Etter terroren i Paris har vi måttet tåle å høre det enda
oftere enn vi vanligvis gjør. For fra den mørkeste avkrok på Facebook til flomlyset
på statsledere kommer det nå konstant: Vi må stå opp for våre verdier! Våre
verdier er truet!
Som om det nå er vi og de andre mot hverandre.
Denne omfavnelsen av «våre verdier», favner i dag så bredt
at til og med radikale stemmer, som man skulle håpe ville utfordre konsensusen
her, lar seg rive med og foretar debatten på denne banehalvdelen.
Hva skjedde
med å utfordre hele ideen om «våre verdier», slik som var dagligdags da mange
hadde det veldig moro med magasinet Memos leder om «at noen ganger er vestlige
verdier best» i 2006, eller Verdikommisjonen til Bondevik noen år før?
Det føles plutselig veldig lenge siden, i et annerledesland.
Men verden er faktisk den samme, der verdier i realiteten har svært lite med
landegrenser og verdensdeler å gjøre.
Hvor skal man egentlig begynne for å
eksemplifisere dette, når eksemplene er så ufattelig mange? Det er også så
opplagt. Alle som har vært på internasjonale konferanser for eksempel, kanskje
med jobben, med fagforeningen, eller med en organisasjon skjønner jo at dette
er selve målet med det internasjonale
møtet: Vi har mest felles på tvers av verden. Vi deler jo ut fredspriser verden
over. Svært mange vil det samme, vi har de samme verdiene (!).
Det er da ikke
noe nytt. Hvorfor driver vi da og snakker så mye om våre del av verden mot de
andres?
Og samtidig, her og nå i vår egen bakgård: Rasismen i kommentarfelt på Facebook,
folk som tenner på asylmottak i Norden eller som hyller dem som gjør det, dette
har ingenting med mine verdier å gjøre. Hatefulle ytringer på skjermen har
blitt så vanlige at vi knapt reagerer på dem lenger. Når slike folk i samme
åndedrag hevder å forsvare «våre verdier» får jeg lyst til å hyle tilbake:
Snakk for deg selv. Det har ingenting med meg å gjøre.
Politikere må gjerne definere hva som er verdier for akkurat
dem og deres politiske prosjekt. Men når noen forsøker å definere «våre
verdier» på vegne av oss alle, kan det være fare på ferde. Dette er retoriske
metoder vi kjenner fra regimer med mindre demokratisk legitimitet enn vårt eget
for si det forsiktig. Det er bare å være på vakt, hør på Donald Trump og hans
påstand om å vite skråsikkert hva de amerikanske verdiene for eksempel. Grøss.
Mens vi snakker om europeiske verdier, vet vi at Europa
samtidig og slipper bomber i hodene på syriske unger, og har holdt på med det
samme i Midtøsten en halv generasjon. Europa holder i dag folk nærmest fanget i
horrible flyktningeleire og EU betaler Tyrkia gullpenger for å hindre
asylsøkere å komme seg nordover. Vår nære allierte USA praktiserer i 2015
fremdeles dødsstraff, og straffer uten rettssak og dom på Guantanamo. Du kan jo
også snakke med noen som har levd under europeisk kolonivelde i sin ungdom, og
spørre hva han eller hun tenker om «europeiske verdier». Det er ikke lenge
siden. Vi vet at Norge er en av verdens ivrigste våpeneksportører, og vi er
samtidig et land som i disse dager kaster ufattelige 70 milliarder av
skattepengene etter jagerfly, mens vi tilbyr folk på flukt horrible levevilkår
på nedslitte asylmottak.
Lista er lang. Våre verdier?
Verdier mange tenker på når vi tenker på norske verdier er
mye vakkert: Likestilling, velferdsstat, ytringsfrihet, gratis skolegang,
respekt for enkeltmenneskets valg, like muligheter. Demokrati, stemmerett,
rettferdige domstoler. Alt dette er kjempet
frem av grupper i Norge, mot andre
grupper i Norge, som hadde andre verdier. Det er ikke sånn at noe er oss, som en ensartet gruppe. Det
finnes ikke «våre verdier», men vi kan alle fronte våre egne og slåss for dem,
og finne allierte over hele verden.
Denne teksten sto på trykk i Klassekampen torsdag 17.12.2015
Godt poeng: Hvem er "vi"? Jeg ser stadig at dette "vi" brukes, som om det gjelder alle, mens det i virkeligheten gjelder en liten gruppe som dem som skaper "vi-et" ikke forholder seg til eller later som om ikke finnes.
SvarSlettDette er et tankevekkende innlegg, som jeg håper du vil dele på Facebook-gruppa Samfunnspraten slik at det når ut til enda flere.
mvh
Anne-Helene