Jakt på syndebukker

Trump og høyrepopulistene satser på et kort: splitt og hersk

I en av de mange TV-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembedet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre; kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, UKIP, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi FrP i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur. Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. 

For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før. Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. 

Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte mandag 15.2.16 

Våre verdier?

Ikke kall verdiene dine for våre.

Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda oftere enn vi vanligvis gjør. For fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre verdier er truet!

Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.

Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen her, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen. 

Hva skjedde med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?

Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland. Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med landegrenser og verdensdeler å gjøre. 

Hvor skal man egentlig begynne for å eksemplifisere dette, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje med jobben, med fagforeningen, eller med en organisasjon skjønner jo at dette er selve målet med det internasjonale møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!). 

Det er da ikke noe nytt. Hvorfor driver vi da og snakker så mye om våre del av verden mot de andres?

Og samtidig, her og nå i vår egen bakgård: Rasismen i kommentarfelt på Facebook, folk som tenner på asylmottak i Norden eller som hyller dem som gjør det, dette har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på skjermen har blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake: Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.

Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget for si det forsiktig. Det er bare å være på vakt, hør på Donald Trump og hans påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene for eksempel. Grøss.  

Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa samtidig og slipper bomber i hodene på syriske unger, og har holdt på med det samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i horrible flyktningeleire og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer i 2015 fremdeles dødsstraff, og straffer uten rettssak og dom på Guantanamo. Du kan jo også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrigste våpeneksportører, og vi er samtidig et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår på nedslitte asylmottak. 

Lista er lang. Våre verdier?

Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er mye vakkert: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang, respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett, rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet frem av grupper i Norge, mot andre grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem, og finne allierte over hele verden. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen torsdag 17.12.2015

Grenseløs optimisme

Hvorfor er det utenkelig å leve i en verden uten grenser?

Det høres ellevilt ut, og er både politisk korrekt og ukorrekt på en gang, men altså: Hva med en grenseløs verden, dere? La folk vandre som de alltid har gjort. Anse fremmede som en ressurs. Mitt land er ditt land og så videre.

Hvis vi på alvor mener at alle mennesker er like mye verdt, er det kanskje på tide å faktisk praktisere det?

En grenseløs verden er helt på kollisjonskurs med innvandringspolitisk konsensus, der alle mer eller mindre synes «streng» er en bra idé, uenigheten går mest på hvem og hvor mange som skal ut, og hvem og hvor mange som skal inn, over nasjonens godt voktede grenser.

Men i møte med en global virkelighet i fullt kaos når det gjelder folk på flukt, kan nye tanker, om ikke annet, inspirere til alternativer og radikale systemendringer på denne eller andre måter. For sånn som ting pågår i verden i dag er ikke til å holde ut.

Millioner av skjebner. Bare i de siste dagene har vi sett absurde bilder av utslitte barn som bæres i land forbi turister som soler seg på greske strender. 2500 flyktninger ble stengt inne på en gloheit fotballstadion på Kos, uten mat, drikke eller skygge. Gravide, barn og gamle besvimte mens politiet sto og så på. Hellas klarer opplagt ikke å ta imot de enorme flyktningstrømmene, det er lett å skjønne. Det som er vanskelig å skjønne er hvorfor resten av Europa ikke hjelper.

Og her: En avvist asylsøker har gått amok på IKEA i Sverige og drepte to, mens unge enslige asylsøkere har gjort opprør på et mottak i Norge. I en desperasjon og i en håpløshet vi alle kan skjønne, bare vi gidder å prøve. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant asylsøkere i Europa. Norge splitter familier og sender ut unger som er født her. Barn og barnebarn av en asylsøker som oppga feil informasjon ved ankomst for et tiår eller to siden kan deporteres. Regelverket er absurd.

Det er desperate tider, men i stedet for å møte dette med desperate tiltak som kan hjelpe de hjelpeløse, bruker EU i stedet nesten 1000 millioner kroner i året på grensekontroll som skal stenge folk ute. Tenk om Europa i stedet kunne bruke slike summer på å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Tenk om vi tenker helt feil om folk som vandrer? Tenk om innvandrere primært er ressurser, fremfor en byrde? I dagens klima er slike tanker som en sang om bakvendtland. Men i prosjektet Open Borders: The Case argumenterer en rekke økonomer sterkt for at det er dette som faktisk er realiteten. Sjekk nettsiden, for enig eller ikke, den gjør i alle fall sinnet lysere og utfordrer noen vedtatte sannheter vi alle bærer rundt innvandring som skummelt.

Bakgrunnen for å tenke grenseløst, argumenterer Open Borders, er at ideen om at å nekte folk å reise hvor de vil bryter med en grunnleggende menneskerett, selvbestemmelse. Med andre ord, å ikke la folk bli ofre for en «geografisk rulett», men i stedet bli aktører i eget liv. At det å redde folk på flukt fra krig eller sult ikke handler om sted, men om mennesker. Da er det vel det samme hvor vi hjelper dem, bare vi gjør det?

Folk er i bevegelse verden over, men systemet er det motsatte: Frosset fast. Det går jo ikke lenger.

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satte slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett ville utgjøre. Men usikkerhet rundt hva som vil skje med store endringer må ikke hindre oss i å gjøre det som er riktig. Kanskje det riktige er å si velkommen inn, overalt, til alle?

Jeg tenker rett som det er at skremmebildet som skapes rundt farene ved innvandring er mye skumlere enn hva ideen om åpne grenser kan være. 

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 15.august 2015.

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Djevelen i små ting

Når det store blå prosjektet begynner å lukte svidd

Jeg hørte nylig en svensk radiodokumentar om sosiale bevegelser på 70-tallet. Alle disse som på ulike måter slåss for sosial rettferdighet i inn- og utland, for fred eller kvinners rettigheter. En av kvinnene som ble intervjuet oppsummerte disse kampene slik: - Vi hadde jo en slik veldig sterk sosial samvittighet.

Så la hun på en liten latter.

For sånt skal man le av i dag for ikke å bli latterliggjort selv. Sosial samvittighet passer dårlig inn i dagens blåblå epoke der vi er nødt til å legge alle sånne kjedelige politisk korrekte tanker til side for å passe inn. Vi skal helst ikke ha dårlig samvittighet for noe eller noen utover oss selv. Det eneste vi skal ha dårlig samvittighet for er å ikke gjøre en stor nok innsats for å delta fullt i lønnsarbeidet. Her kan vi faktisk ikke ha nok dårlig samvittighet. Den skal endog være en slags drivkraft, ja nesten en motivasjon. Akkurat slik den var for aktivistene på 70-tallet altså, utenom den ørlille forskjellen at den da var drevet av omsorgen for andre folk og ikke av hensynet til behovet for arbeidskraft eller andres profitt.

Det ene forslaget etter det andre som har strømmet ut fra de blåblå regjeringslokalene ber oss innstendig om å bry oss minst mulig om andre enn oss selv. Å akseptere asylpolitikken for eksempel, som betyr en umenneskelig lidelse for flere av de utsendte barna, fordrer samtidig at vi ikke skal bry oss om dem. Hvis vi gjør det, blir det nesten ikke til å leve med å vite at det sitter en seksåring kald og redd i Kabul med skolesekken pakket og klar fordi han tror skal han tilbake til klassen i Norge snart. Eller at småunger født i dette landet livredde vekkes midt på natten av norsk politi, der påfølgende tvangsutsendelse blir til returtall og skryt i en pressemelding.

Den sosiale samvittigheten vi kunne hatt for behandlingen av romfolk i Europa, blir også kraftig utfordret med et nytt høringsutkast som beskriver disse fattige menneskene mest av alt som en tiggermafia vi skal straffes for å hjelpe. Og vanlige arbeidsfolk skal helst ikke ha samvittighet for kolleger og deres rettigheter og velbefinnende, men i stedet jobbe samvittighetsfullt overfor sjefen i den midlertidige jobben de kanskje har et håp om å få beholde. For å frata oss fra denne plagsomme sosiale samvittigheten overfor folk som faktisk er ofre og trenger solidaritet, bes vi vennligst akseptere nyliberal lureretorikk som «offerrolle». Da flytter vi elegant ansvaret for miseren fra samfunnet til individet, og kamuflert som «frihet» og «rettferdighet» blir det vanskelig å være kritisk. Men djevelen er som alltid i detaljene, og etter halvannet års innsats i regjeringen ser vi et klart mønster når alt det lille til sammen blir et stort prosjekt.

For noe er bra. Som at våre blå ledere har bevisstgjort oss på ideologiske skillelinjer i politikken. Som at vi atter skjønner at ulike partier forvarer ulike grupper i samfunnet. Sånne selvsagte ting vi mer eller mindre hadde glemt på vår fredelige ferd gjennom en epoke der alle var sosialdemokrater, i alle fall utenpå, og stort sett bare var smått uenige om møbleringen i Det Norske Hus. Men nå er det noen som plutselig har bestemt seg for at hele huset skal brennes ned. Det store blå prosjektet begynner plutselig å lukte svidd på lang avstand. Bare se på den utenlandske mediedekningen av forslaget til tiggerforbud og kjenn på rødmen.

