Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15

Blåmandag

Sverige tar en stort ansvar for jordens forfulgte, og avlaster blant annet land i sør-Europa på en forbilledlig måte. 
En slik raushet blir møtt med forutsigbar kritikk fra høyresiden som får en opplagt fiende i sin midte å peke på. 
Men 87 prosent stemte ikke Sverigedemokratene og det sannelig noe å ta med seg. 

Om resten av Skandinavia hadde ført en like raus flyktningepolitikk som Sverige, hadde vi sammen skapt en selvfølge rundt dette globale ansvaret som hadde utfordret motstanderne på en autorativ måte. 

Det hadde vært noe det.

De andres ansvar?

"I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?"

Det er en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier. Her står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er sårede, sinte, opprørte.

Det hele er selvsagt et stunt, for å bevise dette: Mannen tar på seg et nytt skilt: «Help the poor», men så skjer det ingenting. Ingen vil ha flyere, få ser på han i det hele tatt når de går fort forbi, enda færre gir penger.

Hva er det stuntet fortelle oss? Litt av hvert kanskje. Det forteller oss at vi bryr oss om ukjente medmennesker. Vi vil ha oss frabedt at fattige folk omtales så lite respektfullt, vi evner å ta inn oss fornærmelse ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på her.

Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om lettheten i å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre. «Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er måte å overleve på, kanskje i avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.

Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt oss? Tenk om vi hadde sagt; ja, så klart.

Den siste uke har vært preget av en norsk regjering som balanserer syltynt mellom disse to historiene til mannen med plakatene. Denne uken sa regjeringen sier nei til syke og skadede flyktninger fra Syria, og samtidig har vi flertall for et nasjonalt tiggerforbud. I tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart 10 år gamle Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.

Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som nekter å innse at vi er en del av verden. Og kanskje enda verre; det er feigt, lite handlekraftig og med en bunnløs mistillit til egne folk som kjerne i det hele.

Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?

Det skrives kronikker opp og ned i dette landet om følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på meningsfullhet og kraften i å leve. I stedet blir Det Norske Hus som et sted der vertsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre alt arbeidet, men barna (oss folk) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp. Og dette er jo bare trist for alle parter.

Hadde vi ikke klart et felles løft, igjen, slik vi gjorde for et par generasjoner siden i dette landet? Tenk det da, om politiske ledere hadde sagt: Det brenner i Syria, nå må vi alle brette om ermer i lokalmiljø og åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere folkens, vi stoler på dere. Vi skal veilede dere.

I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?

For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i mye av dette som nå skjer, så er grunn til opprør. Folk flest er bedre enn dette, folk flest bryr seg, dersom vi får muligheten.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni

Å skilles fra sin far eller mor. Asylhistorier vi ikke orker se

 Når er det greit å frarøve et barn en familie?

Da jeg for en halv generasjon siden begynte å interessere meg for norsk asylpolitikk var det mange ting som sjokkerte meg. Det er det dessverre ikke lenger, og akkurat den erfaringen deler jeg nok med folk flest. For eksempel husker jeg vantroen som overmannet meg de første gangene jeg møtte historier om familier som hadde blitt splittet av den norske stat. Altså, der mor og far hadde blitt returnert til hvert sitt opprinnelsesland, og en av dem måtte velge å ta barnet med til sitt. 

Da jeg som journalist ville skrive om slike historier i ulike magasiner var det liten begeistring å spore fra redaktører. Ikke fordi ikke historiene var sterke, men fordi vantroen var så stor at det ikke virket troverdig: jeg måtte vel ha misforstått noe, eller saken var nok mer komplisert enn jeg (naiv?) hadde skjønt, dette var nok et ekstremt unntak med helt spesielle sakskomponenter. At vår egen stat med viten og vilje delte familier på flukt i avslaget på opphold, og sendte dem ut av landet med korte setninger om at de anså det tilfredsstillende nok for barnet å holde kontakten med mor/far på epost, og senere Skype, var for ellevilt til at det virket helt troverdig. En annen variant av slike historier er når staten utviser en av foreldrene, mens den andre og barna får opphold. Det er ikke lenger sjokkerende det heller. Derfor lar vi unger i dette landet bli vekket midt på natten av politiet mens mor gis en halvtime på å si farvel og pakke tingene sine. Slik skolejentene Lana og Lanya, begge født Kirkenær, opplevde i fjor da moren Nian Ahmad Mohammad ble tvangssendt til Irak midtpå natten. Alt med loven i hånd og ifølge dagens tolkning av det i tråd med «politiske signaler».

Men tenk om det var oss, tenk om det var vår familie. Eller, det orker vi ikke engang tenke på tror jeg.

Det er jo sånne ting man likevel lurer på etter den tragiske saken på Ellingsrud i helgen, der en far sannsynligvis har drept sitt eget barn. I sakens fremstilling i media kommer det frem at faren skulle returneres til Afghanistan, selv om han altså hadde et barn med opphold i Norge. Det forklarer ikke nødvendigvis noen ting i denne så langt ukjente saken, men om folk er folk kan man forestille seg at en slik fremtidsutsikt kan gjøre noen og enhver ganske fortvilet. Kanskje til og med litt gal. Mannen har samme adresse som barnets mor, og man må ta for gitt han hadde en relasjon til barnet sitt. Uansett hva forhistorien er, var det et barn her, som den norske stat hadde bestemt at ikke skulle ha en pappa i samme land. Det må da være litt ugreit det der, uansett hva som var detaljene i det som har blitt en grenseløs trist sak?

Når stadig flere personer utvises, rammer dette utvilsomt flere barn også, barn som i mellomtiden har blitt norske. For slik er det, skriver Barneombudet i enrapport om barn med utviste foreldre, at en utvisning av en voksen rammer hele familien og barnas hele oppvekst. Straffen den voksne får, får altså like store konsekvenser for de som blir igjen. FNs komité for barns rettigheter, som overvåker statenes gjennomføring av barnekonvensjonen, har flere ganger uttrykt bekymring for om barns rettigheter blir tatt tilstrekkelig hensyn til når en forelder blir utvist fra Norge.

Når norske foreldre med vilje skiller lag har vi regelverk som ivaretar barnets rett til kontakt med begge foreldre. For eksempel kan ikke en forelder flytte ut av landet, og der samarbeid er mulig lager man 50-50-løsninger nettopp fordi kontakt med begge foreldre anses viktig. Hvorfor synes vi det samtidig er greit nok for andres barn å snakke med mamma på Skype? Orker vi å tenke på det?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte tirsdag 27. mai

Med krig for fred

Verdenssamfunn uten en plan

Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.

Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.

Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?

Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?

Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?

Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.

I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?

En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.

Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.

Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?

Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.

Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.

Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?

Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.

Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august