Barn på flukt: La dem bli

I morgen er det 20. november og dagen generalforsamlingen i FN vedtok Erklæringen for barnets rettigheter i 1959, og Barnekonvensjonen i 1989.

Det kan kan ikke være helt tilfeldig at Stortinget behandler meldingen "Barn på flukt" akkurat denne dagen.

Kan vi endelig finne en fremtid til våre lengeværende asylbarn?

Samtidig startet i dag Veronas kamp i Høyesterett, ni-åringen som er født her, ble kastet ut, men vil tilbake. Og der slutter ringen: Verona ber om at norske myndigheter følger Barnekonvensjonen.

Det er vi som gjort henne til et barn på flukt.

Barnehagebrikken

Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.

En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.

Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.

Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.

            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?

Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.

Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?

            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november

Kontrære drømmer

De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

           Vi blir ikke hørt! Ingen vil trykke min kronikk eller ta akkurat denne debatten jeg så modig har lansert! Åh, nok et medieoffer, meiet ned av den venstrevridde pressen som nekter sine motstandere å ytre seg. På tross av at bevisene om det motsatte er sterke, har denne retorikken blitt en naturlig del av facebookhøyres image. Dette er vel også en del av premisset når deres brave våpendrager Jon Hustad får leke seg på TV: Endelig skal også disse meningene komme ut til vanlige folk, som ellers er fanget i et slags venstrevridd uvitende univers der staten sløser bort skattepenger på pakistansk plingplong uten at vi – folket - er denne skandalen bevisst. Men nå skal vi opplyses. Det er de kontrære mot de politisk korrekte. Det er realisme mot naive utopier. Det er effektivitet mot treg materie. Det er det moderne mot historiens skrot.

            Det rare er, at virkeligheten jo er helt motsatt. Det å stå på venstresiden i dag, altså bortenfor Arbeiderpartiet, det er det som er å være kontrær. Å snakke om et annet økonomisk system eller fredsarbeid, eller ville diskutere kortere normalarbeidsdag og gratis kollektivtransport. Å kreve respekt for verdier som omsorg, langsiktighet, økologisk dyrket mat og rettferdig fordeling.

Jeg vet det sies at pressefolk en venstrevridde, men man kan ikke akkurat si at det er så veldig påtrengende i dagens medieflora. Tvert i mot, samfunnet og mediene gjennomsyres av nettopp de verdier facebookhøyre og andre så desperat etterlyser: Vekst, konkurranse, effektivitet, krig for fred, et sted det kapitalismen skal reddes av mer kapitalisme. Å være kritisk til velferdsstaten og mistenkeliggjøre menneskene som bruker den er også svært tidsriktig. De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

            Tjener man en absurd sum i årslønn, i en jobb som til og med kan vise seg å være direkte samfunnsnedbrytende, ankommer festen i en ny bil og forteller om den nye, store hytta familien akkurat har kjøpt i strandsonen mens du klager over det høye skattenivået, da regnes man som politisk nøytral. Vellykket. Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko. Har du aldri opplevd dette har du kanskje venner som er uvanlig likesinnede deg selv. Men vi andre lever i dette hele tiden. Vi feirer og roper hurra for venners rådyre merkeveske og hinsidige lønnsøkning i det private, mens vi jo egentlig mener at det er galskap å tjene slike summer. Joda, klart vi kan ytre oss fritt, men det koster, både privat og i forhold til en karriere i arbeidslivet. Ikke alle vil ha en uttalt kritiker i sine rekker, ytringsfri er det ingen av oss som helt uten kostnader.

I sin nye bok skriver svenske Nina Björkom akkurat dette. Lyckliga i alla sinadagar - om pengar och människors värde er fortsettelsen av en kronikk hunskrev i svenske DN i 2007. Drittdrømmer, skrev hun da, om at vi dagdrømmer oss inn i interiørmagasiner, konstant misfornøyde med huset vi har, lengtende etter det perfekte.

Hun skrev: ”Det är skitdrömmar. Bara skitdrömmar. Världen brinner! Och vi ska drömma om nya köksbord.”
            Vi skal forbruke stadig mer for å holde hjulene i gang, for slik er kapitalismens logikk, skriver antikapitalisten Björk. Vi sitter fast i strukturen alle sammen, med heltidsjobber og forbruk og drømmer om en Thailandtur som vi innerst inne vet ikke bringer lykke. Men fordi vår økonomi er bygget rundt troen på evig vekst, må vi ha slike drømmer for at den skal gå rundt; reise mer, handle mer, drømme om et nytt og vakkert kjøkken vi ikke trenger. Vi dyrker disse drømmene hos hverandre og applauderer dem som oppnår dem.
            Å drømme kollektive drømmer er ikke lenger mulig, skriver Björk, de skal bare drømmes på individnivå. Og da skal de handle om å berike seg selv. Et nytt spisebord. Større hus. Men å drømme om fellesskap, det kollektive, en verden som tar hensyn til miljøet, som ikke undertrykker fabrikkarbeidere i andre land så vi kan handle billige klær vi ikke trenger, det er ikke lovlige drømmer i dag.

Systemkritiske stemmer er fremdeles uhørte i allmennheten. Er det noe som er kontrært i dag, finnes det her.

Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen 22.09.2012

RasismeSnillisme

Det er populært å si at venstresiden trekker rasismekortet altfor raskt. Det er sikkert, i noen tilfeller, dessverre riktig. Men stort sett opplever jeg problemstillingen helt motsatt. For når jeg tenker etter, når hørte jeg egentlig noen i fullt alvor og med ekte bekymring kalle noen en rasist forrige gang? Jeg synes det virker som om dette sitter ganske langt inne. Kanskje for langt. 

Det er på en side litt rart at vi er så livende redde for å kalle spaden ved dens rette navn, all den tid året etter 22. juli har åpenbart tankegods både fra Anders Behring Breivik og meningsfellene hans som ikke kan tolkes som annet enn pur gammaldags rasisme. Hvit overlegenhet, stereotypisk gruppetenkning, etnisk rene nasjoner, og så videre.
Men det skal samtidig, på den annen siden, være vanskelig å kalle noen en rasist. Man må kunne være både oppgitt, sleivete eller oppriktig kritisk til både kulturer og inkluderingspolitikk uten å få slike merkelapper klistret på seg. Men, er vi ikke nå i overkant langt borte på den andre siden? Der det holder å si/skrive: «Jeg er absolutt ikke rasist», og på den måten gjøre seg uangripelig, for deretter å gå i gang med en tirade av noe som likevel er farlig nær rasisme. Jeg ser denne teknikken både på Facebookgrupper som Sians (Stopp Islaminiseringen av Norge) eller NDLs (Norwegian Defence League), eller på større nettsider av typen honestthinking.org eller document.no. Alle steder har jeg kommet over tekster jeg tolker rasistiske, men blandet sammen med forsikringer om at at det, det er man absolutt ikke. 
         Selv når det er opplagt nøler vi, i alle fall jeg, med å si høyt det jeg faktisk tenker når jeg hører rasisme. Plutselig er den der – kommentaren eller beskrivelsen som vipper deg av pinnen – på nett eller live, men du nøler med å gå til angrep ved å utfordre vedkommende på hva i all verden som var ment med det der. Du vet at stemningen rundt middagsbordet aldri blir den samme etterpå. Når enkelte hevder at venstresiden bruker rasismebegrepet for raskt, tenker jeg noen ganger: Har du virkelig ikke møtt disse menneskene, som sier ting du ikke ante kunne sies høyt? Er det ingen i din omgangskrets som er langt over kanten i sine fordommer? I så fall bør du ta en tur rundt i byen, alternativt på landet.