Men noe annet er bra også. Motstanden mot dette blå prosjektet begynner å bli massiv og kommer sprekt fra mange ulike miljøer. Det er faktisk en mulighet her for at den sosiale samvittigheten vår ikke er helt dau likevel, og at folk flest kjenner igjen urettferdighet og forfordeling når de ser den selv. Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak lettvint retorikk eller påstander om misforståelser. Vi ser hva vi ser, og lukten av brann er kanskje den under føttene til de blå?

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 7.2.15

Jeg mistenker deg

Nyliberalismen får frem det verste i oss

Opp, alle jordens bundne trelle!

Her er det bare å snarest ta seg sammen. De fleste av oss er nemlig litt late og trenger en saftig refs fra våre edle og hardt arbeidende ministre og næringslivsledere. Og det er nok av latsabber å ta av: For eksempel lærerne, som ikke bare er for lite tilstede på skolen men også slanger seg i solen hele sommeren mens konsulentene bygger landet. Andre som fortjener et dårlig skjult sideblikk av mistanke er alle asylsøkerne som kommer hit uten annet fore enn belaste velferdsstaten med traumer og syke barn. Best ta vare på «våre egne» og sende dem ut. Verden brenner, men å få ryddet opp i alle mennesker uten riktige papirer brenner mer. Andre som har blitt skikkelig filleristet i det siste er dem som har valgt å uføretrygde seg. Som en liten klaps på den slappe hånden kom statsbudsjettet ramlende ned med klar beskjed: Det lønner seg å jobbe! Det var nok overraskende for de fleste uføre. Regjeringen har i tillegg klart det kunststykke å gjøre mistenkeliggjøring til den nye folkesporten! Riksmediene ville være på elitelaget dro i gang nok en festlig debatt om kvinners sykefravær. Og på tross av mange og gode fakta som ble slengt på bordet og ut på twitter, holdt mange trygt fast på mistanken mellom linjene: Kvinnen er latere enn mannen. Hun har et holdningsproblem. Hun må bare ta seg sammen og stå på mer i lønnsarbeidet.

Hvorfor ble det ikke tatt helt ut? Kvinnen er som et ansvarsløst barn!

Litt av en galei vi er på her altså, det er bare å ta til seg regjeringens syn på egne borgere. Og det gjør vi da også til gangs. Og kanskje litt hemmelig er det litt for mange som synes det er greit at asylsøkere renses vekk fra et ordnet samfunn og velferdsgoder vi har fortjent mer. Kanskje føles det litt godt for selvbildet at man selv knapt har hatt en sykedag når man hører om alle som lurer seg til en dag i sofaen og snylter på deg. Har vi ikke egentlig vært for snillistiske og naive på mange fronter? Bra med opprydding og fasthet! Alle kan hvis de vil! Det har vi lært i 30 år, det må være sant!

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i den nye boken «What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society». Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg. Vi er sosiale vesener skriver han, og formes selvsagt av normer og verdier fra verden rundt oss.

De blåblå har om ikke annet endelig åpnet øynene våre og gitt oss konkrete eksempler på hva denne nyliberale politikken betyr for folk flest. Nå som vi tvinges inn i samfunnsdebatter som mest handler om å se stygt på hverandre og be om hardere ståpåvilje-takk, da må vi spørre oss hvor dette kommer fra. Hva slags mennesker blir vi under nyliberalismen? Og ikke minst: Hvilke verdier utfordres i dag? Hvordan vurderer vi fellesskap, omsorg og solidaritet - alle verdier som står i kontrast til effektivitets- og konkurransekrav i nyliberalismen. Nyliberalismen berører oss ikke bare i arbeidslivet, men også på fritiden, i familielivet og i vårt indre liv – i våre tanker og følelser.

Paul Verhaeghe mener 30 år under det nyliberale regimet har formet oss, ikke minst på grunn av et konstant press på folk om å prestere, noe som er i ferd med i slite mange helt ut. Sosialdemokratiet ligger nede for telling, det er nye tider ny, der nye verdier og personlighetstrekk som teller. Hvem tjener på at folk flest skylder på hverandre i stedet for å stå sammen? Vi vet jo svaret på det. Motmakt er påkrevd.

I fellesskap vi vinner nok. 

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 18.10.14