For Nathan, som ikke får feire 17. mai i Norge, resirkulerer jeg en kommentar jeg skrev i Klassekampen i fjor. For det faller seg helt naturlig å spørre nok en gang:
Hva er vitsen med Norge?
Verden
rundt oss fortsetter å produsere katastrofer. Kriger, miljøkriser, diktaturer,
moderne slavehandel. Ofre for privat terror på hjemmebane og ofre for krigen
mot terror. 43 millioner er til enhver tid på flukt i annet land enn sitt eget.
Bare en ørliten brøkdel av dem som flykter fra elendigheten karrer seg helt opp
til Norge. Så kommer man hit, og forestiller seg muligens at man endelig er
trygg. Fri. Lite skal man ennå vite om tilfeldighetene som råder omkring deres
sak i Utlendingsforvaltningen, om regelrytteri og politiske vindkast som
påvirker deres sak, lite skjønner nye asylsøkere at de er symbolske kasteballer
i et norsk politisk spill og et kjærkomment fokus for dem som trenger et
fiendebilde. Mange av asylsøkerne kommer i tillegg til å oppleve spott, mistro
og anklager mot seg og sin sak, før mange av dem uttransporteres - i seg selv et aldeles ubehagelig ord
forresten. En venn av meg foreslo at vi muligens burde tvangsutsende dem via
tog, fremfor fly, for liksom å forsterke symboleffekten. Norsk asylpolitikk er
et sørgelig kapittel i boken om vår samtid og stiller helt reelle spørsmål om
hva som er vitsen med landet vårt, særlig hvis vi liker å pynte oss med
ærefulle begreper langs den humanitære tradisjon.
Gjennom
organisasjoner, Facebook, aksjoner, støttegrupper og engasjerte personer kan
hvem som helst få innpass i den enkelte asylsøkers skjebne. Går du på møter
treffer du dem live. Gjennom et TV-kamera fikk vi forrige uke se hvordan
politiet vekket opp en barnefamilie midt på natten for å sende dem ut av
landet, de av oss som orket titte bak puten på den hylende faren og den trøtte
ungen. Dette skjer med myndigheters velsignelse. Både det politiske målet om
færre asylsøkere, begrunnelser for avslag, deling av familier, lefling med
brudd på folkerettslige avtaler og den praktiske nattlige håndteringen av barn
som sendes ut med tvang, er sterk kost dersom man orker sett seg inn i det. Men
opprørt bør man ikke bli, særlig ikke hvis man ønsker å gjøre noe med saken. Jo mer følelsesmessig engasjert,
desto mindre i stand til å vurdere slike spørsmål, som Janne Haaland Matlary, professor i
statsvitenskap ved Universitet i Oslo, nylig påsto i Aftenposten.
I Sør-Afrika under apartheid var et massivt antall
folk ansatt for å bestemme hva slags raser deres medborgere var. Blant annet
behandlet de søknader om å få ”skifte” rase, fordi resten av familien var
plassert i en annen kategori. Det er ikke lenge siden, men vi gremmes allerede.
Er det noen som vet hvor mange årsverk vi bruker i Norge på å
sortere folk, sjekke historier, vokte dem, sende dem ut, oppbevare dem på
mottak, jobbe for ”returfremmende tiltak”? Kunne man i en alternativ verden
brukt de samme årsverkene til å finne muligheter her for de få som har tatt seg
over grensen? Europa (EU) har over 400.000
grensevakter. Ifølge FNs
Høykommisær for flyktninger, ble det
registrert 286 700 asylsøknader i Europa
i 2010. Det er altså flere som vokter våre grenser enn det er folk som
krysser dem som asylsøkere.
Det er helt opplagt at
dersom vi letter på asylpolitikken vil det medføre både uro og bekymring blant allerede
bufaste nordmenn. For hvor skal de bo alle sammen? Får hjelp med eventuelle
traumer, til lære norsk, har skolene plass til alle barna, hvor skal de jobbe,
hva skal de leve av? Det er da landet trenger sterke, visjonære og avslappede
politiske ledere som sier: Dette klarer vi! Oljenasjonen har planer for alt og
midlene til å gjennomføre dem. For det er det som er vitsen med å være Norge:
Nestekjærlighet.
Hva som er vitsen i dag
vites ikke. Jeg hørte akkurat på radioen at et flertall av nordmenn mener
asylsøkere er et større problem enn klimaendringer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar