I 29 tålmodige år på rad gikk norske
arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919
var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og
staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi
ville bryte sammen.
Men på tross av trusler som dette. Enkelte
modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra
arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12
timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe
liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe
dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav?
Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter,
ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og
rettferdighet for flere?
Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog,
kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe
seg en bra sosial CV på internett?
Om ikke folk maser, presser,
argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet,
slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og
for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer
aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis
for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er
i realiteten hardere enn på lang tid.
Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten
skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen
akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i
skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det
var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men
utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå.
Vi står i stor gjeld, og
den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.
Mange opplever dagens
arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og
kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra
fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere,
har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån,
trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av
inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i
Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk
fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.
Det koster dette her, men
gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan
oppnå: "Først
nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant
fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.
I dag er
det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker.
At de
er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle
medsammensvorne og ikke potensielle problemer.
Når
tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir
våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi
rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe
sosialt dumpet.
Vi må være realistiske får vi høre. Men
realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid.
Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og
virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa.
En fagbevegelse, som
hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en
fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte
internasjonal solidaritet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar