Hva er den norske guttekulturen?

Sett fokus på guttene og kulturen som preger dem.

I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, og oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre i stedet var sylskarpe betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, ulikhet, utdannelse, klasse og ideologiske politiske kamper. 

De sterkeste skildringene er dem som handler om den konstante volden mot jenter og kvinner; fra fedre – og mødre, brødre, kjærester, ektemenn, i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en ekte mann, da slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen former menneskene i den, både menn og kvinner. Der mulighetene for endring virker små, gjelder det å tilpasse seg raskt.

Beskrivelsene av hvordan folk gjør det beste ut i fra den situasjonen de er i og aksepterer til dels hårreisende normer for atferd, virker underlig gjenkjennelig hele veien fra Napoli i 1956 til Oslo i 2016. 

Bøkene viser også hvor mye det koster å være den som sår tvil om idealenes fortreffelighet, normenes ufravikelighet, gå i rette med. Kunne det ikke vært lettere å bare bli en del av det tross alt gjenkjennelige, ikke tro man er noe bedre selv, prøve å vinne på de mulighetene som finnes? Kvinner gjennom alle land til alle tider har stått midt i slike spørsmål. 

Å definere seg vekk fra vedtatte sannheter og forventninger, er kjernen i de fleste kvinnekamper verden over. Å utfordre en kultur som kan virke skrevet i stein, er kvinnefrigjøring i praksis. Men også menn må utfordre sin.

Hemsedalsaken har satt fokus på oss selv, og et syn på jenter og kvinner fremdeles levende i vår kultur. For jammen var det ikke noe som skurret også her i likestillingslandet. Ikke at det kom som et sjokk akkurat. Det er jo bare å kritisere en sexistisk vits under en vennemiddag og se hvor den øvelsen tar deg i popularitet. Skal du være innafor er det bare å henge med. Eller, å være den 18-åringen på russebussen som krever ny tekst på russesangen. Det krever sin russ det altså. Man vet jo hva som anses kult. Tenk litt på den.

«Våre felles verdier», blir ofte snakket varmt om, seneste i Agenda-utvalgets rapport. Vel. En Amnesty-rapport fra 2013 viste at 4 av 10 menn mener at en kvinne som blir med på nachspiel har delvis eller helt skylden for en eventuell voldtekt. En av 10 menn mener en kvinne helt eller delvis har skylden for voldtekt dersom hun er kjent for (!) å ha hatt mange partnere. Hva slags verdier, hvilken kultur, hva slags signaler er det vårt samfunn gir alle disse guttene og mennene? Skift fokus vekk fra jentene, snakk om guttene våre, hva slags forbilder gir vi dem, hva slags kvinnesyn presenteres de for i de allestedsnærværende kommersielle kanalene til enhver tid? 

Å oppdra sønner til gangs mennesker kan ofte føles som en endeløs kamp mot krefter jeg ikke rår over, selv innenfor vår kultur og våre verdier. Overgriperne i Hemsedal og alle som driver med tilsvarende, kom ikke fra ingensteds. De er våre gutter, de også.

I følge European Union Agency for Fundamental Rights i år melder 55 prosent av kvinner i EU at de har blitt seksuelt trakassert. Seksuell trakassering og vold i hjemmet gror ut av et felles syn på kvinnen som noen mindre verdig, noen det er legitimt å behandle på denne måten.

Ferrantes Napoli var en økonomisk katastrofe, ødelagt av annen verdenskrig og sviktet av nord-Italia. Gjennom forskning både på finanskrisen på 1930-tallet, og krisen i 2008, vet vi at sviktende velferdstilbud, arbeidsledighet og generell uro i samfunnet øker faren ved å være kvinne. Likestilling er viktig. Arbeid er viktig for begge kjønn. Kritikk av kommersielt kvinnesyn er viktig. Men innafor dette: Menns oppgjør med egen kultur.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 13. august

Urettferdig likestilt

Det er ikke gull i alle likestillingsforslag som glimrer

Venstres Sveinung Rotevatn synes regjeringens likestillingsmelding er så dårlig at han bidrar med seks hjelpetiltak. Noen av dem er veldig gode, og alle monner drar når det gjelder denne meldingen. Men et par av Rotevatns forslag bør i alle fall venstresiden begrense sin begeistring for. Den ene er dette med tvungen todeling av foreldrepermisjon.