Noen uttalelser er jo over kanten. Noe er moralsk forkastelig. Uakseptabelt. Vi forlanger av oss selv å legge snillismen mot enkelte minoritetsgrupper til side, og krever at disse gruppene i samfunnet må tåle å bli krenket for sine meninger og tro. Hvorfor er rasistene unntatt dette kravet? Mottoet «vi må tørre å ta debatten», sammen med klisjeen «venstresiden tør ikke ta debatten», har satt nettopp den brede venstresiden i sjakk matt. Ute av spill. Vi tar debatten hele tiden, men svært sjelden på vår egen banehalvdel der vi kunne snakket om ting som klasseulikheter, boligpolitikk, lærertetthet eller økonomisk utjevning. Ting vi vet ville hjulpet integreringen. Vi vet at økonomisk utjamning er det mest effektive hinderet mot alt fra kriminalitet, kvinnediskriminering, vold og mishandling. 
Likevel aksepterer vi pophøyres mangfoldige agenda, som strekker seg fra hijab og klesdraktdebatt, via entusiasme rundt innvandrerregnskap til asylsøkeres påståtte sleipe lykkeferd mot nord. Dette er aller mest tydelig når Frp gang på gang klarer å sette agendaen, og resten av hurven, livredde for velgerlekkasje fra eget parti, hiver seg ukritisk utpå. Frp klarer det gang på gang, ved å hevde stakkarslig at de aldri blir hørt.
        Å kreve rollen som den utsatte og oversette er en kjent hersketeknikk vi kan finne på å bruke selv på privaten, på en dårlig dag. Men det er ofte akkurat det det er, en hersketeknikk som setter premisser for debatten, men lite annet. 
       Å kalle det noe sier for rasistisk, sender raskt stigmaet tilbake på avsender. Man er kanskje politisk korrekt (gud forby), kjedelig og lite kontrær (siste skrik på alle debattsider), tullevenstre, loonievenstre, museumsvokter, naiv, feig, og så videre, eller man er kanskje en spekulativ del av den foraktede «antirasismeindustrien». Tror du det koster å ta debatten? Ikke i forhold til å nekte å ta den, eller ta til motmæle fremfor meningsutveksling. Og det er ikke sant at vi ikke tar debatten. Vi tar den hele tiden. Vi debatter et utall utfordringer knyttet til innvandring hver dag. 
        Det har blitt en integrert del av hvordan vi ser på folk fra fjernere strøk: de kommer vel med et eller annet problem. Dermed blir det for meg, svært enkelt sagt, en slags rød tråd mellom den generelle skepsisen (for jeg tør altså ikke skrive «rasismen» her) mot folk fra andre land, til måten vi behandler og tar imot asylsøkere på. Som for eksempel: Når vi med viten og vilje skiller familier ved å tvangssende en mor eller far ut av landet, når vi nekter en asylsøker familiegjenforening med sine kjære. Når vi anklager og sier at de «skyver barna foran seg», er vi ikke da i nærheten av rasisme? De er ikke som oss. De blir ikke gale av savn etter barna sine, som oss. Vi elsker våre barn. De utnytter sine. 

Når vi nesten aldri bruker ordet rasisme, kjenner vi rasismen kanskje ikke igjen når vi møter den? Det er ingen store politiske partier som i dag sier Yes, we can, og som med visjoner, konkrete ideer, mot og senkede skuldre gyver løs på dette nye mangfoldige Norge med et positivt sinn og ber oss alle slappe litt av. Så klart vi fikser de utfordringene som kommer når nye samfunn skal syes sammen.
Vi må bare slutte være så snillistiske mot dem som mener det motsatte. Rasisme har aldri bygget en velfungerende stat.

Denne kronikken sto i Klassekampens Signertspalte lørdag 7. juli. Dette er en noe endret versjon av den som sto på trykk.

Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett

Ute av syne, ikke ute av sinn

Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.

Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen

Glemmer vi maktperspektivet rundt pappapermen?

Torsdag 14. juni hadde Klassekampen et intervju med meg, i forbindelse med et bokessay jeg gjorde i Prosa. Bokessayet ligger her, på min blogg. Intervjuet i Klassekampen er her.

Og limt inn nedenfor:

FAR PÅ
Av Sandra Lillebø

Mens vi finteller permisjonsdager, forflyttes kjønns­makten i det stille. Det er ikke nødvendigvis til kvinnens fordel, mener Linn Stalsberg.

- Hele tanken om at vi er et likestilt land er ekstremt viktig for vår identitet og for hvordan vi ser på oss selv. Det gjelder særlig for venstresida. Derfor er vi også veldig opptatt av å poengtere alle seire på den fronten, sier Linn Stalsberg.

I et essay i det nyeste nummeret av Prosa, foretar hun en nærlesning av to norske og to svenske bøker om farskap. Audun Lysbakkens «Frihet, likhet, farskap», Jørgen Lorentzens «Fra farskapets historie», Roger Klinth og Thomas Johansson «Nye svenska fäder» og antologien «Föräldraskapets politik», redigert av Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth.

Konklusjonen er ikke flatterende, sett fra et norsk perspektiv. For mens de norske bøkene «fremdeles insisterer på likestillingsidyll og pappas fremragende rolle», stiller de svenske bøkene flere spørsmål vi egentlig ikke har lyst til å stille om likestilling.

Nye skiller

Stalsberg, som blant annet er spaltist her i Klassekampen, frykter at når vi ikke stiller disse spørsmålene, oppstår det en fare for at det skal oppstå nye skiller mellom menn og kvinner, mener Stalsberg.

- Foreldrepermisjon framstilles i dag som et valg for menn, og en plikt for kvinner. Reklamekampanjene svenskene har hatt for pappaperm de siste årene er i så måte talende: hvis menn tar permisjon vil de få personlig gevinst. De utvikler seg, gjør morsomme ting, blir bedre ledere på jobben og så videre. Det får ikke kvinner høre om på den samme måten. Audun Lysbakken kan gjerne si at pappapermen var den mest berikende perioden i livet. Det kan ikke Anniken Huitfeldt. Av henne er det forventet at hun skal si at det var fint, men at det er godt å komme tilbake i jobb, sier Stalsberg, som mener denne holdningen reflekteres i de mange pappabøkene som de siste årene har kommet i bokhandlene.

- Disse bøkene bruker enormt mye tid på å understreke fedres annerledeshet: det er gøy, moro og lek. Det er et paradoks, at vi tross likestilling skal insistere på ulikheter som foreldre. Hvilket er bra i seg selv, men det er verdt å tenke over disse nye skillene i hvordan kjønnsrollene vurderes. Det er et maktperspektiv som vi overser idet vi er opptatt med å finfordele permisjonsdagene, sier hun.

Sitt eget ideal

Stalsberg vil på ingen måte underslå at fedres engasjement på hjemmebane kan være en god ting. Men hun mener det er problematisk at de ledende aktørene i prosessen mot å få fedre hjem, ofte er menn som er mer enn normalt bevisste på likestilling.

- Han bor i urbane strøk, har en fleksibel jobb han liker og er relativt karriereorientert. Det samme er partneren hans. Da er det en del aspekter som forsvinner fra likestillingsretorikken, som forholdet by/land og ikke minst klasse, sier hun. Om Lysbakkens bok «Frihet, likhet, farskap» skriver hun i essayet er «forførende optimistisk på vegne av far, men den er verken jordnær eller særlig klok».

- Lysbakken er en mann som lever opp til sine egne idealer. Det er ikke noe i veien for det, og det er ikke noe i veien med livsstilen deres. Tvert imot! Det virker som om de har funnet sin levemåte alle er fornøyde med. Men når han avviser alle kritikere som reaksjonære og nostalgikere, mener jeg det vitner om manglende bakkekontakt. Andres hverdag har andre betingelser, og det finnes andre måter å være en strålende pappa på enn å være hjemme med barna et halvt år, sier hun.

Kvinner må jobbe

Der Lysbakken og Lorentzen er optimistiske og glade på fars vegne, stiller altså, ifølge Stalsberg, de svenske mannsforskerne spørsmål ved om visjonen om likestilling har skjedd på menns premisser. For samtidig som det i dag settes likhetstegn mellom menns inntreden på hjemmebane og kvinners veg ut i arbeidslivet, er det først og fremst velferdsstaten, og ikke mannens innsats hjemme, som har fått kvinnene ut i jobb, peker Stalsberg på.

