Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede, istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp.
Helt siden statsminister David Cameron
lovte partiet sitt en «age of austerity» på det konservative landsmøtet i 2009,
har britene hvert år måttet bite i seg nye innstrammingstiltak.
Austerity, å spare drastisk inn på
offentlige utgifter, ble altså lansert året etter at rike meglere hadde menneskeskapt
en finanskrise med påfølgende tragedier verden over.
Den britiske regjeringen
betalte ut 141 milliarder pund til egne banker i 2008.
Vanlige folk hadde ingen
skyld i krisen, de hadde heller ingen skyld i at skattepengene deres gikk til å
betale ut bankene istedenfor å gi dem et sikkerhetsnett i hverdagen.
De har
heller ingen skyld i at Brexit etter hvert lignet på nødutgangen de desperat
har sett etter en hel generasjon. Skylden må plasseres der den hører hjemme:
hos en politisk og økonomisk elite med lite annet enn forakt til overs for dem
som har minst fra før.
En generasjon briter kjenner ikke til annen
virkelighet enn av verden sakte med sikkert går bakover.
Fra
markedsliberalisme, EU, Thatcher og Reagen på 70-tallet, har antallet fattige
fra 1979 til i dag fordoblet seg i Storbritannia; fra 7.3 millioner til
13.5.millioner. Økonomisk ulikhet er nå på et nivå landet ikke har sett siden
1920-tallet, og den øker raskere i Storbritannia enn i noe annet OECD-land,
inkludert USA.
Da den konservative-liberale
samlingsregjeringen i 2010 satte i verk Camerons innstrammingspolitikk, startet
de på bånn: arbeidsledige, fattige, uføre, enslige, handikappede fikk tidlig
kjenne på forverring av velferdsgoder. Dette var det største kuttet i offentlig
sektor siden andre verdenskrig, og det fortsetter: Finansminister George
Osbourne lanserte ytterligere tiltak denne våren.
Å få seg en jobb, er dessverre ei
heller en garanti for at du kommer deg ut av fattigdom. Storbritannias arbeidende
fattige vokser. Lønningene synker jevnt og trutt, mens boligpriser, matutgifter
og gratis overtidsarbeid øker. Å kjøpe seg en bolig på minimumslønn, er en
umulighet.
Til myndighetenes
store overraskelse, vil jeg anta, har ikke landets utsatte borgere protestert
så iherdig mot innstrammingene som vi har sett i andre EU-land. Men det er
kanskje ikke så rart om man tenker etter. De som er rammet hardest, er samfunnets
aller svakeste grupper. De som uansett føler at ingen verker ser eller hører
dem samme hva de gjør.
I årevis har
regjeringen hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse,
fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre
er, har preget retorikken. Media har ofte latt seg rive med, og kastet seg over
politiske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg «at arbeid lønner seg».
I god nyliberal ånd blir din misère, din skyld og ditt ansvar. Det fungerer
det, som lynavleder for kritikk mot makta. Ikke uventet viser forskning i
England at selvmordsraten og mentale lidelser øker, som direkte konsekvens av
stress forårsaket av nedskjæringene.
Når stadig flere
ansettes på korttidskontrakter gjennom vikarbyråer, når midlertidighet er en
norm og prekariatet er fremtiden, når enhver arbeider er i konkurranse med
kollegaen, når en hel generasjon har vokst opp uten å kjenne på en positiv
samfunnsutvikling eller kraften som kan være i en fagforening, hvordan kan man
da forvente annet enn at frustrasjon sparker i alle retninger, fremfor en
felles en?
Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede,
istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp.
Innvandreren blir i stedet et lett offer for helt betimelig stress og slitasje,
dessverre.
Brexit var kanskje
ikke opprøret man håpet på, men avstemningen er et opprør å lytte til like
fullt. Venstresiden i Europa står midt i sitt liv prøvelse, men også i sitt
livs mulighet.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 29. juni 2016