Likhetsfeminisme på ville veier?

For 130 år siden var kampen for kvinners stemmerett i full gang. Det skulle den være i enda noen tiår, og debattene mellom ulike kvinnegrupper den gang, er interessante også i dag. For selvsagt var ikke alle kvinner enige med hverandre, eller hadde det samme synet på hva som var et godt kvinneliv. Med andre ord: Noe vi kjenner igjen fra dagens debatter. Denne teksten skal handle om nettopp det: Hvordan konturene av dagens feminismedebatt er tydelig til stede også i 1880-tallets Norge.

 Av Berit von der Lippe, Linn Stalsberg og Johan L. Tønnesson.

Dette essayet sto på trykk i magasinet Føniks i april 2014. Føniks utgis av Feministisk Forum.

Både fjoråretsstemmerettsjubiluem og årets grunnlovsjubileum gir anledning til å diskutere dette. Og vi spør: Kan det være at retorikken fra fordums feminister forteller oss en hel del om dagens debatter? Kan den gi en pekepinn om hvor vi i dag er på villspor - på et spor der vi muligens beveger oss i retning av likestilling, men ikke av den grunn skaper en bedre hverdag verken for mann eller kvinne?

Har noe gått tapt når vi i dag forholder oss kun til et tilsynelatende verdinøytralt likestillingsbegrep? Når likestilling blir noe «alle» er for, men hvor vi glemmer at også dagens kamp foregår innenfor et gitt samfunnssystem. Det store og vanskelige spørsmålet som dukker opp i denne sammenheng blir: Er vi i ferd med å ta dagens markedsliberale utvikling for gitt også når vi snakker kvinnesak? Bør vi spørre oss hvorfor kvinnefrigjøringskampen forsvant på 80-tallet, og likestillingskampen elegant tok over, uten kritiske spørsmål.

Og i denne sammenheng: Så vi noe av det samme i stemmerettskampen på 1800-tallet?

           

Reaksjonære anti-feminister?

Kort forklart er ulikhetene mellom hovedgruppene av feminister på 1800-tallet disse: Forskjellsfeminister mente at kvinner har behov for ekstra beskyttelse og omsorg i møte med arbeidslivet. Den opplagte grunnen er at kvinner blir gravide og føder barn, men det er også klart at på denne tiden hadde kvinner i tillegg ansvar for husarbeid og barnepass, selv om de var i lønnsarbeid. Det fantes nok også forskjellsfeminister som mente at kvinner har en ekstra evne til å vise omsorg og ta ansvar for hjemmet. Her hersket det uenigheter innad. Det var også glidende overganger mellom mange forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Men sistnevnte gruppe kjenner vi igjen fra mye av likestillingsargumentene i dag: disse mente at kvinner burde og skulle konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn, uten verken fordeler eller bekymringer rundt ulemper hengende ved seg.

Motsetningene mellom disse feminismene dreide seg for en stor del om klasse, noe både dagens og gårsdagens likestillingsfeminisme i altfor liten grad tar innover seg i sin retorikk og politikk. Mange av forskjellsfeministene forholdt seg til arbeiderklassekvinner som faktisk var ute i arbeidslivet, og egentlig alltid hadde vært der, fordi de måtte jobbe. Disse ønsket bedre arbeidsvilkår. Mens likhetsfeministene i stor grad forholdt seg til kvinner som ikke måtte, men ville jobbe, og som ble holdt tilbake av tradisjon og konvensjoner. På den måten forholdt disse seg i større grad til middelklassekvinner, eller det man på den tiden anså som de borgerlige.

I fjor, da vi feiret stemmerettsforkjemperne, så vi at forskjellsfeministene og kritikerne av “den borgerlige likhetsfeminismen” langt på vei har blitt utestengt fra historien om kampen for kvinnestemmeretten. Hvorfor det? Kanskje fordi det er slik, at de ble ansett som bakstreverske og ikke som «ekte feminister».

 «For likestillingsfeministene har forskjellsfeministene alltid vært en pest og en plage. Og er det fremdeles. De er omtalt som antifeminister, som reaksjonære, eller bare tiet i hjel».

