Et skred av velferdskutt mot de fattigste i England

Statsminister David Cameron vil alltid bli husket for denne dagen: 1. april innfører han et snøskred av velferdskutt mot Englands arbeidsløse, syke, handikappede og fattigste.

Det er ingen spøk, på tross av dagen i dag, dette er en britisk tragedie. The Welfare Reform Bill er det største inngrepet i England siden velferdsstaten ble en realitet med Labour-regjeringen etter andre verdenskrig.

Britiske kommentatorer påpeker det opplagte: Fra i dag sendes mange fattige familier fra sosialhjelp til tigging, noen til sult og andre til hjemløshet. Frivillige organisasjoner og kirkesamfunn stålsetter seg. De vet det vil bli en kraftig økning av familier som nå trenger mat, klær, hjelp. Charles Dickens bør helst sprette opp fra sin grav og begynne nye historiefortellinger. Men selv virkeligheten kan være vanskelig å tro når man forsøker fatte det som nå skjer i et av våre nærmeste naboland. Det er allerede enorme klasseskiller i England. Nå blir dette gapet mellom de som har og de som ikke har enda større. Kanskje permanent, spekulerer noen.

Leslie Morphy fra Crisis, som jobber for hjemløse, sier til avisen the Daily Mirror i dag: – Våre fattigste møter en kald april etter disse kuttene. Resultatet er elendighet, kalde rom, lange køer ved matutdeling, ødelagte familier, folk som ikke klarer betale husleien sin og mer hjemløshet. Katastrofalt for dem det gjelder, men trist for oss alle sammen.

- En skam, roper avisen The Daily Mirror fra sin forside i dag, og fortsetter med å kalle det Camerons krig mot fattige. En kontrast til den David Cameron som vant valget under stadige påstander om at The Conservative Party var the caring party. Målet er, hevder Daily Mirror og andre aviser, å fortsette ødeleggelsen av velferdsstaten der Margareth Thatcher slapp.

Som en kontrast til å kutte i velferden til de svakeste kuttes samtidig skatten til de som tjener 150 000 pund eller mer. Et paradoks, siden innsparingen på de fattiges bekostning hevdes å være et virkemiddel for å få landets økonomi i balanse.

Soveromsskatt og kutt i boligstøtte
The Welfare Reform Bill ble vedtatt i januar i år og består i hovedsak av ni ulike velferdskutt mot folk som mottar statlig støtte. Mange familier blir rammet av mange kutt parallelt. Se hele listen over kutt her.

Et av de mest omtalte kuttene som kommer i dag er den såkalte ”soveromsskatten”: Har du et soverom ekstra du ikke bruker i leiligheten du bor i med støtte fra det offentlige,må du enten flytte til noe mindre eller tåle et godt kutt i støtten. 14 prosent kutt om du har ett rom ekstra, 25 prosent kutt om du har to.

Dette kan høres logisk ut, men faktum er at trangboddhet er et mye større problem blant denne gruppen. Og dette: Det finnes svært få kommunale leiligheter som er så små myndighetene vil folk skal flytte til. Noe som betyr at mange vil tape sosialhjelp, fordi de har fått tildelt et for ”stort” hjem, men samtidig har de ikke noe mindre sted å flytte selv om de skulle ville det. Det er reduksjon i økonomisk hjelp som er målet her, ikke en svær flyttesjau, for også regjeringen kjenner til fakta når det gjelder tilgang til boliger.

Også arbeidsløse merker innsparingen. The Guardian har avslørt hvordan folk på arbeidsformidlingen har fått ordre om å finne enhver mulighet til å få folk vekk fra støtteordninger. Nye hindre innføres: som at folk må søke om støtte online – men mange har ikke datamaskin og mange skriver og leser dårlig.

Som et siste skudd for baugen kommer nå dette: Budsjettet til fri rettshjelp reduseres fra 22 til 3 millioner pund. Blir familien din kastet på gata har du nå bare krav på telefonisk hjelp, ikke faktiske møter med en advokat. Mange sentre for fri rettshjelp legges nå ned, noe som betyr at fattige ikke lenger får hjelp i forhold til urettferdig behandling fra arbeidsgiver, utleier eller om man ikke får lønningen sin.

