Ikke ødelegg bygda vår

Ellevill boligbygging i by-bygdene

Dette kommer muligens som en overraskelse på folk som bor i bygdenorge, men vi som bor i by bor også i bygd. Akkurat som på små steder handler hverdagene våre på store steder om det som er smått. Livet sirkulerer rundt nærskolen, nærbutikken, nærbarnehagen, borettslaget, den lokale bussholdeplassen som tar oss til jobb, lekeplassen og baker’n på hjørnet. Vi hilser til venstre og høyre bare vi skal ut med søpla, og ungene kjenner alltid de andre ungene over is-disken. I juletiden står vi rørt over eget samhold rundt et lokalt juletre på en lokal bakketopp og synger falskt. Den andre siden av byen er en helt annen verden i det lille hverdagslivet. 

Derfor blir vi like skuffet hver gang (og det er dessverre ofte) sentrale bypolitikere ikke tar inn over seg denne selvfølgeligheten, men drar skolegrenser på kryss og tvers der det passer med tall og ikke menneskeliv for eksempel. Eller tillater utbyggere å bygge så tett og så høyt at nærmiljøer står i fare for å smuldre opp når folk ikke orker bo sånn lenger enn midlertidig. Dessuten hører skolegrenser og utbygging sammen. For mens boliger bygges like raskt som et middels bra legohus, er etterslepet på skoler og annen kommunal infrastruktur smertefullt tilstede. Mens bygdefolk fortviler over nedlagte bygdeskoler, fortviler vi over at det ikke er plass til alle ungene som hører til på nærskolen, på nærskolen. Derimot må de rett som det er traske avgårde til en fjernskole, utenfor det omtalte og kjære bygdesamfunnet sitt. 

Redselen for å miste det som er trygt i en ellers utrygg verden opprører byfolk og bygdefolk like mye. Og det er det samme som rammer oss, men på motsatt vis: Bygda mister folk og nærmiljøer fordi menneskene flytter ut. Byene mister det samme fordi menneskene i stedet kommer hit i raskt tempo. Vi burde stått mye sterkere sammen hand i hand, by og land, fordi vi kjemper i den samme kampen, men er i ferd med å bli to tapere. Vinnerne er finnerne av tomme byarealer der de kan bygge tette, høye boliger til høyest mulig markedspris. Alt makt ser ut til å være i disses hender, sammen med et blått og altfor markedsivrig byråd som muligens vet hvordan man staver ordet «byplanlegging», men ikke aner hva det betyr.

At folk flytter på seg er en naturlig prosess, og det er like naturlig at vi flytter dit jobbene er. I vår tid er jobber flest i byene. Men folk skal vel også bo og leve når man ikke er på arbeid? Klarer man ikke bygge gode liv i byene, må man tenke annerledes. «Distriktspolitikk» begynner å få en vakker klang for oss byboere, og entusiaster på landet kan ganske enkelt hente solidariske medspillere midt i tykkeste byen: Vi må gjerne spre mer på oss, både jobber, boliger og folk.

Jeg bor i en bygd øst for sentrum i Oslo. Jeg skal ikke kjede den gjengse leser med det som er en million detaljer, men vi bor i et slikt nærmiljø der ellevill boligbygging ikke følges opp med infrastruktur. Derfor er dette «planen» for våre skolebarn de neste år: Først skal de treminste klassetrinn splittes opp og deles på to ulike skoler høsten 2015. Deretter, fra høsten 2016, skal de resterende barna på skole 1 deles opp i tre grupper og sendes av gårde med buss til tre ulike skoler i to år, mens skole 1 pusses opp circa 20 år for sent. En skole som de siste årene har hatt halve elevmassen i brakker, så hintet om overbefolkning har vært der lenge. Hva lærerne mener om arbeidsplassen sin og tilhørende usikkerhet fremover kan man bare forestille seg. Vi får bare håpe de ikke stikker av først som sist.

Elendig byplanlegging tar fra oss den lille bygda vår. Og det er like dramatisk som når samholdet forsvinner fordi folk flytter vekk. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 20.12

Jeg mistenker deg

Nyliberalismen får frem det verste i oss

Opp, alle jordens bundne trelle!

Her er det bare å snarest ta seg sammen. De fleste av oss er nemlig litt late og trenger en saftig refs fra våre edle og hardt arbeidende ministre og næringslivsledere. Og det er nok av latsabber å ta av: For eksempel lærerne, som ikke bare er for lite tilstede på skolen men også slanger seg i solen hele sommeren mens konsulentene bygger landet. Andre som fortjener et dårlig skjult sideblikk av mistanke er alle asylsøkerne som kommer hit uten annet fore enn belaste velferdsstaten med traumer og syke barn. Best ta vare på «våre egne» og sende dem ut. Verden brenner, men å få ryddet opp i alle mennesker uten riktige papirer brenner mer. Andre som har blitt skikkelig filleristet i det siste er dem som har valgt å uføretrygde seg. Som en liten klaps på den slappe hånden kom statsbudsjettet ramlende ned med klar beskjed: Det lønner seg å jobbe! Det var nok overraskende for de fleste uføre. Regjeringen har i tillegg klart det kunststykke å gjøre mistenkeliggjøring til den nye folkesporten! Riksmediene ville være på elitelaget dro i gang nok en festlig debatt om kvinners sykefravær. Og på tross av mange og gode fakta som ble slengt på bordet og ut på twitter, holdt mange trygt fast på mistanken mellom linjene: Kvinnen er latere enn mannen. Hun har et holdningsproblem. Hun må bare ta seg sammen og stå på mer i lønnsarbeidet.

Hvorfor ble det ikke tatt helt ut? Kvinnen er som et ansvarsløst barn!

Litt av en galei vi er på her altså, det er bare å ta til seg regjeringens syn på egne borgere. Og det gjør vi da også til gangs. Og kanskje litt hemmelig er det litt for mange som synes det er greit at asylsøkere renses vekk fra et ordnet samfunn og velferdsgoder vi har fortjent mer. Kanskje føles det litt godt for selvbildet at man selv knapt har hatt en sykedag når man hører om alle som lurer seg til en dag i sofaen og snylter på deg. Har vi ikke egentlig vært for snillistiske og naive på mange fronter? Bra med opprydding og fasthet! Alle kan hvis de vil! Det har vi lært i 30 år, det må være sant!

Nyliberalismen får frem det verste i oss skriver den belgiske psykologiprofessoren Paul Verhaeghe i den nye boken «What About Me? The Struggle for Identity in a Market-Based Society». Et økonomisk system som belønner visse personlighetstrekk forandrer vår etikk og vår personlighet mener han. Verhaeghe mener den nyliberale ideologien dyrker frem usympatiske trekk ved oss som egoisme og egeninteresse, på bekostning av like menneskelige egenskaper som solidaritet og omsorg. Vi er sosiale vesener skriver han, og formes selvsagt av normer og verdier fra verden rundt oss.

