Historien om Rosengård

Siv Jensen har rett: Det er utfordringer i Rosengård i Malmö som vi må lære av, og overføre til norske forhold.

Men utfordringene har ingenting med «snikislamisering» å gjøre, i stedet har de en hel del med sniknyliberalisering å gjøre og en rekke forsøk på å snike seg unna hva det egentlig handler om: Klassemotsetninger ogfattigdom.

I fjor høst var jeg i Rosengård og møtte datteren til Malcolm X. Malaak Shabazz holdt foredrag i en sliten gymsal en tidlig fredag morgen på European Social Forum (ESF) i Malmö.

Jeg hadde aldri hørt om Rosengård. Men området ga meg raskt ubehag, på den måten man ofte føler ubehag når man uventet står mitt i noe som minner sterkt om fattigdom. Det er noe med alle balkongene uten blomster eller møbler, det er noe med akkurat litt for mange unger som skriker, noe med altfor mange voksne hjemme på dagtid, og uten at man vet akkurat hvorfor; vil man fort vekk, tilbake til det trygge bysentrum med kule kaffebarer på torget.

Men det handlet ikke et sekund om religion, om antall hijaber (få) eller hudfarge (eksjugoslaver). Det eneste fremmedkulturelle elementet var klasseforskjellen.

Noen fortalte at fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic nettopp hadde donert en fancy idrettshall som sporenstreks ble ramponert. Vi forsto at vi befant oss i et område med et visst rykte. Det var selvsagt heller ikke tilfeldig at ESF hadde lagt møtet hit. Noen i Malmö ville vise oss noe. Her var noe å lære.

I rapporten «The Case Study of Malmö-Rosengård» (2000) skriver Göran Cars og Jonas Hagetoft ved Kungliga Tekniska Högskolan: Uønsket av arbeidsmarkedet og stigmatisert av synsere – slikt gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten. Hva annet kan man vente enn sosial uro og ustabilitet, konkluderer forskerne.

Er det noe vi må lære er det dette: Skjer rekruttering til islamistiske grupperinger skjer det innenfor slike rammer. Vi må gjøre alt for at det samme ikke skjer her. Måten å gjøre det på er å hele tiden jobbe for mindre klasseskiller, likhet i lønn, likhet i muligheter. Blås i hijaben, om du liker den eller ikke, men gi dama en barnehageplass og en jobb – hvis hun vil.

Siv Jensens etter hvert skremmende (og ufrivillig komiske) krumspring, bygger oppunder en diametralt motsatt utvikling.

Rosengård er typisk for den massive boligutbyggingen i Sverige på 60- og 70-tallet, da man skulle huse fremmedarbeidere sårt trengt til industrien, en industri som ikke finnes lenger men avsluttet med å produsere arbeidsledige på samlebånd. Tross de beste intensjoner fikk disse områdene kjapt et dårlig rykte: mange innvandrere, høy arbeidsløshet, mange trygdede, mange unge, mange barn. Dårlige uteområder, få offentlige tilbud, mangel på barnehageplasser i en økonomi hvor de fleste familier trengte to inntekter. Det ble debatt, og Rosengård måtte ta mange slag.

At Rosengård var en tabbe ble etablert som sannhet allerede før stedet fikk en overvekt av innvandrere på 80-tallet. Media hjalp ivrig til med stigmatiseringen, sammen med manglende midler for å takle faktiske problemer. Som det øvrige Europa på 90-tallet opplevde også Rosengård kutt i offentlige velferdstilbud.

Området ble ufrivillig tildelt rollen som symbol på hvordan utbyggerkapitalistenes krav om profitt hadde gått foran menneskers beste. (Høres ikke dette kjent ut forresten?). Innbyggerne selv deltok ikke i debatten, og synserne skilte dårlig mellom kritikk av området ogmenneskene som faktisk bor og lever der. Den svenske artisten Timbuktu, fra Rosengård, legger skylden på utviklingen i hjembyen på markedsliberaliseringen. Det er viktig å forstå Rosengård. Det er viktig å gi debatten et klasseperspektiv.

