Hva er det som teller når vi teller?
Dette året har testet
grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer
for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har
fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som
er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med.
For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og
innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur
når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og
usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal
måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når
levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for
det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.
Dagens økonomiske modeller
viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for
krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise
at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt).
Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert
bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet,
eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom
naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt,
lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i
regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en
kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg
betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er
utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å
ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn
i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.
Dette gjenspeiler
seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når
SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi
diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift
for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje
de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de
gjør – ikke.
I Counting on Marilyn Waring insisteres
det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever
som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller
«utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og
trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være
i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter
på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos
den urolige voksne eller senere plager hos barnet.
Det er
økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i
emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger
sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme
systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor
forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig
sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er
dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står
for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare
oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.
Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august