De blåblå har om ikke annet endelig åpnet øynene våre og gitt oss konkrete eksempler på hva denne nyliberale politikken betyr for folk flest. Nå som vi tvinges inn i samfunnsdebatter som mest handler om å se stygt på hverandre og be om hardere ståpåvilje-takk, da må vi spørre oss hvor dette kommer fra. Hva slags mennesker blir vi under nyliberalismen? Og ikke minst: Hvilke verdier utfordres i dag? Hvordan vurderer vi fellesskap, omsorg og solidaritet - alle verdier som står i kontrast til effektivitets- og konkurransekrav i nyliberalismen. Nyliberalismen berører oss ikke bare i arbeidslivet, men også på fritiden, i familielivet og i vårt indre liv – i våre tanker og følelser.

Paul Verhaeghe mener 30 år under det nyliberale regimet har formet oss, ikke minst på grunn av et konstant press på folk om å prestere, noe som er i ferd med i slite mange helt ut. Sosialdemokratiet ligger nede for telling, det er nye tider ny, der nye verdier og personlighetstrekk som teller. Hvem tjener på at folk flest skylder på hverandre i stedet for å stå sammen? Vi vet jo svaret på det. Motmakt er påkrevd.

I fellesskap vi vinner nok. 

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 18.10.14

Blåmandag

Sverige tar en stort ansvar for jordens forfulgte, og avlaster blant annet land i sør-Europa på en forbilledlig måte. 
En slik raushet blir møtt med forutsigbar kritikk fra høyresiden som får en opplagt fiende i sin midte å peke på. 
Men 87 prosent stemte ikke Sverigedemokratene og det sannelig noe å ta med seg. 

Om resten av Skandinavia hadde ført en like raus flyktningepolitikk som Sverige, hadde vi sammen skapt en selvfølge rundt dette globale ansvaret som hadde utfordret motstanderne på en autorativ måte. 

Det hadde vært noe det.

Verdien av omsorg

Hva er det som teller når vi teller?

Dette året har testet grensene for økonomifaget i form av boken til Thomas Piketty som argumenterer for at økende ulikheter ikke er bra for noen. Heller ikke for de rike han har fokus på. Men i skyggen av Piketty har det kommet en annen bok om økonomi, som er mye mer radikal i sin kritikk av faget og introduserer nye tall å telle med. For her, argumenteres det, må vi se på hele premisset for økonomifaget, og innse at det verken inkluderer verdien av ulønnet arbeid eller verdien av natur når BNP skal utregnes. Altså er økonomifaget diskriminerende og usynliggjørende, noe som gjør at utregningene ikke blir korrekte når vi skal måle hva som er utgifter og hva som er inntekter i et samfunn. I antologien Counting on Marilyn Waring: New Advances in Feminist Economics, redigert av Margunn Bjørnholt og Ailsa McKay, vil bidragsyterne telle andre ting på andre måter, når levemåtene våre skal vurderes og forstås økonomisk. Av respekt for miljøet, for det ulønnede arbeid og for å løse økonomisk krise.

Dagens økonomiske modeller viser ikke hva det koster å rasere regnskog eller utsette hundretusenvis for krig og elendighet eller forurense elvene våre. De kan faktisk komme til å vise at noen tjener godt på dette, og dermed fremvise vekst (som vi anser positivt). Vi finner heller ikke ut hva det koster å bruke arbeidsdager på å ukonsentrert bekymre seg over om mor har det bra nok på det underbemannede sykehjemmet, eller hva det betyr for andres helse at du aldri har tid til å stikke innom naboen som sliter alene med tre unger. God ulønnet omsorg, på alle mulige felt, lønner seg mener forfatterne, også i kroner og øre, og det må inn i regnestykker. At du tok deg god tid ved kaffemaskinen for å lytte til en kollega som sliter i livet, kan bety alt både for han og alle rundt han. Omsorg betaler seg, men vi lærer å ikke tenke på det slik. Vi lærer i stedet at det er utgifter for samfunnet, at det er en økonomisk belastning å ha høy bemanning, å ikke være effektiv på arbeidsplassen, eller å bruke tid på å hente naboens barn i barnehagen i stedet for å gi det lille ekstra på jobben.

Dette gjenspeiler seg i hvordan vi automatisk ser på forholdet mellom arbeid og fritid, også når SSB regner for oss: Arbeid anses som produktivt, fritid uproduktivt. Som når vi diskuterer deltidsarbeidende kvinner og menn som et problem og som en utgift for samfunnet, uten at vi vet noe om hva de bruker resten av dagen på. Kanskje de er bidragsytere til samfunnsøkonomien, men vi teller dem og innsatsen de gjør – ikke.

I Counting on Marilyn Waring insisteres det på at økonomien må sees i sammenhenger. Som at alle de tingene vi opplever som utgifter for samfunnet, på mange måter er det vi i selvangivelsen kaller «utgifter til inntekts ervervelse». Godt bemannede barnehager med god plass og trygge rammer gir samfunnet glade og harmoniske unger og foreldre som kan være i lønnet arbeid med lett hjerte. Det motsatte skaper bare trøbbel og utgifter på sikt, selv om det kan være vanskelig å måle, der og da; tapt arbeidsinnsats hos den urolige voksne eller senere plager hos barnet.

Det er økonomisk krise i vårt økonomiske system, og det er en økologisk katastrofe i emning. To ting burde være opplagt. Det første er at disse to uløselig henger sammen, og det andre er at vi kan ikke løse disse problemene med det samme systemet som skapte dem. Nettopp derfor må vi utfordres av og ta på alvor forskere som presenterer helt nye tanker omkring et fag som setter uforholdsmessig sterke premisser for politiske valg og føringer. Også i et kvinneperspektiv er dette viktig, fordi det er fremdeles er flest kvinner, på verdensbasis, som står for den ulønnede omsorgen. Og omsorg må vi verdsette, skal vi mennesker klare oss sammen. Verdsette – også i tall – så vi virkelig ser verdien av den.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 13.august

De andres ansvar?

"I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?"

Det er en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier. Her står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er sårede, sinte, opprørte.

Det hele er selvsagt et stunt, for å bevise dette: Mannen tar på seg et nytt skilt: «Help the poor», men så skjer det ingenting. Ingen vil ha flyere, få ser på han i det hele tatt når de går fort forbi, enda færre gir penger.

Hva er det stuntet fortelle oss? Litt av hvert kanskje. Det forteller oss at vi bryr oss om ukjente medmennesker. Vi vil ha oss frabedt at fattige folk omtales så lite respektfullt, vi evner å ta inn oss fornærmelse ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på her.

Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om lettheten i å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre. «Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er måte å overleve på, kanskje i avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.

Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt oss? Tenk om vi hadde sagt; ja, så klart.

Den siste uke har vært preget av en norsk regjering som balanserer syltynt mellom disse to historiene til mannen med plakatene. Denne uken sa regjeringen sier nei til syke og skadede flyktninger fra Syria, og samtidig har vi flertall for et nasjonalt tiggerforbud. I tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart 10 år gamle Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.

Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som nekter å innse at vi er en del av verden. Og kanskje enda verre; det er feigt, lite handlekraftig og med en bunnløs mistillit til egne folk som kjerne i det hele.

Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?

Det skrives kronikker opp og ned i dette landet om følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på meningsfullhet og kraften i å leve. I stedet blir Det Norske Hus som et sted der vertsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre alt arbeidet, men barna (oss folk) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp. Og dette er jo bare trist for alle parter.

Hadde vi ikke klart et felles løft, igjen, slik vi gjorde for et par generasjoner siden i dette landet? Tenk det da, om politiske ledere hadde sagt: Det brenner i Syria, nå må vi alle brette om ermer i lokalmiljø og åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere folkens, vi stoler på dere. Vi skal veilede dere.

I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?

For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i mye av dette som nå skjer, så er grunn til opprør. Folk flest er bedre enn dette, folk flest bryr seg, dersom vi får muligheten.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni

Å skilles fra sin far eller mor. Asylhistorier vi ikke orker se

 Når er det greit å frarøve et barn en familie?

Da jeg for en halv generasjon siden begynte å interessere meg for norsk asylpolitikk var det mange ting som sjokkerte meg. Det er det dessverre ikke lenger, og akkurat den erfaringen deler jeg nok med folk flest. For eksempel husker jeg vantroen som overmannet meg de første gangene jeg møtte historier om familier som hadde blitt splittet av den norske stat. Altså, der mor og far hadde blitt returnert til hvert sitt opprinnelsesland, og en av dem måtte velge å ta barnet med til sitt. 

Da jeg som journalist ville skrive om slike historier i ulike magasiner var det liten begeistring å spore fra redaktører. Ikke fordi ikke historiene var sterke, men fordi vantroen var så stor at det ikke virket troverdig: jeg måtte vel ha misforstått noe, eller saken var nok mer komplisert enn jeg (naiv?) hadde skjønt, dette var nok et ekstremt unntak med helt spesielle sakskomponenter. At vår egen stat med viten og vilje delte familier på flukt i avslaget på opphold, og sendte dem ut av landet med korte setninger om at de anså det tilfredsstillende nok for barnet å holde kontakten med mor/far på epost, og senere Skype, var for ellevilt til at det virket helt troverdig. En annen variant av slike historier er når staten utviser en av foreldrene, mens den andre og barna får opphold. Det er ikke lenger sjokkerende det heller. Derfor lar vi unger i dette landet bli vekket midt på natten av politiet mens mor gis en halvtime på å si farvel og pakke tingene sine. Slik skolejentene Lana og Lanya, begge født Kirkenær, opplevde i fjor da moren Nian Ahmad Mohammad ble tvangssendt til Irak midtpå natten. Alt med loven i hånd og ifølge dagens tolkning av det i tråd med «politiske signaler».

Men tenk om det var oss, tenk om det var vår familie. Eller, det orker vi ikke engang tenke på tror jeg.

Det er jo sånne ting man likevel lurer på etter den tragiske saken på Ellingsrud i helgen, der en far sannsynligvis har drept sitt eget barn. I sakens fremstilling i media kommer det frem at faren skulle returneres til Afghanistan, selv om han altså hadde et barn med opphold i Norge. Det forklarer ikke nødvendigvis noen ting i denne så langt ukjente saken, men om folk er folk kan man forestille seg at en slik fremtidsutsikt kan gjøre noen og enhver ganske fortvilet. Kanskje til og med litt gal. Mannen har samme adresse som barnets mor, og man må ta for gitt han hadde en relasjon til barnet sitt. Uansett hva forhistorien er, var det et barn her, som den norske stat hadde bestemt at ikke skulle ha en pappa i samme land. Det må da være litt ugreit det der, uansett hva som var detaljene i det som har blitt en grenseløs trist sak?

Når stadig flere personer utvises, rammer dette utvilsomt flere barn også, barn som i mellomtiden har blitt norske. For slik er det, skriver Barneombudet i enrapport om barn med utviste foreldre, at en utvisning av en voksen rammer hele familien og barnas hele oppvekst. Straffen den voksne får, får altså like store konsekvenser for de som blir igjen. FNs komité for barns rettigheter, som overvåker statenes gjennomføring av barnekonvensjonen, har flere ganger uttrykt bekymring for om barns rettigheter blir tatt tilstrekkelig hensyn til når en forelder blir utvist fra Norge.

Når norske foreldre med vilje skiller lag har vi regelverk som ivaretar barnets rett til kontakt med begge foreldre. For eksempel kan ikke en forelder flytte ut av landet, og der samarbeid er mulig lager man 50-50-løsninger nettopp fordi kontakt med begge foreldre anses viktig. Hvorfor synes vi det samtidig er greit nok for andres barn å snakke med mamma på Skype? Orker vi å tenke på det?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte tirsdag 27. mai

Likhetsfeminisme på ville veier?

For 130 år siden var kampen for kvinners stemmerett i full gang. Det skulle den være i enda noen tiår, og debattene mellom ulike kvinnegrupper den gang, er interessante også i dag. For selvsagt var ikke alle kvinner enige med hverandre, eller hadde det samme synet på hva som var et godt kvinneliv. Med andre ord: Noe vi kjenner igjen fra dagens debatter. Denne teksten skal handle om nettopp det: Hvordan konturene av dagens feminismedebatt er tydelig til stede også i 1880-tallets Norge.

 Av Berit von der Lippe, Linn Stalsberg og Johan L. Tønnesson.

Dette essayet sto på trykk i magasinet Føniks i april 2014. Føniks utgis av Feministisk Forum.

Både fjoråretsstemmerettsjubiluem og årets grunnlovsjubileum gir anledning til å diskutere dette. Og vi spør: Kan det være at retorikken fra fordums feminister forteller oss en hel del om dagens debatter? Kan den gi en pekepinn om hvor vi i dag er på villspor - på et spor der vi muligens beveger oss i retning av likestilling, men ikke av den grunn skaper en bedre hverdag verken for mann eller kvinne?

Har noe gått tapt når vi i dag forholder oss kun til et tilsynelatende verdinøytralt likestillingsbegrep? Når likestilling blir noe «alle» er for, men hvor vi glemmer at også dagens kamp foregår innenfor et gitt samfunnssystem. Det store og vanskelige spørsmålet som dukker opp i denne sammenheng blir: Er vi i ferd med å ta dagens markedsliberale utvikling for gitt også når vi snakker kvinnesak? Bør vi spørre oss hvorfor kvinnefrigjøringskampen forsvant på 80-tallet, og likestillingskampen elegant tok over, uten kritiske spørsmål.

Og i denne sammenheng: Så vi noe av det samme i stemmerettskampen på 1800-tallet?

           

Reaksjonære anti-feminister?

Kort forklart er ulikhetene mellom hovedgruppene av feminister på 1800-tallet disse: Forskjellsfeminister mente at kvinner har behov for ekstra beskyttelse og omsorg i møte med arbeidslivet. Den opplagte grunnen er at kvinner blir gravide og føder barn, men det er også klart at på denne tiden hadde kvinner i tillegg ansvar for husarbeid og barnepass, selv om de var i lønnsarbeid. Det fantes nok også forskjellsfeminister som mente at kvinner har en ekstra evne til å vise omsorg og ta ansvar for hjemmet. Her hersket det uenigheter innad. Det var også glidende overganger mellom mange forskjellsfeminister og likhetsfeminister. Men sistnevnte gruppe kjenner vi igjen fra mye av likestillingsargumentene i dag: disse mente at kvinner burde og skulle konkurrere på arbeidsmarkedet på lik linje med menn, uten verken fordeler eller bekymringer rundt ulemper hengende ved seg.

Motsetningene mellom disse feminismene dreide seg for en stor del om klasse, noe både dagens og gårsdagens likestillingsfeminisme i altfor liten grad tar innover seg i sin retorikk og politikk. Mange av forskjellsfeministene forholdt seg til arbeiderklassekvinner som faktisk var ute i arbeidslivet, og egentlig alltid hadde vært der, fordi de måtte jobbe. Disse ønsket bedre arbeidsvilkår. Mens likhetsfeministene i stor grad forholdt seg til kvinner som ikke måtte, men ville jobbe, og som ble holdt tilbake av tradisjon og konvensjoner. På den måten forholdt disse seg i større grad til middelklassekvinner, eller det man på den tiden anså som de borgerlige.

I fjor, da vi feiret stemmerettsforkjemperne, så vi at forskjellsfeministene og kritikerne av “den borgerlige likhetsfeminismen” langt på vei har blitt utestengt fra historien om kampen for kvinnestemmeretten. Hvorfor det? Kanskje fordi det er slik, at de ble ansett som bakstreverske og ikke som «ekte feminister».

 «For likestillingsfeministene har forskjellsfeministene alltid vært en pest og en plage. Og er det fremdeles. De er omtalt som antifeminister, som reaksjonære, eller bare tiet i hjel».

Dette skrev Kristin Brantdsegg Johansen treffende i sitt essay i Morgenbladet i sommer (5-11. 7.2013)

For verken nobelprisvinneren Sigrid Undset eller Nini Roll Anker, Kitty Kjelland, Hulda Garborg eller Barbara Ring fikk plass i gårsdagens “gode selskap” da vi feiret stemmerettsforkjemperne. Ei heller sosialisten og stemmerettstilhengeren Fernanda Nissen. Hvorfor ikke? Kanskje kan vi her spore de viktigste røttene til det vi i dag forstår som spenningen mellom forskjells- og likhetsfeminisme. Dette er viktig, skal vi forstå dagens uenigheter innenfor moderne kvinnekamp.

           

Det er et klassespørsmål. Det var nemlig blant forskjellsfeministene, altså disse “utestengte” kvinnene, vi finner det sterkeste engasjement for arbeiderkvinnenes rettigheter – både i skrift, tale og ikke minst i gjerninger. I tillegg var de kritiske til ledende stemmerettsaktivistene for å mangle interesse for moderskap, oppdragelse og omsorg.

Mens mange av borgerskapets kvinner vektla retten til utdannelse og arbeid, kjempet arbeiderbevegelsens kvinner for retten til å være hjemme med barna. For noen kvinner lå friheten i å komme seg ut av huset og inn i arbeidslivet. For andre lå friheten i å komme seg vekk fra et tungt arbeidsliv og hjem. Feministene kunne derfor ikke enkelt enes om at friheten lå i tilgang til, eller frihet fra, arbeidslivet.

Flere av forskjellsfeministene, med uredde talspersoner som Fernanda Nissen i spissen, gikk inn for å beskytte kvinnene mot de verste sidene av industriarbeidet. Krav om særvern ble reist, blant annet gjennom nattarbeidsforbud for kvinner i industrien. Dette forbudskravet ble motarbeidet av dem som gjerne ble kalt “borgerlige kvinnesakskvinner”. For dem var prinsippet om likestilling viktigere. De fryktet at særretter ville danke ut kvinner i konkurransen om arbeid, og at en del godt betalte jobber da ville bli forbeholdt menn.

Kjenner vi ikke igjen dette i dag? Nå er det særlig den tverrpolitiske enigheten rundt arbeidslinja, som paradoksalt nok ble frontet av Arbeiderpartiet, som står for den konsekvente likhetspolitikken. Arbeidslinja tenker man ikke mye over før man ikke er på den, men den betyr i praksis at alle friske voksne i dag må jobbe fulltid for ha fulle rettigheter til velferdsgoder, enten de har små barn eller ikke. Dette betyr at bare heltidsjobb gir fulle rettigheter i form av sykepenger, feriepenger, dagpenger, foreldrepermisjonspenger, pensjon og så videre. Dette betyr at småbarnsfamilier er forventet å benytte barnehage på fulltid for sine barn. Å avvike fra dette betyr store økonomiske belastninger for familier, samt et sikkerhetsnett med store huller i velferdsgoder.

I dag kaller vi dette likestillingspolitikk. Velferdssystemet skal for enhver pris premiere kvinner og menn i fulltidsjobb, og selve tanken om at den kvinnen som bærer fram et barn skal ha noen særrettigheter utover ammeperioden, er politisk dårlig latin.

Men i forlengelse av de såkalte tidsklemmedebattene i dag kommer det smygende en uro og kritikk også fra venstresiden: Er det gitt at kvinnenes frigjøring først og fremst går gjennom salg av arbeidskraft? Er det menneskevennlig å gå inn for slikt salg på et arbeidsmarked der du enten er klassisk proletar eller en moderne, “fleksibel” karrierekvinne som forventes ustanselig å “levere varene”? Er det barnevennlig? Familievennlig?

Kanskje tar man her opp igjen noen av forskjellsfeministenes bekymringer?

Likestilling med vekt på forskjeller

Hva så med de borgerlige stemmerettsaktivistene? Hvor treffende er bildet av likhetsfikserte kvinner som avviste at kvinner hadde, og fortsatt burde tilkjennes, særlige kvaliteter og oppgaver, ikke minst som mødre?

En undersøkelse av de tidlige stemmerettstalene til de tre “borgerlige” pionerene Ragna Nielsen, Gina Krog og Anna Rogstad viser først og fremst at de balanserte mellom forskjells- og likhetsfeminisme, selv om de politisk havnet på motsatt side av Fernanda Nissen. I talene finner vi en avveining mellom de to typene feminisme.

Gina Krog, ofte regnet som selve høvdingen i (den borgerlige) kvinnebevegelsen, hevder i 1885 at samfunnet trenger moderligheten, men dette må være en moderlighet som er «frigjort fra det abeagtige» og som virker «stort og aandeligt, i sin livgivende, nærende, omfattende karakter».

 Anna Rogstad, i dag mest kjent som Norges første kvinnelige stortingsrepresentant, slår fast under et stemmerettsmøte i 1888: «Det kvindelige element kan ikke undværes i den store samfundshusholdning, ligesaalidt som inden hjemmets vægge.» 

Ragna Nielsen utdyper dette i samme møte: Kvinner og menn har forskjellige egenskaper som er egnet til å utfylle hverandre. Det kvinnelige og det mannlige element må få virke sammen på alle samfunnsområder. Bare da kan man få avskaffet «alle de uretfærdigheder og misligheder, som det ensidige mandfolkesamfund gjennem aarhundreder har indført.»

Det var på denne tiden for lengst blitt vanlig å advare mot kvinnelig stemmerett fordi politisk engasjement blant kvinner ville gå ut over barna. Til slike advarsler svarer Nielsen at hun ikke kan tro at det finnes noen kvinnesakskvinne som vil «at kvinderne ikke mer skal føde børn, ikke selv skal pleie og opdrage disse børn». Men hun tar et forbehold: Det måtte da være «de unge, uerfarne piger, som ikke har idé om, hvad det vil si at ha med smaabørn at gjøre, som føler mange gode kræfter i sig og endnu ikke har erfaret, at der er sat en grænse for dem.» Ragna Nielsen, som selv ikke hadde noen barn, advarer altså mot en feminisme som overser den krevende morsrollen. Men hun avviser selvsagt at moderskap er et hinder for å organisere seg og å legge en lapp i stemmeurnen. 

Kanskje kan de likevel mistenkes for, opportunistisk og/eller strategisk, å tilpasse seg rådende forestillinger om det hellige moderskapet og om kvinnen som hjemmets engel? At de egentlig arbeidet for et samfunn der kjønnene ikke bare var likestilte, men prinsipielt identiske, samtidig som de visste at dette var for drøy kost i en mannssjåvinistisk samtid?  Det lar seg i alle fall vanskelig lese ut av talene deres. De kan inspirere både til forskjells- og likhetsfeminisme, men neppe til “likedan-feminisme”.

Hva skjedde med feminismen?

Hvorfor bringe fram gamle stridsspørsmål, når historien uansett framstår som en suksessiv og suksessrik rekke av seire for kvinnesakene? Det er mye å feire ved jubileum, men festrusen kan lett gå over i hodepine når hverdagens tidsklemme og vellykkethetskrav melder seg dagen derpå. Til tross for alle seire, bør vi spørre oss: Hva så? Hva nå? Slik vi gjør i boka Retorikken i kampen omkvinnestemmeretten, og ikke minst slik det gjøres i boka Er jeg fri nå? I begge disse bøkene ser vi bakover for å kunne se framover. Hva defineres som frihet for en kvinne i dag? Og er hun enig i definisjonen? Eller noe mer nyansert: Er det overhodet mulig å snakke om kvinner som en homogen gruppe med felles interesser? Selvsagt ikke. Med økende inntekstsforskjeller vil ‘arbeidslinja’ oppleves ulikt – av begge kjønn. For også i dag er det slik: Mange må jobbe, og må ta den jobben de får. Andre kan i større grad velge deltid, og har økonomisk handlingsrom til det. Noen igjen, søker karriere, høyere utdannelse og ser arbeidslivet som et sted for selvrealisering og glede.

For mange av kvinneaktivistene på 1970-tallet handlet kvinnekamp i større grad om kvinnefrigjøring, et begrep som rommet langt mer enn like muligheter for begge kjønn. Og kvinnefrigjøring, det hadde mye til felles med forskjellsfeminismen fra begynnelsen av århundret. Man hadde større visjoner, kanskje slik Aase Bang mente allerede i 1972: Kvinnefrigjøring handlet til syvende og sist om menneskets frigjøring og en annen samfunnsordning. Likestillingskampen er selvsagt viktig og verdifull, men kanskje er det i kvinnefrigjøringen man finner feminismens samfunnskritiske brodd? Og kanskje mistet feminister i stor grad på den på 80-tallet?

Med slagordet “det personlige er det politiske” ble dørene åpnet for en økonomisk fundert samfunnskritikk med plass til både kultur, identitet og politikk. Ved å endre grunnleggende strukturer ved samfunnet, ville man frigjøre både kvinner og menn. Omsorg skulle i fokus. Arbeidslivet var selvsagt frigjørende fordi det ga kvinner økonomisk selvstendighet, men det var også kritikkverdig og kunne være utbyttende. Derfor måtte arbeidslivet endres, og forslag som sekstimersdagen kom på dagsorden som en del av kvinnefrigjøringen.

Men målene endret seg i kvinnekampen, og langt fra bare i Skandinavia. På 80-tallet tok likestillingstanken over stafettpinnen fra frigjøringsfeminismen, slik blant andre den politiske filosofen Nancy Fraser peker på. Noe av forklaringen tilskriver hun 1980- og 90-tallets framvekst av markedsliberalismen og nyliberalismen. Maggie Thatchers beryktede slagord «There is no such thing as society» kan utmerket godt forenes med en “feminisme” som kretser rundt den potensielt vellykte, vestlige kvinnens karriereplanlegging.

Individet kom i fokus. Det radikale potensialet fra 1970-tallet er kooptert, kapret, ikke bare av dagens markedsliberalisme og dets forsvarere i ulike kulører, men også av de fleste feminister. Idalou Larsen, en markant aktør blant 70-tallsfeminstene, skrev i stemmerettsjubileumsåret: “Vi så for oss at et nytt og bedre samfunn ville oppstå gjennom den vellykte spenningen mellom de to kjønns verdier. Derfor jublet vi når kvinner erobret mannsbastioner.” (Morgenbladet, 25.7-1.8.2013.)  Hun tilføyer: “Desto større ble skuffelsen da de samme kvinnene, tilsynelatende uten betenkeligheter, tilpasset seg mannssamfunnets regler og krav.”

