Våre verdier?

Ikke kall verdiene dine for våre.

Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda oftere enn vi vanligvis gjør. For fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre verdier er truet!

Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.

Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen her, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen. 

Hva skjedde med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?

Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland. Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med landegrenser og verdensdeler å gjøre. 

Hvor skal man egentlig begynne for å eksemplifisere dette, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje med jobben, med fagforeningen, eller med en organisasjon skjønner jo at dette er selve målet med det internasjonale møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!). 

Det er da ikke noe nytt. Hvorfor driver vi da og snakker så mye om våre del av verden mot de andres?

Og samtidig, her og nå i vår egen bakgård: Rasismen i kommentarfelt på Facebook, folk som tenner på asylmottak i Norden eller som hyller dem som gjør det, dette har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på skjermen har blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake: Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.

Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget for si det forsiktig. Det er bare å være på vakt, hør på Donald Trump og hans påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene for eksempel. Grøss.  

Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa samtidig og slipper bomber i hodene på syriske unger, og har holdt på med det samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i horrible flyktningeleire og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer i 2015 fremdeles dødsstraff, og straffer uten rettssak og dom på Guantanamo. Du kan jo også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrigste våpeneksportører, og vi er samtidig et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår på nedslitte asylmottak. 

Lista er lang. Våre verdier?

Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er mye vakkert: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang, respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett, rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet frem av grupper i Norge, mot andre grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem, og finne allierte over hele verden. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen torsdag 17.12.2015

Historien om Rosengård

Siv Jensen har rett: Det er utfordringer i Rosengård i Malmö som vi må lære av, og overføre til norske forhold.

Men utfordringene har ingenting med «snikislamisering» å gjøre, i stedet har de en hel del med sniknyliberalisering å gjøre og en rekke forsøk på å snike seg unna hva det egentlig handler om: Klassemotsetninger ogfattigdom.

I fjor høst var jeg i Rosengård og møtte datteren til Malcolm X. Malaak Shabazz holdt foredrag i en sliten gymsal en tidlig fredag morgen på European Social Forum (ESF) i Malmö.

Jeg hadde aldri hørt om Rosengård. Men området ga meg raskt ubehag, på den måten man ofte føler ubehag når man uventet står mitt i noe som minner sterkt om fattigdom. Det er noe med alle balkongene uten blomster eller møbler, det er noe med akkurat litt for mange unger som skriker, noe med altfor mange voksne hjemme på dagtid, og uten at man vet akkurat hvorfor; vil man fort vekk, tilbake til det trygge bysentrum med kule kaffebarer på torget.

Men det handlet ikke et sekund om religion, om antall hijaber (få) eller hudfarge (eksjugoslaver). Det eneste fremmedkulturelle elementet var klasseforskjellen.

Noen fortalte at fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic nettopp hadde donert en fancy idrettshall som sporenstreks ble ramponert. Vi forsto at vi befant oss i et område med et visst rykte. Det var selvsagt heller ikke tilfeldig at ESF hadde lagt møtet hit. Noen i Malmö ville vise oss noe. Her var noe å lære.

I rapporten «The Case Study of Malmö-Rosengård» (2000) skriver Göran Cars og Jonas Hagetoft ved Kungliga Tekniska Högskolan: Uønsket av arbeidsmarkedet og stigmatisert av synsere – slikt gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten. Hva annet kan man vente enn sosial uro og ustabilitet, konkluderer forskerne.

Er det noe vi må lære er det dette: Skjer rekruttering til islamistiske grupperinger skjer det innenfor slike rammer. Vi må gjøre alt for at det samme ikke skjer her. Måten å gjøre det på er å hele tiden jobbe for mindre klasseskiller, likhet i lønn, likhet i muligheter. Blås i hijaben, om du liker den eller ikke, men gi dama en barnehageplass og en jobb – hvis hun vil.

Siv Jensens etter hvert skremmende (og ufrivillig komiske) krumspring, bygger oppunder en diametralt motsatt utvikling.

