At noen kvinner prioriterer barn og deltid betyr ikke at 50-tallets husmorideal er tilbake.
Turid Lilleheie har flere interessante betraktninger i sitt innlegg om likestilling og kvinnefrigjøring på Radikal Portal. Det er heller ikke vanskelig å være enig i hennes utgangspunkt: økonomisk uavhengighet og egen inntekt gir frihet i den type samfunn vi har. I tillegg kan man legge til: arbeid gir verdighet til den enkelte og mulighet til å delta og påvirke samfunnet. Alt dette er viktig. Jeg er sjeleglad for at kvinnekampen har gjort det mulig for damer å kunne kombinere jobb og barn i dag.
Men det betyr ikke at alt er såre vel i likestillingslandet. De siste dagers debatter rundt tidsklemma for eksempel, viser at mange kvinner ikke finner dagens idealmodell mulig å leve opp til. Dette må feminister ikke avvise, men forsøke å forstå.Det problematiske i Lilleheies argumentasjon er likevel dette: at kritikere av dagens ordning med fulltidsjobbing og småbarnliv umiddelbart mistenkes for å ønske seg 50-tallet tilbake. At hun tror på mytene om at husmorrollen er vei tilbake. At hun forfekter en likestillingsfeminisme ganske blottet for samfunnskritikk. For meg er dette siste umulig; en feminisme må alltid søke å forstå rammene rundt det samfunnet man ønsker likestilling innenfor. Dette innebærer for eksempel et tvisyn på arbeidslivet: Visst er arbeid bra, men arbeid kan også være undertrykkende og et slit. Dette betyr igjen at det er viktig å beholde et klasseperspektiv når man snakker om kvinnekamp, arbeid, troen på valgmuligheter, kontantstøtte og foreldrepermisjon.
Dette med 50-tallet først: ”Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.” Men jo – det var det faktisk. I 1960 hadde over 50 prosent av kvinnene status som husmor i Norge. Det betød ikke at de ikke jobbet: på gården, i mannens bedrift, som omsorgsperson i nærmiljøet, men det var ubetalt og uten særlige rettigheter.
Selv om husmorrollen på 50-tallet på sett og vis var idealisert, ble den også den gang problematisert. Selv innen Arbeiderpartiet gikk diskusjonen: Skulle kvinnene frigjøres gjennom å slippe dobbeltarbeidet med hjem og jobb og derfor ha mulighet til å leve som husmor, eller var dette å ta fra henne muligheten til å bidra i og påvirke samfunnet? Det var også en annen dimensjon her: for visst var husmoren et ideal, og det var sikkert mange kvinner som fant stolthet i å drifte hjemmet, men hun var samtidig offer for mye latterliggjøring, ikke minst i populærkulturen med anklager om ”støv på hjernen”. Kvinnerollen har alltid vært diskutert mer enn mannsrollen, og husmoren-epoken var intet unntak. Heller ikke på 50-tallet var kvinnerollen en enkel rolle, men mangefassettert og full av tvil og paradokser – som i dag kanskje?
Dette var et sidespor, eller enda mer; et blindspor. Debatter rundt 50-tallet når vi egentlig skal snakke om feminisme i dag blir ofte det. Det er ikke husmoren for to generasjoner siden som er interessant når man snakker om tidsklemme for eksempel. I stedet må man se fremover, mot sekstimersarbeidsdager eller andre strukturelle endringer som letter vanlige kvinners, barns og menns dager. Som gir større rom for omsorg og samvær i det private, i nærmiljøet, i hjemmene. For norske kvinner står på! Få land i vår del av verden har like mange kvinner i arbeidslivet, og i få land føder samtidig kvinner like mange barn. Det er klart det kan bli tøft nok i hverdagen også i dag.
Lilleheie skriver: ”Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende.” Dette er ikke riktig. De aller fleste kvinner i Norge er tilknyttet yrkeslivet i ulike prosenter, og denne prosenten øker. Bare 2 prosent er definert som husmødre, og forskning viser at mange av de 2 tar et svært bevisst valg – i noen få år. Å være redd for et rush av kvinner som ikke jobber er det ingen grunn til. Ikke minst fordi de fleste kvinner må jobbe. Akkurat som menn har de huslån, studielån og forholder seg til et samfunn der toinntekts-familien setter bolig- og forbrukerstandarden. Svært få kan velge seg helt vekk fra dette – eller vekk fra arbeidslinja vår som gir oss velferdsgoder.
Det finnes ingen husmor-trend, men det finnes kanskje en reaksjon mot travelheten og i vår tid som får utslag i en rekke mediesaker om kvinner som tar andre valg enn dagens karriereideal. Kvinner som lurer på om det er et feministisk ideal å fortrenge lengselen etter barna i barnehagen, eller skammen over den samme lengselen. Om noen kvinner opplever hverdagen som en smertefull skvis, må feminister lytte til deres historier. De er like legitime som andres.
Lilleheie skriver:”Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om..” Dette er litt av et syn på generasjonene etter. Jenter og kvinner i dag står på som bare det, fra de skal innordne seg kroppskrav og prestasjonskrav i ungdomsalder, til de forventes å ha den samme kroppen, jobbe fullt, søke en karriere og ha barn på samme tid når de blir eldre. Å leve i et forbrukersamfunn, der de vurderes etter hvordan de ser ut og hva de eier har ingen av dem valgt. Her er det bare å ta en titt på statistikken: damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Jenter er vinnerne på skolen og i høyere utdanning. Ingenting av dette kommer gratis.
Markedskreftene i vår tid legger beslag både på hvordan vi tenker, hvilke verdier vi dyrker, hva slags ideologi vi omgir oss med og hva slags økonomisk system vi velger å leve under. I tillegg er vi fremdeles et klassedelt samfunn, og det finnes mange kvinner og menn som aldri fikk det de ba om. Om de i det hele tatt spurte.
Jeg synes aldri vi skal snakke om feminisme eller kvinnefrigjøring uten å ta med oss klasseperspektivet, fordi kvinnefrigjøring for alle må betyr strukturelle samfunnsendringer og ikke bare påstander om å prioritere riktig eller finne seg en annen jobb. Det er ikke alle som kan det. Det er løsninger for de få.
Ellers er jeg enig med Lilleheie i at en høyreregjering til høsten ikke vil være til kvinners beste. Nå er det ikke den tredelte foreldrepermisjonen jeg er mest bekymret for i den sammenheng, men en smørbrødliste av andre ting, som for eksempel: mer privatisering av offentlige tjenester, kritikk, mistenkeliggjøring og avvikling av enkelte velferdsgoder, et tøffere arbeidsliv med fordeler for arbeidsgiver, og større økonomiske ulikheter mellom folk. I et slikt samfunn må vi mer enn noensinne være kritiske til likestilling for likestillingens skyld, og heller først som sist bygge inn en samfunnskritikk i vår feminisme i dag.
I forlengelse av dette: Samme dag, 8. mars var det et intervju med meg i Aftenposten/BT om deltidsarbeid, meningen med livet og sånt. Ligger her.
I april jeg gir jeg ut boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verden beste land på Aschehoug forlag.
Denne teksten sto på trykk på Radikalportal.no 8. mars 2013
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar