Hva er den norske guttekulturen?

Sett fokus på guttene og kulturen som preger dem.

I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, og oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre i stedet var sylskarpe betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, ulikhet, utdannelse, klasse og ideologiske politiske kamper. 

De sterkeste skildringene er dem som handler om den konstante volden mot jenter og kvinner; fra fedre – og mødre, brødre, kjærester, ektemenn, i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en ekte mann, da slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen former menneskene i den, både menn og kvinner. Der mulighetene for endring virker små, gjelder det å tilpasse seg raskt.

Beskrivelsene av hvordan folk gjør det beste ut i fra den situasjonen de er i og aksepterer til dels hårreisende normer for atferd, virker underlig gjenkjennelig hele veien fra Napoli i 1956 til Oslo i 2016. 

Bøkene viser også hvor mye det koster å være den som sår tvil om idealenes fortreffelighet, normenes ufravikelighet, gå i rette med. Kunne det ikke vært lettere å bare bli en del av det tross alt gjenkjennelige, ikke tro man er noe bedre selv, prøve å vinne på de mulighetene som finnes? Kvinner gjennom alle land til alle tider har stått midt i slike spørsmål. 

Å definere seg vekk fra vedtatte sannheter og forventninger, er kjernen i de fleste kvinnekamper verden over. Å utfordre en kultur som kan virke skrevet i stein, er kvinnefrigjøring i praksis. Men også menn må utfordre sin.

Hemsedalsaken har satt fokus på oss selv, og et syn på jenter og kvinner fremdeles levende i vår kultur. For jammen var det ikke noe som skurret også her i likestillingslandet. Ikke at det kom som et sjokk akkurat. Det er jo bare å kritisere en sexistisk vits under en vennemiddag og se hvor den øvelsen tar deg i popularitet. Skal du være innafor er det bare å henge med. Eller, å være den 18-åringen på russebussen som krever ny tekst på russesangen. Det krever sin russ det altså. Man vet jo hva som anses kult. Tenk litt på den.

«Våre felles verdier», blir ofte snakket varmt om, seneste i Agenda-utvalgets rapport. Vel. En Amnesty-rapport fra 2013 viste at 4 av 10 menn mener at en kvinne som blir med på nachspiel har delvis eller helt skylden for en eventuell voldtekt. En av 10 menn mener en kvinne helt eller delvis har skylden for voldtekt dersom hun er kjent for (!) å ha hatt mange partnere. Hva slags verdier, hvilken kultur, hva slags signaler er det vårt samfunn gir alle disse guttene og mennene? Skift fokus vekk fra jentene, snakk om guttene våre, hva slags forbilder gir vi dem, hva slags kvinnesyn presenteres de for i de allestedsnærværende kommersielle kanalene til enhver tid? 

Å oppdra sønner til gangs mennesker kan ofte føles som en endeløs kamp mot krefter jeg ikke rår over, selv innenfor vår kultur og våre verdier. Overgriperne i Hemsedal og alle som driver med tilsvarende, kom ikke fra ingensteds. De er våre gutter, de også.

I følge European Union Agency for Fundamental Rights i år melder 55 prosent av kvinner i EU at de har blitt seksuelt trakassert. Seksuell trakassering og vold i hjemmet gror ut av et felles syn på kvinnen som noen mindre verdig, noen det er legitimt å behandle på denne måten.

Ferrantes Napoli var en økonomisk katastrofe, ødelagt av annen verdenskrig og sviktet av nord-Italia. Gjennom forskning både på finanskrisen på 1930-tallet, og krisen i 2008, vet vi at sviktende velferdstilbud, arbeidsledighet og generell uro i samfunnet øker faren ved å være kvinne. Likestilling er viktig. Arbeid er viktig for begge kjønn. Kritikk av kommersielt kvinnesyn er viktig. Men innafor dette: Menns oppgjør med egen kultur.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 13. august

Urettferdig likestilt

Det er ikke gull i alle likestillingsforslag som glimrer

Venstres Sveinung Rotevatn synes regjeringens likestillingsmelding er så dårlig at han bidrar med seks hjelpetiltak. Noen av dem er veldig gode, og alle monner drar når det gjelder denne meldingen. Men et par av Rotevatns forslag bør i alle fall venstresiden begrense sin begeistring for. Den ene er dette med tvungen todeling av foreldrepermisjon.

Tankesmien Agenda er i Dagsavisen begeistret enige med Rotevatn. Leder Marte Gerhardsen sier: «Men permisjon er noe vi som samfunn har blitt enig om å finansiere fordi det er bra for barna å være hjemme med foreldrene det første året (...)»

Men dette er ikke helt korrekt. Permisjon handler ikke bare om foreldres likestilling, og at dette er bra for barn, det handler også om noe tredje vi i vår tid snakker altfor lite om; kvinners mulighet til å restituere seg etter en fødsel. Det er som om mange ikke vil ta det inne over seg, på tross av det åpenbare: Det er faktisk kvinnen som bærer frem og føder barn. Menn og kvinner har mest felles her i livet: men ikke her. Her er vi ulike og må ha ulike rettigheter. Utenpå disse rettighetene bør vi kunne velge som vi vil. De parene som synes likedeling er topp, må selvsagt velge det. Det kan de i dag.

Samtidig med Rotevatns forslag hevder lege Gro Nylander og jurist Helga Aune at Norge bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor. På NRK Ytring skrev de nylig at barselperioden i dag er uteglemt fra norske regler om permisjon. Det sier en del om hva vi ikke lenger er bevisste på i det hele tatt.

Fremdeles later vi som om kampen om å få til likestilling på hjemmebane står og faller på det drøye året man er hjemme med barnet. Det er jo ikke så rart, her må det bare flisespikkeri til (tvungen tredeling, tvungen todeling, et par uker fra eller to til) før det høres ut som om man driver heftig og modig politikk.

Men skikkelig dristige forslag for å få til både likestilling, barnas beste og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, de krever mye større endringer på samfunnsplan. Slike ting som trygge faste jobber, slik at foreldre tør ta ut sine formelle rettigheter og ikke bøyer av under uformelle krav. Likestilling krever at vi snakker om husarbeid og ikke undervurderer ulønnet omsorg. Og selvsagt sekstimersdagen, slik at likestilling dette kan pågå i alle år, også etter babytiden.

Tanken om todeling av foreldrepermisjon er dessverre også en refleksjon av de strenge kravene til kvinnekroppen som vi ser nær karikert hos bloggere, i kjendisblader og ikke så sjelden i venninnekretsen. Den nybakte mor som nærmest spretter opp av sykesengen dagen derpå, og så snart som mulig smetter inn i trange bukser som resultat av treningen hun ikke kunne komme raskt nok i gang med. Denne stramme, harde kvinnetypen som verken blør, lekker, er tung, sliten, har vondt eller griner fordi hormonene ikke har sluttet å rase ukontrollert rundt i kroppen. Hun som har fra dag en i svangerskapet at «Graviditet er ingen sykdom!».