Rosengård er typisk for den massive boligutbyggingen i Sverige på 60- og 70-tallet, da man skulle huse fremmedarbeidere sårt trengt til industrien, en industri som ikke finnes lenger men avsluttet med å produsere arbeidsledige på samlebånd. Tross de beste intensjoner fikk disse områdene kjapt et dårlig rykte: mange innvandrere, høy arbeidsløshet, mange trygdede, mange unge, mange barn. Dårlige uteområder, få offentlige tilbud, mangel på barnehageplasser i en økonomi hvor de fleste familier trengte to inntekter. Det ble debatt, og Rosengård måtte ta mange slag.

At Rosengård var en tabbe ble etablert som sannhet allerede før stedet fikk en overvekt av innvandrere på 80-tallet. Media hjalp ivrig til med stigmatiseringen, sammen med manglende midler for å takle faktiske problemer. Som det øvrige Europa på 90-tallet opplevde også Rosengård kutt i offentlige velferdstilbud.

Området ble ufrivillig tildelt rollen som symbol på hvordan utbyggerkapitalistenes krav om profitt hadde gått foran menneskers beste. (Høres ikke dette kjent ut forresten?). Innbyggerne selv deltok ikke i debatten, og synserne skilte dårlig mellom kritikk av området ogmenneskene som faktisk bor og lever der. Den svenske artisten Timbuktu, fra Rosengård, legger skylden på utviklingen i hjembyen på markedsliberaliseringen. Det er viktig å forstå Rosengård. Det er viktig å gi debatten et klasseperspektiv.

 

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 2. mars 2009

Regnestykket ingen vil ta

I vår tid er det så vanlig å måle hverandres verdi i kroner og øre, at regjeringen leverer et flyktningregnskap med den største selvfølge. Og få tør stille spørsmål ved hele ideen om et slikt regnskap, for da kan man bli beskyldt for ikke å tørre å ta Debatten. Men i iveren over å ville ta akkurat denne debatten, blir det ikke mye tid igjen til å ta andre debatter, som er like viktige.

Det regnskapet ingen tør å ta, er kostnadene ved dagens strenge grensepolitikk. De menneskelige kostnadene ser vi allerede i den daglige tragedien i Middelhavet og på greske øyer, ved grensestasjoner, togstasjoner og i parker og på jorder nedover i Europa. Hva vil disse traumene koste oss i fremtiden? Og helt konkret: Hva slags økonomisk underverden kan oppstå blant folk som ikke har noe annet sted å være, enn under overflaten hos oss?

Flyktninger går ikke opp i røyk og forsvinner, selv om vi stenger dem ute. Men det er denne tankegangen som ligger under mange av flyktningdebattene og avskrekkingspolitikken rettet mot folk på flukt på vei hitover.

En FN-rapport viser at antallet fordrevne i verden nå, 60 millioner, er det høyeste siden vi begynte å registrere mennesker på flukt. Rapporten heter betegnende nok «World at War», bare for å gi det inn med teskje: Folk på flukt flykter fra noe. De kommer ikke fordi de vil, de kommer fordi de må. Da må vi rett og slett hjelpe, koste hva det koste vil.

Kan prisen for dagens strenghet bli dyrere enn det motsatte?

Samtidig som denne hjerteskjærende krisen pågår og europeiske stater teller hvor mye dette vil koste dem, bruker de samme statene rekordmye penger på grensekontroll. EUs grensekontrollbyrå, Frontex, der Norge deltar med både personell og penger, har ifølge en artikkel i DN Magasinet 4. september budsjettert med 7,1 milliarder kroner på ti år. Eurosur, et høyteknologisk overvåkingssystem som outsources til private: 3,1 milliarder. Hardwareutstyr til grensekontroll: 2,8 milliarder. Forskning på grensekontroll: 2 milliarder. EU og EØS-land har brukt svimlende 104 milliarder på å deportere folk ut av Europa siden 2000. Og mange av dem som ble sendt ut, er for lengst på flukt igjen, og mange av dem er tilbake nettopp i Europa.

