles innehas av flest kvinner, kan hennes totale arbeidsbelastning i løpet av en dag kan bli større enn hans.

Dersom dette viser seg korrekt, er det betimelig å spørre seg hvorvidt dette er en underkjent forklaring på kvinners sykefravær fra lønnsarbeid, eller hennes valg av deltid i perioder. Vil vi virkelig forstå folks hverdagene til folk, krever det av oss at vi ser helhetlig på hverandres liv, anerkjenner omsorg og hjemmearbeidet som verdifullt og tidkrevende, og ser etter andre målestokker for samfunnsbidrag enn bare heltidsjobben.

Dette sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 8. januar

Blir fri fra julestresset og kjøp "Er jeg fri nå?" i julegave!

Julegavetips!

Denne boka om tidsklemme, arbeidsliv, småbarnsliv, kvinneliv og til slutt: forbruk, miljøhensyn og ideen om sekstimersarbeidsdag anbefales av meg - altså forfatteren selv - pussig nok. 

Veldig bra julegave til en venninne, moren din, han som er opptatt av klimasaken eller de som akkurat har fått barn. Noen som synes arbeidsliv er spennende, eller noen som ikke helt får det til. Faktisk vil jeg tro den interesserer alle som generelt er opptatt av samfunn og hvorfor vi lever som vi gjør i dag. Kanskje en akademiker i familien, eller en student?

Kjøp boken i alle mulige bokhandlere på nett!

Kjøper du via Aschehoug kontakt meg, så skal du få en rabattkode: linnsta@gmail.com

Ønsker du en signert utgave, send meg en epost og kjøp direkte fra boden vår.

Her er noen utdrag fra noen av omtalene i media:

IdaLou Larsen i Morgenbladet:

"Stalsbergs bok er en reflektert, veldokumentert og provoserende analyse av de uheldige konsekvensene av en likestillingspolitikk som nærmest av prinsipp avviser at det finnes forskjeller mellom kjønnene. Er jeg fri nå? er den viktigste kvinnefrigjøringsboka på mange, mange år – en brannfakkel som man skulle tro ville få dagens feminister til å ta sentrale samfunnsspørsmål opp til debatt."

Tidsskriftet Sykepleien:

"Det store ordet i denne boka er solidaritet. Med hverandre, med verden og med miljøet. Forfatteren etterspør verdier som hun mener tidligere kjennetegnet feminister og kvinnebevegelsen, men som nå i det stille går tapt for orientering mot nyliberalisme og effektivitet i markedsøkonomisk forkledning."

Elin Ørjasæter i Vårt Land:

"Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle. Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde."

I sommer kåserte jeg over boken i Sommer i P2:

Kronikk  i Aftenposten:

En feminisme for fremtiden:

Kronikk i Bergens Tidende: 

Husmoren som kvinnekampens evige nøtt:

Det meste av annen medieomtale har jeg samlet på bloggen! 

God julehandel! Tenk så fredelig den blir om bare klikker litt rundt på nettet og dermed er handelen i boks :-)

Husmoren: Kvinnekampens evige nøtt

I år, når vi feirer 100 år med norske kvinners stemmerett, og kvinnesak stadig vekk får komme på dagsorden, er det særlig det vi kaller tidsklemme som har blitt dagsorden.

I debatten finnes feminister som helst vil være hjemmeværende med barna sine, mens andre feminister, nokså kvinneusolidarisk, mener dette er usolidarisk mot alle som deltar i arbeidslivet. For her er begge leire skjønt enige med seg selv: Noen mener det er frihet å kunne være hjemme og slippe arbeidslivet - og at dette er også best for barna. Andre mener like bestemt at friheten er å være yrkesaktiv og at barnehage dessuten er bra for barn. Debatter rundt deltid og heltid en annen variant av den samme uenigheten.

Baksterversk husmor

Denne høsten har det kommet to bøker; Det stille mammaopprøret og Familieliv i likestillingsland, som begge utfordrer den norske offisielle forakten for husmorlivet. For det er jo det det er, en slags forakt. Husmoren er, særlig for feminister som liker å arbeide ute, noe svært bakstreversk og reaksjonært. Men hvis man leser disse bøkene med et noenlunde åpent sinn, særlig Anne Hilde Bermingruds Familieliv i likestilingsland, finner man at hun forsøker å fortelle oss noe mye mer enn bare historien om da hun var hjemme et ekstra år med det minste barnet. Noe om verdier i samfunnet i dag, og om normer og forventninger som blir en del av oss, både privat og i politikk. Og om omkostningene ved å velge noe annet enn det som er forventet, ikke minst økonomisk. Og her blir dagens feminisme utfordret.

Spørsmålet om hva som er frihet for en mor har i alle år vært en nøtt for kvinnesaksforkjempere: er det frihet fra arbeidslivet eller frihet til det, vi skal kjempe for? Fra det offisielle Norge får vi vite at nøtten er knekket: frihet er å arbeide. Men fra den mer uformelle flora i debattspalter, gjennom samtaler i nabolaget eller i blogger, vet vi at denne løsningen ikke er helt smertefri eller uproblematisk for alle.

Ofte i media

I dag finnes det knapt en fulltidshusmor i Norge. Faktisk utgjør hun bare to prosent av kvinner her til lands. Det betyr at hun er uproporsjonalt ofte tilstede i mediene i forhold til i faktiske hjem. Til hennes unnskyldning kan det tenkes at det finnes damer (og menn!) som ønsker de var henne, men som ikke har råd, eller tør ta sjansen på å stille seg på utsiden av velferdsstaten. Hvis man tar noen skritt tilbake, og skuer utover vårt eget samfunn fra utsiden, er det jo unektelig litt underlig at dette å passe på egne småbarn anses så ut, at over 90 prosent av ettåringer går i barnehage. Hvis vi kan velge så fritt, hvorfor velger vi da så likt? Svaret er selvsagt at vi ikke kan velge så fritt som vi liker å tro. Hvis vi hadde kunnet det, hadde vi ikke hatt en tidsklemmedebatt i det hele tatt.

De tankene det offisielle Norge tenker fullt ut og som vi preges sterkt av, er at vi skal ha barn og jobbe fulltid, samtidig, hele vårt voksne, friske liv. Familiepolitikk kaller vi det, dette at arbeid og barn skal kunne kombineres. Det betyr at alle insentiver fra politisk hold handler om å motivere til fulltidsarbeid, og at velferdsgodene følger innsatsen din i yrkeslivet, den såkalte arbeidslinja. Det er selvsagt mye i dette å feire, men slett ikke være ukritisk takknemmelige, slik vi ofte får høre at vi bør.

Kortere dager

Å hevde at man bare kan velge å være hjemme, slik den politiske høyresiden har for vane, er dermed en bløff. Det valget er det de færreste som har råd og mulighet til å ta, selv om de er overbevist om dette ville være det beste for seg og sine en periode. Derfor kan man ikke avspise kvinner og menn som ønsker å være mer hjemme med at de bare kan velge det. Det gjelder noen, men skal det kunne gjelde, må vi ta noen strukturelle grep – sammen.

For min del betyr dette å diskutere ting som kortere normalarbeidsdager eller muligheter for en type borgerlønn, noe jeg også skisserer i boken jeg ga ut rett før sommeren. For kvinnefrihet for meg, er å kunne velge i større grad enn i dag. Skal man kjempe feministiske kamper i dag, må det være for å utvide dette hverdagsvalget, som oppjusterer verdien av omsorgsarbeid, gjerne på bekostning av statusen karrierelivet har i dag.

Bærekraftig feminisme

Men ingen feminisme i dag kan leve uten en samfunnskritikk som tar hensyn til jordkloden vår. En feminisme altså, som tenker bærekraftig i alt den er og alt den krever. Å stadig vekk tenke at feminisme er å sprenge flere glasstak, å tjene mer penger, å kunne kjøpe flere klær og gjenstander man ikke trenger, å komme seg inn i styrer for ukritisk å øke veksten i bedriften, kan ikke lenger være en feminisme for vår tid. Det er her vi kan ta innover noen av tankene til kvinner som velger annerledes.

Vi tenker ofte på 1950-tallet når vi tenker på husmødre. For da var det motsatt av nå. Da ble det i Norge lagt til rette for at arbeiderkvinnen skulle ha råd til å være hjemmeværende. I samme periode åpnet det seg mange nye yrkesmuligheter for kvinner. I teorien kunne hun velge om hun ville være hjemme eller jobbe, men i praksis følte mange kvinner at de ikke hadde noe valg. De ble hjemme.