Også handikappede rammes. I følge Disability Rights UK kommer 450 000 handikappede til å tape økonomisk på denne reformen. Mange av dem vil rammes av flere ulike velferdskutt samtidig.

Om å bygge opp forakt for de fattige
I årevis har den konservative regjeringen i England hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Så langt i ordbruken gikk ledelsen i partiet, at de fikk krass kritikk fra egne rekker og blitt bedt om å endre ordbruken sin.

Men de klarte likevel ikke å la være å le tilfreds, representantene fra The Conservative Party i det britiske parlamentet da denne reformen ble vedtatt i januar i år. Så ubehagelig synes noe av Labours folk det var, at de bønnfalt dem, uten hell, om å stoppe latteren.

Polly Toynbee i avisen the Guardian mener vi må tilbake til kong Edwards tid for over 100 år siden for å finne liknende politisk retorikk om folk med lav eller ingen inntekt. Og media har ofte kastet seg over retoriske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg ”at arbeid lønner seg”.

For slik praktiserer man splitt og hersk og får en viss støtte blant folk og velgere: Man sier til arbeidere i privat sektor at deres motpart i offentlig sektor har gullbelagte pensjonsordninger og andre altfor gode ordninger. Sannheten er at ansatte i offentlig sektor faktisk har måttet tåle lønnskutt, og for å stagge deres gryende motstand, må regjeringen peke på naboen deres som mottar sosialhjelp: Burde ikke hans velferdsgoder begrenses når du selv, som jobber hardt, må lide tap?

Bakenfor ligger dette argumentet: Vi – det konservative partiet – står opp for folk som jobber hardt. Og selv om Labour heldigvis har gått i mot denne velferdsreformen, har partiet lenge støttet opp mot den samme retorikken: Labour er partiet for dem som jobber hardt, ikke for snylterne. Bare sjekk hva partiet vårt heter: Labour.

Dermed har gruppen som lever isolert og arbeidsløst, handikappet eller i uføre i underklassen i praksis svært få som taler deres sak i politikken. De har heller ingen felles røst. Dette kommer godt med for David Cameron når velferdskutt skal innføres uten for mye bråk.

Hvor mange briter vet egentlig hva som skjer i dag? Mange vet, særlig folk som leser aviser som The Guardian og The Independent, og til og med tabloiden the Daily Mirror, som alle har fulgt reformen med argusøyne. Også TUC (Trade Union Congress), tilsvarende norske LO, har reagert sterkt, det har også de fleste instanser som jobber på bakkeplan med de fattige, samt mange kirkesamfunn, ved siden av forskere på sosiale forhold. Britiske forskere har lenge sett at de fattigste i landet stadig får forverrede levekår. Gjeld og mangel på mat øker i mange familier, og mange nye grupper oppsøker sentre der de deles ut gratis mat, et sikkert tegn på at mennesker har falt gjennom velferdsnettet.

Men de største tabloidene har knapt nevnt reformen. Der er en god historie hun eller han som har lurt systemet. Og dem finnes det selvsagt også noen av. Det britiske velferdssystemet er ikke perfekt. Særlig dette at generasjoner blir sementert i fattigdom og arbeidsløshet er reelle problemer som sikkert kunne trengt en reform eller to. Men å svekke de svakeste, styrker ingen, heller ikke samfunnet som helhet.

Desperat fattigdom
Save the Children (Redd Barna) avslørte nylig hvordan fattige familier faktisk lever i England. En verden som synes langt unna konservativ retorikk eller tabloide avisforsider: om foreldre som må velge mellom å ha et varmt hjem eller gi barna mat, om voksne som ikke spiser for å heller gi maten til ungene. Og mye mer.

Også ulike kirkesamfunn har reagert sterkt på hva slags ord som brukes for å beskrive fattige. Nylig sendte flere kirkesamfunn sammen ut en kritikk av velferdskuttene, og Paul Morrison fra Metodistkirken sa at disse kuttene er en symptom på at hvordan fattigdom forstås helt feil. Til BBC sa han: – Man snakker som om disse folkene fortjener å være fattige, at de er mindreverdige mennesker.

Kirkesamfunnene har studert mediene i en egen rapport, og har funnet at de reproduserer seks myter om fattige: de er late, de er avhengige av rus eller alkohol, de lurer systemet, har et lett liv og har selv skyld i sin misere.