- Man snakker også varmt om at kvinner vil jobbe, og at de har mulighet til å jobbe. Det få snakker om er at de har plikt til å jobbe. Plutselig sto barnehagene der, og arbeidslinja ble innført. Det har utvidet, men også begrenset kvinners muligheter. Jeg mener at den måten vi har omfavnet likestillingen uten å stille spørsmål, er problematisk.

I den norske debatten har pappapermisjon blitt mer eller mindre måleenheten for hvor likestilt et par er. De svenske forskerne stiller spørsmål ved hvor sterk den sammenhengen er. Stalsberg tror det finnes andre måter å være likestilt på, og at vi ikke vet nok om sammenhengen mellom holdninger og praksis i det enkelte hjem.

- Jeg skulle ønske at menn også var opptatt av hva som skjer etter permisjonstida. Det er når hverdagen setter inn at begge foreldre begynner å bli fraværende i mange timer hver dag. Hvis menn er så opptatt av tid sammen med barna sine som det vises til i debatten om pappaperm, hvorfor kjemper ikke menn for et arbeidsliv som gir dem mer tid til barna i hverdagen, i årene etter permisjonstida?

- Hvorfor har svenskene en større bevissthet om dette?

- De har holdt på lenger, og hatt skarpere fronter i feministisk debatt. Det er også større rom for å ta den debatten. Jeg synes nok rommet for å diskutere likestilling i Norge er ganske snevert. At det skal være bra for kvinnen, samfunnet og barnet at mannen tar mye pappaperm, ligger der alltid som et premiss man ikke kan stille spørsmål ved.

Sinte, og veldig, veldig skuffet.

Torunn Bottegaard har idag kjørt 21 år gamle Milen til Gardermoen. Hun skal tvangsutvises fra Norge. Bottegaard skriver dette på Facebook:

"Jeg håper ingen får oppleve det som skjedde i dag, se ei ung mor som må forlate sitt sovende barn, for å måtte reise ut av landet, den gråten fra Milen kommer til å forfølge meg resten av livet, Milens storhet som ikke vil utsette barnet sitt for utryggheten i Italia."

Fra et Italia i økonomisk krise, uten mulighet til å ta vare på "sine" asylsøkere, kan Milen søke familiegjenforening med mannen og barnet som fikk bli i Norge. Det kan ta 3-4 år.
Saken til Milen ble kjent i mediene fordi hun måtte til legen for å få medisiner slik at ammingen stanset opp. Fordi barnet fikk bli i Norge, mens hun skulle ut. Etter tre ukers behandling synes norske myndigheter det var fritt frem for at mor og barn kunne skilles ad. Et lite stykke Norge i dag? Det er ikke til å tro.

«Utlendingsdirektoratet avslår søknaden på formelt grunnlag fordi søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra Norge, jfr § 10-1, femte ledd. Vi har derfor ikke tatt stilling til om de øvrige vilkårene for tillatelsen er oppfylt.»
Og: «Det foreligger etter vår vurdering ikke tilstrekkelig menneskelige hensyn (...) i denne saken.»

Det ikke mulig å engang ta den første slurp kaffe over Facebook en helt tilfeldig dag før triste asylsaker ligger der på rekke og rad. Hva var verst denne dagen? Var det palestinske Ali som en morgentime sitter på flyet tilbake til flyktningeleiren i Libanon, dømt til et evig leirliv uten rettigheter? Eller var det nyheten om Aaron Ara, en palestinsk flykting som tidligere i vinter ble deportert fra Norge til Palestina, og som der måtte møte i retten for å ha kritisert Mahmoud Abbas mens han var i Norge. Han risikerer 1-3 års fengsel hvis han blir dømt. Eller var det nyheten om Nathan, sju år og født i Norge, som nå saksøker staten for å få bli i eget land? Eller er det Milen? Dorna? Yalda? Velg selv - landet er fullt av støttegrupper.
Og noen av dem som er sintest og mest opprørt av dem alle, er SV'ere, lokale og nasjonale. Og det er ikke rart, SV har i eget prinsipprogram en flyktninge- og asylpolitikk som skiller seg radikalt fra den som praktiseres i dag. Det er jo derfor vi stemte SV, og var så glade i partiet. Det er derfor vi valgte SV inn.