Dette skrev Kristin Brantdsegg Johansen treffende i sitt essay i Morgenbladet i sommer (5-11. 7.2013)

For verken nobelprisvinneren Sigrid Undset eller Nini Roll Anker, Kitty Kjelland, Hulda Garborg eller Barbara Ring fikk plass i gårsdagens “gode selskap” da vi feiret stemmerettsforkjemperne. Ei heller sosialisten og stemmerettstilhengeren Fernanda Nissen. Hvorfor ikke? Kanskje kan vi her spore de viktigste røttene til det vi i dag forstår som spenningen mellom forskjells- og likhetsfeminisme. Dette er viktig, skal vi forstå dagens uenigheter innenfor moderne kvinnekamp.

           

Det er et klassespørsmål. Det var nemlig blant forskjellsfeministene, altså disse “utestengte” kvinnene, vi finner det sterkeste engasjement for arbeiderkvinnenes rettigheter – både i skrift, tale og ikke minst i gjerninger. I tillegg var de kritiske til ledende stemmerettsaktivistene for å mangle interesse for moderskap, oppdragelse og omsorg.

Mens mange av borgerskapets kvinner vektla retten til utdannelse og arbeid, kjempet arbeiderbevegelsens kvinner for retten til å være hjemme med barna. For noen kvinner lå friheten i å komme seg ut av huset og inn i arbeidslivet. For andre lå friheten i å komme seg vekk fra et tungt arbeidsliv og hjem. Feministene kunne derfor ikke enkelt enes om at friheten lå i tilgang til, eller frihet fra, arbeidslivet.

Flere av forskjellsfeministene, med uredde talspersoner som Fernanda Nissen i spissen, gikk inn for å beskytte kvinnene mot de verste sidene av industriarbeidet. Krav om særvern ble reist, blant annet gjennom nattarbeidsforbud for kvinner i industrien. Dette forbudskravet ble motarbeidet av dem som gjerne ble kalt “borgerlige kvinnesakskvinner”. For dem var prinsippet om likestilling viktigere. De fryktet at særretter ville danke ut kvinner i konkurransen om arbeid, og at en del godt betalte jobber da ville bli forbeholdt menn.

Kjenner vi ikke igjen dette i dag? Nå er det særlig den tverrpolitiske enigheten rundt arbeidslinja, som paradoksalt nok ble frontet av Arbeiderpartiet, som står for den konsekvente likhetspolitikken. Arbeidslinja tenker man ikke mye over før man ikke er på den, men den betyr i praksis at alle friske voksne i dag må jobbe fulltid for ha fulle rettigheter til velferdsgoder, enten de har små barn eller ikke. Dette betyr at bare heltidsjobb gir fulle rettigheter i form av sykepenger, feriepenger, dagpenger, foreldrepermisjonspenger, pensjon og så videre. Dette betyr at småbarnsfamilier er forventet å benytte barnehage på fulltid for sine barn. Å avvike fra dette betyr store økonomiske belastninger for familier, samt et sikkerhetsnett med store huller i velferdsgoder.

I dag kaller vi dette likestillingspolitikk. Velferdssystemet skal for enhver pris premiere kvinner og menn i fulltidsjobb, og selve tanken om at den kvinnen som bærer fram et barn skal ha noen særrettigheter utover ammeperioden, er politisk dårlig latin.

Men i forlengelse av de såkalte tidsklemmedebattene i dag kommer det smygende en uro og kritikk også fra venstresiden: Er det gitt at kvinnenes frigjøring først og fremst går gjennom salg av arbeidskraft? Er det menneskevennlig å gå inn for slikt salg på et arbeidsmarked der du enten er klassisk proletar eller en moderne, “fleksibel” karrierekvinne som forventes ustanselig å “levere varene”? Er det barnevennlig? Familievennlig?

Kanskje tar man her opp igjen noen av forskjellsfeministenes bekymringer?

Likestilling med vekt på forskjeller

Hva så med de borgerlige stemmerettsaktivistene? Hvor treffende er bildet av likhetsfikserte kvinner som avviste at kvinner hadde, og fortsatt burde tilkjennes, særlige kvaliteter og oppgaver, ikke minst som mødre?

En undersøkelse av de tidlige stemmerettstalene til de tre “borgerlige” pionerene Ragna Nielsen, Gina Krog og Anna Rogstad viser først og fremst at de balanserte mellom forskjells- og likhetsfeminisme, selv om de politisk havnet på motsatt side av Fernanda Nissen. I talene finner vi en avveining mellom de to typene feminisme.

Gina Krog, ofte regnet som selve høvdingen i (den borgerlige) kvinnebevegelsen, hevder i 1885 at samfunnet trenger moderligheten, men dette må være en moderlighet som er «frigjort fra det abeagtige» og som virker «stort og aandeligt, i sin livgivende, nærende, omfattende karakter».

