En politikk som disiplinerer

Regjeringens mange ris bak speilet

 Det skulle gi oss en frihetsreform dette regjeringssamarbeidet. Ordet «frihet», som har kommet til å bety omtrent alt og ingenting i samtlige politiske partier, skulle også hos de regjerende gi oss begeistring for prosjektet. Vi kan kjøre Segway! Vi kan bokse uten hjelm! Jeg får omtrent 70 kroner i skattelette! Slike ting altså, er ment som frihet for meg. Jeg kaver litt her føler jeg.

Frihetsreform var i utgangspunktet et Frp-ord fra i fjor, hyppig brukt av Siv Jensen når Norge skulle omtales som en forbudsstat i forbindelse med at vi har både strandsonelov og boplikt. På et eller annet tidspunkt skled begrepet over i den nye regjeringserklæringen og ble det retoriske kraftpunktet når samarbeidspartnerne skulle forsøke finne noe som samlet dem verbalt.

Men om noe skal oppsummere statsbudsjettet finner jeg det stikk motsatte: Her skal det nemlig disiplineres. Mer enn noen gang sluses vi inn i hverdager der vi må velge fornuftig for ikke å falle utenfor de nye strukturene. Det gjelder i kulturfeltet, i arbeidslivet eller for dem som faller utenfor det sistnevnte og må stå opp tidligere om morran enn noen gang. Det er ingen tvil om hvem som best føler på den nyvunne friheten: dem som har mest fra før. For her skal det skattelettes på toppen og reguleres for private løsninger.

Første steg mot frihet for kunstnere var et forslag om å fjerne stipendordningene i Kulturrådet, som for mange er halmstrået som holder kunsten i gang. Den norske stat har i over 100 år tilbudt ulike typer stipendordninger til landets utøvende kunstnere, og mange av våre største hadde nødig produsert verken bøker eller bilder uten statlig støtte. Mulig dette var regjeringens vilje: frihet til å slippe bedrive dårlig betalt kunstproduksjon dersom du ikke har en på forhånd tykke lommebok. Frihet fra å jobbe gratis i flere dager på tunge søknader. Joda. Heldigvis ble forslaget stanset av de små samarbeidspartnerne, men man skjønner jo hvor høna kommer til å sparke dersom borgerlig makt forsterkes.

Også i lønnsarbeidet er det disiplinering på gang, som potensielt frafalne kunstnere på jakt etter arbeid og alle andre må forholde seg til. For her skal det mykes opp hører vi, og frihetsreformen gir arbeidsgivere større mulighet til å ha fleksible ansatte, som i praksis betyr flere midlertidige jobber. Alle vi som har hatt midlertidige jobber vet at her er det disiplin som gjelder: til ikke å bli fristet inn i fagbevegelsesarbeid, til ikke å være kritisk til arbeidsgiver, disiplin til alltid å være ja-menneske, tilgjengelig og på pletten, slik at en mulig fast jobb etter hvert kan være en mulighet. Man spreller ikke, utfordrer ikke, tar ikke sjanser, i en midlertidig jobb.

Vi disiplineres også til forbruk, for å holde den kapitalistiske økonomien på det valgte spor. Jo mer vi forbruker jo høyere status kan man oppnå, så disiplinen utenfra blir til disiplin innenfra når vi søker å passe inn i fellesskapet. For det ønsker de fleste mennesker tross alt å gjøre. Kommer det karakterer og mer konkurranse inn i grunnskolen, disiplinerer vi også ungene inn i hva som er viktig her livet. Gode borgere vet mer enn noen gang hva som gjelder. Og omtalen av dem som ikke er gode, som er uføre, asylsøkere, utgjør en krevende eldrebølge eller er unge og arbeidsledige, gjør også sitt til at vi andre jobber hardt for ikke å bli en av dem.

Det finnes et mistenksomt blikk som kan disiplinere selv den beste i blant oss. Og politiske grep som setter fart på dette. Det blå budsjettet begrenser oss mer enn det setter fri. Ingen vakre ord endrer de reelle politiske grepene som nå tas. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 16. november