Hvite privilegier

 Å være bevisst egne medfødte privilegier i en verden der alle ventes å stille på samme startstrek, er en øvelse vi burde bedrive oftere. 

I sommer har vi reist rundt i Asia og kjent på hvordan det er å være hvite mennesker. Er man hvit i Norge eller Europa slipper man vanligvis å være seg bevisst sin hudfarge. Det er i seg selv et hvitt privilegium. Det er det også å reise. Mange pass i verden gir deg ikke adgang til andre land, ei heller vårt eget. Du kan være europeer og backpacke i Asia. Men du kan ikke være ung iraker med en drøm om å backpacke deg gjennom Europa. Du kommer rett og slett ikke inn i landene. Av de 50 største reisebloggerne i verden er det bare ni med annen hudfarge enn hvit. 86 prosent av de samme bloggerne kommer fra G20-land. 43 av bloggerne kommer altså fra de rikeste landene i verden. Og det er mer komplisert enn som så: Jeg mistenker at det er en annen erfaring å reise verden rundt som brun med rødt pass, enn som hvit med rødt pass. 

Hvithet er en kapital i seg selv, i de fleste land i verden. Men det snakker vi ikke så ofte om. 

Når vi med den største selvfølge bestiller en flyreise og bestemmer oss for å utforske verden tilhører vi allerede da en liten og eksklusiv klubb i global sammenheng. Likevel opplever vi ikke å bli behandlet om en irriterende og rik rase som tar for oss i andres nabolag, nabolag som ikke har muligheten å gjengjelde visitten. Ei heller opplever vi at folk er sinte på grunn av denne urettferdigheten, eller gjør en nummer ut av dem. Tvert i mot: Som hvit reisende i verden blir man behandlet bedre enn de fleste andre.

 Hvitheten lar deg kommer inn på de fineste hoteller, private bassengområder og alle restauranter, selv om du er både sjuskete, møkkete eller sur. Noe som tidvis er ubehagelig, tidvis en slags vane. Men etterpå er det mest av alt tankevekkende.

Vi snakker ofte om de som undertrykkes eller opplever diskriminering. Men vi må også snakke om oss som har privilegier, og skape et språk for å snakke om dem. Makt følger fremdeles strukturelle linjer, og din tilhørighet, også i forhold til hudfarge, kan begrense eller gi muligheter.

 I dag, når nyliberal politikk og økonomi for lengst har indoktrinert oss med at alt er opp til meg og deg, til individet, så legges et lokk på samtaler vi skulle hatt om kollektive fordeler eller ulemper, globalt og lokalt. Når noen diskrimineres er det noen som samtidig får fordeler. Å erkjenner egne muligheter, innflytelse, makt og særfordeler, er en øvelse vi trygt kunne brukt noe mer tid på. Riktignok er fattigdom fargeblind, og i vår del av verden vil fattige hvite stusse ved å få tildelt status som privilegert. Men for å si det enkelt: Det er sannsynligvis lettere å være fattig og hvit i Europa og USA eller brun og fattig. Teorier om interseksjonalitet kan hjelpe oss til å forstå dette.

Raseteorier er sosiale og politiske konstruksjoner. Selv vi som ser hvite ut er ofte bare en DNA test unna å finne forfedre og mødre med andre hudfarger enn oss selv. Folk har alltid flyttet på seg og fått barn med lokalbefolkningen, og sånn kommer det også alltid til å være, heldigvis. Å definere folk i raser er grunnleggende sett bare tullball, men så lenge noe så virkelig og konkret som rasisme og undertrykking faktisk pågår, er vi alle likevel forpliktet til å forholde oss til hverandres og egne hudfarger likevel. 

Å inneha privilegier er ikke det samme som å skulle føle skyld eller skam over dem. Men som et minimum kan man være det bevisst. Å være hvit er et privilegium, å være rik et annet, eller å ha utdannelse, være mann, eller å være innehaver av et pass fra et land som gir deg innreise i alle andre land. Dette er privilegier de fleste mennesker på jorden ikke har tilgang til i det hele tatt. Vi som har noen av disse i vår besittelse kunne med hell være ørlite ydmyke i møte med andre, og vi burde brukte privilegiene til å utvide dem til å gjelde flere. Enn så lenge lever vi fremdeles i en verden som der den hvite rases overlegenhet lever i beste velgående. Dette er et ubehag vi må våge å kjenne skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen mandag 31.juli

Brexit som nødutgang

Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede, istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp.

Helt siden statsminister David Cameron lovte partiet sitt en «age of austerity» på det konservative landsmøtet i 2009, har britene hvert år måttet bite i seg nye innstrammingstiltak. 

Austerity, å spare drastisk inn på offentlige utgifter, ble altså lansert året etter at rike meglere hadde menneskeskapt en finanskrise med påfølgende tragedier verden over. 

Den britiske regjeringen betalte ut 141 milliarder pund til egne banker i 2008. 

Vanlige folk hadde ingen skyld i krisen, de hadde heller ingen skyld i at skattepengene deres gikk til å betale ut bankene istedenfor å gi dem et sikkerhetsnett i hverdagen. 

De har heller ingen skyld i at Brexit etter hvert lignet på nødutgangen de desperat har sett etter en hel generasjon. Skylden må plasseres der den hører hjemme: hos en politisk og økonomisk elite med lite annet enn forakt til overs for dem som har minst fra før.

En generasjon briter kjenner ikke til annen virkelighet enn av verden sakte med sikkert går bakover. 

Fra markedsliberalisme, EU, Thatcher og Reagen på 70-tallet, har antallet fattige fra 1979 til i dag fordoblet seg i Storbritannia; fra 7.3 millioner til 13.5.millioner. Økonomisk ulikhet er nå på et nivå landet ikke har sett siden 1920-tallet, og den øker raskere i Storbritannia enn i noe annet OECD-land, inkludert USA.

Da den konservative-liberale samlingsregjeringen i 2010 satte i verk Camerons innstrammingspolitikk, startet de på bånn: arbeidsledige, fattige, uføre, enslige, handikappede fikk tidlig kjenne på forverring av velferdsgoder. Dette var det største kuttet i offentlig sektor siden andre verdenskrig, og det fortsetter: Finansminister George Osbourne lanserte ytterligere tiltak denne våren.

Å få seg en jobb, er dessverre ei heller en garanti for at du kommer deg ut av fattigdom. Storbritannias arbeidende fattige vokser. Lønningene synker jevnt og trutt, mens boligpriser, matutgifter og gratis overtidsarbeid øker. Å kjøpe seg en bolig på minimumslønn, er en umulighet.

Til myndighetenes store overraskelse, vil jeg anta, har ikke landets utsatte borgere protestert så iherdig mot innstrammingene som vi har sett i andre EU-land. Men det er kanskje ikke så rart om man tenker etter. De som er rammet hardest, er samfunnets aller svakeste grupper. De som uansett føler at ingen verker ser eller hører dem samme hva de gjør.

I årevis har regjeringen hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Media har ofte latt seg rive med, og kastet seg over politiske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg «at arbeid lønner seg». I god nyliberal ånd blir din misère, din skyld og ditt ansvar. Det fungerer det, som lynavleder for kritikk mot makta. Ikke uventet viser forskning i England at selvmordsraten og mentale lidelser øker, som direkte konsekvens av stress forårsaket av nedskjæringene.

Når stadig flere ansettes på korttidskontrakter gjennom vikarbyråer, når midlertidighet er en norm og prekariatet er fremtiden, når enhver arbeider er i konkurranse med kollegaen, når en hel generasjon har vokst opp uten å kjenne på en positiv samfunnsutvikling eller kraften som kan være i en fagforening, hvordan kan man da forvente annet enn at frustrasjon sparker i alle retninger, fremfor en felles en? 

Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede, istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp. Innvandreren blir i stedet et lett offer for helt betimelig stress og slitasje, dessverre.

Brexit var kanskje ikke opprøret man håpet på, men avstemningen er et opprør å lytte til like fullt. Venstresiden i Europa står midt i sitt liv prøvelse, men også i sitt livs mulighet.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 29. juni 2016

Blind rasisme

Rasismens gamle arv i en ny kontekst

I mai 2015 sa den senegalesiske forfatteren Fatou Diome i et TV-show i hjemlandet om flyktningedøden i Middelhavet: “...hvis de hadde vært hvite så hadde hele verden stått på hodet nå.Men, det er svarte og arabere som dør, og dere liv er mindre verdt.»

Diome har helt rett, men selv om vi vet det nekter vi å innse det rasistiske i europeisk grense- og flyktningepolitikk. For ikke å si krigspolitikk, eller arbeidsmarkedspolitikk, eller i vår hjemlige sfære: I omtale av flyktninger som kommer hit og som kanskje er muslimer og altfor mange og velferdsstatens undergang!

Men å kalle noe rasistisk i dag, både på individuelt ellers strukturelt nivå, er en farlig øvelse kun egnet for folk som ikke er skvetne verken i møter med rettsvesen eller sosial gapestokk.

Frode Helleland skriver i siste nummer av Agora, med tema rasisme: «...det å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig: «Det er ikke så farlig», «ikke vondt ment», mens den som tar det opp, er «uhøflig» og «overdriver».

Det er makt i slike retoriske overtak. Noen tjener på at det bestående består. Globalt sett er det meg og deg. Vi skal kanskje passe oss litt når vi anser oss selv som så veldig anti-rasistiske.

For dem som likevel erkjenner rasisme som et problem er det ikke lett å finne noen å kjempe med. En gang fantes det Civil Rights Movements i USA, anti-apartheid-grupper i nabolaget, eller frigjøringsteologer fra kolonistater. At det ikke finnes organisert motstand mot rasisme i dag, sier en hel del om hvor sterke vi er i troen på rasisme ikke finnes som et strukturelt problem, men at rasistiske handlinger er et enkelt individs irrasjonelle handling der og da. Dette helt i tråd med tidens tro på det autonome individ ansvarlig for egne valg.

Når en rasist bare er den som selv regner seg som rasist, slik Helleland skriver, da blir vi kan hende blinde for både historisk og kontekstuell rasisme. For som Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving skriver i «Hva er rasisme»: En for smal og biologisk definisjon av rasisme gjør at vi ikke ser hvordan rasisme fungerer i dag. Selv nynazister smetter unna biologiske definisjoner for å unndra seg det urørlige rasiststemplet. En bredere definisjon er derfor helt nødvendig for å kunne se hvordan vi, som del av en system, opprettholder fordommer mot grupper av mennesker uten å ta innover oss at det er dette som er rasisme.

Hele vårt leveresett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.Hvordan europeere og nordamerikanere så ut, og hvilken tro vi hadde, legitimerte overgrep mot medmennesker i hundrevis av år. Franz Fanon beskrev i sine tekster hvordan dette samspillet samtidig gjorde noe med bevisstheten til den undertrykte, som igjen reduserte deres mulighet til å kjempe imot overgrepene. Det er slett ikke sikkert disse mekanismene er så annerledes i dag.