 Anna Rogstad, i dag mest kjent som Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, slår fast under et stemmerettsmøte i 1888: «Det kvindelige element kan ikke undværes i den store samfundshusholdning, ligesaalidt som inden hjemmets vægge.» 

Ragna Nielsen utdyper dette i samme møte: Kvinner og menn har forskjellige egenskaper som er egnet til å utfylle hverandre. Det kvinnelige og det mannlige element må få virke sammen på alle samfunnsområder. Bare da kan man få avskaffet «alle de uretfærdigheder og misligheder, som det ensidige mandfolkesamfund gjennem aarhundreder har indført.»

Det var på denne tiden for lengst blitt vanlig å advare mot kvinnelig stemmerett fordi politisk engasjement blant kvinner ville gå ut over barna. Til slike advarsler svarer Nielsen at hun ikke kan tro at det finnes noen kvinnesakskvinne som vil «at kvinderne ikke mer skal føde børn, ikke selv skal pleie og opdrage disse børn». Men hun tar et forbehold: Det måtte da være «de unge, uerfarne piger, som ikke har idé om, hvad det vil si at ha med smaabørn at gjøre, som føler mange gode kræfter i sig og endnu ikke har erfaret, at der er sat en grænse for dem.» Ragna Nielsen, som selv ikke hadde noen barn, advarer altså mot en feminisme som overser den krevende morsrollen. Men hun avviser selvsagt at moderskap er et hinder for å organisere seg og å legge en lapp i stemmeurnen. 

Kanskje kan de likevel mistenkes for, opportunistisk og/eller strategisk, å tilpasse seg rådende forestillinger om det hellige moderskapet og om kvinnen som hjemmets engel? At de egentlig arbeidet for et samfunn der kjønnene ikke bare var likestilte, men prinsipielt identiske, samtidig som de visste at dette var for drøy kost i en mannssjåvinistisk samtid?  Det lar seg i alle fall vanskelig lese ut av talene deres. De kan inspirere både til forskjells- og likhetsfeminisme, men neppe til “likedan-feminisme”.

Hva skjedde med feminismen?

Hvorfor bringe fram gamle stridsspørsmål, når historien uansett framstår som en suksessiv og suksessrik rekke av seire for kvinnesakene? Det er mye å feire ved jubileum, men festrusen kan lett gå over i hodepine når hverdagens tidsklemme og vellykkethetskrav melder seg dagen derpå. Til tross for alle seire, bør vi spørre oss: Hva så? Hva nå? Slik vi gjør i boka Retorikken i kampen omkvinnestemmeretten, og ikke minst slik det gjøres i boka Er jeg fri nå? I begge disse bøkene ser vi bakover for å kunne se framover. Hva defineres som frihet for en kvinne i dag? Og er hun enig i definisjonen? Eller noe mer nyansert: Er det overhodet mulig å snakke om kvinner som en homogen gruppe med felles interesser? Selvsagt ikke. Med økende inntekstsforskjeller vil ‘arbeidslinja’ oppleves ulikt – av begge kjønn. For også i dag er det slik: Mange må jobbe, og må ta den jobben de får. Andre kan i større grad velge deltid, og har økonomisk handlingsrom til det. Noen igjen, søker karriere, høyere utdannelse og ser arbeidslivet som et sted for selvrealisering og glede.

For mange av kvinneaktivistene på 1970-tallet handlet kvinnekamp i større grad om kvinnefrigjøring, et begrep som rommet langt mer enn like muligheter for begge kjønn. Og kvinnefrigjøring, det hadde mye til felles med forskjellsfeminismen fra begynnelsen av århundret. Man hadde større visjoner, kanskje slik Aase Bang mente allerede i 1972: Kvinnefrigjøring handlet til syvende og sist om menneskets frigjøring og en annen samfunnsordning. Likestillingskampen er selvsagt viktig og verdifull, men kanskje er det i kvinnefrigjøringen man finner feminismens samfunnskritiske brodd? Og kanskje mistet feminister i stor grad på den på 80-tallet?

Med slagordet “det personlige er det politiske” ble dørene åpnet for en økonomisk fundert samfunnskritikk med plass til både kultur, identitet og politikk. Ved å endre grunnleggende strukturer ved samfunnet, ville man frigjøre både kvinner og menn. Omsorg skulle i fokus. Arbeidslivet var selvsagt frigjørende fordi det ga kvinner økonomisk selvstendighet, men det var også kritikkverdig og kunne være utbyttende. Derfor måtte arbeidslivet endres, og forslag som sekstimersdagen kom på dagsorden som en del av kvinnefrigjøringen.

