Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august