Historien om Rosengård

Siv Jensen har rett: Det er utfordringer i Rosengård i Malmö som vi må lære av, og overføre til norske forhold.

Men utfordringene har ingenting med «snikislamisering» å gjøre, i stedet har de en hel del med sniknyliberalisering å gjøre og en rekke forsøk på å snike seg unna hva det egentlig handler om: Klassemotsetninger ogfattigdom.

I fjor høst var jeg i Rosengård og møtte datteren til Malcolm X. Malaak Shabazz holdt foredrag i en sliten gymsal en tidlig fredag morgen på European Social Forum (ESF) i Malmö.

Jeg hadde aldri hørt om Rosengård. Men området ga meg raskt ubehag, på den måten man ofte føler ubehag når man uventet står mitt i noe som minner sterkt om fattigdom. Det er noe med alle balkongene uten blomster eller møbler, det er noe med akkurat litt for mange unger som skriker, noe med altfor mange voksne hjemme på dagtid, og uten at man vet akkurat hvorfor; vil man fort vekk, tilbake til det trygge bysentrum med kule kaffebarer på torget.

Men det handlet ikke et sekund om religion, om antall hijaber (få) eller hudfarge (eksjugoslaver). Det eneste fremmedkulturelle elementet var klasseforskjellen.

Noen fortalte at fotballspilleren Zlatan Ibrahimovic nettopp hadde donert en fancy idrettshall som sporenstreks ble ramponert. Vi forsto at vi befant oss i et område med et visst rykte. Det var selvsagt heller ikke tilfeldig at ESF hadde lagt møtet hit. Noen i Malmö ville vise oss noe. Her var noe å lære.

I rapporten «The Case Study of Malmö-Rosengård» (2000) skriver Göran Cars og Jonas Hagetoft ved Kungliga Tekniska Högskolan: Uønsket av arbeidsmarkedet og stigmatisert av synsere – slikt gjør ikke akkurat underverker for selvtilliten. Hva annet kan man vente enn sosial uro og ustabilitet, konkluderer forskerne.

Er det noe vi må lære er det dette: Skjer rekruttering til islamistiske grupperinger skjer det innenfor slike rammer. Vi må gjøre alt for at det samme ikke skjer her. Måten å gjøre det på er å hele tiden jobbe for mindre klasseskiller, likhet i lønn, likhet i muligheter. Blås i hijaben, om du liker den eller ikke, men gi dama en barnehageplass og en jobb – hvis hun vil.

Siv Jensens etter hvert skremmende (og ufrivillig komiske) krumspring, bygger oppunder en diametralt motsatt utvikling.

Rosengård er typisk for den massive boligutbyggingen i Sverige på 60- og 70-tallet, da man skulle huse fremmedarbeidere sårt trengt til industrien, en industri som ikke finnes lenger men avsluttet med å produsere arbeidsledige på samlebånd. Tross de beste intensjoner fikk disse områdene kjapt et dårlig rykte: mange innvandrere, høy arbeidsløshet, mange trygdede, mange unge, mange barn. Dårlige uteområder, få offentlige tilbud, mangel på barnehageplasser i en økonomi hvor de fleste familier trengte to inntekter. Det ble debatt, og Rosengård måtte ta mange slag.

At Rosengård var en tabbe ble etablert som sannhet allerede før stedet fikk en overvekt av innvandrere på 80-tallet. Media hjalp ivrig til med stigmatiseringen, sammen med manglende midler for å takle faktiske problemer. Som det øvrige Europa på 90-tallet opplevde også Rosengård kutt i offentlige velferdstilbud.

Området ble ufrivillig tildelt rollen som symbol på hvordan utbyggerkapitalistenes krav om profitt hadde gått foran menneskers beste. (Høres ikke dette kjent ut forresten?). Innbyggerne selv deltok ikke i debatten, og synserne skilte dårlig mellom kritikk av området ogmenneskene som faktisk bor og lever der. Den svenske artisten Timbuktu, fra Rosengård, legger skylden på utviklingen i hjembyen på markedsliberaliseringen. Det er viktig å forstå Rosengård. Det er viktig å gi debatten et klasseperspektiv.

 

Denne teksten ble først publisert i Klassekampen 2. mars 2009