Karrierejaget

Men også 1950-tallet var en mer paradoksal tid enn mange tror. Husmoren fikk en høy status, og samfunnet endret seg mye på kort tid. At man skulle kunne forsørge familien på én inntekt, ble derfor en del av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Husmoren fikk spesielle rettigheter. Det ble opprettet barneparker slik at hun kunne få noen timer «fri», hun kunne få husmorvikar hvis hun ble syk og noen dro til og med på organisert husmorferie. Kvinners frihet lå kunne få slippe lønnsarbeid. Men verken i fagbevegelsen eller i Arbeiderpartiet var det full enighet om dette. Debatten gikk friskt: Var ikke det å ha et utearbeid et viktig demokratisk prinsipp? Hvordan kunne kvinner ellers delta i samfunnet om de ikke deltok i arbeidslivet?

Og på 70-tallet med ble dette forsterket med: Hvordan kan en kvinne bli fri uten egen inntekt? Men samtidig: Man ønsket den gang friheten frakonkurransesamfunnets individualistiske og antisolidariske, miljøuvennlige karrierejag.

Plass til begge

I dag er det kvinnesak og forene alt dette: frihet til en annen balanse i hverdagen for dem som ønsker det. Friheten til egen inntekt og velferdsgoder. Men også friheten i å føle man er nok sammen med familien. Friheten i å vite at vi forvalter samfunnet til det beste for klima og miljø.

Arbeidslivet frigjør så klart, men det kan også gjøre ufri. Nettopp dette tvisynet kunne forene kvinner over et bredere spekter, holde fast i bevisstheten om at kvinner lever i ulike samfunnsklasser og selvsagt har ulike ønsker for sine liv. De som i dag snakker om verdien av å være hjemme, minner oss på andre verdier enn i de offisielle. En moderne kvinnebevegelse bør kunne kreve hverdagen med plass til begge.

 Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 28. august

Et skred av velferdskutt mot de fattigste i England

Statsminister David Cameron vil alltid bli husket for denne dagen: 1. april innfører han et snøskred av velferdskutt mot Englands arbeidsløse, syke, handikappede og fattigste.

Det er ingen spøk, på tross av dagen i dag, dette er en britisk tragedie. The Welfare Reform Bill er det største inngrepet i England siden velferdsstaten ble en realitet med Labour-regjeringen etter andre verdenskrig.

Britiske kommentatorer påpeker det opplagte: Fra i dag sendes mange fattige familier fra sosialhjelp til tigging, noen til sult og andre til hjemløshet. Frivillige organisasjoner og kirkesamfunn stålsetter seg. De vet det vil bli en kraftig økning av familier som nå trenger mat, klær, hjelp. Charles Dickens bør helst sprette opp fra sin grav og begynne nye historiefortellinger. Men selv virkeligheten kan være vanskelig å tro når man forsøker fatte det som nå skjer i et av våre nærmeste naboland. Det er allerede enorme klasseskiller i England. Nå blir dette gapet mellom de som har og de som ikke har enda større. Kanskje permanent, spekulerer noen.

Leslie Morphy fra Crisis, som jobber for hjemløse, sier til avisen the Daily Mirror i dag: – Våre fattigste møter en kald april etter disse kuttene. Resultatet er elendighet, kalde rom, lange køer ved matutdeling, ødelagte familier, folk som ikke klarer betale husleien sin og mer hjemløshet. Katastrofalt for dem det gjelder, men trist for oss alle sammen.

- En skam, roper avisen The Daily Mirror fra sin forside i dag, og fortsetter med å kalle det Camerons krig mot fattige. En kontrast til den David Cameron som vant valget under stadige påstander om at The Conservative Party var the caring party. Målet er, hevder Daily Mirror og andre aviser, å fortsette ødeleggelsen av velferdsstaten der Margareth Thatcher slapp.

Som en kontrast til å kutte i velferden til de svakeste kuttes samtidig skatten til de som tjener 150 000 pund eller mer. Et paradoks, siden innsparingen på de fattiges bekostning hevdes å være et virkemiddel for å få landets økonomi i balanse.

Soveromsskatt og kutt i boligstøtte
The Welfare Reform Bill ble vedtatt i januar i år og består i hovedsak av ni ulike velferdskutt mot folk som mottar statlig støtte. Mange familier blir rammet av mange kutt parallelt. Se hele listen over kutt her.