Det er ikke rart byråkratiet vokser og koster oss vanlige folk mange skattepenger, når folk skal vurderes på detaljnivå om de er verdige opphold i landet. Er landet du kommer fra brutalt nok? Har hun lidd nok i fengselet, er hjembyen hans bombet nok sønder og sammen, trenger barnet sin mor i Norge eller kan de leve godt nok med Skype? Slikt koster å vurdere, det også, menneskelig og økonomisk. Kanskje også moralsk? Kunne Europa brukt summene som i dag brukes på grensekontroll, på i stedet å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Markedssystemet vi lever i sliter med et vedvarende paradoks: Mennesker skal holdes ute, men når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som mulig. For hundre år siden fantes ikke grensekontroller. De kom sammen med nasjonalstatenes vekst. For oss i den rike delen av verden gjør ikke dette så mye: vi reiser stort sett dit vi vil uansett. Men for fattige mennesker betyr grenser full stopp. Om disse skal nektes utreise eller innreise, er det vi heldige som bestemmer over i dagens visumordning. Hvorfor mener vi det er rettferdig? Eller realistisk, fornuftig og moderne? Hvorfor kan vi ikke bare åpne grensene for folk flest?

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satt slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett - eller inntreden i arbeidslivet - ville bety. Men akkurat som at det er absurd å tenke seg at man burde beholdt slavedrift av hensyn til velferden til britiske unger, burde vi ikke i dag tenke på dette: Kan vi leve med en velferdsstat fundert på nødvendigheten av en grensekontroll som bare i år har sendt over 3000 i døden i Middelhavet? Britene overlevde slutten på slaveriet. Vi klarte oss – også på grunn av – kvinners inntog i arbeidslivet. Vi kan fint overleve en større innvandring uten å gå til grunne. Slavene ble frie mennesker, kvinnene også, hva med å la flyktningen og innvandreren bli det samme?

Mennesker som flykter ønsker mest av alt å fortsette livet og å bedre det. I dag kommer det mange unge menn hit, som ofte er svært arbeidsføre og energiske. Dette er dessuten arbeidere som har kommet hit uten at samfunnet har brukt en krone på dem gjennom «reproduktive kostnader», som barnehage, helsehjelp og skolegang for eksempel. Skal vi først telle folk i form av kroner må vi også trekke fra, ikke bare legge til.

Det er så mye annet enn innvandrere som truer deg europeiske velferdsstaten. For eksempel, skattelette for de rikeste, eller TISA-avtalen som kan gi store multinasjonale selskaper profitter på våre velferdsbehov, større ulikhet mellom folk og mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. En blind tro på markedskrefter uten politisk styring, og et lokk på debatter som utfordrer disse. En militær opprustning som krever titalls milliarder av skattekroner, sammen med innføring av krig som normaltilstand. Hvert eneste år unnslås det 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge. De skjulte likvide midlene til norske skattytere i skatteparadis er estimert til å utgjøre opp mot 500 milliarder kroner.

En million flyktninger til Europa vil bare utgjøre 0,2 prosent av befolkningen. Det er ingenting ved dette tallet som gjør meg redd for at noe er «ute av kontroll». I dag finnes knapt den nasjon som ikke har et mangfold av kulturer og religioner i seg. Alle tanker om nasjoners «renhet» er både uriktige og skremmende, tanker om assimilering likedan.

Det skal ikke finnes grenser for hvor mange mennesker i nød vi kan ta inn, om vi i første omgang har skrevet under på universelle avtaler, og om de skal bety noe. Det finnes heller ingen indikasjoner på at halve verden på død og liv vil hit, selv om de ikke er i akutt nød.

Derimot vet vi at de (tross alt få) desperate menneskene i verden ikke lar seg stanse av grenser, selv om vi bruker milliarder på dem.

Dette er en noe lengre versjon av en tekst som sto på trykk i Klassekampen lørdag 14.11

Urettferdig likestilt

Det er ikke gull i alle likestillingsforslag som glimrer

Venstres Sveinung Rotevatn synes regjeringens likestillingsmelding er så dårlig at han bidrar med seks hjelpetiltak. Noen av dem er veldig gode, og alle monner drar når det gjelder denne meldingen. Men et par av Rotevatns forslag bør i alle fall venstresiden begrense sin begeistring for. Den ene er dette med tvungen todeling av foreldrepermisjon.

Tankesmien Agenda er i Dagsavisen begeistret enige med Rotevatn. Leder Marte Gerhardsen sier: «Men permisjon er noe vi som samfunn har blitt enig om å finansiere fordi det er bra for barna å være hjemme med foreldrene det første året (...)»

Men dette er ikke helt korrekt. Permisjon handler ikke bare om foreldres likestilling, og at dette er bra for barn, det handler også om noe tredje vi i vår tid snakker altfor lite om; kvinners mulighet til å restituere seg etter en fødsel. Det er som om mange ikke vil ta det inne over seg, på tross av det åpenbare: Det er faktisk kvinnen som bærer frem og føder barn. Menn og kvinner har mest felles her i livet: men ikke her. Her er vi ulike og må ha ulike rettigheter. Utenpå disse rettighetene bør vi kunne velge som vi vil. De parene som synes likedeling er topp, må selvsagt velge det. Det kan de i dag.

Samtidig med Rotevatns forslag hevder lege Gro Nylander og jurist Helga Aune at Norge bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor. På NRK Ytring skrev de nylig at barselperioden i dag er uteglemt fra norske regler om permisjon. Det sier en del om hva vi ikke lenger er bevisste på i det hele tatt.

Fremdeles later vi som om kampen om å få til likestilling på hjemmebane står og faller på det drøye året man er hjemme med barnet. Det er jo ikke så rart, her må det bare flisespikkeri til (tvungen tredeling, tvungen todeling, et par uker fra eller to til) før det høres ut som om man driver heftig og modig politikk.

Men skikkelig dristige forslag for å få til både likestilling, barnas beste og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, de krever mye større endringer på samfunnsplan. Slike ting som trygge faste jobber, slik at foreldre tør ta ut sine formelle rettigheter og ikke bøyer av under uformelle krav. Likestilling krever at vi snakker om husarbeid og ikke undervurderer ulønnet omsorg. Og selvsagt sekstimersdagen, slik at likestilling dette kan pågå i alle år, også etter babytiden.

Tanken om todeling av foreldrepermisjon er dessverre også en refleksjon av de strenge kravene til kvinnekroppen som vi ser nær karikert hos bloggere, i kjendisblader og ikke så sjelden i venninnekretsen. Den nybakte mor som nærmest spretter opp av sykesengen dagen derpå, og så snart som mulig smetter inn i trange bukser som resultat av treningen hun ikke kunne komme raskt nok i gang med. Denne stramme, harde kvinnetypen som verken blør, lekker, er tung, sliten, har vondt eller griner fordi hormonene ikke har sluttet å rase ukontrollert rundt i kroppen. Hun som har fra dag en i svangerskapet at «Graviditet er ingen sykdom!».

Men svangerskap, fødsel og barsel er ikke bare et privilegium, men også en belastning. Dette er underkommunisert de senere tiårene, skriver Nylander og Aune, og det er det.

Hvorfor, i feminismens navn, ta vekk et gode kvinner har kjempet for; muligheten til å være hjemme nesten et år med babyen sin, og muligheten til å amme hele perioden. Hvorfor ikke heller tenke helt nye ting? Som å utvide permisjonen til far utover dagens ordning, ved for eksempel å gi far 100 dager bare han kan ta ut for samvær med barna, når han vil, etter at mor er ferdig og før barnet fyller fem. Noe slikt.

Barselpermisjonen må igjen skrives inn i det rettslige landskapet, skriver Nylander og Aune, og man kan legge til; også i det politiske og kulturelle.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 21.10

Grenseløs optimisme

Hvorfor er det utenkelig å leve i en verden uten grenser?

Det høres ellevilt ut, og er både politisk korrekt og ukorrekt på en gang, men altså: Hva med en grenseløs verden, dere? La folk vandre som de alltid har gjort. Anse fremmede som en ressurs. Mitt land er ditt land og så videre.

Hvis vi på alvor mener at alle mennesker er like mye verdt, er det kanskje på tide å faktisk praktisere det?

En grenseløs verden er helt på kollisjonskurs med innvandringspolitisk konsensus, der alle mer eller mindre synes «streng» er en bra idé, uenigheten går mest på hvem og hvor mange som skal ut, og hvem og hvor mange som skal inn, over nasjonens godt voktede grenser.

Men i møte med en global virkelighet i fullt kaos når det gjelder folk på flukt, kan nye tanker, om ikke annet, inspirere til alternativer og radikale systemendringer på denne eller andre måter. For sånn som ting pågår i verden i dag er ikke til å holde ut.

