Det er en videosnutt som vandrer rundt i sosiale medier.
Her står en mann på gaten med en plakat på ryggen: «Fuck the poor» er det
skrevet på den, og mannen deler ut flyere med samme budskap. Reaksjonene kommer
selvsagt, i bøtter og spann. De forbipasserende stanser vantro, mange starter
hissige debatter med mannen, de er moralsk forargede på fattiges vegne, de er
sårede, sinte, opprørte.
Det hele er selvsagt et stunt, for å bevise dette: Mannen
tar på seg et nytt skilt: «Help the poor», men så skjer det ingenting. Ingen
vil ha flyere, få ser på han i det hele tatt når de går fort forbi, enda færre
gir penger.
Hva er det stuntet fortelle oss? Litt av hvert kanskje.
Det forteller oss at vi bryr oss om ukjente medmennesker. Vi vil ha oss frabedt
at fattige folk omtales så lite respektfullt, vi evner å ta inn oss fornærmelse
ment for andre. Kanskje – langt der inne et sted – forstår vi at det kunne vært
oss selv, under andre omstendigheter, som blir tråkket på her.
Men det forteller også en mer gjenkjennelig historie, om
lettheten i å la være tenke på dette vanskelige, når vi ikke må, og klamre oss
til hverdagens små og store krav og overlate solidaritet som koster til de andre.
«Uff, det er så trist med den krigen i Syria. Hva er det til middag?» Det er
selvsagt helt forståelig. Vi er alle der. Det er måte å overleve på, kanskje i
avmakt, fordi vi ikke helt vet hvordan vi skal hjelpe.
Men tenk om vi hadde kunnet? Tenk om noen hadde spurt
oss? Tenk om vi hadde sagt; ja, så klart.
Den siste uke har vært preget av en norsk regjering som
balanserer syltynt mellom disse to historiene til mannen med plakatene. Denne uken sa regjeringen sier nei til syke og skadede flyktninger fra
Syria, og samtidig har vi flertall for et nasjonalt tiggerforbud. I
tillegg fikk vi kastet inn i uka nok en fæl asylsak, der snart 10 år gamle
Dorna, født i Norge, skal kastes ut av landet og dermed skilles fra en av
foreldrene fordi de må sendes til to ulike land.
Dette er kalde og innadvendte handlinger fra et land som
nekter å innse at vi er en del av verden. Og kanskje enda verre; det er feigt,
lite handlekraftig og med en bunnløs mistillit til egne folk som kjerne i det
hele.
Om ikke vi som nasjon skal klare å bære mer av verdens
lidelse, hvem skal da gjøre det? De andre?
Det skrives kronikker opp og ned i dette landet om
følelser av meningsløshet og presset på perfeksjon i det private. Om både unge
og gamle som leter etter arbeid og fritid som oppleves viktig. Så tar
regjeringen fra oss, og seg selv, muligheten til å virkelig kjenne på
meningsfullhet og kraften i å leve. I stedet blir Det Norske Hus som et sted der
vertsfamilien (regjeringen) setter hushjelpen (fattige naboland) til å gjøre
alt arbeidet, men barna (oss folk) ser krisen på TV og aldri lærer å rydde opp.
Og dette er jo bare trist for alle parter.
Hadde vi ikke klart et felles løft, igjen, slik vi gjorde
for et par generasjoner siden i dette landet? Tenk det da, om politiske ledere
hadde sagt: Det brenner i Syria, nå må vi alle brette om ermer i lokalmiljø og
åpne både samfunnshus og gymsaler i en kortere eller lengre periode. Det vil
koste, men det vil gi enda mer. Vi tror på dere folkens, vi stoler på dere. Vi
skal veilede dere.
I Syrias naboland er skolene åpne på kveldstid, for å
undervise flyktningebarna når andre barn er ferdige for dagen. Er det utenkelig
at vi kunne gjort noe tilsvarende? Hvorfor er det i så fall blitt utenkelig?
For om det virkelig er «Fuck the poor» som er budskapet i
mye av dette som nå skjer, så er grunn til opprør. Folk flest er bedre enn
dette, folk flest bryr seg, dersom vi får muligheten.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen Fokusspalte torsdag 19. juni