Et av de mest omtalte kuttene som kommer i dag er den såkalte ”soveromsskatten”: Har du et soverom ekstra du ikke bruker i leiligheten du bor i med støtte fra det offentlige,må du enten flytte til noe mindre eller tåle et godt kutt i støtten. 14 prosent kutt om du har ett rom ekstra, 25 prosent kutt om du har to.

Dette kan høres logisk ut, men faktum er at trangboddhet er et mye større problem blant denne gruppen. Og dette: Det finnes svært få kommunale leiligheter som er så små myndighetene vil folk skal flytte til. Noe som betyr at mange vil tape sosialhjelp, fordi de har fått tildelt et for ”stort” hjem, men samtidig har de ikke noe mindre sted å flytte selv om de skulle ville det. Det er reduksjon i økonomisk hjelp som er målet her, ikke en svær flyttesjau, for også regjeringen kjenner til fakta når det gjelder tilgang til boliger.

Også arbeidsløse merker innsparingen. The Guardian har avslørt hvordan folk på arbeidsformidlingen har fått ordre om å finne enhver mulighet til å få folk vekk fra støtteordninger. Nye hindre innføres: som at folk må søke om støtte online – men mange har ikke datamaskin og mange skriver og leser dårlig.

Som et siste skudd for baugen kommer nå dette: Budsjettet til fri rettshjelp reduseres fra 22 til 3 millioner pund. Blir familien din kastet på gata har du nå bare krav på telefonisk hjelp, ikke faktiske møter med en advokat. Mange sentre for fri rettshjelp legges nå ned, noe som betyr at fattige ikke lenger får hjelp i forhold til urettferdig behandling fra arbeidsgiver, utleier eller om man ikke får lønningen sin.

Også handikappede rammes. I følge Disability Rights UK kommer 450 000 handikappede til å tape økonomisk på denne reformen. Mange av dem vil rammes av flere ulike velferdskutt samtidig.

Om å bygge opp forakt for de fattige
I årevis har den konservative regjeringen i England hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Så langt i ordbruken gikk ledelsen i partiet, at de fikk krass kritikk fra egne rekker og blitt bedt om å endre ordbruken sin.

Men de klarte likevel ikke å la være å le tilfreds, representantene fra The Conservative Party i det britiske parlamentet da denne reformen ble vedtatt i januar i år. Så ubehagelig synes noe av Labours folk det var, at de bønnfalt dem, uten hell, om å stoppe latteren.

Polly Toynbee i avisen the Guardian mener vi må tilbake til kong Edwards tid for over 100 år siden for å finne liknende politisk retorikk om folk med lav eller ingen inntekt. Og media har ofte kastet seg over retoriske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg ”at arbeid lønner seg”.

For slik praktiserer man splitt og hersk og får en viss støtte blant folk og velgere: Man sier til arbeidere i privat sektor at deres motpart i offentlig sektor har gullbelagte pensjonsordninger og andre altfor gode ordninger. Sannheten er at ansatte i offentlig sektor faktisk har måttet tåle lønnskutt, og for å stagge deres gryende motstand, må regjeringen peke på naboen deres som mottar sosialhjelp: Burde ikke hans velferdsgoder begrenses når du selv, som jobber hardt, må lide tap?

Bakenfor ligger dette argumentet: Vi – det konservative partiet – står opp for folk som jobber hardt. Og selv om Labour heldigvis har gått i mot denne velferdsreformen, har partiet lenge støttet opp mot den samme retorikken: Labour er partiet for dem som jobber hardt, ikke for snylterne. Bare sjekk hva partiet vårt heter: Labour.

Dermed har gruppen som lever isolert og arbeidsløst, handikappet eller i uføre i underklassen i praksis svært få som taler deres sak i politikken. De har heller ingen felles røst. Dette kommer godt med for David Cameron når velferdskutt skal innføres uten for mye bråk.

Hvor mange briter vet egentlig hva som skjer i dag? Mange vet, særlig folk som leser aviser som The Guardian og The Independent, og til og med tabloiden the Daily Mirror, som alle har fulgt reformen med argusøyne. Også TUC (Trade Union Congress), tilsvarende norske LO, har reagert sterkt, det har også de fleste instanser som jobber på bakkeplan med de fattige, samt mange kirkesamfunn, ved siden av forskere på sosiale forhold. Britiske forskere har lenge sett at de fattigste i landet stadig får forverrede levekår. Gjeld og mangel på mat øker i mange familier, og mange nye grupper oppsøker sentre der de deles ut gratis mat, et sikkert tegn på at mennesker har falt gjennom velferdsnettet.