Når Aps Helga Pedersen foreslår at kvinneandelen i statseide, børsnoterte foretak skal utgjøre 40 prosent, er dette helt i tråd med partiets likhetsfeminisme, i hovedsak basert på kvantitet. Å stille spørsmålstegn ved dette målet er et nærmest umulig foretakende for feminister av i dag. Men er det kvinnefrigjørende å hjelpe en bedrift med å maksimere sin profitt innenfor dagens system? Hva slags bedrifter det måtte være snakk om – våpenprodusenter eller oljesandutviklere - og hvilke handlingsrom kvinner gis, får eller tar, synes irrelevant. Dette er muligens likestilling, men er det kvinnefrigjøring?

Med rett og plikt til å drepe

Med verneplikt også for kvinner har likestillingen i Norge nådd et høydepunkt. Flagget kunne virkelig heises til topps i juni i fjor samtidig som 100-årsjubileet for kvinnestemmeretten ble feiret. Og enkelte kvinnelige fredsforskere heiste faktisk flagget – for begge høydepunktene. Det samme gjorde representanter for fredspartiet SV. Målet for reell likestilling var nådd. Den mest erketypiske mannsbastion var inntatt – retten til å drepe. At kvinner kan være dyktige soldater, betviles ikke. At verneplikten i et out of area-forsvar skulle være en kvinnepolitisk seier, er mer tvilsomt. I likestillingsfeminismens navn kan man ende opp med å likestille for likestillingens skyld. Som om likestilling i seg selv er et mål, og ikke bare et middel mot et større mål: En bedre verden for alle mennesker. Her dreier det seg ikke minst om økt sikkerhet for flest mulig.

Men vent litt: Også en variant av forskjellsfeminismen kan mobiliseres når temaet er behovet for kvinnelige soldater. Da daværende forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen i en tale i 2006 spør hvorfor det bør være flere kvinner i militærtjeneste, svarer hun selv: “Den viktigste faktoren er at kvinner er kvinner, og dermed har en komplementær kompetanse som menn ikke har eller kan få om de trener og øver aldri så mye! Å være kvinne er en kompetanse i seg selv, og jeg er sannelig ikke sikker på at alle ser denne verdien” (Strøm-Erichsen 2006: “Kvinner med kompetanse i forsvaret”).

Her lar Strøm-Erichsen liberal likestillingsfeminisme og en komplementær kjønnsforståelse inngå i en spesifikk utgave av retorisk harmonisk enhet: Vi er både likestilte og forskjellige. Fordi vi er likestilte, må eller bør “vi” ha flere kvinner inn i det militære. Fordi vi er forskjellige, vil kvinners deltakelse være en fordel – for det militære fredsarbeidet.

Hvis man velger å se bort fra globale maktstukturer og istedenfor nøyer seg med å fokusere på det norske forsvaret som et entydig gode, kan denne type ‘likestilling’ synes tilforlatelig. I dagens USA-ledede kriger mot terror, blir det langt mer problematisk. Da blir spørsmålene: Hvem er ‘våre’ fiender? Hvem er det vi beskytter og gir sikkerhet?

Perspektivene blir for snevre. Dermed blir terrenget man skuer inn eller ut i, svært begrenset. Her mener vi Bourdieus forståelse av doxa gir oss nyttige grep knyttet til norsk forsvarspolitisk diskurs. (1987) Ifølge Bourdieu vil det i ethvert samfunn finnes et doksisk rom, noe man ikke stiller spørsmål ved fordi noen vil søke å fremstille “noe” - ofte det vesentligste ved samfunnsstrukturene og styringen av disse - som naturgitt og naturlig(vis) godt. Utenriks- og forsvarspolitikk krever nødvendigvis en viss plass i dette rommet. Det handler om å holde potensielle politiske temaer utenfor diskusjon. Dette gjør man ved å opphøye en del av symbolsystemet til rett mening, og ved å avvise blasfemikere adgang til redskaper for å kjempe om definisjoner av virkeligheten. Når norske medier bidrar til mindre åpenhet rundt forsvarspolitiske temaer enn mange andre lands medier, skyldes det blant annet en relativt stor grad av konsensus om Norge som et fred(en)s land.

Det feltet hvor opinionen slipper til, gir - og stadig med referanse til Bourdieu - rom for to typer diskurser: Den heterodokse (ulike lærdommer) og den ortodokse  (den rette lærdom). Den første åpner for reelle diskusjoner hvor ulike meninger er legitime og ulike stemmer høres; i den andre tillates en type “diskusjon” der de(t) rette svar allerede fins og bare et selektivt utvalg stemmer høres eller slippes inn (Bourdieu 1972). Denne type spørsmål er særdeles relevante med hensyn til det kvinnefrigjørende ved jenters og kvinners deltakelse i det militære. Militærtjeneste i Norge er en ting. Dagens økende militarisering av samfunn – og verden – er noe annet, men bare så altfor reelt.

I lys av Bourdieus terminologi stiller vi derfor følgende spørsmål: Hadde vi i Norge en reell diskusjon i forkant av Operasjon Varig Frihet og norsk deltakelse i denne (som jo har blitt Operasjon Varig Bombing)? Befant, når alt kommer til alt, den offentlige, norske diskursen seg hovedsakelig i rommet for ortodoksien, der hvor svarene egentlig var gitte og de viktigste spørsmålene ikke en gang ble stilt fordi det doksiske felt bare tillot noen få spørsmål å slippe inn? Bør – eller kan – ikke denne type perspektiver også inkluderes i spørsmål om verneplikt for kvinner? 

Feminisme på kapitalismens premisser?

I boka Feminism Seduced fra 2009 spør den amerikanske feministen og sosiologen Hester Eisenstein om feminister i dag ubevisst eller bevisst bidrar til å styrke nyliberalismen og det frie marked. Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingens triumf?

Eisenstein hevder at denne utviklingen, altså at kvinner inntok yrkeslivet fra 1970-tallet av, var tett sammenvevd med den økonomiske utviklingen i samme periode. Hun mener også at dette tette forholdet mellom økonomi og feminisme langt fra er utforsket tilstrekkelig eller virkelig forstått. I dag, hevder hun, kan det ha gått så langt at feminismen har endt med å støtte denne økonomiske utviklingen på måter man ikke klarte å forutse. Feminismen har altså i stor grad utfoldet seg på kapitalismens premisser, selv om det motsatte var utgangspunktet for mange av 70-tallsaktivistene. Denne påstanden fra Eisenstein burde bli et permanent tankekors for feminister. Kan det være at forkjemperne for friheten til å arbeide og gjøre karriere hadde noen blinde flekker? Fikk kampen utilsiktede konsekvenser?

Gikk likestillingsfeminismen seg litt vill på veien frem? Glemte man det store bildet? Blir det som Naomi Klein sier i boka No Logo: Vi gjør bitte små endringer som kanskje bidrar til en og annen kvinnes trivsel, men ser ikke samtidig at vi støtter et system som skader enda flere – og stadig mer av levende liv.