 

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 2. mars 2009

Regnestykket ingen vil ta

I vår tid er det så vanlig å måle hverandres verdi i kroner og øre, at regjeringen leverer et flyktningregnskap med den største selvfølge. Og få tør stille spørsmål ved hele ideen om et slikt regnskap, for da kan man bli beskyldt for ikke å tørre å ta Debatten. Men i iveren over å ville ta akkurat denne debatten, blir det ikke mye tid igjen til å ta andre debatter, som er like viktige.

Det regnskapet ingen tør å ta, er kostnadene ved dagens strenge grensepolitikk. De menneskelige kostnadene ser vi allerede i den daglige tragedien i Middelhavet og på greske øyer, ved grensestasjoner, togstasjoner og i parker og på jorder nedover i Europa. Hva vil disse traumene koste oss i fremtiden? Og helt konkret: Hva slags økonomisk underverden kan oppstå blant folk som ikke har noe annet sted å være, enn under overflaten hos oss?

Flyktninger går ikke opp i røyk og forsvinner, selv om vi stenger dem ute. Men det er denne tankegangen som ligger under mange av flyktningdebattene og avskrekkingspolitikken rettet mot folk på flukt på vei hitover.

En FN-rapport viser at antallet fordrevne i verden nå, 60 millioner, er det høyeste siden vi begynte å registrere mennesker på flukt. Rapporten heter betegnende nok «World at War», bare for å gi det inn med teskje: Folk på flukt flykter fra noe. De kommer ikke fordi de vil, de kommer fordi de må. Da må vi rett og slett hjelpe, koste hva det koste vil.

Kan prisen for dagens strenghet bli dyrere enn det motsatte?

Samtidig som denne hjerteskjærende krisen pågår og europeiske stater teller hvor mye dette vil koste dem, bruker de samme statene rekordmye penger på grensekontroll. EUs grensekontrollbyrå, Frontex, der Norge deltar med både personell og penger, har ifølge en artikkel i DN Magasinet 4. september budsjettert med 7,1 milliarder kroner på ti år. Eurosur, et høyteknologisk overvåkingssystem som outsources til private: 3,1 milliarder. Hardwareutstyr til grensekontroll: 2,8 milliarder. Forskning på grensekontroll: 2 milliarder. EU og EØS-land har brukt svimlende 104 milliarder på å deportere folk ut av Europa siden 2000. Og mange av dem som ble sendt ut, er for lengst på flukt igjen, og mange av dem er tilbake nettopp i Europa.

Det er ikke rart byråkratiet vokser og koster oss vanlige folk mange skattepenger, når folk skal vurderes på detaljnivå om de er verdige opphold i landet. Er landet du kommer fra brutalt nok? Har hun lidd nok i fengselet, er hjembyen hans bombet nok sønder og sammen, trenger barnet sin mor i Norge eller kan de leve godt nok med Skype? Slikt koster å vurdere, det også, menneskelig og økonomisk. Kanskje også moralsk? Kunne Europa brukt summene som i dag brukes på grensekontroll, på i stedet å få folk raskt i gang med sine nye liv?

Markedssystemet vi lever i sliter med et vedvarende paradoks: Mennesker skal holdes ute, men når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som mulig. For hundre år siden fantes ikke grensekontroller. De kom sammen med nasjonalstatenes vekst. For oss i den rike delen av verden gjør ikke dette så mye: vi reiser stort sett dit vi vil uansett. Men for fattige mennesker betyr grenser full stopp. Om disse skal nektes utreise eller innreise, er det vi heldige som bestemmer over i dagens visumordning. Hvorfor mener vi det er rettferdig? Eller realistisk, fornuftig og moderne? Hvorfor kan vi ikke bare åpne grensene for folk flest?

Radikale endringer har alltid gjort folk usikre og redde. Sterke stemmer trodde samfunnet skulle kollapse dersom man satt slavene fri også, for ikke å si hvilket forfall kvinnelig stemmerett - eller inntreden i arbeidslivet - ville bety. Men akkurat som at det er absurd å tenke seg at man burde beholdt slavedrift av hensyn til velferden til britiske unger, burde vi ikke i dag tenke på dette: Kan vi leve med en velferdsstat fundert på nødvendigheten av en grensekontroll som bare i år har sendt over 3000 i døden i Middelhavet? Britene overlevde slutten på slaveriet. Vi klarte oss – også på grunn av – kvinners inntog i arbeidslivet. Vi kan fint overleve en større innvandring uten å gå til grunne. Slavene ble frie mennesker, kvinnene også, hva med å la flyktningen og innvandreren bli det samme?

Mennesker som flykter ønsker mest av alt å fortsette livet og å bedre det. I dag kommer det mange unge menn hit, som ofte er svært arbeidsføre og energiske. Dette er dessuten arbeidere som har kommet hit uten at samfunnet har brukt en krone på dem gjennom «reproduktive kostnader», som barnehage, helsehjelp og skolegang for eksempel. Skal vi først telle folk i form av kroner må vi også trekke fra, ikke bare legge til.

Det er så mye annet enn innvandrere som truer deg europeiske velferdsstaten. For eksempel, skattelette for de rikeste, eller TISA-avtalen som kan gi store multinasjonale selskaper profitter på våre velferdsbehov, større ulikhet mellom folk og mellom privat rikdom og offentlig fattigdom. En blind tro på markedskrefter uten politisk styring, og et lokk på debatter som utfordrer disse. En militær opprustning som krever titalls milliarder av skattekroner, sammen med innføring av krig som normaltilstand. Hvert eneste år unnslås det 150 milliarder kroner i skatter og avgifter i Norge. De skjulte likvide midlene til norske skattytere i skatteparadis er estimert til å utgjøre opp mot 500 milliarder kroner.

En million flyktninger til Europa vil bare utgjøre 0,2 prosent av befolkningen. Det er ingenting ved dette tallet som gjør meg redd for at noe er «ute av kontroll». I dag finnes knapt den nasjon som ikke har et mangfold av kulturer og religioner i seg. Alle tanker om nasjoners «renhet» er både uriktige og skremmende, tanker om assimilering likedan.

Det skal ikke finnes grenser for hvor mange mennesker i nød vi kan ta inn, om vi i første omgang har skrevet under på universelle avtaler, og om de skal bety noe. Det finnes heller ingen indikasjoner på at halve verden på død og liv vil hit, selv om de ikke er i akutt nød.

Derimot vet vi at de (tross alt få) desperate menneskene i verden ikke lar seg stanse av grenser, selv om vi bruker milliarder på dem.

Dette er en noe lengre versjon av en tekst som sto på trykk i Klassekampen lørdag 14.11

Norges bidrag i Middelhavet er primært å være grensevakter

Norge har sagt ja til å delta i Triton-operasjonen utenfor kysten av Italia fra august. Det høres kanskje bra ut, men Triton er primært et grensepoliti og ikke en redningsaksjon. 

Triton, som er underlagt EUs grensepoliti Frontex, er arvtageren etter den italienske redningsoperasjonen Mare Nostrum ("vårt hav") som ble avsluttet i oktober i fjor. 

Mare Nostrum var en redningsaksjon som reddet over 170 000 mennesker i internasjonalt farvann. Militærbåtene som ble brukt for å redde skjøbrudne folk langt til sjøs, står per i dag i dokk på Malta og Sicilia. Trition derimot, holder seg bare nær den italienske kysten. T

riton, med sine 65 ansatte, har en tredjedel av budsjettet til Mare Nostrum, som Italia ikke hadde råd til å drive alene lenger, og derfor la ned da støtten fra Europa uteble. 

Triton er derfor et slags budsjettkutt, som regjeringen aksepterer, mens den later som Mare Nostrum aldri fantes, og heller ikke støttet da den fantes. 

Det er ingen heltehistorie fra de blå i denne deltagelsen det skrytes av nå.