Men svangerskap, fødsel og barsel er ikke bare et privilegium, men også en belastning. Dette er underkommunisert de senere tiårene, skriver Nylander og Aune, og det er det.

Hvorfor, i feminismens navn, ta vekk et gode kvinner har kjempet for; muligheten til å være hjemme nesten et år med babyen sin, og muligheten til å amme hele perioden. Hvorfor ikke heller tenke helt nye ting? Som å utvide permisjonen til far utover dagens ordning, ved for eksempel å gi far 100 dager bare han kan ta ut for samvær med barna, når han vil, etter at mor er ferdig og før barnet fyller fem. Noe slikt.

Barselpermisjonen må igjen skrives inn i det rettslige landskapet, skriver Nylander og Aune, og man kan legge til; også i det politiske og kulturelle.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 21.10

Dansk oversettelse! "Er jeg fri nå?" har blitt" Er jeg fri nu?"

I mars 2015 kom "Er jeg fri nå" ut i Danmark og heter "Er jeg fri nu". 

Klikk på bildet dersom du ønsker å kjøpe den på dansk!

Kontakt meg på linnsta@gmail.com dersom du har spørsmål rundt oversettelsen.

I forbindelse med bokutigvelsen har det vært en del pressedekning i Danmark. Her er et utvalg:

En kronikk om sekstimersdagen i Dagbladet Information.

Et intervju i kvindo.dk

Anmeldt av Socialistisk Information.

Hele forordet ligget på Modkraft.dk

En anmeldelse i Jyllands-posten.

Intervjuet i Solidaritet, side 40.

Listen oppdateres etterhvert som det kommer mer!

Jeg mistenker deg

Nyliberalismen får frem det verste i oss

Opp, alle jordens bundne trelle!

Her er det bare å snarest ta seg sammen. De fleste av oss er nemlig litt late og trenger en saftig refs fra våre edle og hardt arbeidende ministre og næringslivsledere. Og det er nok av latsabber å ta av: For eksempel lærerne, som ikke bare er for lite tilstede på skolen men også slanger seg i solen hele sommeren mens konsulentene bygger landet. Andre som fortjener et dårlig skjult sideblikk av mistanke er alle asylsøkerne som kommer hit uten annet fore enn belaste velferdsstaten med traumer og syke barn. Best ta vare på «våre egne» og sende dem ut. Verden brenner, men å få ryddet opp i alle mennesker uten riktige papirer brenner mer. Andre som har blitt skikkelig filleristet i det siste er dem som har valgt å uføretrygde seg. Som en liten klaps på den slappe hånden kom statsbudsjettet ramlende ned med klar beskjed: Det lønner seg å jobbe! Det var nok overraskende for de fleste uføre. Regjeringen har i tillegg klart det kunststykke å gjøre mistenkeliggjøring til den nye folkesporten! Riksmediene ville være på elitelaget dro i gang nok en festlig debatt om kvinners sykefravær. Og på tross av mange og gode fakta som ble slengt på bordet og ut på twitter, holdt mange trygt fast på mistanken mellom linjene: Kvinnen er latere enn mannen. Hun har et holdningsproblem. Hun må bare ta seg sammen og stå på mer i lønnsarbeidet.

Hvorfor ble det ikke tatt helt ut? Kvinnen er som et ansvarsløst barn!

Litt av en galei vi er på her altså, det er bare å ta til seg regjeringens syn på egne borgere. Og det gjør vi da også til gangs. Og kanskje litt hemmelig er det litt for mange som synes det er greit at asylsøkere renses vekk fra et ordnet samfunn og velferdsgoder vi har fortjent mer. Kanskje føles det litt godt for selvbildet at man selv knapt har hatt en sykedag når man hører om alle som lurer seg til en dag i sofaen og snylter på deg. Har vi ikke egentlig vært for snillistiske og naive på mange fronter? Bra med opprydding og fasthet! Alle kan hvis de vil! Det har vi lært i 30 år, det må være sant!

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i den nye boken «What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society». Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg. Vi er sosiale vesener skriver han, og formes selvsagt av normer og verdier fra verden rundt oss.

De blåblå har om ikke annet endelig åpnet øynene våre og gitt oss konkrete eksempler på hva denne nyliberale politikken betyr for folk flest. Nå som vi tvinges inn i samfunnsdebatter som mest handler om å se stygt på hverandre og be om hardere ståpåvilje-takk, da må vi spørre oss hvor dette kommer fra. Hva slags mennesker blir vi under nyliberalismen? Og ikke minst: Hvilke verdier utfordres i dag? Hvordan vurderer vi fellesskap, omsorg og solidaritet - alle verdier som står i kontrast til effektivitets- og konkurransekrav i nyliberalismen. Nyliberalismen berører oss ikke bare i arbeidslivet, men også på fritiden, i familielivet og i vårt indre liv – i våre tanker og følelser.

Paul Verhaeghe mener 30 år under det nyliberale regimet har formet oss, ikke minst på grunn av et konstant press på folk om å prestere, noe som er i ferd med i slite mange helt ut. Sosialdemokratiet ligger nede for telling, det er nye tider ny, der nye verdier og personlighetstrekk som teller. Hvem tjener på at folk flest skylder på hverandre i stedet for å stå sammen? Vi vet jo svaret på det. Motmakt er påkrevd.

I fellesskap vi vinner nok. 

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 18.10.14

Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august

Likhetsfeminisme på ville veier?

For 130 år siden var kampen for kvinners stemmerett i full gang. Det skulle den være i enda noen tiår, og debattene mellom ulike kvinnegrupper den gang, er interessante også i dag. For selvsagt var ikke alle kvinner enige med hverandre, eller hadde det samme synet på hva som var et godt kvinneliv. Med andre ord: Noe vi kjenner igjen fra dagens debatter. Denne teksten skal handle om nettopp det: Hvordan konturene av dagens feminismedebatt er tydelig til stede også i 1880-tallets Norge.

 Av Berit von der Lippe, Linn Stalsberg og Johan L. Tønnesson.

Dette essayet sto på trykk i magasinet Føniks i april 2014. Føniks utgis av Feministisk Forum.

Både fjoråretsstemmerettsjubiluem og årets grunnlovsjubileum gir anledning til å diskutere dette. Og vi spør: Kan det være at retorikken fra fordums feminister forteller oss en hel del om dagens debatter? Kan den gi en pekepinn om hvor vi i dag er på villspor - på et spor der vi muligens beveger oss i retning av likestilling, men ikke av den grunn skaper en bedre hverdag verken for mann eller kvinne?

Har noe gått tapt når vi i dag forholder oss kun til et tilsynelatende verdinøytralt likestillingsbegrep? Når likestilling blir noe «alle» er for, men hvor vi glemmer at også dagens kamp foregår innenfor et gitt samfunnssystem. Det store og vanskelige spørsmålet som dukker opp i denne sammenheng blir: Er vi i ferd med å ta dagens markedsliberale utvikling for gitt også når vi snakker kvinnesak? Bør vi spørre oss hvorfor kvinnefrigjøringskampen forsvant på 80-tallet, og likestillingskampen elegant tok over, uten kritiske spørsmål.