I dag kan man i teorien konkurrere fritt på det nyliberale markedet uavhengig av hvilket kjønn, hudfarge eller tro man har. Likevel var verdens 10 rikeste personer helt nylig menn, og halvparten av dem var hvite. På motsatt side: Hvem fengsles i USA,  hvem drepes av politiet der, hvem er det vi sender droner etter, invaderer, hvem er det vi holder unna Europas grenser, og hvem er det vi forakter for at de tigger i gatene våre?

Dersom vi lulles inn i troen på at strukturell rasisme er an anakronisme, og at dagens «ekte» rasister bare en gjeng skrullinger, da er vi blinde for en system som reproduserer gamle fordommer og tjener penger på det mens det pågår.

Denne teksten sto først på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 13.6.2015

Gå i tog, stå i kamp

 Nye landsmenn, nye kamerater, nye kamper

I 29 tålmodige år på rad gikk norske arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919 var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi ville bryte sammen.

Men på tross av trusler som dette. Enkelte modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12 timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav? 

Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter, ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og rettferdighet for flere? 

Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog, kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe seg en bra sosial CV på internett?

Om ikke folk maser, presser, argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet, slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er i realiteten hardere enn på lang tid.

Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå. 

Vi står i stor gjeld, og den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.

Mange opplever dagens arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere, har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån, trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.

Det koster dette her, men gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan oppnå: "Først nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.

I dag er det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker. 

At de er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle medsammensvorne og ikke potensielle problemer.

Når tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe sosialt dumpet.

Vi må være realistiske får vi høre. Men realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid. Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa. 

En fagbevegelse, som hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte internasjonal solidaritet.

Jakt på syndebukker

Trump og høyrepopulistene satser på et kort: splitt og hersk

I en av de mange TV-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembedet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre; kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, UKIP, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi FrP i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur. Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. 

For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før. Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. 

Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte mandag 15.2.16 

Historien om Rosengård

Siv Jensen har rett: Det er utfordringer i Rosengård i Malmö som vi må lære av, og overføre til norske forhold.

Men utfordringene har ingenting med «snikislamisering» å gjøre, i stedet har de en hel del med sniknyliberalisering å gjøre og en rekke forsøk på å snike seg unna hva det egentlig handler om: Klassemotsetninger ogfattigdom.

I fjor høst var jeg i Rosengård og møtte datteren til Malcolm X. Malaak Shabazz holdt foredrag i en sliten gymsal en tidlig fredag morgen på European Social Forum (ESF) i Malmö.

Jeg hadde aldri hørt om Rosengård. Men området ga meg raskt ubehag, på den måten man ofte føler ubehag når man uventet står mitt i noe som minner sterkt om fattigdom. Det er noe med alle balkongene uten blomster eller møbler, det er noe med akkurat litt for mange unger som skriker, noe med altfor mange voksne hjemme på dagtid, og uten at man vet akkurat hvorfor; vil man fort vekk, tilbake til det trygge bysentrum med kule kaffebarer på torget.

Men det handlet ikke et sekund om religion, om antall hijaber (få) eller hudfarge (eksjugoslaver). Det eneste fremmedkulturelle elementet var klasseforskjellen.

Noen fortalte at fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic nettopp hadde donert en fancy idrettshall som sporenstreks ble ramponert. Vi forsto at vi befant oss i et område med et visst rykte. Det var selvsagt heller ikke tilfeldig at ESF hadde lagt møtet hit. Noen i Malmö ville vise oss noe. Her var noe å lære.

I rapporten «The Case Study of Malmö-Rosengård» (2000) skriver Göran Cars og Jonas Hagetoft ved Kungliga Tekniska Högskolan: Uønsket av arbeidsmarkedet og stigmatisert av synsere – slikt gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten. Hva annet kan man vente enn sosial uro og ustabilitet, konkluderer forskerne.

Er det noe vi må lære er det dette: Skjer rekruttering til islamistiske grupperinger skjer det innenfor slike rammer. Vi må gjøre alt for at det samme ikke skjer her. Måten å gjøre det på er å hele tiden jobbe for mindre klasseskiller, likhet i lønn, likhet i muligheter. Blås i hijaben, om du liker den eller ikke, men gi dama en barnehageplass og en jobb – hvis hun vil.

Siv Jensens etter hvert skremmende (og ufrivillig komiske) krumspring, bygger oppunder en diametralt motsatt utvikling.

Rosengård er typisk for den massive boligutbyggingen i Sverige på 60- og 70-tallet, da man skulle huse fremmedarbeidere sårt trengt til industrien, en industri som ikke finnes lenger men avsluttet med å produsere arbeidsledige på samlebånd. Tross de beste intensjoner fikk disse områdene kjapt et dårlig rykte: mange innvandrere, høy arbeidsløshet, mange trygdede, mange unge, mange barn. Dårlige uteområder, få offentlige tilbud, mangel på barnehageplasser i en økonomi hvor de fleste familier trengte to inntekter. Det ble debatt, og Rosengård måtte ta mange slag.

At Rosengård var en tabbe ble etablert som sannhet allerede før stedet fikk en overvekt av innvandrere på 80-tallet. Media hjalp ivrig til med stigmatiseringen, sammen med manglende midler for å takle faktiske problemer. Som det øvrige Europa på 90-tallet opplevde også Rosengård kutt i offentlige velferdstilbud.