Men de største tabloidene har knapt nevnt reformen. Der er en god historie hun eller han som har lurt systemet. Og dem finnes det selvsagt også noen av. Det britiske velferdssystemet er ikke perfekt. Særlig dette at generasjoner blir sementert i fattigdom og arbeidsløshet er reelle problemer som sikkert kunne trengt en reform eller to. Men å svekke de svakeste, styrker ingen, heller ikke samfunnet som helhet.

Desperat fattigdom
Save the Children (Redd Barna) avslørte nylig hvordan fattige familier faktisk lever i England. En verden som synes langt unna konservativ retorikk eller tabloide avisforsider: om foreldre som må velge mellom å ha et varmt hjem eller gi barna mat, om voksne som ikke spiser for å heller gi maten til ungene. Og mye mer.

Også ulike kirkesamfunn har reagert sterkt på hva slags ord som brukes for å beskrive fattige. Nylig sendte flere kirkesamfunn sammen ut en kritikk av velferdskuttene, og Paul Morrison fra Metodistkirken sa at disse kuttene er en symptom på at hvordan fattigdom forstås helt feil. Til BBC sa han: – Man snakker som om disse folkene fortjener å være fattige, at de er mindreverdige mennesker.

Kirkesamfunnene har studert mediene i en egen rapport, og har funnet at de reproduserer seks myter om fattige: de er late, de er avhengige av rus eller alkohol, de lurer systemet, har et lett liv og har selv skyld i sin misere.

Det som skjer i England i dag er et brudd mellom staten og statens aller fattigste. Hvilke sosiale utfordringer og menneskelige tragedier som kommer i kjølevannet av dette er nesten ufattelig. Polly Toynbee i avisen the Guardian nekter å tro at folk ikke ville vært sjokkerte om de faktisk kjente til det som skjer, selv blant velgerne til det konservative partiet. Ville de akseptert det jordskjelvet av sosial ødeleggelse som nå skjer i deres navn, spør hun.

Det som skjer i England kunne aldri skjedd her, tenker vi. Men det konservative partiet i England har søsterparti også her, og krisen som har rammet landet har (ennå?) ikke nådd oss. Og også vi kjenner retorikken omkring mistilliten rundt folk på uføretrygd eller sykemeldinger, også vi får høre at det skal lønne seg å arbeide (som om vi ikke vet det). Det som skjer i England er ekstremt, og fattigdommen landet sliter med er ikke vi i nærheten av.

Hva som er kutyme på politisk toppnivå vet jeg ikke, men desperasjonen som fra i dag rammer hundretusenvis av britiske familier burde kanskje få noen politikere her i landet til å pirke David Cameron litt hardt i skulderen og si at katastrofen som følger dette snøskredet, den har han selv skapt.

Denne teksten sto på trykk på radikalportal.no 1. april 2013

Ærlighetens pris på NRK-debatten

Torsdag 14.mars deltok jeg på Debatten på NRK1. Temaet var Inga Marte Torkildsens uttalelse rundt verdien av å være hjemme versus det å være i lønnsarbeid. Hva mente hun egentlig med dette?

Hele debatten kan man se her.

Dette var, kort etter hukommelsen og litt stikkordsmessig, det jeg sa i Debatten:

• De siste dagers debatt om tidsklemma kan tolkes som et signal fra kvinner og menn om at dette jaget eller stresset vi kjenner på i hverdagen til slutt blir for mye. Tidsklemma sier dermed noe mer om samfunnet rundt oss enn bare noe om hvordan vi lever i familien. Når jeg skal forstå tidsklemma vil jeg forstå samfunnet rundt familien.
• Når panelet diskuterer, hører jeg hele tiden ord som "vil" og "valg". Men arbeid handler for de fleste ikke om hva vil, men at man må, når det gjelder å arbeide. Folk trenger pengene. Derfor må vi alltid ha et klasseperspektiv, selv om det ikke er så populært for tiden, når vi diskuterer kvinnekamp. Det betyr at vi må ha et tvisyn på arbeidslivet: Arbeidslivet er selvsagt frigjørende, men kan også være undertrykkende og gjøre ufri. 
• Å være kritisk til dagens dobbeltarbeidende familiemodell betyr ikke at man nødvendigvis ønsker seg tilbake til et husmorliv eller en 50-tallsfamilie. Det gjør i allefall ikke jeg. Løsninger vi kunne diskutere i stedet, er for eksempel kortere normalarbeidsdager, som ekstimersdager eller 30-timersuke. Det kunne kanskje føre til at flere damer som jobber deltid i i dag, fikk mulighet til å jobbe fulltid, og at flere menn som ønsker mer tid med barn og familie får mulighet til det. Litt mer tid hjemme, litt mindre til i arbeidslivet