Men målene endret seg i kvinnekampen, og langt fra bare i Skandinavia. På 80-tallet tok likestillingstanken over stafettpinnen fra frigjøringsfeminismen, slik blant andre den politiske filosofen Nancy Fraser peker på. Noe av forklaringen tilskriver hun 1980- og 90-tallets framvekst av markedsliberalismen og nyliberalismen. Maggie Thatchers beryktede slagord «There is no such thing as society» kan utmerket godt forenes med en “feminisme” som kretser rundt den potensielt vellykte, vestlige kvinnens karriereplanlegging.

Individet kom i fokus. Det radikale potensialet fra 1970-tallet er kooptert, kapret, ikke bare av dagens markedsliberalisme og dets forsvarere i ulike kulører, men også av de fleste feminister. Idalou Larsen, en markant aktør blant 70-tallsfeminstene, skrev i stemmerettsjubileumsåret: “Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner.” (Morgenbladet, 25.7-1.8.2013.)  Hun tilføyer: “Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkeligheter, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav.”

Når Aps Helga Pedersen foreslår at kvinneandelen i statseide, børsnoterte foretak skal utgjøre 40 prosent, er dette helt i tråd med partiets likhetsfeminisme, i hovedsak basert på kvantitet. Å stille spørsmålstegn ved dette målet er et nærmest umulig foretakende for feminister av i dag. Men er det kvinnefrigjørende å hjelpe en bedrift med å maksimere sin profitt innenfor dagens system? Hva slags bedrifter det måtte være snakk om – våpenprodusenter eller oljesandutviklere - og hvilke handlingsrom kvinner gis, får eller tar, synes irrelevant. Dette er muligens likestilling, men er det kvinnefrigjøring?

Med rett og plikt til å drepe

Med verneplikt også for kvinner har likestillingen i Norge nådd et høydepunkt. Flagget kunne virkelig heises til topps i juni i fjor samtidig som 100-årsjubileet for kvinnestemmeretten ble feiret. Og enkelte kvinnelige fredsforskere heiste faktisk flagget – for begge høydepunktene. Det samme gjorde representanter for fredspartiet SV. Målet for reell likestilling var nådd. Den mest erketypiske mannsbastion var inntatt – retten til å drepe. At kvinner kan være dyktige soldater, betviles ikke. At verneplikten i et out of area-forsvar skulle være en kvinnepolitisk seier, er mer tvilsomt. I likestillingsfeminismens navn kan man ende opp med å likestille for likestillingens skyld. Som om likestilling i seg selv er et mål, og ikke bare et middel mot et større mål: En bedre verden for alle mennesker. Her dreier det seg ikke minst om økt sikkerhet for flest mulig.

Men vent litt: Også en variant av forskjellsfeminismen kan mobiliseres når temaet er behovet for kvinnelige soldater. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en tale i 2006 spør hvorfor det bør være flere kvinner i militærtjeneste, svarer hun selv: “Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien” (Strøm-Erichsen 2006: “Kvinner med kompetanse i forsvaret”).

Her lar Strøm-Erichsen liberal likestillingsfeminisme og en komplementær kjønnsforståelse inngå i en spesifikk utgave av retorisk harmonisk enhet: Vi er både likestilte og forskjellige. Fordi vi er likestilte, må eller bør “vi” ha flere kvinner inn i det militære. Fordi vi er forskjellige, vil kvinners deltakelse være en fordel – for det militære fredsarbeidet.

Hvis man velger å se bort fra globale maktstukturer og istedenfor nøyer seg med å fokusere på det norske forsvaret som et entydig gode, kan denne type ‘likestilling’ synes tilforlatelig. I dagens USA-ledede kriger mot terror, blir det langt mer problematisk. Da blir spørsmålene: Hvem er ‘våre’ fiender? Hvem er det vi beskytter og gir sikkerhet?

