Asylpolitkk: Skal det være en vaskekte påskekrim?

Mens vi andre påskehygger oss i solveggen eller leser om imaginære drap og ser krim på TV, utspiller et virkelig drama seg ikke langt unna vår egen hyttevegg. En vaskekte påskekrim, med virkelige, livredde mennesker, som i disse dager går i skjul, vurderer å gjøre det, eller burde gjøre det. Fra 15. mars var det fritt frem for politiet til å sende ut etiopiske asylsøkere med endelig avslag. Som eneste land i Europa har den rødgrønne regjeringen en slik returavtale med diktaturet Etiopia. Vi vanlige folk burde åpne dørene og slippe disse etiopiske asylsøkerne inn hos oss, når Det Norske Hus ikke åpner sine dører.

Vil du ha drama i stuen din i påsken kan man lukke igjen krimmen i paperbackutgave og heller begi seg ut i norsk asylpolitikk. Spennende saker, og er du ekstra ivrig og griper fatt i en eller annen helt ekte asylsøker, kan det være du får dennes historie om for eksempel panikkartet flukt via betalt los, tortur i fengsel, lengsel etter barna i hjemlandet, desperasjon og pengemangel i Norge, og om de papirløses liv i skyggedalen av det norske lykkelandet. Da trenger du ikke mer spenning, men muligens heller et gammel påskebudskap om lidelse og troen på oppstandelse fra det vonde.

Denne bloggen kommer til å kretse rundt en 3-4 ulike politiske tema, og et av dem er norsk asylpolitikk. Jo mer man vet i denne saken jo verre blir det, for det at norsk asylpolitikk de siste årene har blitt merkbart strengere er ikke konspirasjonsteorier eller venstreradikal naivisme, det er sant. Man trenger ikke vite mer enn pure fakta for å bli opprørt over tilstandene på dette politiske feltet: noen tall, innsyn i noen enkeltsaker, måten saksbehandlingen faktisk skjer på, en visitt på et asylmottak, den politiske retorikken som preger dette feltet. Sånne ting. For dem som vil vite mer og virkelig imponere med asylkunnskap rundt påskelammet, anbefales Materialisten - tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt. Siste nummer hadde tematikk Flyktningepolitikk, og for dem som er lei av å høre seg selv si: "asylpolitikk er så komplisert, jeg vet ikke hva jeg skal mene", så er det bare å dykke ned i materien, og dukke opp opplyst og muligens en anelse sjokkert.

Saken rundt etiopierne som når som helst kan hentes av politiet og tvangsutsendes til et diktatur, og saken rundt de 450 lengeværende barna som når som helst kan lide samme skjebne og sendes ut med tvang, og saken rundt familier der en mor eller far bortvises fra riket etter mange, mange år i landet, eller der barn som er født her og gått hele barneskoleårene i Norge plutselig (og til lokalsamfunnets sjokk og engasjement) kastes ut av landet mens de får ca en halv time på å pakke ned livet sitt, alt dette og mere til en konsekvensen av en retorikk og en politikk som har bygget seg opp i årevis: Retur, retur, retur.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt i FN-konvensjoner. Likevel anstrenger Europa seg for å hindre flyktninger i å komme seg over grensene våre, gjennom avtaler som Schengen, Dublin-konvensjonen og organisasjoner som Frontex, som vokter EUs yttergrenser. En av ti flyktninger mister livet på vei fra Nord-Afrika til Europa. De få som klarer å komme seg helt opp til Norge møtes av en offisiell politikk som handler om å få asylsøkertallet ned. En stadig større vegg av lovverk, forskrifter, regler, og begreper (ureturnerbare, lykkejegere, returnektere, ulovlige flyktninger etc) mistenker ofte først - for siden og kanskje gi opphold.

Tvangsretur sier vi med den største selvfølge i dag. Men både begrep og handling er ganske nytt.
På slutten av 90-tallet fikk bosniske flyktninger i Norge løfte om at retur kun skulle skje frivillig. Særlig SV og Krf var sterkt i mot bruk av tvangsretur som metode. I 2003 foreslo UDI selv at lengeværende flyktninger, etter ureturnerbare som de nå ble kalt, skulle få opphold etter 5-10 år. Regjeringen tok ikke dette rådet til følge, og fikk sterk kritikk fra den Europeiske Kommisjonen mot Rasisme og Intoleranse for dette.

I dag snakker vi om tvangsretur som om det er en naturlov, og lengeværende flyktninger har blitt returnektere. Og som et av mange resultatet av denne herlige utviklingen sitter Verona i Sarajevo med en mamma som strigråter over en seks uker gammel baby. Selv fikk hun med en eneste leke etter et helt liv i Norge.

Mens vi støtter etiopierne som kollektivt går til sak mot den norske stat, må vi kjenne til politikken de kjemper innenfor, og vi må vite at den hardhet Stoltenberg & Faremo fronter i dag, den "strenge men rettferdige"-linjen vi liksom har, praktiseringen av tvangsretur, begrepsbruk som "returnektere" og å "skyve barna foran seg" er av ganske ny dato. Det er vår plikt å kjenne til dette, og det er ikke hjerte/smerte eller naivt engasjement som driver oss som er opptatt av dette, men vissheten om den faktiske utviklingen som skjer når det gjelder måten vi behandler asylsøkere og flyktninger - våre medmennesker - på.