Mens kvinnepionerene i kampen for stemmerett måtte bryte med fastlåste forestillinger om kvinnenes natur, er det etter vårt syn andre forestillinger kvinner, sammen med en god del menn, bør gå løs på i dag: Forestillinger i dagens Store fortelling om den naturlige utvikling der Markedet i økende grad får framstå som protagonist og helt: Markedet krever, og ‘vi’ må så å si bare adlyde. Er det politiske i ferd med å bli et privat anliggende?

Til syvende og sist betyr frihet en mulighet til å være med og bestemme, både over eget hverdagsliv og i samfunnet for øvrig. Det er opplagt at frihet derfor alltid har vært og alltid må være kjernen i all feminisme. Kvinnefrigjøring var, er og blir et sterkt begrep, som rommer uendelig mye mer enn likestilling. I likestillingens navn har kvinner skullet bryte gjennom glasstaket. Og svært mange i en god del land har faktisk gjort det. Har glasstaket tatt fokus fra selve huset – det være seg vegger, vinduer, gulv og ikke minst: fundament?

Referanser

Bourdieu, Pierre 1972: Outline of a theory of practice.  Cambridge.

Eisenstein, Hester 2009: Feminism Seduced, How Global Elites Use Women's Labor and Ideas to Exploit the World.  Boulder: Paradigm

Klein, Naomi 2000: No logo. London: Flamingo.

Frihet, likhet, søsterskap

- Var Grunnloven en brekkstang for kvinners rettigheter?

Mens vi feirer Grunnloven, er det greit å minne om at halve festen er vår, altså kvinnenes, og at vi vil være med. For selv om ikke jenter og damer fikk plass i selve salen på Eidsvoll, var de selvsagt uunnværlig til stede i og rundt Eidsvollsbygningen.

Og om ikke akkurat disse damene var spydspissen i datidens kvinnekamp, begynte det å ulme ørlite grann ute i verden.

Kvinner på Carsten Ankers tid var først og fremst mødre. Og før de ble mødre, var de kanskje tjenestepiker som bodde i kjelleren på Eidsvollsbygningen. Uansett eide de ikke eiendom eller hadde embete, eller makt. I 1814 var det så utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett at det ikke engang ble nevnt som et unntak i grunnloven. Var grunnloven likevel en positiv kraft for kvinner? Er det noe her vi bør forstå når vi skal kjenne vår kvinnehistorie? Ja, kanskje.

Da den britiske filosofen Mary Wollstonecraft i 1792 skrev et av de første vestlige feministiske verk, «Et forsvar for kvinnens rettigheter», så handlet det rett og slett om å gi kvinnen status som menneske. For mennesket på denne tiden, det var mannen, den rike, uavhengige mannen som hadde pengene, makten og mulighetene. Da gjaldt det altså for Wollstonecraft, og for den tids kvinnebevegelse, å vise at kvinner kunne det samme som menn, dersom det ikke ble lagt samfunnsmessige og kulturelle hindringer i veien. Wollstonecraft var langt forut for sin tid i sin argumentasjon for kvinners rettigheter, men hun red likevel på en bølge av nye ideer.

For oppe i annen etasje i Eidsvollsbygningen var mange av riksforsamlingens menn preget av opplysningstidens grunnverdier som frihet, likhet og brorskap. Selv om søsterskap ble utelatt, dannet likevel slike tanker for første gang et vanntett prinsipielt grunnlag for kvinner til å kunne hevde seg som like og frie. Dette er godt beskrevet av professor Jorunn Økland i antologien «Ja, vi elsker frihet», som kommer 16. mai.

Dette var jo en revolusjon. Tidligere var kvinners tilværelse i vår del av verden preget av teologiens autoritære påstand om kvinner som underordnede menn. Det var det man oppfattet som naturlig. Nå dukket det opp en annen naturlighet man kunne bruke. I dag ville vi kanskje si at kvinner etter 1814 brukte denne som en brekkstang for egen frigjøring. Derfor: Selv om Grunnloven i første etappe utelot kvinner, dannet den spiren til kvinners selvstendighet, som vi fremdeles nyter svært godt av.

Kvinner og menn i dag har mange flere juridiske rettigheter enn i 1814. Friheter for begge kjønn er vunnet, vi lever virkelig friere liv enn de fleste gjorde på den tiden.

Likevel. Noe er det samme nå som da: Samfunnet skiller fremdeles brutalt mellom de som har og de som ikke har. De som kan kjøpe og de som ikke kan kjøpe – enten de dreier seg om luksusvarer eller basisvarer: som et hjem.

Begge kjønn har vunnet mye frihet på begge kanter, men møter i feståret felles utfordringer i et knallhardt markedsstyre. Hvem definerer vår frihet i dag? Hvem begrenser den?

Eidsvollsbygningen er pusset opp, og vi får for første gang se kjelleren der Carsten Ankers tjenerne jobbet og levde. Hverdagen deres vet vi lite om – ingen brydde seg om å spørre hva de tenkte eller drømte om i det nye Norge som ble skapt to små etasjer over hodene deres.

Erfaringen fra arbeiderbevegelsen og to store bølger kvinnekamp har lært oss at ingenting kommer av seg selv. Menneskerettighetene insisterer på at i dag er folk i kjeller like mye verdt som folk i sal.

Demokratiet kom selvsagt ikke til Norge i 1814, men vi kan feire alle frø og første tanker som ble sådd. Også for kvinnekampen, som selvsagt fortsetter opp til halve himmelen. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 26. april

Steg for steg: Et skritt av gangen mot sekstimersdagen

En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare på menneskenes vegne for en bedre hverdag, men fordi en slik reform fremstår som både en betimelig kritikk av vårt økonomiske system og som en konkret handling mot en annen levemåte. 

For dette kjennes akutt og svært forsinket, på alle tenkelige måter. 

Vi tramper gjennom livet og setter enorme økologiske ødeleggende fotavtrykk. Vi klarer heller ikke endre levemåte, en og en av oss, det er umulig skaffe seg oversikt om de daglige giftene man bidrar med å slippe ut, eller alene tre ut av kravet (og lysten) til forbruk og materiell nytelse. De fleste av oss trenger strukturell hjelp.

Hva har alt dette rundt klima og miljø med sekstimersdagen å gjøre? En hel masse. Reformen setter spørsmålstegn ved samfunnets grunnleggende dogme om vekst. Den gjør det mulig å gå til barnehagen, ikke kjøre bil. Droppe ferdigmaten til fordel fra mat fra bunnen. Den kan gi oss overskudd til politisk engasjement, også for miljøet. Er vi heldige, tvinger den frem helt nye og nødvendige spørsmål rundt produksjon, konsum og hvordan vi driver business på en bærekraftig måte. Den er et hint om et fremtidig samfunn, et følelse av optimisme.

