Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett

Ute av syne, ikke ute av sinn

Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.

Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen