SVs Grünerløkkapolitikk

I dag behandler Stortinget regjeringens forslag til tredeling av foreldrepermisjonen. I praksis betyr dette at dagens kvote deles i tre: en del til mor (12 uker), en del til far (12 uker) og resten til fri fordeling. Strengere rammer enn i dag altså, og med et kjempestort minus: dersom far ikke vil ta sin del av permisjonen, kan den ikke overføres til mor.

Dette er SVs sak, og partiet argumenterer hardt for at dette vil bidra til mer likestilling, slik Inga Marte Thorkildsen blant annet gjorde på Politisk kvarter på NRK i dag. Men hvordan vet vi det? Vet vi det? Det argumenteres også sterkt for at fars tilknytning til barnet blir sterkere når han får være alene med babyen en periode som er hans. Det kan sikkert vært riktig, men det som også er riktig, er at så snart poden/snuppa har passert året, må barnet i barnehage, og der er det opptil ni timer om dagen.
Hvorfor stanser alltid debatten rundt disse permisjonsmånedene når de virkelige problemene for mange kommer etterpå?

Når den såkalte tidsklemma slår inn, og ingen av foreldrene føler de har nok tid med barnet, det er da man gjerne skulle hatt et snev av statelig support. Når man løper til og løper fra og synes barnehagen får den beste tiden med ungen - hver dag. Da man selv egentlig er litt for sliten til virkelig å nyte samværet på ettermiddagen, og slitasjen setter inn i familien.

Denne slitasjen kan i verste fall føre til skilsmisser. På grunn av skilsmisser er det slik i Norge i dag, at 40 prosent av menn mellom 25-34 år aldri bor sammen med sine egne barn. Dette bekreftes blant annet i denne rapporten. Denne prosenten øker. Aldri har så mange fedre bodd så lite sammen med barna sine, som i dag. Da hjelper det ikke at han hadde muligheten til noen få uker mens barnet var baby. Er ikke dette egentlig skikkelig ille?

Det er ønskelig med likestilling, og det er ønskelig at både mammaer og pappaer føler at de har nok tid til barna sine, til familien, til hverandre. Men det er ikke nødvendigvis pirking på fedrekvoten som endrer på dette, de virkelig store utfordringene ligger på vent: skilsmisser, nye barnekull, fraværende fedre, lange arbeidsdager, lange barnehagedager.

Hvis SV og de andre rødgrønne virkelig ville at fedre skulle ta mer ansvar på hjemmebane, kunne man i stedet begynne å argumentere hardere for kortere normalarbeidsdag, og for at barnehager skal ligge i nærmiljøet og ikke langt unna. Man kunne begynne å snakke om at fedrekvote ikke bare handler om hvor bra den er for han eller for babyen, men at den også handler om bevissthet rundt den evige kranglesonen husarbeidet: om oppvask, handling, skuring av gulv, rydding, klesvask, organisering, innkjøp av gaver osv.
Man kunne oppgradere omsorg som en kvalitet i samfunnet både menn og kvinner ville hige etter, blant annet gjennom å dramatisk øke lønningene til dem som driver med det; sykepleiere, førskolelærere, hjemmehjelpere, sosionomer, barnehageansatte, og så videre.

Om jeg har forstått det riktig, så er det slik at om far ikke tar ut sin del av fedrekvoten, så faller den bort. Det vil si; enten blir mor hjemme i ubetalt permisjon, eller barnet må svært tidlig i barnehage. Ingen av delene er verken kvinnefrigjørende eller barnevennlig.

I bunn og grunn er fedrekvoten en politikk som passer aller best for moderne par i urbane strøk, der kort avstand til jobben og det faktum at man ofte har ganske like fleksible jobber med noenlunde like lønninger, gjør det lettere å velge likt. Dette finnes det grundig forskning på. Dette handler ikke minst om klasseforskjeller, noe som de rødgrønne altfor sjelden snakker høyt om.

Mange menn har jobber eller driver egne firma der det å ta ut full permisjon umuliggjør en fedrekote. Her har Høyre faktisk rett. Det finnes også menn som ikke ønsker fedrekvoten, men finner andre måter å være nærværende fedre på. Mange yrker gjør det mulig for pappa og være mye hjemme i hennes permisjon, men samtidig umulig å ta ut en full kvote selv. Det norske livet er mer mangfoldig innen familien enn det som leves i kretsen rundt SV-ledelsen, og dessverre virker det som om dette ikke verken sees eller forstås.

Dagens ordning gir fleksible og gode løsninger. Skal man endre noe, kan man heller forlenge dagens permisjon, og mer enn det:
gjøre livet for voksne og barn litt mindre klemt når livet virkelig slår inn - og det skjer etter at permisjonen er over.

I neste nummer av tidsskriftet Prosa, rundt 1. juni,  har jeg et bokessay om moderne fedre, forfedre og papparoller.