Området ble ufrivillig tildelt rollen som symbol på hvordan utbyggerkapitalistenes krav om profitt hadde gått foran menneskers beste. (Høres ikke dette kjent ut forresten?). Innbyggerne selv deltok ikke i debatten, og synserne skilte dårlig mellom kritikk av området ogmenneskene som faktisk bor og lever der. Den svenske artisten Timbuktu, fra Rosengård, legger skylden på utviklingen i hjembyen på markedsliberaliseringen. Det er viktig å forstå Rosengård. Det er viktig å gi debatten et klasseperspektiv.

 

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 2. mars 2009

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15

Ikke ødelegg bygda vår

Ellevill boligbygging i by-bygdene

Dette kommer muligens som en overraskelse på folk som bor i bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet. Vi hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid de andre ungene over is-disken. I juletiden står vi rørt over eget samhold rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden av byen er en helt annen verden i det lille hverdagslivet. 

Derfor blir vi like skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der det passer med tall og ikke menneskeliv for eksempel. Eller tillater utbyggere å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp når folk ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen. Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt. 

Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er finnerne av tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i disses hender, sammen med et blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet «byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.

At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene. Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan ganske enkelt hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på oss, både jobber, boliger og folk.

Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke kjede den gjengse leser med det som er en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur. Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de treminste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015. Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1 pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.

Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12

Jeg mistenker deg

Nyliberalismen får frem det verste i oss

Opp, alle jordens bundne trelle!

Her er det bare å snarest ta seg sammen. De fleste av oss er nemlig litt late og trenger en saftig refs fra våre edle og hardt arbeidende ministre og næringslivsledere. Og det er nok av latsabber å ta av: For eksempel lærerne, som ikke bare er for lite tilstede på skolen men også slanger seg i solen hele sommeren mens konsulentene bygger landet. Andre som fortjener et dårlig skjult sideblikk av mistanke er alle asylsøkerne som kommer hit uten annet fore enn belaste velferdsstaten med traumer og syke barn. Best ta vare på «våre egne» og sende dem ut. Verden brenner, men å få ryddet opp i alle mennesker uten riktige papirer brenner mer. Andre som har blitt skikkelig filleristet i det siste er dem som har valgt å uføretrygde seg. Som en liten klaps på den slappe hånden kom statsbudsjettet ramlende ned med klar beskjed: Det lønner seg å jobbe! Det var nok overraskende for de fleste uføre. Regjeringen har i tillegg klart det kunststykke å gjøre mistenkeliggjøring til den nye folkesporten! Riksmediene ville være på elitelaget dro i gang nok en festlig debatt om kvinners sykefravær. Og på tross av mange og gode fakta som ble slengt på bordet og ut på twitter, holdt mange trygt fast på mistanken mellom linjene: Kvinnen er latere enn mannen. Hun har et holdningsproblem. Hun må bare ta seg sammen og stå på mer i lønnsarbeidet.

Hvorfor ble det ikke tatt helt ut? Kvinnen er som et ansvarsløst barn!

Litt av en galei vi er på her altså, det er bare å ta til seg regjeringens syn på egne borgere. Og det gjør vi da også til gangs. Og kanskje litt hemmelig er det litt for mange som synes det er greit at asylsøkere renses vekk fra et ordnet samfunn og velferdsgoder vi har fortjent mer. Kanskje føles det litt godt for selvbildet at man selv knapt har hatt en sykedag når man hører om alle som lurer seg til en dag i sofaen og snylter på deg. Har vi ikke egentlig vært for snillistiske og naive på mange fronter? Bra med opprydding og fasthet! Alle kan hvis de vil! Det har vi lært i 30 år, det må være sant!

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i den nye boken «What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society». Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg. Vi er sosiale vesener skriver han, og formes selvsagt av normer og verdier fra verden rundt oss.

De blåblå har om ikke annet endelig åpnet øynene våre og gitt oss konkrete eksempler på hva denne nyliberale politikken betyr for folk flest. Nå som vi tvinges inn i samfunnsdebatter som mest handler om å se stygt på hverandre og be om hardere ståpåvilje-takk, da må vi spørre oss hvor dette kommer fra. Hva slags mennesker blir vi under nyliberalismen? Og ikke minst: Hvilke verdier utfordres i dag? Hvordan vurderer vi fellesskap, omsorg og solidaritet - alle verdier som står i kontrast til effektivitets- og konkurransekrav i nyliberalismen. Nyliberalismen berører oss ikke bare i arbeidslivet, men også på fritiden, i familielivet og i vårt indre liv – i våre tanker og følelser.

Paul Verhaeghe mener 30 år under det nyliberale regimet har formet oss, ikke minst på grunn av et konstant press på folk om å prestere, noe som er i ferd med i slite mange helt ut. Sosialdemokratiet ligger nede for telling, det er nye tider ny, der nye verdier og personlighetstrekk som teller. Hvem tjener på at folk flest skylder på hverandre i stedet for å stå sammen? Vi vet jo svaret på det. Motmakt er påkrevd.

I fellesskap vi vinner nok. 

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 18.10.14

Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august

Likhetsfeminisme på ville veier?