Perspektivene blir for snevre. Dermed blir terrenget man skuer inn eller ut i, svært begrenset. Her mener vi Bourdieus forståelse av doxa gir oss nyttige grep knyttet til norsk forsvarspolitisk diskurs. (1987) Ifølge Bourdieu vil det i ethvert samfunn finnes et doksisk rom, noe man ikke stiller spørsmål ved fordi noen vil søke å fremstille “noe” - ofte det vesentligste ved samfunnsstrukturene og styringen av disse - som naturgitt og naturlig(vis) godt. Utenriks- og forsvarspolitikk krever nødvendigvis en viss plass i dette rommet. Det handler om å holde potensielle politiske temaer utenfor diskusjon. Dette gjør man ved å opphøye en del av symbolsystemet til rett mening, og ved å avvise blasfemikere adgang til redskaper for å kjempe om definisjoner av virkeligheten. Når norske medier bidrar til mindre åpenhet rundt forsvarspolitiske temaer enn mange andre lands medier, skyldes det blant annet en relativt stor grad av konsensus om Norge som et fred(en)s land.

Det feltet hvor opinionen slipper til, gir - og stadig med referanse til Bourdieu - rom for to typer diskurser: Den heterodokse (ulike lærdommer) og den ortodokse  (den rette lærdom). Den første åpner for reelle diskusjoner hvor ulike meninger er legitime og ulike stemmer høres; i den andre tillates en type “diskusjon” der de(t) rette svar allerede fins og bare et selektivt utvalg stemmer høres eller slippes inn (Bourdieu 1972). Denne type spørsmål er særdeles relevante med hensyn til det kvinnefrigjørende ved jenters og kvinners deltakelse i det militære. Militærtjeneste i Norge er en ting. Dagens økende militarisering av samfunn – og verden – er noe annet, men bare så altfor reelt.

I lys av Bourdieus terminologi stiller vi derfor følgende spørsmål: Hadde vi i Norge en reell diskusjon i forkant av Operasjon Varig Frihet og norsk deltakelse i denne (som jo har blitt Operasjon Varig Bombing)? Befant, når alt kommer til alt, den offentlige, norske diskursen seg hovedsakelig i rommet for ortodoksien, der hvor svarene egentlig var gitte og de viktigste spørsmålene ikke en gang ble stilt fordi det doksiske felt bare tillot noen få spørsmål å slippe inn? Bør – eller kan – ikke denne type perspektiver også inkluderes i spørsmål om verneplikt for kvinner? 

Feminisme på kapitalismens premisser?

I boka Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og sosiologen Hester Eisenstein om feminister i dag ubevisst eller bevisst bidrar til å styrke nyliberalismen og det frie marked. Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf?

Eisenstein hevder at denne utviklingen, altså at kvinner inntok yrkeslivet fra 1970-tallet av, var tett sammenvevd med den økonomiske utviklingen i samme periode. Hun mener også at dette tette forholdet mellom økonomi og feminisme langt fra er utforsket tilstrekkelig eller virkelig forstått. I dag, hevder hun, kan det ha gått så langt at feminismen har endt med å støtte denne økonomiske utviklingen på måter man ikke klarte å forutse. Feminismen har altså i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Denne påstanden fra Eisenstein burde bli et permanent tankekors for feminister. Kan det være at forkjemperne for friheten til å arbeide og gjøre karriere hadde noen blinde flekker? Fikk kampen utilsiktede konsekvenser?

Gikk likestillingsfeminismen seg litt vill på veien frem? Glemte man det store bildet? Blir det som Naomi Klein sier i boka No Logo: Vi gjør bitte små endringer som kanskje bidrar til en og annen kvinnes trivsel, men ser ikke samtidig at vi støtter et system som skader enda flere – og stadig mer av levende liv.

Mens kvinnepionerene i kampen for stemmerett måtte bryte med fastlåste forestillinger om kvinnenes natur, er det etter vårt syn andre forestillinger kvinner, sammen med en god del menn, bør gå løs på i dag: Forestillinger i dagens Store fortelling om den naturlige utvikling der Markedet i økende grad får framstå som protagonist og helt: Markedet krever, og ‘vi’ må så å si bare adlyde. Er det politiske i ferd med å bli et privat anliggende?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være kjernen i all feminisme. Kvinnefrigjøring var, er og blir et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling. I likestillingens navn har kvinner skullet bryte gjennom glasstaket. Og svært mange i en god del land har faktisk gjort det. Har glasstaket tatt fokus fra selve huset – det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst: fundament?

Referanser

Bourdieu, Pierre 1972: Outline of a theory of practice.  Cambridge.

Eisenstein, Hester 2009: Feminism Seduced, How Global Elites Use Women's Labor and Ideas to Exploit the World.  Boulder: Paradigm

Klein, Naomi 2000: No logo. London: Flamingo.