Torkildsen etterlyste ærlighet i debatten rundt deltidsjobbing, og mente med det at vi må ærlige rundt hvor mye kvinner taper på ikke å jobbe fullt - i kroner og velferd. Det er sant. Men de siste ukers debatt har også vist oss mange andre ærligheter, som fortellinger fra kvinner og menn som ikke fikser fulltidsidealet og tviler på om det er barnas beste.
Det er også en ærlighet likestillings- og barneministeren må tåle og forholde seg til. Om vi fremdeles tenker at det personlige er politisk er dette hennes arbeidsområde.

I april gir jeg ut boken "Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land" som handler om mye av dette.

Feminismen må være systemkritisk

At noen kvinner prioriterer barn og deltid betyr ikke at 50-tallets husmorideal er tilbake.

Turid Lilleheie har flere interessante betraktninger i sitt innlegg om likestilling og kvinnefrigjøring på Radikal Portal. Det er heller ikke vanskelig å være enig i hennes utgangspunkt: økonomisk uavhengighet og egen inntekt gir frihet i den type samfunn vi har. I tillegg kan man legge til: arbeid gir verdighet til den enkelte og mulighet til å delta og påvirke samfunnet. Alt dette er viktig. Jeg er sjeleglad for at kvinnekampen har gjort det mulig for damer å kunne kombinere jobb og barn i dag.

Men det betyr ikke at alt er såre vel i likestillingslandet. De siste dagers debatter rundt tidsklemma for eksempel, viser at mange kvinner ikke finner dagens idealmodell mulig å leve opp til. Dette må feminister ikke avvise, men forsøke å forstå.

Det problematiske i Lilleheies argumentasjon er likevel dette: at kritikere av dagens ordning med fulltidsjobbing og småbarnliv umiddelbart mistenkes for å ønske seg 50-tallet tilbake. At hun tror på mytene om at husmorrollen er vei tilbake. At hun forfekter en likestillingsfeminisme ganske blottet for samfunnskritikk. For meg er dette siste umulig; en feminisme må alltid søke å forstå rammene rundt det samfunnet man ønsker likestilling innenfor. Dette innebærer for eksempel et tvisyn på arbeidslivet: Visst er arbeid bra, men arbeid kan også være undertrykkende og et slit. Dette betyr igjen at det er viktig å beholde et klasseperspektiv når man snakker om kvinnekamp, arbeid, troen på valgmuligheter, kontantstøtte og foreldrepermisjon.

Dette med 50-tallet først: ”Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.” Men jo – det var det faktisk. I 1960 hadde over 50 prosent av kvinnene status som husmor i Norge. Det betød ikke at de ikke jobbet: på gården, i mannens bedrift, som omsorgsperson i nærmiljøet, men det var ubetalt og uten særlige rettigheter.

Selv om husmorrollen på 50-tallet på sett og vis var idealisert, ble den også den gang problematisert. Selv innen Arbeiderpartiet gikk diskusjonen: Skulle kvinnene frigjøres gjennom å slippe dobbeltarbeidet med hjem og jobb og derfor ha mulighet til å leve som husmor, eller var dette å ta fra henne muligheten til å bidra i og påvirke samfunnet? Det var også en annen dimensjon her: for visst var husmoren et ideal, og det var sikkert mange kvinner som fant stolthet i å drifte hjemmet, men hun var samtidig offer for mye latterliggjøring, ikke minst i populærkulturen med anklager om ”støv på hjernen”. Kvinnerollen har alltid vært diskutert mer enn mannsrollen, og husmoren-epoken var intet unntak. Heller ikke på 50-tallet var kvinnerollen en enkel rolle, men mangefassettert og full av tvil og paradokser – som i dag kanskje?