Dagens blåblå regjering gikk selvsikkert ut og erklærte «frihetsreform» for oss alle, men det beste vi fikk ut av dette var masse harselering med begrepet på twitter, i det det ene tiltaket etter det det andre beviselig ble det stikk motsatte. For nei, det er ikke en frihetsreform å kunne kjøpe sprit på julaften, dure rundt i segway eller bruke flere dager på å velge riktig mobilabbonement. En frihetsreform, av det ekte slaget; det hadde vært å jobbe litt mindre og leve litt mer. 

Men dessverre står dette akk så fjernt for de styrende klasser. Motstanden mot arbeidstidsforkortelse i dag er kjempestor.

Så, hvordan gjør vi det, vi som vil dette? Kanskje må vi ta det gradvis, foreslå både Roar Eilertsen fra De Facto, og Gerd-Liv Valla, i sine innlegg under Kjersti Ericssons seminar om sekstimersdagen på lørdag. Kanskje må noe av veksten tas ut i fritid fremfor reallønn i de yrkesgruppene som allerede er på et godt lønnsnivå? En halvtime kortere dag i hovedtariffoppgjøret i 2016, en til i 2018 og den siste i 2020. Så er vi der. Det avgjørende er: Har fagbevegelsen fortsatt kraft fremover? Og – er viljen der?

Det bør den være, ikke bare i solidaritet med egne medlemmer og naturen rundt oss, men også i solidaritet med arbeidsløse: En arbeidstidsforkortelse har i tidligere krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Så må vi huske at når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden. Hver familie bidrar samlet mer i lønnsarbeidet i dag enn før. Er ikke nok snart nok? Også dette må fagforeninger være tydelige på, når vi alle må møte argumenter om å jobbe mer i fremtiden.

Og for kvinnebevegelsen: Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis, enn sekstimersdagen. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, dersom både mann og kvinne gjøre like mye av begge deler – selv.

Sekstimersdagen er det mest frigjørende jeg kan tenke meg i dag. Å tilbringe færre timer i lønnet arbeid, vil gi oss muligheten til å leve mer ulike liv, og å ta flere valg i takt med egne behov og verdier. Sekstimersdagen er viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte onsdag 5. mars

Alltid beredt

Ikke bare heltidsarbeid, men hele liv

Det er nesten latterlig hvor mange små stikk den allmenne kvinne skal få fra ualminnelige kvinner i toppledelse for tiden. Som for eksempel da Spekters leder Anne-Kari Bratten i romjulenuttalte at «Kvinner må jobbe mer», eller NHO’s Kristin Skogen Lund på forsidenav Aftenposten: Det finnes intet glasstak. Og videre: Men derimot finnes det au pairer. Og Hilde Haugsgjerd i Aftenposten: Kvinner som vil opp og frem må velgeriktig mann. Og dermed: Får man ikke til likestilling på hjemmebane – er også dette hennes skyld. Kjønnsforsker Anne Grethe Solberg i samme avis: Kvinner sutrer for mye om dobbeltarbeid og omsorgsoppgaver.

Det er ikke bare glasstakene som plutselig er borte, men også grensene for kritikk av kvinnelivene til dem som ikke jobber fulltid i lønnsarbeid. Vi vil så gjerne at mann og kvinne skal være like for arbeidsgiver i lønnsarbeidet, men vi vet altfor lite om ulikheten som sannsynligvis preger resten av dagen. For er det virkelig slik at hun jobber mindre enn han, hvis jobb inkluderer ulønnet arbeid og omsorg? Og enda mer: ansvaret for at husarbeidet og omsorgen utføres? Altså, det som på sett og vis er en slags lederjobb i ulønnet sektor. Og lederjobber, de kan være som Skogen Lund sier: både ukomfortable og krevende.

I forskningsrapporten Likestilling oglivskvalitet fra 2007 hevder over 84 prosent av kvinnene at de bruker mer tid enn sin partner på å organisere oppgavene i familien. Bare 14 prosent av menn oppgir det samme. Svenske undersøkelser rapporterer liknende tall. Det som finnes av forskning på planlegging av hjemmeoppgaver dokumenterer at dette er kvinnearbeid. I moderne familier med eksfamilier og bonusbarn kan man mistenke at selve organiseringen og tankearbeidet tar stadig mer tid.

En undersøkelse blant langtidssykmeldte i Oppland konkluderte med at menn blir syke av jobben, mens kvinner blir syke av privatlivet. En av forskerne, Kari Bjerke Batt-Rawden, sa i bladet Velferd i 2011 at hun var litt overrasket over at kvinner og menn lever så forskjellige liv. I Helene Aarseth sine studier av likestilte par i typisk middelklassesegmenter fra 2011 oppdager hun i noen av parene det samme: Hun er initiativtageren, han utfører ordre. Dermed blir det slik at hun har et ansvar som sitter i kroppen. Hun er i kroppslig beredskap på hjemmebane.

I dag er det få diskusjoner om arbeidsbegrepet, samtidig som det heller ikke diskuteres hvordan ulike typer arbeid er gjensidig avhengig av hverandre. Dermed forholder vi oss automatisk til én modell der fulltidsjobb, i lønnet arbeid, i alle livets faser blir et moralsk imperativ og alle tings målestokk. Men ulønnet arbeid er en forutsetning for at folk kan jobbe lønnet. Og motsatt.

Fordi arbeid automatisk anses som lønnsarbeid, blir likestillingspolitikk og personlig suksess også målt mot dette idealet. I dag aksepteres argumentet om at alle, kvinner og menn, har plikt til fulltidsarbeid for å støtte oppunder velferdsstatens bærekraft. Dette uten å vite nok om hvilket bidrag til velferdsstaten deltidsarbeidende eller hjemmeværende faktisk gjør i det daglige, uavhengig av om disse er kvinner eller menn.

Kravene om dobbeltarbeid kan derfor bli en nådelås øvelse for den som har/tar lederjobben hjemme. Fordi denne rollen fremdeles innehas av flest kvinner, kan hennes totale arbeidsbelastning i løpet av en dag kan bli større enn hans.

Dersom dette viser seg korrekt, er det betimelig å spørre seg hvorvidt dette er en underkjent forklaring på kvinners sykefravær fra lønnsarbeid, eller hennes valg av deltid i perioder. Vil vi virkelig forstå folks hverdagene til folk, krever det av oss at vi ser helhetlig på hverandres liv, anerkjenner omsorg og hjemmearbeidet som verdifullt og tidkrevende, og ser etter andre målestokker for samfunnsbidrag enn bare heltidsjobben.

Dette sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen onsdag 8. januar