For 130 år siden var kampen for kvinners stemmerett i full gang. Det skulle den være i enda noen tiår, og debattene mellom ulike kvinnegrupper den gang, er interessante også i dag. For selvsagt var ikke alle kvinner enige med hverandre, eller hadde det samme synet på hva som var et godt kvinneliv. Med andre ord: Noe vi kjenner igjen fra dagens debatter. Denne teksten skal handle om nettopp det: Hvordan konturene av dagens feminismedebatt er tydelig til stede også i 1880-tallets Norge.

 Av Berit von der Lippe, Linn Stalsberg og Johan L. Tønnesson.

Dette essayet sto på trykk i magasinet Føniks i april 2014. Føniks utgis av Feministisk Forum.

Både fjoråretsstemmerettsjubiluem og årets grunnlovsjubileum gir anledning til å diskutere dette. Og vi spør: Kan det være at retorikken fra fordums feminister forteller oss en hel del om dagens debatter? Kan den gi en pekepinn om hvor vi i dag er på villspor - på et spor der vi muligens beveger oss i retning av likestilling, men ikke av den grunn skaper en bedre hverdag verken for mann eller kvinne?

Har noe gått tapt når vi i dag forholder oss kun til et tilsynelatende verdinøytralt likestillingsbegrep? Når likestilling blir noe «alle» er for, men hvor vi glemmer at også dagens kamp foregår innenfor et gitt samfunnssystem. Det store og vanskelige spørsmålet som dukker opp i denne sammenheng blir: Er vi i ferd med å ta dagens markedsliberale utvikling for gitt også når vi snakker kvinnesak? Bør vi spørre oss hvorfor kvinnefrigjøringskampen forsvant på 80-tallet, og likestillingskampen elegant tok over, uten kritiske spørsmål.

Og i denne sammenheng: Så vi noe av det samme i stemmerettskampen på 1800-tallet?

           

Reaksjonære anti-feminister?

Kort forklart er ulikhetene mellom hovedgruppene av feminister på 1800-tallet disse: Forskjellsfeminister mente at kvinner har behov for ekstra beskyttelse og omsorg i møte med arbeidslivet. Den opplagte grunnen er at kvinner blir gravide og føder barn, men det er også klart at på denne tiden hadde kvinner i tillegg ansvar for husarbeid og barnepass, selv om de var i lønnsarbeid. Det fantes nok også forskjellsfeminister som mente at kvinner har en ekstra evne til å vise omsorg og ta ansvar for hjemmet. Her hersket det uenigheter innad. Det var også glidende overganger mellom mange forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Men sistnevnte gruppe kjenner vi igjen fra mye av likestillingsargumentene i dag: disse mente at kvinner burde og skulle konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn, uten verken fordeler eller bekymringer rundt ulemper hengende ved seg.

Motsetningene mellom disse feminismene dreide seg for en stor del om klasse, noe både dagens og gårsdagens likestillingsfeminisme i altfor liten grad tar innover seg i sin retorikk og politikk. Mange av forskjellsfeministene forholdt seg til arbeiderklassekvinner som faktisk var ute i arbeidslivet, og egentlig alltid hadde vært der, fordi de måtte jobbe. Disse ønsket bedre arbeidsvilkår. Mens likhetsfeministene i stor grad forholdt seg til kvinner som ikke måtte, men ville jobbe, og som ble holdt tilbake av tradisjon og konvensjoner. På den måten forholdt disse seg i større grad til middelklassekvinner, eller det man på den tiden anså som de borgerlige.

I fjor, da vi feiret stemmerettsforkjemperne, så vi at forskjellsfeministene og kritikerne av “den borgerlige likhetsfeminismen” langt på vei har blitt utestengt fra historien om kampen for kvinnestemmeretten. Hvorfor det? Kanskje fordi det er slik, at de ble ansett som bakstreverske og ikke som «ekte feminister».

 «For likestillingsfeministene har forskjellsfeministene alltid vært en pest og en plage. Og er det fremdeles. De er omtalt som antifeminister, som reaksjonære, eller bare tiet i hjel».

Dette skrev Kristin Brantdsegg Johansen treffende i sitt essay i Morgenbladet i sommer (5-11. 7.2013)

For verken nobelprisvinneren Sigrid Undset eller Nini Roll Anker, Kitty Kjelland, Hulda Garborg eller Barbara Ring fikk plass i gårsdagens “gode selskap” da vi feiret stemmerettsforkjemperne. Ei heller sosialisten og stemmerettstilhengeren Fernanda Nissen. Hvorfor ikke? Kanskje kan vi her spore de viktigste røttene til det vi i dag forstår som spenningen mellom forskjells- og likhetsfeminisme. Dette er viktig, skal vi forstå dagens uenigheter innenfor moderne kvinnekamp.

           

Det er et klassespørsmål. Det var nemlig blant forskjellsfeministene, altså disse “utestengte” kvinnene, vi finner det sterkeste engasjement for arbeiderkvinnenes rettigheter – både i skrift, tale og ikke minst i gjerninger. I tillegg var de kritiske til ledende stemmerettsaktivistene for å mangle interesse for moderskap, oppdragelse og omsorg.

Mens mange av borgerskapets kvinner vektla retten til utdannelse og arbeid, kjempet arbeiderbevegelsens kvinner for retten til å være hjemme med barna. For noen kvinner lå friheten i å komme seg ut av huset og inn i arbeidslivet. For andre lå friheten i å komme seg vekk fra et tungt arbeidsliv og hjem. Feministene kunne derfor ikke enkelt enes om at friheten lå i tilgang til, eller frihet fra, arbeidslivet.