Og i denne sammenheng: Så vi noe av det samme i stemmerettskampen på 1800-tallet?

           

Reaksjonære anti-feminister?

Kort forklart er ulikhetene mellom hovedgruppene av feminister på 1800-tallet disse: Forskjellsfeminister mente at kvinner har behov for ekstra beskyttelse og omsorg i møte med arbeidslivet. Den opplagte grunnen er at kvinner blir gravide og føder barn, men det er også klart at på denne tiden hadde kvinner i tillegg ansvar for husarbeid og barnepass, selv om de var i lønnsarbeid. Det fantes nok også forskjellsfeminister som mente at kvinner har en ekstra evne til å vise omsorg og ta ansvar for hjemmet. Her hersket det uenigheter innad. Det var også glidende overganger mellom mange forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Men sistnevnte gruppe kjenner vi igjen fra mye av likestillingsargumentene i dag: disse mente at kvinner burde og skulle konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn, uten verken fordeler eller bekymringer rundt ulemper hengende ved seg.

Motsetningene mellom disse feminismene dreide seg for en stor del om klasse, noe både dagens og gårsdagens likestillingsfeminisme i altfor liten grad tar innover seg i sin retorikk og politikk. Mange av forskjellsfeministene forholdt seg til arbeiderklassekvinner som faktisk var ute i arbeidslivet, og egentlig alltid hadde vært der, fordi de måtte jobbe. Disse ønsket bedre arbeidsvilkår. Mens likhetsfeministene i stor grad forholdt seg til kvinner som ikke måtte, men ville jobbe, og som ble holdt tilbake av tradisjon og konvensjoner. På den måten forholdt disse seg i større grad til middelklassekvinner, eller det man på den tiden anså som de borgerlige.

I fjor, da vi feiret stemmerettsforkjemperne, så vi at forskjellsfeministene og kritikerne av “den borgerlige likhetsfeminismen” langt på vei har blitt utestengt fra historien om kampen for kvinnestemmeretten. Hvorfor det? Kanskje fordi det er slik, at de ble ansett som bakstreverske og ikke som «ekte feminister».

 «For likestillingsfeministene har forskjellsfeministene alltid vært en pest og en plage. Og er det fremdeles. De er omtalt som antifeminister, som reaksjonære, eller bare tiet i hjel».

Dette skrev Kristin Brantdsegg Johansen treffende i sitt essay i Morgenbladet i sommer (5-11. 7.2013)

For verken nobelprisvinneren Sigrid Undset eller Nini Roll Anker, Kitty Kjelland, Hulda Garborg eller Barbara Ring fikk plass i gårsdagens “gode selskap” da vi feiret stemmerettsforkjemperne. Ei heller sosialisten og stemmerettstilhengeren Fernanda Nissen. Hvorfor ikke? Kanskje kan vi her spore de viktigste røttene til det vi i dag forstår som spenningen mellom forskjells- og likhetsfeminisme. Dette er viktig, skal vi forstå dagens uenigheter innenfor moderne kvinnekamp.

           

Det er et klassespørsmål. Det var nemlig blant forskjellsfeministene, altså disse “utestengte” kvinnene, vi finner det sterkeste engasjement for arbeiderkvinnenes rettigheter – både i skrift, tale og ikke minst i gjerninger. I tillegg var de kritiske til ledende stemmerettsaktivistene for å mangle interesse for moderskap, oppdragelse og omsorg.

Mens mange av borgerskapets kvinner vektla retten til utdannelse og arbeid, kjempet arbeiderbevegelsens kvinner for retten til å være hjemme med barna. For noen kvinner lå friheten i å komme seg ut av huset og inn i arbeidslivet. For andre lå friheten i å komme seg vekk fra et tungt arbeidsliv og hjem. Feministene kunne derfor ikke enkelt enes om at friheten lå i tilgang til, eller frihet fra, arbeidslivet.

Flere av forskjellsfeministene, med uredde talspersoner som Fernanda Nissen i spissen, gikk inn for å beskytte kvinnene mot de verste sidene av industriarbeidet. Krav om særvern ble reist, blant annet gjennom nattarbeidsforbud for kvinner i industrien. Dette forbudskravet ble motarbeidet av dem som gjerne ble kalt “borgerlige kvinnesakskvinner”. For dem var prinsippet om likestilling viktigere. De fryktet at særretter ville danke ut kvinner i konkurransen om arbeid, og at en del godt betalte jobber da ville bli forbeholdt menn.

Kjenner vi ikke igjen dette i dag? Nå er det særlig den tverrpolitiske enigheten rundt arbeidslinja, som paradoksalt nok ble frontet av Arbeiderpartiet, som står for den konsekvente likhetspolitikken. Arbeidslinja tenker man ikke mye over før man ikke er på den, men den betyr i praksis at alle friske voksne i dag må jobbe fulltid for ha fulle rettigheter til velferdsgoder, enten de har små barn eller ikke. Dette betyr at bare heltidsjobb gir fulle rettigheter i form av sykepenger, feriepenger, dagpenger, foreldrepermisjonspenger, pensjon og så videre. Dette betyr at småbarnsfamilier er forventet å benytte barnehage på fulltid for sine barn. Å avvike fra dette betyr store økonomiske belastninger for familier, samt et sikkerhetsnett med store huller i velferdsgoder.

I dag kaller vi dette likestillingspolitikk. Velferdssystemet skal for enhver pris premiere kvinner og menn i fulltidsjobb, og selve tanken om at den kvinnen som bærer fram et barn skal ha noen særrettigheter utover ammeperioden, er politisk dårlig latin.

Men i forlengelse av de såkalte tidsklemmedebattene i dag kommer det smygende en uro og kritikk også fra venstresiden: Er det gitt at kvinnenes frigjøring først og fremst går gjennom salg av arbeidskraft? Er det menneskevennlig å gå inn for slikt salg på et arbeidsmarked der du enten er klassisk proletar eller en moderne, “fleksibel” karrierekvinne som forventes ustanselig å “levere varene”? Er det barnevennlig? Familievennlig?

Kanskje tar man her opp igjen noen av forskjellsfeministenes bekymringer?

Likestilling med vekt på forskjeller

Hva så med de borgerlige stemmerettsaktivistene? Hvor treffende er bildet av likhetsfikserte kvinner som avviste at kvinner hadde, og fortsatt burde tilkjennes, særlige kvaliteter og oppgaver, ikke minst som mødre?

En undersøkelse av de tidlige stemmerettstalene til de tre “borgerlige” pionerene Ragna Nielsen, Gina Krog og Anna Rogstad viser først og fremst at de balanserte mellom forskjells- og likhetsfeminisme, selv om de politisk havnet på motsatt side av Fernanda Nissen. I talene finner vi en avveining mellom de to typene feminisme.

