Djevelen i små ting

Når det store blå prosjektet begynner å lukte svidd

Jeg hørte nylig en svensk radiodokumentar om sosiale bevegelser på 70-tallet. Alle disse som på ulike måter slåss for sosial rettferdighet i inn- og utland, for fred eller kvinners rettigheter. En av kvinnene som ble intervjuet oppsummerte disse kampene slik: - Vi hadde jo en slik veldig sterk sosial samvittighet.

Så la hun på en liten latter.

For sånt skal man le av i dag for ikke å bli latterliggjort selv. Sosial samvittighet passer dårlig inn i dagens blåblå epoke der vi er nødt til å legge alle sånne kjedelige politisk korrekte tanker til side for å passe inn. Vi skal helst ikke ha dårlig samvittighet for noe eller noen utover oss selv. Det eneste vi skal ha dårlig samvittighet for er å ikke gjøre en stor nok innsats for å delta fullt i lønnsarbeidet. Her kan vi faktisk ikke ha nok dårlig samvittighet. Den skal endog være en slags drivkraft, ja nesten en motivasjon. Akkurat slik den var for aktivistene på 70-tallet altså, utenom den ørlille forskjellen at den da var drevet av omsorgen for andre folk og ikke av hensynet til behovet for arbeidskraft eller andres profitt.

Det ene forslaget etter det andre som har strømmet ut fra de blåblå regjeringslokalene ber oss innstendig om å bry oss minst mulig om andre enn oss selv. Å akseptere asylpolitikken for eksempel, som betyr en umenneskelig lidelse for flere av de utsendte barna, fordrer samtidig at vi ikke skal bry oss om dem. Hvis vi gjør det, blir det nesten ikke til å leve med å vite at det sitter en seksåring kald og redd i Kabul med skolesekken pakket og klar fordi han tror skal han tilbake til klassen i Norge snart. Eller at småunger født i dette landet livredde vekkes midt på natten av norsk politi, der påfølgende tvangsutsendelse blir til returtall og skryt i en pressemelding.

Den sosiale samvittigheten vi kunne hatt for behandlingen av romfolk i Europa, blir også kraftig utfordret med et nytt høringsutkast som beskriver disse fattige menneskene mest av alt som en tiggermafia vi skal straffes for å hjelpe. Og vanlige arbeidsfolk skal helst ikke ha samvittighet for kolleger og deres rettigheter og velbefinnende, men i stedet jobbe samvittighetsfullt overfor sjefen i den midlertidige jobben de kanskje har et håp om å få beholde. For å frata oss fra denne plagsomme sosiale samvittigheten overfor folk som faktisk er ofre og trenger solidaritet, bes vi vennligst akseptere nyliberal lureretorikk som «offerrolle». Da flytter vi elegant ansvaret for miseren fra samfunnet til individet, og kamuflert som «frihet» og «rettferdighet» blir det vanskelig å være kritisk. Men djevelen er som alltid i detaljene, og etter halvannet års innsats i regjeringen ser vi et klart mønster når alt det lille til sammen blir et stort prosjekt.

For noe er bra. Som at våre blå ledere har bevisstgjort oss på ideologiske skillelinjer i politikken. Som at vi atter skjønner at ulike partier forvarer ulike grupper i samfunnet. Sånne selvsagte ting vi mer eller mindre hadde glemt på vår fredelige ferd gjennom en epoke der alle var sosialdemokrater, i alle fall utenpå, og stort sett bare var smått uenige om møbleringen i Det Norske Hus. Men nå er det noen som plutselig har bestemt seg for at hele huset skal brennes ned. Det store blå prosjektet begynner plutselig å lukte svidd på lang avstand. Bare se på den utenlandske mediedekningen av forslaget til tiggerforbud og kjenn på rødmen.

Men noe annet er bra også. Motstanden mot dette blå prosjektet begynner å bli massiv og kommer sprekt fra mange ulike miljøer. Det er faktisk en mulighet her for at den sosiale samvittigheten vår ikke er helt dau likevel, og at folk flest kjenner igjen urettferdighet og forfordeling når de ser den selv. Regjeringen kan ikke lenger gjemme seg bak lettvint retorikk eller påstander om misforståelser. Vi ser hva vi ser, og lukten av brann er kanskje den under føttene til de blå?

Denne teksten sto på trykk i Fokus i Klassekampen lørdag 7.2.15