Tankesmien Agenda er i Dagsavisen begeistret enige med Rotevatn. Leder Marte Gerhardsen sier: «Men permisjon er noe vi som samfunn har blitt enig om å finansiere fordi det er bra for barna å være hjemme med foreldrene det første året (...)»

Men dette er ikke helt korrekt. Permisjon handler ikke bare om foreldres likestilling, og at dette er bra for barn, det handler også om noe tredje vi i vår tid snakker altfor lite om; kvinners mulighet til å restituere seg etter en fødsel. Det er som om mange ikke vil ta det inne over seg, på tross av det åpenbare: Det er faktisk kvinnen som bærer frem og føder barn. Menn og kvinner har mest felles her i livet: men ikke her. Her er vi ulike og må ha ulike rettigheter. Utenpå disse rettighetene bør vi kunne velge som vi vil. De parene som synes likedeling er topp, må selvsagt velge det. Det kan de i dag.

Samtidig med Rotevatns forslag hevder lege Gro Nylander og jurist Helga Aune at Norge bryter reglene i EU og EØS ved å overse behovet for en egen barselpermisjon forbeholdt mor. På NRK Ytring skrev de nylig at barselperioden i dag er uteglemt fra norske regler om permisjon. Det sier en del om hva vi ikke lenger er bevisste på i det hele tatt.

Fremdeles later vi som om kampen om å få til likestilling på hjemmebane står og faller på det drøye året man er hjemme med barnet. Det er jo ikke så rart, her må det bare flisespikkeri til (tvungen tredeling, tvungen todeling, et par uker fra eller to til) før det høres ut som om man driver heftig og modig politikk.

Men skikkelig dristige forslag for å få til både likestilling, barnas beste og muligheten til å kombinere arbeid og familieliv, de krever mye større endringer på samfunnsplan. Slike ting som trygge faste jobber, slik at foreldre tør ta ut sine formelle rettigheter og ikke bøyer av under uformelle krav. Likestilling krever at vi snakker om husarbeid og ikke undervurderer ulønnet omsorg. Og selvsagt sekstimersdagen, slik at likestilling dette kan pågå i alle år, også etter babytiden.

Tanken om todeling av foreldrepermisjon er dessverre også en refleksjon av de strenge kravene til kvinnekroppen som vi ser nær karikert hos bloggere, i kjendisblader og ikke så sjelden i venninnekretsen. Den nybakte mor som nærmest spretter opp av sykesengen dagen derpå, og så snart som mulig smetter inn i trange bukser som resultat av treningen hun ikke kunne komme raskt nok i gang med. Denne stramme, harde kvinnetypen som verken blør, lekker, er tung, sliten, har vondt eller griner fordi hormonene ikke har sluttet å rase ukontrollert rundt i kroppen. Hun som har fra dag en i svangerskapet at «Graviditet er ingen sykdom!».

Men svangerskap, fødsel og barsel er ikke bare et privilegium, men også en belastning. Dette er underkommunisert de senere tiårene, skriver Nylander og Aune, og det er det.

Hvorfor, i feminismens navn, ta vekk et gode kvinner har kjempet for; muligheten til å være hjemme nesten et år med babyen sin, og muligheten til å amme hele perioden. Hvorfor ikke heller tenke helt nye ting? Som å utvide permisjonen til far utover dagens ordning, ved for eksempel å gi far 100 dager bare han kan ta ut for samvær med barna, når han vil, etter at mor er ferdig og før barnet fyller fem. Noe slikt.

Barselpermisjonen må igjen skrives inn i det rettslige landskapet, skriver Nylander og Aune, og man kan legge til; også i det politiske og kulturelle.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 21.10