Gina Krog, ofte regnet som selve høvdingen i (den borgerlige) kvinnebevegelsen, hevder i 1885 at samfunnet trenger moderligheten, men dette må være en moderlighet som er «frigjort fra det abeagtige» og som virker «stort og aandeligt, i sin livgivende, nærende, omfattende karakter».

 Anna Rogstad, i dag mest kjent som Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, slår fast under et stemmerettsmøte i 1888: «Det kvindelige element kan ikke undværes i den store samfundshusholdning, ligesaalidt som inden hjemmets vægge.» 

Ragna Nielsen utdyper dette i samme møte: Kvinner og menn har forskjellige egenskaper som er egnet til å utfylle hverandre. Det kvinnelige og det mannlige element må få virke sammen på alle samfunnsområder. Bare da kan man få avskaffet «alle de uretfærdigheder og misligheder, som det ensidige mandfolkesamfund gjennem aarhundreder har indført.»

Det var på denne tiden for lengst blitt vanlig å advare mot kvinnelig stemmerett fordi politisk engasjement blant kvinner ville gå ut over barna. Til slike advarsler svarer Nielsen at hun ikke kan tro at det finnes noen kvinnesakskvinne som vil «at kvinderne ikke mer skal føde børn, ikke selv skal pleie og opdrage disse børn». Men hun tar et forbehold: Det måtte da være «de unge, uerfarne piger, som ikke har idé om, hvad det vil si at ha med smaabørn at gjøre, som føler mange gode kræfter i sig og endnu ikke har erfaret, at der er sat en grænse for dem.» Ragna Nielsen, som selv ikke hadde noen barn, advarer altså mot en feminisme som overser den krevende morsrollen. Men hun avviser selvsagt at moderskap er et hinder for å organisere seg og å legge en lapp i stemmeurnen. 

Kanskje kan de likevel mistenkes for, opportunistisk og/eller strategisk, å tilpasse seg rådende forestillinger om det hellige moderskapet og om kvinnen som hjemmets engel? At de egentlig arbeidet for et samfunn der kjønnene ikke bare var likestilte, men prinsipielt identiske, samtidig som de visste at dette var for drøy kost i en mannssjåvinistisk samtid?  Det lar seg i alle fall vanskelig lese ut av talene deres. De kan inspirere både til forskjells- og likhetsfeminisme, men neppe til “likedan-feminisme”.

Hva skjedde med feminismen?

Hvorfor bringe fram gamle stridsspørsmål, når historien uansett framstår som en suksessiv og suksessrik rekke av seire for kvinnesakene? Det er mye å feire ved jubileum, men festrusen kan lett gå over i hodepine når hverdagens tidsklemme og vellykkethetskrav melder seg dagen derpå. Til tross for alle seire, bør vi spørre oss: Hva så? Hva nå? Slik vi gjør i boka Retorikken i kampen omkvinnestemmeretten, og ikke minst slik det gjøres i boka Er jeg fri nå? I begge disse bøkene ser vi bakover for å kunne se framover. Hva defineres som frihet for en kvinne i dag? Og er hun enig i definisjonen? Eller noe mer nyansert: Er det overhodet mulig å snakke om kvinner som en homogen gruppe med felles interesser? Selvsagt ikke. Med økende inntekstsforskjeller vil ‘arbeidslinja’ oppleves ulikt – av begge kjønn. For også i dag er det slik: Mange må jobbe, og må ta den jobben de får. Andre kan i større grad velge deltid, og har økonomisk handlingsrom til det. Noen igjen, søker karriere, høyere utdannelse og ser arbeidslivet som et sted for selvrealisering og glede.

For mange av kvinneaktivistene på 1970-tallet handlet kvinnekamp i større grad om kvinnefrigjøring, et begrep som rommet langt mer enn like muligheter for begge kjønn. Og kvinnefrigjøring, det hadde mye til felles med forskjellsfeminismen fra begynnelsen av århundret. Man hadde større visjoner, kanskje slik Aase Bang mente allerede i 1972: Kvinnefrigjøring handlet til syvende og sist om menneskets frigjøring og en annen samfunnsordning. Likestillingskampen er selvsagt viktig og verdifull, men kanskje er det i kvinnefrigjøringen man finner feminismens samfunnskritiske brodd? Og kanskje mistet feminister i stor grad på den på 80-tallet?

Med slagordet “det personlige er det politiske” ble dørene åpnet for en økonomisk fundert samfunnskritikk med plass til både kultur, identitet og politikk. Ved å endre grunnleggende strukturer ved samfunnet, ville man frigjøre både kvinner og menn. Omsorg skulle i fokus. Arbeidslivet var selvsagt frigjørende fordi det ga kvinner økonomisk selvstendighet, men det var også kritikkverdig og kunne være utbyttende. Derfor måtte arbeidslivet endres, og forslag som sekstimersdagen kom på dagsorden som en del av kvinnefrigjøringen.

Men målene endret seg i kvinnekampen, og langt fra bare i Skandinavia. På 80-tallet tok likestillingstanken over stafettpinnen fra frigjøringsfeminismen, slik blant andre den politiske filosofen Nancy Fraser peker på. Noe av forklaringen tilskriver hun 1980- og 90-tallets framvekst av markedsliberalismen og nyliberalismen. Maggie Thatchers beryktede slagord «There is no such thing as society» kan utmerket godt forenes med en “feminisme” som kretser rundt den potensielt vellykte, vestlige kvinnens karriereplanlegging.

Individet kom i fokus. Det radikale potensialet fra 1970-tallet er kooptert, kapret, ikke bare av dagens markedsliberalisme og dets forsvarere i ulike kulører, men også av de fleste feminister. Idalou Larsen, en markant aktør blant 70-tallsfeminstene, skrev i stemmerettsjubileumsåret: “Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner.” (Morgenbladet, 25.7-1.8.2013.)  Hun tilføyer: “Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkeligheter, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav.”

Når Aps Helga Pedersen foreslår at kvinneandelen i statseide, børsnoterte foretak skal utgjøre 40 prosent, er dette helt i tråd med partiets likhetsfeminisme, i hovedsak basert på kvantitet. Å stille spørsmålstegn ved dette målet er et nærmest umulig foretakende for feminister av i dag. Men er det kvinnefrigjørende å hjelpe en bedrift med å maksimere sin profitt innenfor dagens system? Hva slags bedrifter det måtte være snakk om – våpenprodusenter eller oljesandutviklere - og hvilke handlingsrom kvinner gis, får eller tar, synes irrelevant. Dette er muligens likestilling, men er det kvinnefrigjøring?