Dagsrevyen 9. mai i år: Regjeringspartiene er enige om ikke å være uenige, de kniser og ler sammen i Samfunnssalen i Oslo og "bygger et team". Ros er bra, krangling er dumt sier sjefen, Jens Stoltenberg, og legger til:

"Vi må slutte å være irriterte på hverandre."

Mange gode SV'ere er både frustrerte og forbannede på oss som gir dem verbale kilevinker på grunn av regjeringens stadig strengere asylpolitikk. Det er som om de synes det er skrekkelig urettferdig, at akkurat de skal få kjeft, når det er akkurat de samme som slåss for den gode sak, og egentlig er enige med oss: sine kritikere. Det er ikke vanskelig å skjønne. Men samtidig, skal man ikke peke på de ansvarlige når man opplever at urett skjer? Og SV er ansvarlige, for akkurat den politikken regjeringen fører på asylfronten i dag. Ettertiden vil for alltid se det slik. Må man minne SV på at Pål Lønseth også er SVs statssekretær, og at Grete Faremo er regjeringens felles justisminister?

Det er tragisk at det ikke finnes en skikkelig asyl-opposisjon på Stortinget i dag. Ingen som minner oss om hvem disse asylsøkerne faktisk er. Mange er opposisjonelle demokratikjempere i sitt hjemland. Andre har flyktet fra alt de hadde kjært, fra verdens verste land. Skulle vi kan hende ta dem i mot med varme, fremfor mistenkelighet?

Folk hentes natt etter natt av politiet, og sendes ut hele tiden, med tvang. Hvordan ser det ut, når man rister våken en sovende klump på 3-4 år, og det første han hører er en pappa som desperat uler høyt av frykt og redsel? Det er ikke mange år siden SV var i mot tvangsretur, av prinspipp. Men det er mange prinsipper som har falt de siste årene. Jeg synes det er skummelt. At vi forskjellsbehandler folk, at vi setter menneskelige hensyn til side, at vi skiller ad foreldre og barn på denne måten når det gjelder asylsøkere, men setter himmel og jord i bevegelse for at hvite norske barn skal ha samvær med begge foreldre, da grenser det til rasisme. Vi er kanskje ikke så like, likevel? Det er kanskje ikke plass til alle under regnbuen?

Det er helt sikkert riktig at SV i regjering har oppnådd mange, mange ting. Men kampen for en humanistisk asylpolitikk har de tapt. Mitt største håp er imidlertid at jeg ingenting har forstått, og at det ut av regjeringssamarbeidet, som en regnbuefarget slags fugl fønix, oppstår en ny, humanistisk og solidarisk asylpolitikk, nettopp fordi arbeid innenfra nytter. Men det haster.

På konferansen Barn på flukt på Litteraturhuset 4. mai, var det flere av innlederne; biskoper, ledere på asylmottak, representanter fra organisasjoner, psykologer, som alle var innom spørsmålet om hva det gjør med nasjonenes sjel at vi fører en så streng asylpolitikk som vi gjør i dag, og at vi omtaler og behandler asylsøkere på den måten vi gjøre. Det bør vi ta innover oss å dvele ved. Signalene fra regjeringen etter 22. juli er i beste fall tvetydige: fantastisk lederskap og taler om åpenhet og demokrati på en side, fordømmende omtaler av medmennesker, tvangsreturer og lugubre returavtaler på den andre. 17. mai var vanskelig i år. Hvilket Norge var det vi feiret? Feiret vi tvangsutsendelsen av Milan?