Flere av forskjellsfeministene, med uredde talspersoner som Fernanda Nissen i spissen, gikk inn for å beskytte kvinnene mot de verste sidene av industriarbeidet. Krav om særvern ble reist, blant annet gjennom nattarbeidsforbud for kvinner i industrien. Dette forbudskravet ble motarbeidet av dem som gjerne ble kalt “borgerlige kvinnesakskvinner”. For dem var prinsippet om likestilling viktigere. De fryktet at særretter ville danke ut kvinner i konkurransen om arbeid, og at en del godt betalte jobber da ville bli forbeholdt menn.

Kjenner vi ikke igjen dette i dag? Nå er det særlig den tverrpolitiske enigheten rundt arbeidslinja, som paradoksalt nok ble frontet av Arbeiderpartiet, som står for den konsekvente likhetspolitikken. Arbeidslinja tenker man ikke mye over før man ikke er på den, men den betyr i praksis at alle friske voksne i dag må jobbe fulltid for ha fulle rettigheter til velferdsgoder, enten de har små barn eller ikke. Dette betyr at bare heltidsjobb gir fulle rettigheter i form av sykepenger, feriepenger, dagpenger, foreldrepermisjonspenger, pensjon og så videre. Dette betyr at småbarnsfamilier er forventet å benytte barnehage på fulltid for sine barn. Å avvike fra dette betyr store økonomiske belastninger for familier, samt et sikkerhetsnett med store huller i velferdsgoder.

I dag kaller vi dette likestillingspolitikk. Velferdssystemet skal for enhver pris premiere kvinner og menn i fulltidsjobb, og selve tanken om at den kvinnen som bærer fram et barn skal ha noen særrettigheter utover ammeperioden, er politisk dårlig latin.

Men i forlengelse av de såkalte tidsklemmedebattene i dag kommer det smygende en uro og kritikk også fra venstresiden: Er det gitt at kvinnenes frigjøring først og fremst går gjennom salg av arbeidskraft? Er det menneskevennlig å gå inn for slikt salg på et arbeidsmarked der du enten er klassisk proletar eller en moderne, “fleksibel” karrierekvinne som forventes ustanselig å “levere varene”? Er det barnevennlig? Familievennlig?

Kanskje tar man her opp igjen noen av forskjellsfeministenes bekymringer?

Likestilling med vekt på forskjeller

Hva så med de borgerlige stemmerettsaktivistene? Hvor treffende er bildet av likhetsfikserte kvinner som avviste at kvinner hadde, og fortsatt burde tilkjennes, særlige kvaliteter og oppgaver, ikke minst som mødre?

En undersøkelse av de tidlige stemmerettstalene til de tre “borgerlige” pionerene Ragna Nielsen, Gina Krog og Anna Rogstad viser først og fremst at de balanserte mellom forskjells- og likhetsfeminisme, selv om de politisk havnet på motsatt side av Fernanda Nissen. I talene finner vi en avveining mellom de to typene feminisme.

Gina Krog, ofte regnet som selve høvdingen i (den borgerlige) kvinnebevegelsen, hevder i 1885 at samfunnet trenger moderligheten, men dette må være en moderlighet som er «frigjort fra det abeagtige» og som virker «stort og aandeligt, i sin livgivende, nærende, omfattende karakter».

 Anna Rogstad, i dag mest kjent som Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, slår fast under et stemmerettsmøte i 1888: «Det kvindelige element kan ikke undværes i den store samfundshusholdning, ligesaalidt som inden hjemmets vægge.» 

Ragna Nielsen utdyper dette i samme møte: Kvinner og menn har forskjellige egenskaper som er egnet til å utfylle hverandre. Det kvinnelige og det mannlige element må få virke sammen på alle samfunnsområder. Bare da kan man få avskaffet «alle de uretfærdigheder og misligheder, som det ensidige mandfolkesamfund gjennem aarhundreder har indført.»

Det var på denne tiden for lengst blitt vanlig å advare mot kvinnelig stemmerett fordi politisk engasjement blant kvinner ville gå ut over barna. Til slike advarsler svarer Nielsen at hun ikke kan tro at det finnes noen kvinnesakskvinne som vil «at kvinderne ikke mer skal føde børn, ikke selv skal pleie og opdrage disse børn». Men hun tar et forbehold: Det måtte da være «de unge, uerfarne piger, som ikke har idé om, hvad det vil si at ha med smaabørn at gjøre, som føler mange gode kræfter i sig og endnu ikke har erfaret, at der er sat en grænse for dem.» Ragna Nielsen, som selv ikke hadde noen barn, advarer altså mot en feminisme som overser den krevende morsrollen. Men hun avviser selvsagt at moderskap er et hinder for å organisere seg og å legge en lapp i stemmeurnen. 

Kanskje kan de likevel mistenkes for, opportunistisk og/eller strategisk, å tilpasse seg rådende forestillinger om det hellige moderskapet og om kvinnen som hjemmets engel? At de egentlig arbeidet for et samfunn der kjønnene ikke bare var likestilte, men prinsipielt identiske, samtidig som de visste at dette var for drøy kost i en mannssjåvinistisk samtid?  Det lar seg i alle fall vanskelig lese ut av talene deres. De kan inspirere både til forskjells- og likhetsfeminisme, men neppe til “likedan-feminisme”.

Hva skjedde med feminismen?

