tirsdag 10. juli 2012

RasismeSnillisme

Det er populært å si at venstresiden trekker rasismekortet altfor raskt. Det er sikkert, i noen tilfeller, dessverre riktig. Men stort sett opplever jeg problemstillingen helt motsatt. For når jeg tenker etter, når hørte jeg egentlig noen i fullt alvor og med ekte bekymring kalle noen en rasist forrige gang? Jeg synes det virker som om dette sitter ganske langt inne. Kanskje for langt. 

Det er på en side litt rart at vi er så livende redde for å kalle spaden ved dens rette navn, all den tid året etter 22. juli har åpenbart tankegods både fra Anders Behring Breivik og meningsfellene hans som ikke kan tolkes som annet enn pur gammaldags rasisme. Hvit overlegenhet, stereotypisk gruppetenkning, etnisk rene nasjoner, og så videre.
Men det skal samtidig, på den annen siden, være vanskelig å kalle noen en rasist. Man må kunne være både oppgitt, sleivete eller oppriktig kritisk til både kulturer og inkluderingspolitikk uten å få slike merkelapper klistret på seg. Men, er vi ikke nå i overkant langt borte på den andre siden? Der det holder å si/skrive: «Jeg er absolutt ikke rasist», og på den måten gjøre seg uangripelig, for deretter å gå i gang med en tirade av noe som likevel er farlig nær rasisme. Jeg ser denne teknikken både på Facebookgrupper som Sians (Stopp Islaminiseringen av Norge) eller NDLs (Norwegian Defence League), eller på større nettsider av typen honestthinking.org eller document.no. Alle steder har jeg kommet over tekster jeg tolker rasistiske, men blandet sammen med forsikringer om at at det, det er man absolutt ikke. 
         Selv når det er opplagt nøler vi, i alle fall jeg, med å si høyt det jeg faktisk tenker når jeg hører rasisme. Plutselig er den der – kommentaren eller beskrivelsen som vipper deg av pinnen – på nett eller live, men du nøler med å gå til angrep ved å utfordre vedkommende på hva i all verden som var ment med det der. Du vet at stemningen rundt middagsbordet aldri blir den samme etterpå. Når enkelte hevder at venstresiden bruker rasismebegrepet for raskt, tenker jeg noen ganger: Har du virkelig ikke møtt disse menneskene, som sier ting du ikke ante kunne sies høyt? Er det ingen i din omgangskrets som er langt over kanten i sine fordommer? I så fall bør du ta en tur rundt i byen, alternativt på landet.

Noen uttalelser er jo over kanten. Noe er moralsk forkastelig. Uakseptabelt. Vi forlanger av oss selv å legge snillismen mot enkelte minoritetsgrupper til side, og krever at disse gruppene i samfunnet må tåle å bli krenket for sine meninger og tro. Hvorfor er rasistene unntatt dette kravet? Mottoet «vi må tørre å ta debatten», sammen med klisjeen «venstresiden tør ikke ta debatten», har satt nettopp den brede venstresiden i sjakk matt. Ute av spill. Vi tar debatten hele tiden, men svært sjelden på vår egen banehalvdel der vi kunne snakket om ting som klasseulikheter, boligpolitikk, lærertetthet eller økonomisk utjevning. Ting vi vet ville hjulpet integreringen. Vi vet at økonomisk utjamning er det mest effektive hinderet mot alt fra kriminalitet, kvinnediskriminering, vold og mishandling. 
Likevel aksepterer vi pophøyres mangfoldige agenda, som strekker seg fra hijab og klesdraktdebatt, via entusiasme rundt innvandrerregnskap til asylsøkeres påståtte sleipe lykkeferd mot nord. Dette er aller mest tydelig når Frp gang på gang klarer å sette agendaen, og resten av hurven, livredde for velgerlekkasje fra eget parti, hiver seg ukritisk utpå. Frp klarer det gang på gang, ved å hevde stakkarslig at de aldri blir hørt.
        Å kreve rollen som den utsatte og oversette er en kjent hersketeknikk vi kan finne på å bruke selv på privaten, på en dårlig dag. Men det er ofte akkurat det det er, en hersketeknikk som setter premisser for debatten, men lite annet. 
       Å kalle det noe sier for rasistisk, sender raskt stigmaet tilbake på avsender. Man er kanskje politisk korrekt (gud forby), kjedelig og lite kontrær (siste skrik på alle debattsider), tullevenstre, loonievenstre, museumsvokter, naiv, feig, og så videre, eller man er kanskje en spekulativ del av den foraktede «antirasismeindustrien». Tror du det koster å ta debatten? Ikke i forhold til å nekte å ta den, eller ta til motmæle fremfor meningsutveksling. Og det er ikke sant at vi ikke tar debatten. Vi tar den hele tiden. Vi debatter et utall utfordringer knyttet til innvandring hver dag. 
        Det har blitt en integrert del av hvordan vi ser på folk fra fjernere strøk: de kommer vel med et eller annet problem. Dermed blir det for meg, svært enkelt sagt, en slags rød tråd mellom den generelle skepsisen (for jeg tør altså ikke skrive «rasismen» her) mot folk fra andre land, til måten vi behandler og tar imot asylsøkere på. Som for eksempel: Når vi med viten og vilje skiller familier ved å tvangssende en mor eller far ut av landet, når vi nekter en asylsøker familiegjenforening med sine kjære. Når vi anklager og sier at de «skyver barna foran seg», er vi ikke da i nærheten av rasisme? De er ikke som oss. De blir ikke gale av savn etter barna sine, som oss. Vi elsker våre barn. De utnytter sine. 

Når vi nesten aldri bruker ordet rasisme, kjenner vi rasismen kanskje ikke igjen når vi møter den? Det er ingen store politiske partier som i dag sier Yes, we can, og som med visjoner, konkrete ideer, mot og senkede skuldre gyver løs på dette nye mangfoldige Norge med et positivt sinn og ber oss alle slappe litt av. Så klart vi fikser de utfordringene som kommer når nye samfunn skal syes sammen.
Vi må bare slutte være så snillistiske mot dem som mener det motsatte. Rasisme har aldri bygget en velfungerende stat.

Denne kronikken sto i Klassekampens Signertspalte lørdag 7. juli. Dette er en noe endret versjon av den som sto på trykk.