Dagen da vi toget gjennom norske gater med høye rop om solidaritet, 1. mai, fylte Nathan fra Bergen 7 år. Han har alltid vært i Norge. Nå skal han kastes ut, 16. mai. Tvangsutsendes, sammen med fortvilte foreldre. Nathan skal til Etiopia, et diktatur Norge som eneste europeiske land har en returavtale med.

For Nathan, som ikke får feire 17. mai i Norge, resirkulerer jeg en kommentar jeg skrev i Klassekampen i fjor. For det faller seg helt naturlig å spørre nok en gang:

Hva er vitsen med Norge?

Verden rundt oss fortsetter å produsere katastrofer. Kriger, miljøkriser, diktaturer, moderne slavehandel. Ofre for privat terror på hjemmebane og ofre for krigen mot terror. 43 millioner er til enhver tid på flukt i annet land enn sitt eget. Bare en ørliten brøkdel av dem som flykter fra elendigheten karrer seg helt opp til Norge. Så kommer man hit, og forestiller seg muligens at man endelig er trygg. Fri. Lite skal man ennå vite om tilfeldighetene som råder omkring deres sak i Utlendingsforvaltningen, om regelrytteri og politiske vindkast som påvirker deres sak, lite skjønner nye asylsøkere at de er symbolske kasteballer i et norsk politisk spill og et kjærkomment fokus for dem som trenger et fiendebilde. Mange av asylsøkerne kommer i tillegg til å oppleve spott, mistro og anklager mot seg og sin sak, før mange av dem uttransporteres -  i seg selv et aldeles ubehagelig ord forresten. En venn av meg foreslo at vi muligens burde tvangsutsende dem via tog, fremfor fly, for liksom å forsterke symboleffekten. Norsk asylpolitikk er et sørgelig kapittel i boken om vår samtid og stiller helt reelle spørsmål om hva som er vitsen med landet vårt, særlig hvis vi liker å pynte oss med ærefulle begreper langs den humanitære tradisjon.

Gjennom organisasjoner, Facebook, aksjoner, støttegrupper og engasjerte personer kan hvem som helst få innpass i den enkelte asylsøkers skjebne. Går du på møter treffer du dem live. Gjennom et TV-kamera fikk vi forrige uke se hvordan politiet vekket opp en barnefamilie midt på natten for å sende dem ut av landet, de av oss som orket titte bak puten på den hylende faren og den trøtte ungen. Dette skjer med myndigheters velsignelse. Både det politiske målet om færre asylsøkere, begrunnelser for avslag, deling av familier, lefling med brudd på folkerettslige avtaler og den praktiske nattlige håndteringen av barn som sendes ut med tvang, er sterk kost dersom man orker sett seg inn i det. Men opprørt bør man ikke bli, særlig ikke hvis man ønsker å gjøre noe med saken. Jo mer følelsesmessig engasjert, desto mindre i stand til å vurdere slike spørsmål, som Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, nylig påsto i Aftenposten.

I Sør-Afrika under apartheid var et massivt antall folk ansatt for å bestemme hva slags raser deres medborgere var. Blant annet behandlet de søknader om å få ”skifte” rase, fordi resten av familien var plassert i en annen kategori. Det er ikke lenge siden, men vi gremmes allerede.

Er det noen som vet hvor mange årsverk vi bruker i Norge på å sortere folk, sjekke historier, vokte dem, sende dem ut, oppbevare dem på mottak, jobbe for ”returfremmende tiltak”? Kunne man i en alternativ verden brukt de samme årsverkene til å finne muligheter her for de få som har tatt seg over grensen? Europa (EU) har over 400.000 grensevakter. Ifølge FNs Høykommisær for flyktninger, ble det registrert 286 700 asylsøknader i Europa i 2010. Det er altså flere som vokter våre grenser enn det er folk som krysser dem som asylsøkere.

Det er helt opplagt at dersom vi letter på asylpolitikken vil det medføre både uro og bekymring blant allerede bufaste nordmenn. For hvor skal de bo alle sammen? Får hjelp med eventuelle traumer, til lære norsk, har skolene plass til alle barna, hvor skal de jobbe, hva skal de leve av? Det er da landet trenger sterke, visjonære og avslappede politiske ledere som sier: Dette klarer vi! Oljenasjonen har planer for alt og midlene til å gjennomføre dem. For det er det som er vitsen med å være Norge: Nestekjærlighet.

Hva som er vitsen i dag vites ikke. Jeg hørte akkurat på radioen at et flertall av nordmenn mener asylsøkere er et større problem enn klimaendringer.