Hvorfor bringe fram gamle stridsspørsmål, når historien uansett framstår som en suksessiv og suksessrik rekke av seire for kvinnesakene? Det er mye å feire ved jubileum, men festrusen kan lett gå over i hodepine når hverdagens tidsklemme og vellykkethetskrav melder seg dagen derpå. Til tross for alle seire, bør vi spørre oss: Hva så? Hva nå? Slik vi gjør i boka Retorikken i kampen omkvinnestemmeretten, og ikke minst slik det gjøres i boka Er jeg fri nå? I begge disse bøkene ser vi bakover for å kunne se framover. Hva defineres som frihet for en kvinne i dag? Og er hun enig i definisjonen? Eller noe mer nyansert: Er det overhodet mulig å snakke om kvinner som en homogen gruppe med felles interesser? Selvsagt ikke. Med økende inntekstsforskjeller vil ‘arbeidslinja’ oppleves ulikt – av begge kjønn. For også i dag er det slik: Mange må jobbe, og må ta den jobben de får. Andre kan i større grad velge deltid, og har økonomisk handlingsrom til det. Noen igjen, søker karriere, høyere utdannelse og ser arbeidslivet som et sted for selvrealisering og glede.

For mange av kvinneaktivistene på 1970-tallet handlet kvinnekamp i større grad om kvinnefrigjøring, et begrep som rommet langt mer enn like muligheter for begge kjønn. Og kvinnefrigjøring, det hadde mye til felles med forskjellsfeminismen fra begynnelsen av århundret. Man hadde større visjoner, kanskje slik Aase Bang mente allerede i 1972: Kvinnefrigjøring handlet til syvende og sist om menneskets frigjøring og en annen samfunnsordning. Likestillingskampen er selvsagt viktig og verdifull, men kanskje er det i kvinnefrigjøringen man finner feminismens samfunnskritiske brodd? Og kanskje mistet feminister i stor grad på den på 80-tallet?

Med slagordet “det personlige er det politiske” ble dørene åpnet for en økonomisk fundert samfunnskritikk med plass til både kultur, identitet og politikk. Ved å endre grunnleggende strukturer ved samfunnet, ville man frigjøre både kvinner og menn. Omsorg skulle i fokus. Arbeidslivet var selvsagt frigjørende fordi det ga kvinner økonomisk selvstendighet, men det var også kritikkverdig og kunne være utbyttende. Derfor måtte arbeidslivet endres, og forslag som sekstimersdagen kom på dagsorden som en del av kvinnefrigjøringen.

Men målene endret seg i kvinnekampen, og langt fra bare i Skandinavia. På 80-tallet tok likestillingstanken over stafettpinnen fra frigjøringsfeminismen, slik blant andre den politiske filosofen Nancy Fraser peker på. Noe av forklaringen tilskriver hun 1980- og 90-tallets framvekst av markedsliberalismen og nyliberalismen. Maggie Thatchers beryktede slagord «There is no such thing as society» kan utmerket godt forenes med en “feminisme” som kretser rundt den potensielt vellykte, vestlige kvinnens karriereplanlegging.

Individet kom i fokus. Det radikale potensialet fra 1970-tallet er kooptert, kapret, ikke bare av dagens markedsliberalisme og dets forsvarere i ulike kulører, men også av de fleste feminister. Idalou Larsen, en markant aktør blant 70-tallsfeminstene, skrev i stemmerettsjubileumsåret: “Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner.” (Morgenbladet, 25.7-1.8.2013.)  Hun tilføyer: “Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkeligheter, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav.”

Når Aps Helga Pedersen foreslår at kvinneandelen i statseide, børsnoterte foretak skal utgjøre 40 prosent, er dette helt i tråd med partiets likhetsfeminisme, i hovedsak basert på kvantitet. Å stille spørsmålstegn ved dette målet er et nærmest umulig foretakende for feminister av i dag. Men er det kvinnefrigjørende å hjelpe en bedrift med å maksimere sin profitt innenfor dagens system? Hva slags bedrifter det måtte være snakk om – våpenprodusenter eller oljesandutviklere - og hvilke handlingsrom kvinner gis, får eller tar, synes irrelevant. Dette er muligens likestilling, men er det kvinnefrigjøring?

Med rett og plikt til å drepe

Med verneplikt også for kvinner har likestillingen i Norge nådd et høydepunkt. Flagget kunne virkelig heises til topps i juni i fjor samtidig som 100-årsjubileet for kvinnestemmeretten ble feiret. Og enkelte kvinnelige fredsforskere heiste faktisk flagget – for begge høydepunktene. Det samme gjorde representanter for fredspartiet SV. Målet for reell likestilling var nådd. Den mest erketypiske mannsbastion var inntatt – retten til å drepe. At kvinner kan være dyktige soldater, betviles ikke. At verneplikten i et out of area-forsvar skulle være en kvinnepolitisk seier, er mer tvilsomt. I likestillingsfeminismens navn kan man ende opp med å likestille for likestillingens skyld. Som om likestilling i seg selv er et mål, og ikke bare et middel mot et større mål: En bedre verden for alle mennesker. Her dreier det seg ikke minst om økt sikkerhet for flest mulig.

Men vent litt: Også en variant av forskjellsfeminismen kan mobiliseres når temaet er behovet for kvinnelige soldater. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en tale i 2006 spør hvorfor det bør være flere kvinner i militærtjeneste, svarer hun selv: “Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien” (Strøm-Erichsen 2006: “Kvinner med kompetanse i forsvaret”).