Det som skjer i England i dag er et brudd mellom staten og statens aller fattigste. Hvilke sosiale utfordringer og menneskelige tragedier som kommer i kjølevannet av dette er nesten ufattelig. Polly Toynbee i avisen the Guardian nekter å tro at folk ikke ville vært sjokkerte om de faktisk kjente til det som skjer, selv blant velgerne til det konservative partiet. Ville de akseptert det jordskjelvet av sosial ødeleggelse som nå skjer i deres navn, spør hun.

Det som skjer i England kunne aldri skjedd her, tenker vi. Men det konservative partiet i England har søsterparti også her, og krisen som har rammet landet har (ennå?) ikke nådd oss. Og også vi kjenner retorikken omkring mistilliten rundt folk på uføretrygd eller sykemeldinger, også vi får høre at det skal lønne seg å arbeide (som om vi ikke vet det). Det som skjer i England er ekstremt, og fattigdommen landet sliter med er ikke vi i nærheten av.

Hva som er kutyme på politisk toppnivå vet jeg ikke, men desperasjonen som fra i dag rammer hundretusenvis av britiske familier burde kanskje få noen politikere her i landet til å pirke David Cameron litt hardt i skulderen og si at katastrofen som følger dette snøskredet, den har han selv skapt.

Denne teksten sto på trykk på radikalportal.no 1. april 2013

Feminismen må være systemkritisk

At noen kvinner prioriterer barn og deltid betyr ikke at 50-tallets husmorideal er tilbake.

Turid Lilleheie har flere interessante betraktninger i sitt innlegg om likestilling og kvinnefrigjøring på Radikal Portal. Det er heller ikke vanskelig å være enig i hennes utgangspunkt: økonomisk uavhengighet og egen inntekt gir frihet i den type samfunn vi har. I tillegg kan man legge til: arbeid gir verdighet til den enkelte og mulighet til å delta og påvirke samfunnet. Alt dette er viktig. Jeg er sjeleglad for at kvinnekampen har gjort det mulig for damer å kunne kombinere jobb og barn i dag.

Men det betyr ikke at alt er såre vel i likestillingslandet. De siste dagers debatter rundt tidsklemma for eksempel, viser at mange kvinner ikke finner dagens idealmodell mulig å leve opp til. Dette må feminister ikke avvise, men forsøke å forstå.

Det problematiske i Lilleheies argumentasjon er likevel dette: at kritikere av dagens ordning med fulltidsjobbing og småbarnliv umiddelbart mistenkes for å ønske seg 50-tallet tilbake. At hun tror på mytene om at husmorrollen er vei tilbake. At hun forfekter en likestillingsfeminisme ganske blottet for samfunnskritikk. For meg er dette siste umulig; en feminisme må alltid søke å forstå rammene rundt det samfunnet man ønsker likestilling innenfor. Dette innebærer for eksempel et tvisyn på arbeidslivet: Visst er arbeid bra, men arbeid kan også være undertrykkende og et slit. Dette betyr igjen at det er viktig å beholde et klasseperspektiv når man snakker om kvinnekamp, arbeid, troen på valgmuligheter, kontantstøtte og foreldrepermisjon.

Dette med 50-tallet først: ”Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.” Men jo – det var det faktisk. I 1960 hadde over 50 prosent av kvinnene status som husmor i Norge. Det betød ikke at de ikke jobbet: på gården, i mannens bedrift, som omsorgsperson i nærmiljøet, men det var ubetalt og uten særlige rettigheter.

Selv om husmorrollen på 50-tallet på sett og vis var idealisert, ble den også den gang problematisert. Selv innen Arbeiderpartiet gikk diskusjonen: Skulle kvinnene frigjøres gjennom å slippe dobbeltarbeidet med hjem og jobb og derfor ha mulighet til å leve som husmor, eller var dette å ta fra henne muligheten til å bidra i og påvirke samfunnet? Det var også en annen dimensjon her: for visst var husmoren et ideal, og det var sikkert mange kvinner som fant stolthet i å drifte hjemmet, men hun var samtidig offer for mye latterliggjøring, ikke minst i populærkulturen med anklager om ”støv på hjernen”. Kvinnerollen har alltid vært diskutert mer enn mannsrollen, og husmoren-epoken var intet unntak. Heller ikke på 50-tallet var kvinnerollen en enkel rolle, men mangefassettert og full av tvil og paradokser – som i dag kanskje?