Med rett og plikt til å drepe

Med verneplikt også for kvinner har likestillingen i Norge nådd et høydepunkt. Flagget kunne virkelig heises til topps i juni i fjor samtidig som 100-årsjubileet for kvinnestemmeretten ble feiret. Og enkelte kvinnelige fredsforskere heiste faktisk flagget – for begge høydepunktene. Det samme gjorde representanter for fredspartiet SV. Målet for reell likestilling var nådd. Den mest erketypiske mannsbastion var inntatt – retten til å drepe. At kvinner kan være dyktige soldater, betviles ikke. At verneplikten i et out of area-forsvar skulle være en kvinnepolitisk seier, er mer tvilsomt. I likestillingsfeminismens navn kan man ende opp med å likestille for likestillingens skyld. Som om likestilling i seg selv er et mål, og ikke bare et middel mot et større mål: En bedre verden for alle mennesker. Her dreier det seg ikke minst om økt sikkerhet for flest mulig.

Men vent litt: Også en variant av forskjellsfeminismen kan mobiliseres når temaet er behovet for kvinnelige soldater. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en tale i 2006 spør hvorfor det bør være flere kvinner i militærtjeneste, svarer hun selv: “Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien” (Strøm-Erichsen 2006: “Kvinner med kompetanse i forsvaret”).

Her lar Strøm-Erichsen liberal likestillingsfeminisme og en komplementær kjønnsforståelse inngå i en spesifikk utgave av retorisk harmonisk enhet: Vi er både likestilte og forskjellige. Fordi vi er likestilte, må eller bør “vi” ha flere kvinner inn i det militære. Fordi vi er forskjellige, vil kvinners deltakelse være en fordel – for det militære fredsarbeidet.

Hvis man velger å se bort fra globale maktstukturer og istedenfor nøyer seg med å fokusere på det norske forsvaret som et entydig gode, kan denne type ‘likestilling’ synes tilforlatelig. I dagens USA-ledede kriger mot terror, blir det langt mer problematisk. Da blir spørsmålene: Hvem er ‘våre’ fiender? Hvem er det vi beskytter og gir sikkerhet?

Perspektivene blir for snevre. Dermed blir terrenget man skuer inn eller ut i, svært begrenset. Her mener vi Bourdieus forståelse av doxa gir oss nyttige grep knyttet til norsk forsvarspolitisk diskurs. (1987) Ifølge Bourdieu vil det i ethvert samfunn finnes et doksisk rom, noe man ikke stiller spørsmål ved fordi noen vil søke å fremstille “noe” - ofte det vesentligste ved samfunnsstrukturene og styringen av disse - som naturgitt og naturlig(vis) godt. Utenriks- og forsvarspolitikk krever nødvendigvis en viss plass i dette rommet. Det handler om å holde potensielle politiske temaer utenfor diskusjon. Dette gjør man ved å opphøye en del av symbolsystemet til rett mening, og ved å avvise blasfemikere adgang til redskaper for å kjempe om definisjoner av virkeligheten. Når norske medier bidrar til mindre åpenhet rundt forsvarspolitiske temaer enn mange andre lands medier, skyldes det blant annet en relativt stor grad av konsensus om Norge som et fred(en)s land.

Det feltet hvor opinionen slipper til, gir - og stadig med referanse til Bourdieu - rom for to typer diskurser: Den heterodokse (ulike lærdommer) og den ortodokse  (den rette lærdom). Den første åpner for reelle diskusjoner hvor ulike meninger er legitime og ulike stemmer høres; i den andre tillates en type “diskusjon” der de(t) rette svar allerede fins og bare et selektivt utvalg stemmer høres eller slippes inn (Bourdieu 1972). Denne type spørsmål er særdeles relevante med hensyn til det kvinnefrigjørende ved jenters og kvinners deltakelse i det militære. Militærtjeneste i Norge er en ting. Dagens økende militarisering av samfunn – og verden – er noe annet, men bare så altfor reelt.

I lys av Bourdieus terminologi stiller vi derfor følgende spørsmål: Hadde vi i Norge en reell diskusjon i forkant av Operasjon Varig Frihet og norsk deltakelse i denne (som jo har blitt Operasjon Varig Bombing)? Befant, når alt kommer til alt, den offentlige, norske diskursen seg hovedsakelig i rommet for ortodoksien, der hvor svarene egentlig var gitte og de viktigste spørsmålene ikke en gang ble stilt fordi det doksiske felt bare tillot noen få spørsmål å slippe inn? Bør – eller kan – ikke denne type perspektiver også inkluderes i spørsmål om verneplikt for kvinner? 

Feminisme på kapitalismens premisser?

I boka Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og sosiologen Hester Eisenstein om feminister i dag ubevisst eller bevisst bidrar til å styrke nyliberalismen og det frie marked. Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf?

Eisenstein hevder at denne utviklingen, altså at kvinner inntok yrkeslivet fra 1970-tallet av, var tett sammenvevd med den økonomiske utviklingen i samme periode. Hun mener også at dette tette forholdet mellom økonomi og feminisme langt fra er utforsket tilstrekkelig eller virkelig forstått. I dag, hevder hun, kan det ha gått så langt at feminismen har endt med å støtte denne økonomiske utviklingen på måter man ikke klarte å forutse. Feminismen har altså i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Denne påstanden fra Eisenstein burde bli et permanent tankekors for feminister. Kan det være at forkjemperne for friheten til å arbeide og gjøre karriere hadde noen blinde flekker? Fikk kampen utilsiktede konsekvenser?

Gikk likestillingsfeminismen seg litt vill på veien frem? Glemte man det store bildet? Blir det som Naomi Klein sier i boka No Logo: Vi gjør bitte små endringer som kanskje bidrar til en og annen kvinnes trivsel, men ser ikke samtidig at vi støtter et system som skader enda flere – og stadig mer av levende liv.

Mens kvinnepionerene i kampen for stemmerett måtte bryte med fastlåste forestillinger om kvinnenes natur, er det etter vårt syn andre forestillinger kvinner, sammen med en god del menn, bør gå løs på i dag: Forestillinger i dagens Store fortelling om den naturlige utvikling der Markedet i økende grad får framstå som protagonist og helt: Markedet krever, og ‘vi’ må så å si bare adlyde. Er det politiske i ferd med å bli et privat anliggende?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være kjernen i all feminisme. Kvinnefrigjøring var, er og blir et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling. I likestillingens navn har kvinner skullet bryte gjennom glasstaket. Og svært mange i en god del land har faktisk gjort det. Har glasstaket tatt fokus fra selve huset – det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst: fundament?

Referanser

Bourdieu, Pierre 1972: Outline of a theory of practice.  Cambridge.

Eisenstein, Hester 2009: Feminism Seduced, How Global Elites Use Women's Labor and Ideas to Exploit the World.  Boulder: Paradigm

Klein, Naomi 2000: No logo. London: Flamingo.

Frihet, likhet, søsterskap

- Var Grunnloven en brekkstang for kvinners rettigheter?

Mens vi feirer Grunnloven, er det greit å minne om at halve festen er vår, altså kvinnenes, og at vi vil være med. For selv om ikke jenter og damer fikk plass i selve salen på Eidsvoll, var de selvsagt uunnværlig til stede i og rundt Eidsvollsbygningen.

Og om ikke akkurat disse damene var spydspissen i datidens kvinnekamp, begynte det å ulme ørlite grann ute i verden.