Her lar Strøm-Erichsen liberal likestillingsfeminisme og en komplementær kjønnsforståelse inngå i en spesifikk utgave av retorisk harmonisk enhet: Vi er både likestilte og forskjellige. Fordi vi er likestilte, må eller bør “vi” ha flere kvinner inn i det militære. Fordi vi er forskjellige, vil kvinners deltakelse være en fordel – for det militære fredsarbeidet.

Hvis man velger å se bort fra globale maktstukturer og istedenfor nøyer seg med å fokusere på det norske forsvaret som et entydig gode, kan denne type ‘likestilling’ synes tilforlatelig. I dagens USA-ledede kriger mot terror, blir det langt mer problematisk. Da blir spørsmålene: Hvem er ‘våre’ fiender? Hvem er det vi beskytter og gir sikkerhet?

Perspektivene blir for snevre. Dermed blir terrenget man skuer inn eller ut i, svært begrenset. Her mener vi Bourdieus forståelse av doxa gir oss nyttige grep knyttet til norsk forsvarspolitisk diskurs. (1987) Ifølge Bourdieu vil det i ethvert samfunn finnes et doksisk rom, noe man ikke stiller spørsmål ved fordi noen vil søke å fremstille “noe” - ofte det vesentligste ved samfunnsstrukturene og styringen av disse - som naturgitt og naturlig(vis) godt. Utenriks- og forsvarspolitikk krever nødvendigvis en viss plass i dette rommet. Det handler om å holde potensielle politiske temaer utenfor diskusjon. Dette gjør man ved å opphøye en del av symbolsystemet til rett mening, og ved å avvise blasfemikere adgang til redskaper for å kjempe om definisjoner av virkeligheten. Når norske medier bidrar til mindre åpenhet rundt forsvarspolitiske temaer enn mange andre lands medier, skyldes det blant annet en relativt stor grad av konsensus om Norge som et fred(en)s land.

Det feltet hvor opinionen slipper til, gir - og stadig med referanse til Bourdieu - rom for to typer diskurser: Den heterodokse (ulike lærdommer) og den ortodokse  (den rette lærdom). Den første åpner for reelle diskusjoner hvor ulike meninger er legitime og ulike stemmer høres; i den andre tillates en type “diskusjon” der de(t) rette svar allerede fins og bare et selektivt utvalg stemmer høres eller slippes inn (Bourdieu 1972). Denne type spørsmål er særdeles relevante med hensyn til det kvinnefrigjørende ved jenters og kvinners deltakelse i det militære. Militærtjeneste i Norge er en ting. Dagens økende militarisering av samfunn – og verden – er noe annet, men bare så altfor reelt.

I lys av Bourdieus terminologi stiller vi derfor følgende spørsmål: Hadde vi i Norge en reell diskusjon i forkant av Operasjon Varig Frihet og norsk deltakelse i denne (som jo har blitt Operasjon Varig Bombing)? Befant, når alt kommer til alt, den offentlige, norske diskursen seg hovedsakelig i rommet for ortodoksien, der hvor svarene egentlig var gitte og de viktigste spørsmålene ikke en gang ble stilt fordi det doksiske felt bare tillot noen få spørsmål å slippe inn? Bør – eller kan – ikke denne type perspektiver også inkluderes i spørsmål om verneplikt for kvinner? 

Feminisme på kapitalismens premisser?

I boka Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og sosiologen Hester Eisenstein om feminister i dag ubevisst eller bevisst bidrar til å styrke nyliberalismen og det frie marked. Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf?

Eisenstein hevder at denne utviklingen, altså at kvinner inntok yrkeslivet fra 1970-tallet av, var tett sammenvevd med den økonomiske utviklingen i samme periode. Hun mener også at dette tette forholdet mellom økonomi og feminisme langt fra er utforsket tilstrekkelig eller virkelig forstått. I dag, hevder hun, kan det ha gått så langt at feminismen har endt med å støtte denne økonomiske utviklingen på måter man ikke klarte å forutse. Feminismen har altså i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Denne påstanden fra Eisenstein burde bli et permanent tankekors for feminister. Kan det være at forkjemperne for friheten til å arbeide og gjøre karriere hadde noen blinde flekker? Fikk kampen utilsiktede konsekvenser?

Gikk likestillingsfeminismen seg litt vill på veien frem? Glemte man det store bildet? Blir det som Naomi Klein sier i boka No Logo: Vi gjør bitte små endringer som kanskje bidrar til en og annen kvinnes trivsel, men ser ikke samtidig at vi støtter et system som skader enda flere – og stadig mer av levende liv.

Mens kvinnepionerene i kampen for stemmerett måtte bryte med fastlåste forestillinger om kvinnenes natur, er det etter vårt syn andre forestillinger kvinner, sammen med en god del menn, bør gå løs på i dag: Forestillinger i dagens Store fortelling om den naturlige utvikling der Markedet i økende grad får framstå som protagonist og helt: Markedet krever, og ‘vi’ må så å si bare adlyde. Er det politiske i ferd med å bli et privat anliggende?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være kjernen i all feminisme. Kvinnefrigjøring var, er og blir et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling. I likestillingens navn har kvinner skullet bryte gjennom glasstaket. Og svært mange i en god del land har faktisk gjort det. Har glasstaket tatt fokus fra selve huset – det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst: fundament?

Referanser

Bourdieu, Pierre 1972: Outline of a theory of practice.  Cambridge.

Eisenstein, Hester 2009: Feminism Seduced, How Global Elites Use Women's Labor and Ideas to Exploit the World.  Boulder: Paradigm

Klein, Naomi 2000: No logo. London: Flamingo.