Sett fokus på guttene og kulturen som preger dem.
I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, og
oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre i stedet var sylskarpe
betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, ulikhet, utdannelse, klasse og
ideologiske politiske kamper.
De sterkeste skildringene er dem som handler om den
konstante volden mot jenter og kvinner; fra fedre – og mødre, brødre,
kjærester, ektemenn, i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en
ekte mann, da slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og
voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene
og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen
former menneskene i den, både menn og kvinner. Der mulighetene for endring virker
små, gjelder det å tilpasse seg raskt.
Beskrivelsene av hvordan folk gjør det beste ut i fra den
situasjonen de er i og aksepterer til dels hårreisende normer for atferd, virker
underlig gjenkjennelig hele veien fra Napoli i 1956 til Oslo i 2016.
Bøkene viser
også hvor mye det koster å være den som sår tvil om idealenes fortreffelighet,
normenes ufravikelighet, gå i rette med. Kunne det ikke vært lettere å bare bli
en del av det tross alt gjenkjennelige, ikke tro man er noe bedre selv, prøve å
vinne på de mulighetene som finnes? Kvinner gjennom alle land til alle tider har
stått midt i slike spørsmål.
Å definere seg vekk fra vedtatte sannheter og
forventninger, er kjernen i de fleste kvinnekamper verden over. Å utfordre en
kultur som kan virke skrevet i stein, er kvinnefrigjøring i praksis. Men også
menn må utfordre sin.
Hemsedalsaken har satt fokus på oss selv, og et syn på jenter og
kvinner fremdeles levende i vår kultur. For jammen var det ikke noe som skurret
også her i likestillingslandet. Ikke at det kom som et sjokk akkurat. Det er jo
bare å kritisere en sexistisk vits under en vennemiddag og se hvor den øvelsen
tar deg i popularitet. Skal du være innafor er det bare å henge med. Eller, å være
den 18-åringen på russebussen som krever ny tekst på russesangen. Det krever
sin russ det altså. Man vet jo hva som anses kult. Tenk litt på den.
«Våre felles verdier», blir ofte snakket varmt om, seneste i
Agenda-utvalgets rapport. Vel. En Amnesty-rapport fra 2013 viste at 4 av 10
menn mener at en kvinne som blir med på nachspiel har delvis eller helt skylden
for en eventuell voldtekt. En av 10 menn mener en kvinne helt eller delvis har
skylden for voldtekt dersom hun er kjent for (!) å ha hatt mange partnere. Hva
slags verdier, hvilken kultur, hva slags signaler er det vårt samfunn gir alle disse guttene og mennene? Skift
fokus vekk fra jentene, snakk om guttene våre, hva slags forbilder gir vi dem,
hva slags kvinnesyn presenteres de for i de allestedsnærværende kommersielle
kanalene til enhver tid?
Å oppdra sønner til gangs mennesker kan ofte føles som
en endeløs kamp mot krefter jeg ikke rår over, selv innenfor vår kultur og våre
verdier. Overgriperne i Hemsedal og alle som driver med tilsvarende, kom ikke
fra ingensteds. De er våre gutter, de også.
I følge European Union Agency for Fundamental Rights i år melder
55 prosent av kvinner i EU at de har blitt seksuelt trakassert. Seksuell
trakassering og vold i hjemmet gror ut av et felles syn på kvinnen som noen
mindre verdig, noen det er legitimt å behandle på denne måten.
Ferrantes Napoli var en økonomisk katastrofe, ødelagt av annen
verdenskrig og sviktet av nord-Italia. Gjennom forskning både på finanskrisen
på 1930-tallet, og krisen i 2008, vet vi at sviktende velferdstilbud,
arbeidsledighet og generell uro i samfunnet øker faren ved å være kvinne. Likestilling
er viktig. Arbeid er viktig for begge kjønn. Kritikk av kommersielt kvinnesyn
er viktig. Men innafor dette: Menns oppgjør med egen kultur.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 13. august