Kvinner på Carsten Ankers tid var først og fremst mødre. Og før de ble mødre, var de kanskje tjenestepiker som bodde i kjelleren på Eidsvollsbygningen. Uansett eide de ikke eiendom eller hadde embete, eller makt. I 1814 var det så utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett at det ikke engang ble nevnt som et unntak i grunnloven. Var grunnloven likevel en positiv kraft for kvinner? Er det noe her vi bør forstå når vi skal kjenne vår kvinnehistorie? Ja, kanskje.

Da den britiske filosofen Mary Wollstonecraft i 1792 skrev et av de første vestlige feministiske verk, «Et forsvar for kvinnens rettigheter», så handlet det rett og slett om å gi kvinnen status som menneske. For mennesket på denne tiden, det var mannen, den rike, uavhengige mannen som hadde pengene, makten og mulighetene. Da gjaldt det altså for Wollstonecraft, og for den tids kvinnebevegelse, å vise at kvinner kunne det samme som menn, dersom det ikke ble lagt samfunnsmessige og kulturelle hindringer i veien. Wollstonecraft var langt forut for sin tid i sin argumentasjon for kvinners rettigheter, men hun red likevel på en bølge av nye ideer.

For oppe i annen etasje i Eidsvollsbygningen var mange av riksforsamlingens menn preget av opplysningstidens grunnverdier som frihet, likhet og brorskap. Selv om søsterskap ble utelatt, dannet likevel slike tanker for første gang et vanntett prinsipielt grunnlag for kvinner til å kunne hevde seg som like og frie. Dette er godt beskrevet av professor Jorunn Økland i antologien «Ja, vi elsker frihet», som kommer 16. mai.

Dette var jo en revolusjon. Tidligere var kvinners tilværelse i vår del av verden preget av teologiens autoritære påstand om kvinner som underordnede menn. Det var det man oppfattet som naturlig. Nå dukket det opp en annen naturlighet man kunne bruke. I dag ville vi kanskje si at kvinner etter 1814 brukte denne som en brekkstang for egen frigjøring. Derfor: Selv om Grunnloven i første etappe utelot kvinner, dannet den spiren til kvinners selvstendighet, som vi fremdeles nyter svært godt av.

Kvinner og menn i dag har mange flere juridiske rettigheter enn i 1814. Friheter for begge kjønn er vunnet, vi lever virkelig friere liv enn de fleste gjorde på den tiden.

Likevel. Noe er det samme nå som da: Samfunnet skiller fremdeles brutalt mellom de som har og de som ikke har. De som kan kjøpe og de som ikke kan kjøpe – enten de dreier seg om luksusvarer eller basisvarer: som et hjem.

Begge kjønn har vunnet mye frihet på begge kanter, men møter i feståret felles utfordringer i et knallhardt markedsstyre. Hvem definerer vår frihet i dag? Hvem begrenser den?

Eidsvollsbygningen er pusset opp, og vi får for første gang se kjelleren der Carsten Ankers tjenerne jobbet og levde. Hverdagen deres vet vi lite om – ingen brydde seg om å spørre hva de tenkte eller drømte om i det nye Norge som ble skapt to små etasjer over hodene deres.

Erfaringen fra arbeiderbevegelsen og to store bølger kvinnekamp har lært oss at ingenting kommer av seg selv. Menneskerettighetene insisterer på at i dag er folk i kjeller like mye verdt som folk i sal.

Demokratiet kom selvsagt ikke til Norge i 1814, men vi kan feire alle frø og første tanker som ble sådd. Også for kvinnekampen, som selvsagt fortsetter opp til halve himmelen. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 26. april

Steg for steg: Et skritt av gangen mot sekstimersdagen

En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare på menneskenes vegne for en bedre hverdag, men fordi en slik reform fremstår som både en betimelig kritikk av vårt økonomiske system og som en konkret handling mot en annen levemåte. 

For dette kjennes akutt og svært forsinket, på alle tenkelige måter. 

Vi tramper gjennom livet og setter enorme økologiske ødeleggende fotavtrykk. Vi klarer heller ikke endre levemåte, en og en av oss, det er umulig skaffe seg oversikt om de daglige giftene man bidrar med å slippe ut, eller alene tre ut av kravet (og lysten) til forbruk og materiell nytelse. De fleste av oss trenger strukturell hjelp.

Hva har alt dette rundt klima og miljø med sekstimersdagen å gjøre? En hel masse. Reformen setter spørsmålstegn ved samfunnets grunnleggende dogme om vekst. Den gjør det mulig å gå til barnehagen, ikke kjøre bil. Droppe ferdigmaten til fordel fra mat fra bunnen. Den kan gi oss overskudd til politisk engasjement, også for miljøet. Er vi heldige, tvinger den frem helt nye og nødvendige spørsmål rundt produksjon, konsum og hvordan vi driver business på en bærekraftig måte. Den er et hint om et fremtidig samfunn, et følelse av optimisme.

Dagens blåblå regjering gikk selvsikkert ut og erklærte «frihetsreform» for oss alle, men det beste vi fikk ut av dette var masse harselering med begrepet på twitter, i det det ene tiltaket etter det det andre beviselig ble det stikk motsatte. For nei, det er ikke en frihetsreform å kunne kjøpe sprit på julaften, dure rundt i segway eller bruke flere dager på å velge riktig mobilabbonement. En frihetsreform, av det ekte slaget; det hadde vært å jobbe litt mindre og leve litt mer. 

Men dessverre står dette akk så fjernt for de styrende klasser. Motstanden mot arbeidstidsforkortelse i dag er kjempestor.

Så, hvordan gjør vi det, vi som vil dette? Kanskje må vi ta det gradvis, foreslå både Roar Eilertsen fra De Facto, og Gerd-Liv Valla, i sine innlegg under Kjersti Ericssons seminar om sekstimersdagen på lørdag. Kanskje må noe av veksten tas ut i fritid fremfor reallønn i de yrkesgruppene som allerede er på et godt lønnsnivå? En halvtime kortere dag i hovedtariffoppgjøret i 2016, en til i 2018 og den siste i 2020. Så er vi der. Det avgjørende er: Har fagbevegelsen fortsatt kraft fremover? Og – er viljen der?

Det bør den være, ikke bare i solidaritet med egne medlemmer og naturen rundt oss, men også i solidaritet med arbeidsløse: En arbeidstidsforkortelse har i tidligere krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Så må vi huske at når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden. Hver familie bidrar samlet mer i lønnsarbeidet i dag enn før. Er ikke nok snart nok? Også dette må fagforeninger være tydelige på, når vi alle må møte argumenter om å jobbe mer i fremtiden.

Og for kvinnebevegelsen: Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis, enn sekstimersdagen. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, dersom både mann og kvinne gjøre like mye av begge deler – selv.

Sekstimersdagen er det mest frigjørende jeg kan tenke meg i dag. Å tilbringe færre timer i lønnet arbeid, vil gi oss muligheten til å leve mer ulike liv, og å ta flere valg i takt med egne behov og verdier. Sekstimersdagen er viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte onsdag 5. mars

Blir fri fra julestresset og kjøp "Er jeg fri nå?" i julegave!

