Nettdebatter: Det ulmer under overflaten

Ytringsfrihet meg her og der

Noe av det første man lærte seg da man begynte å lese aviser på nett var å ikke lese kommentarfeltene under artiklene. Særlig ikke dersom det var en reportasje eller en kronikk som handlet om innvandring, asylsøkere, feminisme eller kjønnsforskning. Om man likevel lot seg friste til å skumme andre leseres innspill til nevnte tema, kunne man nokså raskt miste troen på hele menneskeheten som sådan.

Rasisme, kvinnehat, uforstand, personangrep, trusler, hersketeknikker, latterliggjøring, kunnskapsmangel og lysten på heiarop fra meningsfeller er dessverre det som ofte preger i slike fora. Det vet vi jo, og det vet de store avisene også, likevel får dette pågå for fullt. Man kan trygt si det murrer under overflaten i dette på -papiret likestilte og rause samfunnet. Skraper man litt i den, spruter det eder og galle ut. Og det er ikke bare ord på skjerm dette her, det er da vitterlig virkelige mennesker med virkelige meninger som mener dette og som velger å utrykke meningene på denne måten. Det er mildt sagt tankevekkende. Hvordan man skal møte denne harmen hos folk er en stor og vanskelig debatt. Hvor kommer all misnøyen og hatet fra? Er det personlige lidelseshistorier som ligger under? Eller det noe i vårt samfunn som trigger et slikt sinne, ofte mot kvinner eller innvandrere, hos folk? Hva dette egentlig handler om har vi en plikt til å finne ut av. Men skal vi virkelig la slike meninger få lov til å blomstre i de hundrevis av medier bare fordi slike meninger finnes?

Forrige uke skrev jeg en kronikk i Dagbladet som et tilsvar til en annens. Temaet var feminisme og kvinnesak. Det første som skjedde den dagen var at to venninner meldte fra om at jeg ikke måtte finne på å lese kommentarfeltet under kronikken. Det gjorde jeg heller ikke. Best late som det ikke finnes. Likevel kjennes det litt som en offentlig baksnakkingskampanje. Du vet at noen, akkurat der og da, har det festlig på dine vegne og morer seg med negativ omtale rundt deg og dine meninger, uten at du aner hvem de er, eller at de aner hvem du er. Å gå inn i debatten og forsøke nyansere, kommentere, ta til motmæle er umulig i de fleste tilfeller. Da skal man i så fall ha særdeles tykk hud, utrolig mye tid til overs og inneha en unik evne til å le med når andre kollektivt ler av deg og ditt.

Det er mange som ikke gidder utsette seg for dette. Jeg vet med sikkerhet at det er nettopp slike kommentarfelt som gjør at mange ikke vil skrive offentlige innlegg om noe de mener sterkt rundt. For eksempel vil man ikke at egne barn skal kunne lese beskrivelser av deg som blir liggende der ute på internett  fordi nettroll en gang luktet menneskeblodet ditt.  Noens elleville ytringsfrihet på nett begrenser altså andres.  Burde kanskje kommentarfelt, anonyme eller ikke, forhåndsmodereres, slik vanlige debattinnlegg blir? For noe av dette som pågår der, er ren og skjær mobbing, i alles påsyn og altså med full aksept fra medieeier. Hvorfor er det greit?

Nå har jeg selv snart barn store nok til å lese nettaviser daglig. Da blir enda mer urolig over dette ukontrollerte, umodererte kommentarfeltet. For her jo også en del folk som har en slags indre logikk i dette de skriver om, enten det gjelder kvinner eller mennesker med annen hudfarge eller religion. Som kan høres overbevisende ut for en 11-åring, en 15-åring. Som ikke blir motsagt, som får holde på i all sin forakt, sine fordommer og sitt hat, til jubel fra andre i samme debattråd.

Om troll sprekker i denne kommentarfeltsola burde de vært borte for lenge siden. Men det er de ikke. For det er ikke sant at nettroll eller andre verbale troll nødvendigvis sprekker i sola. Tenk om de i stedet er ugress som gror spesielt godt der, og sprer seg til områder vi ikke klarer å forutse?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 1. juli 2013