Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15