Julegavetips!

Denne boka om tidsklemme, arbeidsliv, småbarnsliv, kvinneliv og til slutt: forbruk, miljøhensyn og ideen om sekstimersarbeidsdag anbefales av meg - altså forfatteren selv - pussig nok. 

Veldig bra julegave til en venninne, moren din, han som er opptatt av klimasaken eller de som akkurat har fått barn. Noen som synes arbeidsliv er spennende, eller noen som ikke helt får det til. Faktisk vil jeg tro den interesserer alle som generelt er opptatt av samfunn og hvorfor vi lever som vi gjør i dag. Kanskje en akademiker i familien, eller en student?

Kjøp boken i alle mulige bokhandlere på nett!

Kjøper du via Aschehoug kontakt meg, så skal du få en rabattkode: linnsta@gmail.com

Ønsker du en signert utgave, send meg en epost og kjøp direkte fra boden vår.

Her er noen utdrag fra noen av omtalene i media:

IdaLou Larsen i Morgenbladet:

"Stalsbergs bok er en reflektert, veldokumentert og provoserende analyse av de uheldige konsekvensene av en likestillingspolitikk som nærmest av prinsipp avviser at det finnes forskjeller mellom kjønnene. Er jeg fri nå? er den viktigste kvinnefrigjøringsboka på mange, mange år – en brannfakkel som man skulle tro ville få dagens feminister til å ta sentrale samfunnsspørsmål opp til debatt."

Tidsskriftet Sykepleien:

"Det store ordet i denne boka er solidaritet. Med hverandre, med verden og med miljøet. Forfatteren etterspør verdier som hun mener tidligere kjennetegnet feminister og kvinnebevegelsen, men som nå i det stille går tapt for orientering mot nyliberalisme og effektivitet i markedsøkonomisk forkledning."

Elin Ørjasæter i Vårt Land:

"Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle. Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde."

I sommer kåserte jeg over boken i Sommer i P2:

Kronikk  i Aftenposten:

En feminisme for fremtiden:

Kronikk i Bergens Tidende: 

Husmoren som kvinnekampens evige nøtt:

Det meste av annen medieomtale har jeg samlet på bloggen! 

God julehandel! Tenk så fredelig den blir om bare klikker litt rundt på nettet og dermed er handelen i boks :-)

Husmoren: Kvinnekampens evige nøtt

I år, når vi feirer 100 år med norske kvinners stemmerett, og kvinnesak stadig vekk får komme på dagsorden, er det særlig det vi kaller tidsklemme som har blitt dagsorden.

I debatten finnes feminister som helst vil være hjemmeværende med barna sine, mens andre feminister, nokså kvinneusolidarisk, mener dette er usolidarisk mot alle som deltar i arbeidslivet. For her er begge leire skjønt enige med seg selv: Noen mener det er frihet å kunne være hjemme og slippe arbeidslivet - og at dette er også best for barna. Andre mener like bestemt at friheten er å være yrkesaktiv og at barnehage dessuten er bra for barn. Debatter rundt deltid og heltid en annen variant av den samme uenigheten.

Baksterversk husmor

Denne høsten har det kommet to bøker; Det stille mammaopprøret og Familieliv i likestillingsland, som begge utfordrer den norske offisielle forakten for husmorlivet. For det er jo det det er, en slags forakt. Husmoren er, særlig for feminister som liker å arbeide ute, noe svært bakstreversk og reaksjonært. Men hvis man leser disse bøkene med et noenlunde åpent sinn, særlig Anne Hilde Bermingruds Familieliv i likestilingsland, finner man at hun forsøker å fortelle oss noe mye mer enn bare historien om da hun var hjemme et ekstra år med det minste barnet. Noe om verdier i samfunnet i dag, og om normer og forventninger som blir en del av oss, både privat og i politikk. Og om omkostningene ved å velge noe annet enn det som er forventet, ikke minst økonomisk. Og her blir dagens feminisme utfordret.

Spørsmålet om hva som er frihet for en mor har i alle år vært en nøtt for kvinnesaksforkjempere: er det frihet fra arbeidslivet eller frihet til det, vi skal kjempe for? Fra det offisielle Norge får vi vite at nøtten er knekket: frihet er å arbeide. Men fra den mer uformelle flora i debattspalter, gjennom samtaler i nabolaget eller i blogger, vet vi at denne løsningen ikke er helt smertefri eller uproblematisk for alle.

Ofte i media

I dag finnes det knapt en fulltidshusmor i Norge. Faktisk utgjør hun bare to prosent av kvinner her til lands. Det betyr at hun er uproporsjonalt ofte tilstede i mediene i forhold til i faktiske hjem. Til hennes unnskyldning kan det tenkes at det finnes damer (og menn!) som ønsker de var henne, men som ikke har råd, eller tør ta sjansen på å stille seg på utsiden av velferdsstaten. Hvis man tar noen skritt tilbake, og skuer utover vårt eget samfunn fra utsiden, er det jo unektelig litt underlig at dette å passe på egne småbarn anses så ut, at over 90 prosent av ettåringer går i barnehage. Hvis vi kan velge så fritt, hvorfor velger vi da så likt? Svaret er selvsagt at vi ikke kan velge så fritt som vi liker å tro. Hvis vi hadde kunnet det, hadde vi ikke hatt en tidsklemmedebatt i det hele tatt.

De tankene det offisielle Norge tenker fullt ut og som vi preges sterkt av, er at vi skal ha barn og jobbe fulltid, samtidig, hele vårt voksne, friske liv. Familiepolitikk kaller vi det, dette at arbeid og barn skal kunne kombineres. Det betyr at alle insentiver fra politisk hold handler om å motivere til fulltidsarbeid, og at velferdsgodene følger innsatsen din i yrkeslivet, den såkalte arbeidslinja. Det er selvsagt mye i dette å feire, men slett ikke være ukritisk takknemmelige, slik vi ofte får høre at vi bør.

Kortere dager

Å hevde at man bare kan velge å være hjemme, slik den politiske høyresiden har for vane, er dermed en bløff. Det valget er det de færreste som har råd og mulighet til å ta, selv om de er overbevist om dette ville være det beste for seg og sine en periode. Derfor kan man ikke avspise kvinner og menn som ønsker å være mer hjemme med at de bare kan velge det. Det gjelder noen, men skal det kunne gjelde, må vi ta noen strukturelle grep – sammen.

For min del betyr dette å diskutere ting som kortere normalarbeidsdager eller muligheter for en type borgerlønn, noe jeg også skisserer i boken jeg ga ut rett før sommeren. For kvinnefrihet for meg, er å kunne velge i større grad enn i dag. Skal man kjempe feministiske kamper i dag, må det være for å utvide dette hverdagsvalget, som oppjusterer verdien av omsorgsarbeid, gjerne på bekostning av statusen karrierelivet har i dag.

