Vi lærer barna våre at krig er veien til fred.
På dommens dag fredag fikk vi vite at
Anders Behring Breivik anses som tilregnelig. Om han i tillegg er et produkt av
en ubrukelig barndom eller noe annet tragisk, vet vi ikke. Men uansett er han
en coctail der den mest fremtredende egenskapen er fascismen. For han ble vold
et naturlig redskap på vei mot evig fred. Ideologien hans er ikke verken
nyskapende eller særlig spesiell, men en del av en svart europeisk kulturarv
som fremdeles syder iblant oss.
For meg blir mysteriet derfor
todelt: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker
frem dette Umberto Eco for over 10 år siden beskrev som ur-fascismen? Og er det noe med barndommen i vår kultur, Breviks
kultur, som gjør at vi tar som en selvfølge at krig er veien til fred? At det
er gjennom vold vi får den morgendagen vi er opplært til å drømme om?
Henger dette kanskje sammen på en
eller annen måte? Kan det være at vår ubevisste men likevel alltid
tilstedeværende dyrking av vold og helteroller gir ur-fascismen kontinuerlig
næring?
I sommer kom jeg tilfeldigvis over Fem moralske betraktninger av Umberto
Eco, skrevet rett før år 2000. Eco skriver om fascisme, om innvandring, om vårt
syn på ”den andre”. Med andre ord, like aktuelt i dag enn da. Eco insisterer på
at Europa bærer i seg en type ur-fascisme, som finnes implisitt i våre
kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa, spør
han, og med kjennskapen vi har nå 12 år senere kan vi vel trygt svare ja.
Breivik og
ekkokammeret hans representerer en del av fascismen som i dag vokser i Europa,
selv om den som alltid tar ulike former i ulike land til ulik tid. Men noe er felles,
skriver Eco, som dyrking av tradisjoner og helter, politisk kritikk som
forræderi, dyrking av helter, konspirasjoner, forakt for svakhet og
glorifisering av handling. Ur-fascismen
er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Ur-fascismen
har også i seg forakt for kvinnen og homoseksualitet, noe som er tydelig i
Breiviks macho-ideologi. Ur-fascismen vokser ut av en personlig og sosial
frustrasjon, og det handler om å vurdere tilværelsen som en evig krig. Skal man
oppnå fred, må man bruke rå og voldelig makt. Man må være beredt til å dø.
Brevik lever mellom Ecos linjer. En plaget sjel eller et
sunt sinn, dette er jo han i et digert nøtteskall. Og dersom Brevik har tatt
opp i seg en underliggende og alltid tilstedeværende fascisme i vår kultur, så
må vi spørre oss hvorfor den har fått lov til å ligge der å ulme på lur, uten
at vi klarer å bli kvitt den. Kanskje oppdrar vi våre barn i dette ulmende,
helt uten at vi tenker over det? Og sånn overlever fascismen videre generasjon
etter generasjon, den nærer på våre ideer, fortellinger om livet og idealer vi
planter i våre etterkommere.
I boken Inventing thechild tar den amerikanske litteraturprofesoren Joseph Zornado fatt i
historier vi forteller våre barn og analyserer hvordan vi via dem planter idealer
vi ønsker å dyrke frem. Disse idealene handler ofte om at vi må gjennom vold og krig for å nå en fredelig fremtid, og historiene handler ofte om å være tro mot autoriteter og tradisjoner for å få dette til. Den som bryter slike premisser, taper.
Det som gjør denne boken fra 2006 spesielt interessant, er at
utgangspunktet til forfatteren er skolemassakren i 1999 på Columbine High
School i Colorado. Hvordan kunne dette skje, spør professoren, i en vestlig
kultur som vi hele tiden forteller oss selv er både progressiv og klok? Han
finner svaret blant annet i historier fra Shakespeare, via Brødrene Grimm til Disneys
verden i dag, sammen med andre aspekter av moderne oppdragelse jeg dessverre
ikke har plass til å diskutere her. Men det handler om konsum, om krav til
selvstendighet fra tidlig alder, om unge voksne som bærer i seg nettopp den
sosiale frustrasjonen Eco snakker om. For Zornado blir fascisme en naturlig
løsning for noen.
”Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på
verdens scene og sa: ”Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene
igjen skal marsjere på Italias plasser”. Men dessverre, livet er ikke så
enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger”, skriver
Umberto Eco.
Til oss kom den via en blond ung mann fra Oslos vestkant.
Vold og krig er overalt og hvorfor vi blir så overrasket når noen av oss griper
til våpen er kanskje det som bør overraske oss mest. Vi må lære våre barn at
det finnes motstand til krig, alternativ til vold. At dersom vi dyrker frem en
fred i dem innenfra, vil de også tro på den der ute.
Denne teksten sto å trykk i spalten Signert i Klassekampen lørdag 25.8. 2012
Vel - forakt for svakhet gjennomsyrer fascismen. Og vi trenger ikke lete så lenge i dagens samfunn heller. I alle fall ikke om vi impliserer at vår dyrking av den sterke, den vellykkede innebærer sin negasjon også.
SvarSlett