Steg for steg: Et skritt av gangen mot sekstimersdagen

En forkortning av arbeidsdagen haster. Ikke bare på menneskenes vegne for en bedre hverdag, men fordi en slik reform fremstår som både en betimelig kritikk av vårt økonomiske system og som en konkret handling mot en annen levemåte. 

For dette kjennes akutt og svært forsinket, på alle tenkelige måter. 

Vi tramper gjennom livet og setter enorme økologiske ødeleggende fotavtrykk. Vi klarer heller ikke endre levemåte, en og en av oss, det er umulig skaffe seg oversikt om de daglige giftene man bidrar med å slippe ut, eller alene tre ut av kravet (og lysten) til forbruk og materiell nytelse. De fleste av oss trenger strukturell hjelp.

Hva har alt dette rundt klima og miljø med sekstimersdagen å gjøre? En hel masse. Reformen setter spørsmålstegn ved samfunnets grunnleggende dogme om vekst. Den gjør det mulig å gå til barnehagen, ikke kjøre bil. Droppe ferdigmaten til fordel fra mat fra bunnen. Den kan gi oss overskudd til politisk engasjement, også for miljøet. Er vi heldige, tvinger den frem helt nye og nødvendige spørsmål rundt produksjon, konsum og hvordan vi driver business på en bærekraftig måte. Den er et hint om et fremtidig samfunn, et følelse av optimisme.

Dagens blåblå regjering gikk selvsikkert ut og erklærte «frihetsreform» for oss alle, men det beste vi fikk ut av dette var masse harselering med begrepet på twitter, i det det ene tiltaket etter det det andre beviselig ble det stikk motsatte. For nei, det er ikke en frihetsreform å kunne kjøpe sprit på julaften, dure rundt i segway eller bruke flere dager på å velge riktig mobilabbonement. En frihetsreform, av det ekte slaget; det hadde vært å jobbe litt mindre og leve litt mer. 

Men dessverre står dette akk så fjernt for de styrende klasser. Motstanden mot arbeidstidsforkortelse i dag er kjempestor.

Så, hvordan gjør vi det, vi som vil dette? Kanskje må vi ta det gradvis, foreslå både Roar Eilertsen fra De Facto, og Gerd-Liv Valla, i sine innlegg under Kjersti Ericssons seminar om sekstimersdagen på lørdag. Kanskje må noe av veksten tas ut i fritid fremfor reallønn i de yrkesgruppene som allerede er på et godt lønnsnivå? En halvtime kortere dag i hovedtariffoppgjøret i 2016, en til i 2018 og den siste i 2020. Så er vi der. Det avgjørende er: Har fagbevegelsen fortsatt kraft fremover? Og – er viljen der?

Det bør den være, ikke bare i solidaritet med egne medlemmer og naturen rundt oss, men også i solidaritet med arbeidsløse: En arbeidstidsforkortelse har i tidligere krisetider vært tenkt som et middel for å redusere arbeidsløshet. Kortere arbeidsdager kan gi plass til flere ansatte i arbeidslivet. Kanskje kan noen bedrifter legge inn et ekstra skift? Så må vi huske at når vi snakker om arbeidstidsforkorting, bør man se på arbeidsfolk som en helhet, og ikke bare på den enkelte arbeider. For vi, folk flest, legger samlet ned flere timer i lønnet arbeid i dag enn for 40 år siden. Hver familie bidrar samlet mer i lønnsarbeidet i dag enn før. Er ikke nok snart nok? Også dette må fagforeninger være tydelige på, når vi alle må møte argumenter om å jobbe mer i fremtiden.

Og for kvinnebevegelsen: Jeg kan ikke se noen annen velferdsreform som til de grader kan gjøre likestillingen mellom mann og kvinne mer reell, i praksis, enn sekstimersdagen. Jeg innbiller meg også at reformen kan likestille verdien mellom lønnet og ulønnet arbeid i større grad enn i dag, dersom både mann og kvinne gjøre like mye av begge deler – selv.

Sekstimersdagen er det mest frigjørende jeg kan tenke meg i dag. Å tilbringe færre timer i lønnet arbeid, vil gi oss muligheten til å leve mer ulike liv, og å ta flere valg i takt med egne behov og verdier. Sekstimersdagen er viktig, både som en ny velferdsmodell og kapitalismekritikk i praksis. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte onsdag 5. mars