Millioner av skjebner. Bare i de siste dagene har vi sett absurde bilder av utslitte barn som bæres i land forbi turister som soler seg på greske strender. 2500 flyktninger ble stengt inne på en gloheit fotballstadion på Kos, uten mat, drikke eller skygge. Gravide, barn og gamle besvimte mens politiet sto og så på. Hellas klarer opplagt ikke å ta imot de enorme flyktningstrømmene, det er lett å skjønne. Det som er vanskelig å skjønne er hvorfor resten av Europa ikke hjelper.

Og her: En avvist asylsøker har gått amok på IKEA i Sverige og drepte to, mens unge enslige asylsøkere har gjort opprør på et mottak i Norge. I en desperasjon og i en håpløshet vi alle kan skjønne, bare vi gidder å prøve. Selvmord er den vanligste dødsårsaken blant asylsøkere i Europa. Norge splitter familier og sender ut unger som er født her. Barn og barnebarn av en asylsøker som oppga feil informasjon ved ankomst for et tiår eller to siden kan deporteres. Regelverket er absurd.

Det er desperate tider, men i stedet for å møte dette med desperate tiltak som kan hjelpe de hjelpeløse, bruker EU i stedet nesten 1000 millioner kroner i året på grensekontroll som skal stenge folk ute. Tenk om Europa i stedet kunne bruke slike summer på å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Tenk om vi tenker helt feil om folk som vandrer? Tenk om innvandrere primært er ressurser, fremfor en byrde? I dagens klima er slike tanker som en sang om bakvendtland. Men i prosjektet Open Borders: The Case argumenterer en rekke økonomer sterkt for at det er dette som faktisk er realiteten. Sjekk nettsiden, for enig eller ikke, den gjør i alle fall sinnet lysere og utfordrer noen vedtatte sannheter vi alle bærer rundt innvandring som skummelt.

Bakgrunnen for å tenke grenseløst, argumenterer Open Borders, er at ideen om at å nekte folk å reise hvor de vil bryter med en grunnleggende menneskerett, selvbestemmelse. Med andre ord, å ikke la folk bli ofre for en «geografisk rulett», men i stedet bli aktører i eget liv. At det å redde folk på flukt fra krig eller sult ikke handler om sted, men om mennesker. Da er det vel det samme hvor vi hjelper dem, bare vi gjør det?

Folk er i bevegelse verden over, men systemet er det motsatte: Frosset fast. Det går jo ikke lenger.

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satte slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett ville utgjøre. Men usikkerhet rundt hva som vil skje med store endringer må ikke hindre oss i å gjøre det som er riktig. Kanskje det riktige er å si velkommen inn, overalt, til alle?

Jeg tenker rett som det er at skremmebildet som skapes rundt farene ved innvandring er mye skumlere enn hva ideen om åpne grenser kan være. 

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 15.august 2015.

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Norges bidrag i Middelhavet er primært å være grensevakter

Norge har sagt ja til å delta i Triton-operasjonen utenfor kysten av Italia fra august. Det høres kanskje bra ut, men Triton er primært et grensepoliti og ikke en redningsaksjon. 

Triton, som er underlagt EUs grensepoliti Frontex, er arvtageren etter den italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum ("vårt hav") som ble avsluttet i oktober i fjor. 

Mare Nostrum var en redningsaksjon som reddet over 170 000 mennesker i internasjonalt farvann. Militærbåtene som ble brukt for å redde skjøbrudne folk langt til sjøs, står per i dag i dokk på Malta og Sicilia. Trition derimot, holder seg bare nær den italienske kysten. T

riton, med sine 65 ansatte, har en tredjedel av budsjettet til Mare Nostrum, som Italia ikke hadde råd til å drive alene lenger, og derfor la ned da støtten fra Europa uteble. 

Triton er derfor et slags budsjettkutt, som regjeringen aksepterer, mens den later som Mare Nostrum aldri fantes, og heller ikke støttet da den fantes. 

Det er ingen heltehistorie fra de blå i denne deltagelsen det skrytes av nå.

Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15

Djevelen i små ting

Når det store blå prosjektet begynner å lukte svidd

Jeg hørte nylig en svensk radiodokumentar om sosiale bevegelser på 70-tallet. Alle disse som på ulike måter slåss for sosial rettferdighet i inn- og utland, for fred eller kvinners rettigheter. En av kvinnene som ble intervjuet oppsummerte disse kampene slik: - Vi hadde jo en slik veldig sterk sosial samvittighet.

Så la hun på en liten latter.

For sånt skal man le av i dag for ikke å bli latterliggjort selv. Sosial samvittighet passer dårlig inn i dagens blåblå epoke der vi er nødt til å legge alle sånne kjedelige politisk korrekte tanker til side for å passe inn. Vi skal helst ikke ha dårlig samvittighet for noe eller noen utover oss selv. Det eneste vi skal ha dårlig samvittighet for er å ikke gjøre en stor nok innsats for å delta fullt i lønnsarbeidet. Her kan vi faktisk ikke ha nok dårlig samvittighet. Den skal endog være en slags drivkraft, ja nesten en motivasjon. Akkurat slik den var for aktivistene på 70-tallet altså, utenom den ørlille forskjellen at den da var drevet av omsorgen for andre folk og ikke av hensynet til behovet for arbeidskraft eller andres profitt.

Det ene forslaget etter det andre som har strømmet ut fra de blåblå regjeringslokalene ber oss innstendig om å bry oss minst mulig om andre enn oss selv. Å akseptere asylpolitikken for eksempel, som betyr en umenneskelig lidelse for flere av de utsendte barna, fordrer samtidig at vi ikke skal bry oss om dem. Hvis vi gjør det, blir det nesten ikke til å leve med å vite at det sitter en seksåring kald og redd i Kabul med skolesekken pakket og klar fordi han tror skal han tilbake til klassen i Norge snart. Eller at småunger født i dette landet livredde vekkes midt på natten av norsk politi, der påfølgende tvangsutsendelse blir til returtall og skryt i en pressemelding.

Den sosiale samvittigheten vi kunne hatt for behandlingen av romfolk i Europa, blir også kraftig utfordret med et nytt høringsutkast som beskriver disse fattige menneskene mest av alt som en tiggermafia vi skal straffes for å hjelpe. Og vanlige arbeidsfolk skal helst ikke ha samvittighet for kolleger og deres rettigheter og velbefinnende, men i stedet jobbe samvittighetsfullt overfor sjefen i den midlertidige jobben de kanskje har et håp om å få beholde. For å frata oss fra denne plagsomme sosiale samvittigheten overfor folk som faktisk er ofre og trenger solidaritet, bes vi vennligst akseptere nyliberal lureretorikk som «offerrolle». Da flytter vi elegant ansvaret for miseren fra samfunnet til individet, og kamuflert som «frihet» og «rettferdighet» blir det vanskelig å være kritisk. Men djevelen er som alltid i detaljene, og etter halvannet års innsats i regjeringen ser vi et klart mønster når alt det lille til sammen blir et stort prosjekt.

For noe er bra. Som at våre blå ledere har bevisstgjort oss på ideologiske skillelinjer i politikken. Som at vi atter skjønner at ulike partier forvarer ulike grupper i samfunnet. Sånne selvsagte ting vi mer eller mindre hadde glemt på vår fredelige ferd gjennom en epoke der alle var sosialdemokrater, i alle fall utenpå, og stort sett bare var smått uenige om møbleringen i Det Norske Hus. Men nå er det noen som plutselig har bestemt seg for at hele huset skal brennes ned. Det store blå prosjektet begynner plutselig å lukte svidd på lang avstand. Bare se på den utenlandske mediedekningen av forslaget til tiggerforbud og kjenn på rødmen.

Men noe annet er bra også. Motstanden mot dette blå prosjektet begynner å bli massiv og kommer sprekt fra mange ulike miljøer. Det er faktisk en mulighet her for at den sosiale samvittigheten vår ikke er helt dau likevel, og at folk flest kjenner igjen urettferdighet og forfordeling når de ser den selv. Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak lettvint retorikk eller påstander om misforståelser. Vi ser hva vi ser, og lukten av brann er kanskje den under føttene til de blå?

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 7.2.15