Sorteringssamfunnet

En unge hit og en unge dit

Avtalen rundt asylbarna er en moderne menneskehandelsavtale. Alle de familiene det gjelder, både de vi kjenner ved fornavn fra mediene, og alle de usynlige i bakgrunnen, har et eneste ønske: Å få leve og bo i Norge. Å få komme vekk fra krig og uro. Så er opp til myndighetene her om de er oss verdige. Om de har lidd tilstrekkelig for at vi kan innvilge dem opphold. Om krigen i akkurat deres land er brutal nok. Om en ansatt i UNE vurderer at det finnes nok menneskelige hensyn til å la en familie bli, eller om man tenker at det er like greit å sende politiet etter dem midt på natten

Det markedsmektige systemet vi alle lever innunder sliter med et vedvarende paradoks: Når det gjelder varer og tjenester skal vi ha så åpne grenser som overhodet mulig. Forkjempere for nye handelsavtaler som TTIP og TISA for eksempel, skulle nok mer enn gjerne levd i en grenseløs verden, så lenge det gjelder muligheter til å tjene penger andre steder enn hjemme. Også vi som bor i rike land og/eller jobber på tvers av landegrenser får dokumenter som gjør det enkelt for oss å krysse dem uten hindringer eller vanskelige spørsmål. Men når det gjelder fattige mennesker på vandring, er det helt andre spilleregler som gjelder. For her skal grenser plutselig bygges opp, og de som bor innenfor skal beskyttes, mot andre mennesker. Dette betyr at internasjonal grensepolitikk er uhyre komplisert i det den både skal åpne mer, men lukke mer, samtidig. Ikke rart byråkratiet vokser. Det finnes andre paradokser i vår tid også: Når det gjelder å drive entreprenørskap eller gå på ski over Sydpolen oppfordres vi til risiko og vi applauderes for det. Men i møte med et menneske som har tatt livets største sjanser og forlatt alt for å starte på bar bakke, gjelder det motsatte: Vi setter slett ikke pris på risikoen vedkommende tok ved å utsette seg for usikkerheten forbundet med å være på flukt. Vi ser i stedet noen som utgjør en risiko, for vår velferd og komfort.

Vi som jobber i mediene bør kanskje revurdere hvordan vi skriver om asylsøkere og flyktninger. Beskrivelser av dem som stakkarslige, som noen som bare trenger hjelp, bidrar til et uriktig bilde av en sammensatt gruppe, der noen selvsagt er uhyre ressurssterke. Når vi begynner å se på immigranten med nye øyne, da får vi samtidig et nytt blikk på grensepolitikken vår. For hvor mye tåler samvittigheten vår egentlig, både når det gjelder døden i Middelhavet og den mer saktegående varianten på asylmottakene der livet gjør en bråstopp for dem som bor der?

Vi hadde aldri klart å sortere folk på denne måten vi driver med i dag, om vi så asylsøkerne som ansikter til forveksling lik våre egne, fremfor tall i en politisk handelsavtale. Det er aldri noen asylsøker med i Debatten på NRK, eller i Dagsnytt 18 når vi snakker om dem, men det burde det være. Det asylsøkere i Norge og Europa trenger i dag er en forening som kan slåss for deres kollektive rettigheter i et stadig mer intrikat byråkrati som handler om dem.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt både i FN og i menneskerettskonvensjon. Men i praksis driver vi med mye annet. Deler av europeisk flyktningpolitikk har formål å undergrave asylretten. Schengen-avtalen, Dublin-konvensjonen og grensepolitiet Frontex er deler av denne politikken, og en rekke institusjoner, lovverk og forskrifter er laget for å forvalte dette. 

De få flyktningene som når frem til norsk jord, møtes av en norsk flyktningpolitikk med en dobbel målsetting: Få ned antallet som kommer hit og få deportert flest mulig. Dessverre er grunntonen i den nye handelsavtalen rundt asylbarna en gjenklang av dette refrenget.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 11.4.15