I år, når vi feirer 100 år med norske kvinners stemmerett, og kvinnesak stadig vekk får komme på dagsorden, er det særlig det vi kaller tidsklemme som har blitt dagsorden.
I debatten finnes feminister som helst vil være hjemmeværende med barna sine, mens andre feminister, nokså kvinneusolidarisk, mener dette er usolidarisk mot alle som deltar i arbeidslivet. For her er begge leire skjønt enige med seg selv: Noen mener det er frihet å kunne være hjemme og slippe arbeidslivet - og at dette er også best for barna. Andre mener like bestemt at friheten er å være yrkesaktiv og at barnehage dessuten er bra for barn. Debatter rundt deltid og heltid en annen variant av den samme uenigheten.
Baksterversk husmor
Denne høsten har det kommet to bøker; Det stille mammaopprøret og Familieliv i likestillingsland, som begge utfordrer den norske offisielle forakten for husmorlivet. For det er jo det det er, en slags forakt. Husmoren er, særlig for feminister som liker å arbeide ute, noe svært bakstreversk og reaksjonært. Men hvis man leser disse bøkene med et noenlunde åpent sinn, særlig Anne Hilde Bermingruds Familieliv i likestilingsland, finner man at hun forsøker å fortelle oss noe mye mer enn bare historien om da hun var hjemme et ekstra år med det minste barnet. Noe om verdier i samfunnet i dag, og om normer og forventninger som blir en del av oss, både privat og i politikk. Og om omkostningene ved å velge noe annet enn det som er forventet, ikke minst økonomisk. Og her blir dagens feminisme utfordret.
Spørsmålet om hva som er frihet for en mor har i alle år vært en nøtt for kvinnesaksforkjempere: er det frihet fra arbeidslivet eller frihet til det, vi skal kjempe for? Fra det offisielle Norge får vi vite at nøtten er knekket: frihet er å arbeide. Men fra den mer uformelle flora i debattspalter, gjennom samtaler i nabolaget eller i blogger, vet vi at denne løsningen ikke er helt smertefri eller uproblematisk for alle.
Ofte i media
I dag finnes det knapt en fulltidshusmor i Norge. Faktisk utgjør hun bare to prosent av kvinner her til lands. Det betyr at hun er uproporsjonalt ofte tilstede i mediene i forhold til i faktiske hjem. Til hennes unnskyldning kan det tenkes at det finnes damer (og menn!) som ønsker de var henne, men som ikke har råd, eller tør ta sjansen på å stille seg på utsiden av velferdsstaten. Hvis man tar noen skritt tilbake, og skuer utover vårt eget samfunn fra utsiden, er det jo unektelig litt underlig at dette å passe på egne småbarn anses så ut, at over 90 prosent av ettåringer går i barnehage. Hvis vi kan velge så fritt, hvorfor velger vi da så likt? Svaret er selvsagt at vi ikke kan velge så fritt som vi liker å tro. Hvis vi hadde kunnet det, hadde vi ikke hatt en tidsklemmedebatt i det hele tatt.
De tankene det offisielle Norge tenker fullt ut og som vi preges sterkt av, er at vi skal ha barn og jobbe fulltid, samtidig, hele vårt voksne, friske liv. Familiepolitikk kaller vi det, dette at arbeid og barn skal kunne kombineres. Det betyr at alle insentiver fra politisk hold handler om å motivere til fulltidsarbeid, og at velferdsgodene følger innsatsen din i yrkeslivet, den såkalte arbeidslinja. Det er selvsagt mye i dette å feire, men slett ikke være ukritisk takknemmelige, slik vi ofte får høre at vi bør.
Kortere dager
Å hevde at man bare kan velge å være hjemme, slik den politiske høyresiden har for vane, er dermed en bløff. Det valget er det de færreste som har råd og mulighet til å ta, selv om de er overbevist om dette ville være det beste for seg og sine en periode. Derfor kan man ikke avspise kvinner og menn som ønsker å være mer hjemme med at de bare kan velge det. Det gjelder noen, men skal det kunne gjelde, må vi ta noen strukturelle grep – sammen.
For min del betyr dette å diskutere ting som kortere normalarbeidsdager eller muligheter for en type borgerlønn, noe jeg også skisserer i boken jeg ga ut rett før sommeren. For kvinnefrihet for meg, er å kunne velge i større grad enn i dag. Skal man kjempe feministiske kamper i dag, må det være for å utvide dette hverdagsvalget, som oppjusterer verdien av omsorgsarbeid, gjerne på bekostning av statusen karrierelivet har i dag.
Bærekraftig feminisme
Men ingen feminisme i dag kan leve uten en samfunnskritikk som tar hensyn til jordkloden vår. En feminisme altså, som tenker bærekraftig i alt den er og alt den krever. Å stadig vekk tenke at feminisme er å sprenge flere glasstak, å tjene mer penger, å kunne kjøpe flere klær og gjenstander man ikke trenger, å komme seg inn i styrer for ukritisk å øke veksten i bedriften, kan ikke lenger være en feminisme for vår tid. Det er her vi kan ta innover noen av tankene til kvinner som velger annerledes.
Vi tenker ofte på 1950-tallet når vi tenker på husmødre. For da var det motsatt av nå. Da ble det i Norge lagt til rette for at arbeiderkvinnen skulle ha råd til å være hjemmeværende. I samme periode åpnet det seg mange nye yrkesmuligheter for kvinner. I teorien kunne hun velge om hun ville være hjemme eller jobbe, men i praksis følte mange kvinner at de ikke hadde noe valg. De ble hjemme.
Karrierejaget
Men også 1950-tallet var en mer paradoksal tid enn mange tror. Husmoren fikk en høy status, og samfunnet endret seg mye på kort tid. At man skulle kunne forsørge familien på én inntekt, ble derfor en del av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Husmoren fikk spesielle rettigheter. Det ble opprettet barneparker slik at hun kunne få noen timer «fri», hun kunne få husmorvikar hvis hun ble syk og noen dro til og med på organisert husmorferie. Kvinners frihet lå kunne få slippe lønnsarbeid. Men verken i fagbevegelsen eller i Arbeiderpartiet var det full enighet om dette. Debatten gikk friskt: Var ikke det å ha et utearbeid et viktig demokratisk prinsipp? Hvordan kunne kvinner ellers delta i samfunnet om de ikke deltok i arbeidslivet?
Og på 70-tallet med ble dette forsterket med: Hvordan kan en kvinne bli fri uten egen inntekt? Men samtidig: Man ønsket den gang friheten frakonkurransesamfunnets individualistiske og antisolidariske, miljøuvennlige karrierejag.
Plass til begge
I dag er det kvinnesak og forene alt dette: frihet til en annen balanse i hverdagen for dem som ønsker det. Friheten til egen inntekt og velferdsgoder. Men også friheten i å føle man er nok sammen med familien. Friheten i å vite at vi forvalter samfunnet til det beste for klima og miljø.
Arbeidslivet frigjør så klart, men det kan også gjøre ufri. Nettopp dette tvisynet kunne forene kvinner over et bredere spekter, holde fast i bevisstheten om at kvinner lever i ulike samfunnsklasser og selvsagt har ulike ønsker for sine liv. De som i dag snakker om verdien av å være hjemme, minner oss på andre verdier enn i de offisielle. En moderne kvinnebevegelse bør kunne kreve hverdagen med plass til begge.
Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 28. august