Dette var et sidespor, eller enda mer; et blindspor. Debatter rundt 50-tallet når vi egentlig skal snakke om feminisme i dag blir ofte det. Det er ikke husmoren for to generasjoner siden som er interessant når man snakker om tidsklemme for eksempel. I stedet må man se fremover, mot sekstimersarbeidsdager eller andre strukturelle endringer som letter vanlige kvinners, barns og menns dager. Som gir større rom for omsorg og samvær i det private, i nærmiljøet, i hjemmene. For norske kvinner står på! Få land i vår del av verden har like mange kvinner i arbeidslivet, og i få land føder samtidig kvinner like mange barn. Det er klart det kan bli tøft nok i hverdagen også i dag.

Lilleheie skriver: ”Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende.” Dette er ikke riktig. De aller fleste kvinner i Norge er tilknyttet yrkeslivet i ulike prosenter, og denne prosenten øker. Bare 2 prosent er definert som husmødre, og forskning viser at mange av de 2 tar et svært bevisst valg – i noen få år. Å være redd for et rush av kvinner som ikke jobber er det ingen grunn til. Ikke minst fordi de fleste kvinner må jobbe. Akkurat som menn har de huslån, studielån og forholder seg til et samfunn der toinntekts-familien setter bolig- og forbrukerstandarden. Svært få kan velge seg helt vekk fra dette – eller vekk fra arbeidslinja vår som gir oss velferdsgoder.

Det finnes ingen husmor-trend, men det finnes kanskje en reaksjon mot travelheten og i vår tid som får utslag i en rekke mediesaker om kvinner som tar andre valg enn dagens karriereideal. Kvinner som lurer på om det er et feministisk ideal å fortrenge lengselen etter barna i barnehagen, eller skammen over den samme lengselen. Om noen kvinner opplever hverdagen som en smertefull skvis, må feminister lytte til deres historier. De er like legitime som andres.

Lilleheie skriver:”Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om..” Dette er litt av et syn på generasjonene etter. Jenter og kvinner i dag står på som bare det, fra de skal innordne seg kroppskrav og prestasjonskrav i ungdomsalder, til de forventes å ha den samme kroppen, jobbe fullt, søke en karriere og ha barn på samme tid når de blir eldre. Å leve i et forbrukersamfunn, der de vurderes etter hvordan de ser ut og hva de eier har ingen av dem valgt. Her er det bare å ta en titt på statistikken: damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Jenter er vinnerne på skolen og i høyere utdanning. Ingenting av dette kommer gratis.

Markedskreftene i vår tid legger beslag både på hvordan vi tenker, hvilke verdier vi dyrker, hva slags ideologi vi omgir oss med og hva slags økonomisk system vi velger å leve under. I tillegg er vi fremdeles et klassedelt samfunn, og det finnes mange kvinner og menn som aldri fikk det de ba om. Om de i det hele tatt spurte.

Jeg synes aldri vi skal snakke om feminisme eller kvinnefrigjøring uten å ta med oss klasseperspektivet, fordi kvinnefrigjøring for alle må betyr strukturelle samfunnsendringer og ikke bare påstander om å prioritere riktig eller finne seg en annen jobb. Det er ikke alle som kan det. Det er løsninger for de få.

Ellers er jeg enig med Lilleheie i at en høyreregjering til høsten ikke vil være til kvinners beste. Nå er det ikke den tredelte foreldrepermisjonen jeg er mest bekymret for i den sammenheng, men en smørbrødliste av andre ting, som for eksempel: mer privatisering av offentlige tjenester, kritikk, mistenkeliggjøring og avvikling av enkelte velferdsgoder, et tøffere arbeidsliv med fordeler for arbeidsgiver, og større økonomiske ulikheter mellom folk. I et slikt samfunn må vi mer enn noensinne være kritiske til likestilling for likestillingens skyld, og heller først som sist bygge inn en samfunnskritikk i vår feminisme i dag.

I forlengelse av dette: Samme dag, 8. mars var det et intervju med meg i Aftenposten/BT om deltidsarbeid, meningen med livet og sånt. Ligger her.

I april jeg gir jeg ut boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verden beste land på Aschehoug forlag.

Denne teksten sto på trykk på Radikalportal.no 8. mars 2013