torsdag 19. juni 2014

De andres ansvar?

"I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?"

Det er en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier. Her står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er sårede, sinte, opprørte.
Det hele er selvsagt et stunt, for å bevise dette: Mannen tar på seg et nytt skilt: «Help the poor», men så skjer det ingenting. Ingen vil ha flyere, få ser på han i det hele tatt når de går fort forbi, enda færre gir penger.
Hva er det stuntet fortelle oss? Litt av hvert kanskje. Det forteller oss at vi bryr oss om ukjente medmennesker. Vi vil ha oss frabedt at fattige folk omtales så lite respektfullt, vi evner å ta inn oss fornærmelse ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på her.
Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om lettheten i å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre. «Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er måte å overleve på, kanskje i avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.
Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt oss? Tenk om vi hadde sagt; ja, så klart.

Den siste uke har vært preget av en norsk regjering som balanserer syltynt mellom disse to historiene til mannen med plakatene. Denne uken sa regjeringen sier nei til syke og skadede flyktninger fra Syria, og samtidig har vi flertall for et nasjonalt tiggerforbud. I tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart 10 år gamle Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.
Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som nekter å innse at vi er en del av verden. Og kanskje enda verre; det er feigt, lite handlekraftig og med en bunnløs mistillit til egne folk som kjerne i det hele.

Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?

Det skrives kronikker opp og ned i dette landet om følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på meningsfullhet og kraften i å leve. I stedet blir Det Norske Hus som et sted der vertsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre alt arbeidet, men barna (oss folk) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp. Og dette er jo bare trist for alle parter.

Hadde vi ikke klart et felles løft, igjen, slik vi gjorde for et par generasjoner siden i dette landet? Tenk det da, om politiske ledere hadde sagt: Det brenner i Syria, nå må vi alle brette om ermer i lokalmiljø og åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere folkens, vi stoler på dere. Vi skal veilede dere.
I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?


For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i mye av dette som nå skjer, så er grunn til opprør. Folk flest er bedre enn dette, folk flest bryr seg, dersom vi får muligheten.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni