torsdag 17. desember 2015

Våre verdier?

Ikke kall verdiene dine for våre.




Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda oftere enn vi vanligvis gjør. For fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre verdier er truet!

Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.

Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen her, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen. 

Hva skjedde med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?

Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland. Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med landegrenser og verdensdeler å gjøre. 

Hvor skal man egentlig begynne for å eksemplifisere dette, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje med jobben, med fagforeningen, eller med en organisasjon skjønner jo at dette er selve målet med det internasjonale møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!). 

Det er da ikke noe nytt. Hvorfor driver vi da og snakker så mye om våre del av verden mot de andres?

Og samtidig, her og nå i vår egen bakgård: Rasismen i kommentarfelt på Facebook, folk som tenner på asylmottak i Norden eller som hyller dem som gjør det, dette har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på skjermen har blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake: Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.

Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget for si det forsiktig. Det er bare å være på vakt, hør på Donald Trump og hans påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene for eksempel. Grøss.  

Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa samtidig og slipper bomber i hodene på syriske unger, og har holdt på med det samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i horrible flyktningeleire og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer i 2015 fremdeles dødsstraff, og straffer uten rettssak og dom på Guantanamo. Du kan jo også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrigste våpeneksportører, og vi er samtidig et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår på nedslitte asylmottak. 

Lista er lang. Våre verdier?

Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er mye vakkert: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang, respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett, rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet frem av grupper i Norge, mot andre grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem, og finne allierte over hele verden. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen torsdag 17.12.2015