"Jeg håper ingen får oppleve det som skjedde i dag, se ei ung mor som må forlate sitt sovende barn, for å måtte reise ut av landet, den gråten fra Milen kommer til å forfølge meg resten av livet, Milens storhet som ikke vil utsette barnet sitt for utryggheten i Italia."
Fra et Italia i økonomisk krise, uten mulighet til å ta vare på "sine" asylsøkere, kan Milen søke familiegjenforening med mannen og barnet som fikk bli i Norge. Det kan ta 3-4 år.
Saken til Milen ble kjent i mediene fordi hun måtte til legen for å få medisiner slik at ammingen stanset opp. Fordi barnet fikk bli i Norge, mens hun skulle ut. Etter tre ukers behandling synes norske myndigheter det var fritt frem for at mor og barn kunne skilles ad. Et lite stykke Norge i dag? Det er ikke til å tro.
«Utlendingsdirektoratet avslår søknaden på formelt grunnlag fordi søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra Norge, jfr § 10-1, femte ledd. Vi har derfor ikke tatt stilling til om de øvrige vilkårene for tillatelsen er oppfylt.»
Og: «Det foreligger etter vår vurdering ikke tilstrekkelig menneskelige hensyn (...) i denne saken.»
Det ikke mulig å engang ta den første slurp kaffe over Facebook en helt tilfeldig dag før triste asylsaker ligger der på rekke og rad. Hva var verst denne dagen? Var det palestinske Ali som en morgentime sitter på flyet tilbake til flyktningeleiren i Libanon, dømt til et evig leirliv uten rettigheter? Eller var det nyheten om Aaron Ara, en palestinsk flykting som tidligere i vinter ble deportert fra Norge til Palestina, og som der måtte møte i retten for å ha kritisert Mahmoud Abbas mens han var i Norge. Han risikerer 1-3 års fengsel hvis han blir dømt. Eller var det nyheten om Nathan, sju år og født i Norge, som nå saksøker staten for å få bli i eget land? Eller er det Milen? Dorna? Yalda? Velg selv - landet er fullt av støttegrupper.
Og noen av dem som er sintest og mest opprørt av dem alle, er SV'ere, lokale og nasjonale. Og det er ikke rart, SV har i eget prinsipprogram en flyktninge- og asylpolitikk som skiller seg radikalt fra den som praktiseres i dag. Det er jo derfor vi stemte SV, og var så glade i partiet. Det er derfor vi valgte SV inn.
Dagsrevyen 9. mai i år: Regjeringspartiene er enige om ikke å være uenige, de kniser og ler sammen i Samfunnssalen i Oslo og "bygger et team". Ros er bra, krangling er dumt sier sjefen, Jens Stoltenberg, og legger til:
"Vi må slutte å være irriterte på hverandre."
Mange gode SV'ere er både frustrerte og forbannede på oss som gir dem verbale kilevinker på grunn av regjeringens stadig strengere asylpolitikk. Det er som om de synes det er skrekkelig urettferdig, at akkurat de skal få kjeft, når det er akkurat de samme som slåss for den gode sak, og egentlig er enige med oss: sine kritikere. Det er ikke vanskelig å skjønne. Men samtidig, skal man ikke peke på de ansvarlige når man opplever at urett skjer? Og SV er ansvarlige, for akkurat den politikken regjeringen fører på asylfronten i dag. Ettertiden vil for alltid se det slik. Må man minne SV på at Pål Lønseth også er SVs statssekretær, og at Grete Faremo er regjeringens felles justisminister?
Det er tragisk at det ikke finnes en skikkelig asyl-opposisjon på Stortinget i dag. Ingen som minner oss om hvem disse asylsøkerne faktisk er. Mange er opposisjonelle demokratikjempere i sitt hjemland. Andre har flyktet fra alt de hadde kjært, fra verdens verste land. Skulle vi kan hende ta dem i mot med varme, fremfor mistenkelighet?
Folk hentes natt etter natt av politiet, og sendes ut hele tiden, med tvang. Hvordan ser det ut, når man rister våken en sovende klump på 3-4 år, og det første han hører er en pappa som desperat uler høyt av frykt og redsel? Det er ikke mange år siden SV var i mot tvangsretur, av prinspipp. Men det er mange prinsipper som har falt de siste årene. Jeg synes det er skummelt. At vi forskjellsbehandler folk, at vi setter menneskelige hensyn til side, at vi skiller ad foreldre og barn på denne måten når det gjelder asylsøkere, men setter himmel og jord i bevegelse for at hvite norske barn skal ha samvær med begge foreldre, da grenser det til rasisme. Vi er kanskje ikke så like, likevel? Det er kanskje ikke plass til alle under regnbuen?
Det er helt sikkert riktig at SV i regjering har oppnådd mange, mange ting. Men kampen for en humanistisk asylpolitikk har de tapt. Mitt største håp er imidlertid at jeg ingenting har forstått, og at det ut av regjeringssamarbeidet, som en regnbuefarget slags fugl fønix, oppstår en ny, humanistisk og solidarisk asylpolitikk, nettopp fordi arbeid innenfra nytter. Men det haster.
På konferansen Barn på flukt på Litteraturhuset 4. mai, var det flere av innlederne; biskoper, ledere på asylmottak, representanter fra organisasjoner, psykologer, som alle var innom spørsmålet om hva det gjør med nasjonenes sjel at vi fører en så streng asylpolitikk som vi gjør i dag, og at vi omtaler og behandler asylsøkere på den måten vi gjøre. Det bør vi ta innover oss å dvele ved. Signalene fra regjeringen etter 22. juli er i beste fall tvetydige: fantastisk lederskap og taler om åpenhet og demokrati på en side, fordømmende omtaler av medmennesker, tvangsreturer og lugubre returavtaler på den andre. 17. mai var vanskelig i år. Hvilket Norge var det vi feiret? Feiret vi tvangsutsendelsen av Milan?
Hysj. De voksne jobber. På kontoret. Ikke forstyrre, hvis ikke tjener ikke de voksne penger til mat. Og da blir de sultne.
SvarSlettSeriøst, finnes det noen i ledelsen i SV som ikke er direkte lønnsavhengige av å sitte i regjering? Finnes det noen som jobber med velgerkommunikasjon? Finnes det noen som i det hele tatt har noen prinsipper igjen? Eller har det gått over til å bli en ren NGO uten noen egentlig kampsak utenom å finansiere kontordrift?
Makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt. Og absolutt makt er så greit å ha, for da vil alle de andre få det så bra...
SvarSlettFor det bestemmer vi.