Dette var et sidespor, eller enda mer; et blindspor. Debatter rundt 50-tallet når vi egentlig skal snakke om feminisme i dag blir ofte det. Det er ikke husmoren for to generasjoner siden som er interessant når man snakker om tidsklemme for eksempel. I stedet må man se fremover, mot sekstimersarbeidsdager eller andre strukturelle endringer som letter vanlige kvinners, barns og menns dager. Som gir større rom for omsorg og samvær i det private, i nærmiljøet, i hjemmene. For norske kvinner står på! Få land i vår del av verden har like mange kvinner i arbeidslivet, og i få land føder samtidig kvinner like mange barn. Det er klart det kan bli tøft nok i hverdagen også i dag.

Lilleheie skriver: ”Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende.” Dette er ikke riktig. De aller fleste kvinner i Norge er tilknyttet yrkeslivet i ulike prosenter, og denne prosenten øker. Bare 2 prosent er definert som husmødre, og forskning viser at mange av de 2 tar et svært bevisst valg – i noen få år. Å være redd for et rush av kvinner som ikke jobber er det ingen grunn til. Ikke minst fordi de fleste kvinner må jobbe. Akkurat som menn har de huslån, studielån og forholder seg til et samfunn der toinntekts-familien setter bolig- og forbrukerstandarden. Svært få kan velge seg helt vekk fra dette – eller vekk fra arbeidslinja vår som gir oss velferdsgoder.

Det finnes ingen husmor-trend, men det finnes kanskje en reaksjon mot travelheten og i vår tid som får utslag i en rekke mediesaker om kvinner som tar andre valg enn dagens karriereideal. Kvinner som lurer på om det er et feministisk ideal å fortrenge lengselen etter barna i barnehagen, eller skammen over den samme lengselen. Om noen kvinner opplever hverdagen som en smertefull skvis, må feminister lytte til deres historier. De er like legitime som andres.

Lilleheie skriver:”Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om..” Dette er litt av et syn på generasjonene etter. Jenter og kvinner i dag står på som bare det, fra de skal innordne seg kroppskrav og prestasjonskrav i ungdomsalder, til de forventes å ha den samme kroppen, jobbe fullt, søke en karriere og ha barn på samme tid når de blir eldre. Å leve i et forbrukersamfunn, der de vurderes etter hvordan de ser ut og hva de eier har ingen av dem valgt. Her er det bare å ta en titt på statistikken: damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Jenter er vinnerne på skolen og i høyere utdanning. Ingenting av dette kommer gratis.

Markedskreftene i vår tid legger beslag både på hvordan vi tenker, hvilke verdier vi dyrker, hva slags ideologi vi omgir oss med og hva slags økonomisk system vi velger å leve under. I tillegg er vi fremdeles et klassedelt samfunn, og det finnes mange kvinner og menn som aldri fikk det de ba om. Om de i det hele tatt spurte.

Jeg synes aldri vi skal snakke om feminisme eller kvinnefrigjøring uten å ta med oss klasseperspektivet, fordi kvinnefrigjøring for alle må betyr strukturelle samfunnsendringer og ikke bare påstander om å prioritere riktig eller finne seg en annen jobb. Det er ikke alle som kan det. Det er løsninger for de få.

Ellers er jeg enig med Lilleheie i at en høyreregjering til høsten ikke vil være til kvinners beste. Nå er det ikke den tredelte foreldrepermisjonen jeg er mest bekymret for i den sammenheng, men en smørbrødliste av andre ting, som for eksempel: mer privatisering av offentlige tjenester, kritikk, mistenkeliggjøring og avvikling av enkelte velferdsgoder, et tøffere arbeidsliv med fordeler for arbeidsgiver, og større økonomiske ulikheter mellom folk. I et slikt samfunn må vi mer enn noensinne være kritiske til likestilling for likestillingens skyld, og heller først som sist bygge inn en samfunnskritikk i vår feminisme i dag.

I forlengelse av dette: Samme dag, 8. mars var det et intervju med meg i Aftenposten/BT om deltidsarbeid, meningen med livet og sånt. Ligger her.

I april jeg gir jeg ut boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verden beste land på Aschehoug forlag.

Denne teksten sto på trykk på Radikalportal.no 8. mars 2013