Bærekraftig feminisme

Men ingen feminisme i dag kan leve uten en samfunnskritikk som tar hensyn til jordkloden vår. En feminisme altså, som tenker bærekraftig i alt den er og alt den krever. Å stadig vekk tenke at feminisme er å sprenge flere glasstak, å tjene mer penger, å kunne kjøpe flere klær og gjenstander man ikke trenger, å komme seg inn i styrer for ukritisk å øke veksten i bedriften, kan ikke lenger være en feminisme for vår tid. Det er her vi kan ta innover noen av tankene til kvinner som velger annerledes.

Vi tenker ofte på 1950-tallet når vi tenker på husmødre. For da var det motsatt av nå. Da ble det i Norge lagt til rette for at arbeiderkvinnen skulle ha råd til å være hjemmeværende. I samme periode åpnet det seg mange nye yrkesmuligheter for kvinner. I teorien kunne hun velge om hun ville være hjemme eller jobbe, men i praksis følte mange kvinner at de ikke hadde noe valg. De ble hjemme.

Karrierejaget

Men også 1950-tallet var en mer paradoksal tid enn mange tror. Husmoren fikk en høy status, og samfunnet endret seg mye på kort tid. At man skulle kunne forsørge familien på én inntekt, ble derfor en del av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Husmoren fikk spesielle rettigheter. Det ble opprettet barneparker slik at hun kunne få noen timer «fri», hun kunne få husmorvikar hvis hun ble syk og noen dro til og med på organisert husmorferie. Kvinners frihet lå kunne få slippe lønnsarbeid. Men verken i fagbevegelsen eller i Arbeiderpartiet var det full enighet om dette. Debatten gikk friskt: Var ikke det å ha et utearbeid et viktig demokratisk prinsipp? Hvordan kunne kvinner ellers delta i samfunnet om de ikke deltok i arbeidslivet?

Og på 70-tallet med ble dette forsterket med: Hvordan kan en kvinne bli fri uten egen inntekt? Men samtidig: Man ønsket den gang friheten frakonkurransesamfunnets individualistiske og antisolidariske, miljøuvennlige karrierejag.

Plass til begge

I dag er det kvinnesak og forene alt dette: frihet til en annen balanse i hverdagen for dem som ønsker det. Friheten til egen inntekt og velferdsgoder. Men også friheten i å føle man er nok sammen med familien. Friheten i å vite at vi forvalter samfunnet til det beste for klima og miljø.

Arbeidslivet frigjør så klart, men det kan også gjøre ufri. Nettopp dette tvisynet kunne forene kvinner over et bredere spekter, holde fast i bevisstheten om at kvinner lever i ulike samfunnsklasser og selvsagt har ulike ønsker for sine liv. De som i dag snakker om verdien av å være hjemme, minner oss på andre verdier enn i de offisielle. En moderne kvinnebevegelse bør kunne kreve hverdagen med plass til begge.

 Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 28. august

Nettdebatter: Det ulmer under overflaten

Ytringsfrihet meg her og der

Noe av det første man lærte seg da man begynte å lese aviser på nett var å ikke lese kommentarfeltene under artiklene. Særlig ikke dersom det var en reportasje eller en kronikk som handlet om innvandring, asylsøkere, feminisme eller kjønnsforskning. Om man likevel lot seg friste til å skumme andre leseres innspill til nevnte tema, kunne man nokså raskt miste troen på hele menneskeheten som sådan.

Rasisme, kvinnehat, uforstand, personangrep, trusler, hersketeknikker, latterliggjøring, kunnskapsmangel og lysten på heiarop fra meningsfeller er dessverre det som ofte preger i slike fora. Det vet vi jo, og det vet de store avisene også, likevel får dette pågå for fullt. Man kan trygt si det murrer under overflaten i dette på -papiret likestilte og rause samfunnet. Skraper man litt i den, spruter det eder og galle ut. Og det er ikke bare ord på skjerm dette her, det er da vitterlig virkelige mennesker med virkelige meninger som mener dette og som velger å utrykke meningene på denne måten. Det er mildt sagt tankevekkende. Hvordan man skal møte denne harmen hos folk er en stor og vanskelig debatt. Hvor kommer all misnøyen og hatet fra? Er det personlige lidelseshistorier som ligger under? Eller det noe i vårt samfunn som trigger et slikt sinne, ofte mot kvinner eller innvandrere, hos folk? Hva dette egentlig handler om har vi en plikt til å finne ut av. Men skal vi virkelig la slike meninger få lov til å blomstre i de hundrevis av medier bare fordi slike meninger finnes?

Forrige uke skrev jeg en kronikk i Dagbladet som et tilsvar til en annens. Temaet var feminisme og kvinnesak. Det første som skjedde den dagen var at to venninner meldte fra om at jeg ikke måtte finne på å lese kommentarfeltet under kronikken. Det gjorde jeg heller ikke. Best late som det ikke finnes. Likevel kjennes det litt som en offentlig baksnakkingskampanje. Du vet at noen, akkurat der og da, har det festlig på dine vegne og morer seg med negativ omtale rundt deg og dine meninger, uten at du aner hvem de er, eller at de aner hvem du er. Å gå inn i debatten og forsøke nyansere, kommentere, ta til motmæle er umulig i de fleste tilfeller. Da skal man i så fall ha særdeles tykk hud, utrolig mye tid til overs og inneha en unik evne til å le med når andre kollektivt ler av deg og ditt.

Det er mange som ikke gidder utsette seg for dette. Jeg vet med sikkerhet at det er nettopp slike kommentarfelt som gjør at mange ikke vil skrive offentlige innlegg om noe de mener sterkt rundt. For eksempel vil man ikke at egne barn skal kunne lese beskrivelser av deg som blir liggende der ute på internett  fordi nettroll en gang luktet menneskeblodet ditt.  Noens elleville ytringsfrihet på nett begrenser altså andres.  Burde kanskje kommentarfelt, anonyme eller ikke, forhåndsmodereres, slik vanlige debattinnlegg blir? For noe av dette som pågår der, er ren og skjær mobbing, i alles påsyn og altså med full aksept fra medieeier. Hvorfor er det greit?

Nå har jeg selv snart barn store nok til å lese nettaviser daglig. Da blir enda mer urolig over dette ukontrollerte, umodererte kommentarfeltet. For her jo også en del folk som har en slags indre logikk i dette de skriver om, enten det gjelder kvinner eller mennesker med annen hudfarge eller religion. Som kan høres overbevisende ut for en 11-åring, en 15-åring. Som ikke blir motsagt, som får holde på i all sin forakt, sine fordommer og sitt hat, til jubel fra andre i samme debattråd.

Om troll sprekker i denne kommentarfeltsola burde de vært borte for lenge siden. Men det er de ikke. For det er ikke sant at nettroll eller andre verbale troll nødvendigvis sprekker i sola. Tenk om de i stedet er ugress som gror spesielt godt der, og sprer seg til områder vi ikke klarer å forutse?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 1. juli 2013