lørdag 26. april 2014

Frihet, likhet, søsterskap


- Var Grunnloven en brekkstang for kvinners rettigheter?
Mens vi feirer Grunnloven, er det greit å minne om at halve festen er vår, altså kvinnenes, og at vi vil være med. For selv om ikke jenter og damer fikk plass i selve salen på Eidsvoll, var de selvsagt uunnværlig til stede i og rundt Eidsvollsbygningen.
Og om ikke akkurat disse damene var spydspissen i datidens kvinnekamp, begynte det å ulme ørlite grann ute i verden.

Kvinner på Carsten Ankers tid var først og fremst mødre. Og før de ble mødre, var de kanskje tjenestepiker som bodde i kjelleren på Eidsvollsbygningen. Uansett eide de ikke eiendom eller hadde embete, eller makt. I 1814 var det så utenkelig at kvinner skulle ha stemmerett at det ikke engang ble nevnt som et unntak i grunnloven. Var grunnloven likevel en positiv kraft for kvinner? Er det noe her vi bør forstå når vi skal kjenne vår kvinnehistorie? Ja, kanskje.

Da den britiske filosofen Mary Wollstonecraft i 1792 skrev et av de første vestlige feministiske verk, «Et forsvar for kvinnens rettigheter», så handlet det rett og slett om å gi kvinnen status som menneske. For mennesket på denne tiden, det var mannen, den rike, uavhengige mannen som hadde pengene, makten og mulighetene. Da gjaldt det altså for Wollstonecraft, og for den tids kvinnebevegelse, å vise at kvinner kunne det samme som menn, dersom det ikke ble lagt samfunnsmessige og kulturelle hindringer i veien. Wollstonecraft var langt forut for sin tid i sin argumentasjon for kvinners rettigheter, men hun red likevel på en bølge av nye ideer.

For oppe i annen etasje i Eidsvollsbygningen var mange av riksforsamlingens menn preget av opplysningstidens grunnverdier som frihet, likhet og brorskap. Selv om søsterskap ble utelatt, dannet likevel slike tanker for første gang et vanntett prinsipielt grunnlag for kvinner til å kunne hevde seg som like og frie. Dette er godt beskrevet av professor Jorunn Økland i antologien «Ja, vi elsker frihet», som kommer 16. mai.

Dette var jo en revolusjon. Tidligere var kvinners tilværelse i vår del av verden preget av teologiens autoritære påstand om kvinner som underordnede menn. Det var det man oppfattet som naturlig. Nå dukket det opp en annen naturlighet man kunne bruke. I dag ville vi kanskje si at kvinner etter 1814 brukte denne som en brekkstang for egen frigjøring. Derfor: Selv om Grunnloven i første etappe utelot kvinner, dannet den spiren til kvinners selvstendighet, som vi fremdeles nyter svært godt av.

Kvinner og menn i dag har mange flere juridiske rettigheter enn i 1814. Friheter for begge kjønn er vunnet, vi lever virkelig friere liv enn de fleste gjorde på den tiden.

Likevel. Noe er det samme nå som da: Samfunnet skiller fremdeles brutalt mellom de som har og de som ikke har. De som kan kjøpe og de som ikke kan kjøpe – enten de dreier seg om luksusvarer eller basisvarer: som et hjem.

Begge kjønn har vunnet mye frihet på begge kanter, men møter i feståret felles utfordringer i et knallhardt markedsstyre. Hvem definerer vår frihet i dag? Hvem begrenser den?

Eidsvollsbygningen er pusset opp, og vi får for første gang se kjelleren der Carsten Ankers tjenerne jobbet og levde. Hverdagen deres vet vi lite om – ingen brydde seg om å spørre hva de tenkte eller drømte om i det nye Norge som ble skapt to små etasjer over hodene deres.

Erfaringen fra arbeiderbevegelsen og to store bølger kvinnekamp har lært oss at ingenting kommer av seg selv. Menneskerettighetene insisterer på at i dag er folk i kjeller like mye verdt som folk i sal.

Demokratiet kom selvsagt ikke til Norge i 1814, men vi kan feire alle frø og første tanker som ble sådd. Også for kvinnekampen, som selvsagt fortsetter opp til halve himmelen. 
Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 26. april

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar