Utseende: Fascist?

Utseende: Fascist?

Rett før rettssaken mot Anders Behring Breivik startet, så sønnen min – sju år – et bilde av han i en avis. Det åpenbare spørsmålet kom spontant: er det han? Og lillebror – fire år – sa det de begge tenkte: Han ser jo så snill ut! For de vet hva han har gjort, men de ser det ikke på han. Det gjør ikke vi heller, han ser vanlig ut, og alle beskrivelser av han som ond, som et monster, som et avvik eller som djevelen selv gjør at vi ei heller vil kjenne igjen nestemann av hans type. Breivik er en av oss, han er den ensomme ulven som kom fra en flokk. Syk på sinnet eller ikke, hans meninger og – vel – prosjekt, har vi sett før. Heller ikke da kunne man kjenne igjen en fascist utenpå.

         Slike ting er selvsagt, men samtidig ikke. For oss som gikk i norsk barne- og ungdomsskole på 80-tallet, var enormt mye av historiefaget farget av nærheten til andre verdenskrig. Vi lærte en hel masse om nazister, både tyske og norske, men det vi lærte i samme åndedrag var at de ikke var som oss. De var nærmest en ond og annen mennesketype. De kledde seg uniformert, de hilste på en spesiell måte. De var lette å kjenne igjen, de hadde helt spesielle meninger. Man kjente lusa på gangen liksom. At disse menneskene mest av alt var helt like oss, at de også var gode og varme mot familien sin, at de myste lykkelige mot solen og lekte sine barn, var utenkelig. Kanskje er det fremdeles slik. Utenkelig, at så mye fordommer og hat kan fylle vanlige folk som lever i blant oss? Vi tror det ikke, selv om vi ser det:

           Etter 22. juli har jeg pådratt meg en tvangsrutine der jeg innimellom sjekker nettsider og facebooksider for å finne dem som mener mye av det samme som Breivik. Som en kikker, titter jeg inn i disses univers og lar meg oppriktig sjokkere, gang på gang. Med fullt navn står de frem, med bent frem rasistiske holdninger, og et nitrist hat mot medmennesker med annen religion eller hudfarge. Småting, som grunnlovsendringen 21. mai, eller et intervju med en asylsøker som har mer enn fire barn, får islam-haterne til å gå helt amok. Det endelige beviset på total islamisering finnes overalt, for dem som leter. Farer truer overalt. Vi er faktisk i krig.

           Er det noe vi lærte etter 22. juli er at det vårt samfunn har et helt hav av sinte mennesker som mener Brevik ”har et poeng”. Det var mange som ikke sang Barn av regnbuen, og som forakter dem som gjør det.

           Hvem har skylden for at slikt oppstår? Det er ikke vanntette skott mellom Breiviks syn på verden og andre store strømninger i samfunnet. Man kan spørre seg hva moderne norsk asylpolitikk, med sin mistenkeliggjøring av mennesker ulike oss, og med en nokså ny ide om returer ved bruk av tvang, gjør med oss som må akseptere den, for eksempel. Eller hva økende klasseforskjeller og et konkurransedrevet jag etter penger og status gjør med de fryktelig mange som taper og havner nederst. Eller hva opplæring til krig gjennom verneplikten og hyllest av militære heltedåder i andre land forteller våre unge om verdier som verdsettes.

           Vi skryter av de norske verdiene rundt rosetog og allsang, men dagens norske verdier handler også om andre mindre hyggelige ting. Om Breivik dømmes som som et avvik, unngår vi å lære noe av det som grusomme som skjedde, for å unngå at det skjer igjen.

Vi lo av at Breivik mente han kunne kjenne igjen en marxist på utseende. Der tar han feil, men vi tar også feil om vi tror vi ser et monster i Breivik. Også bak de hatefulle meningene på ulike nettsider skjuler det seg pene voksne som holder sine barn vart i hånden på vei til skolen, mens de hilser smilende. Det er det som er så skummelt.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 5. mai