Hvite privilegier

 Å være bevisst egne medfødte privilegier i en verden der alle ventes å stille på samme startstrek, er en øvelse vi burde bedrive oftere. 

I sommer har vi reist rundt i Asia og kjent på hvordan det er å være hvite mennesker. Er man hvit i Norge eller Europa slipper man vanligvis å være seg bevisst sin hudfarge. Det er i seg selv et hvitt privilegium. Det er det også å reise. Mange pass i verden gir deg ikke adgang til andre land, ei heller vårt eget. Du kan være europeer og backpacke i Asia. Men du kan ikke være ung iraker med en drøm om å backpacke deg gjennom Europa. Du kommer rett og slett ikke inn i landene. Av de 50 største reisebloggerne i verden er det bare ni med annen hudfarge enn hvit. 86 prosent av de samme bloggerne kommer fra G20-land. 43 av bloggerne kommer altså fra de rikeste landene i verden. Og det er mer komplisert enn som så: Jeg mistenker at det er en annen erfaring å reise verden rundt som brun med rødt pass, enn som hvit med rødt pass. 

Hvithet er en kapital i seg selv, i de fleste land i verden. Men det snakker vi ikke så ofte om. 

Når vi med den største selvfølge bestiller en flyreise og bestemmer oss for å utforske verden tilhører vi allerede da en liten og eksklusiv klubb i global sammenheng. Likevel opplever vi ikke å bli behandlet om en irriterende og rik rase som tar for oss i andres nabolag, nabolag som ikke har muligheten å gjengjelde visitten. Ei heller opplever vi at folk er sinte på grunn av denne urettferdigheten, eller gjør en nummer ut av dem. Tvert i mot: Som hvit reisende i verden blir man behandlet bedre enn de fleste andre.

 Hvitheten lar deg kommer inn på de fineste hoteller, private bassengområder og alle restauranter, selv om du er både sjuskete, møkkete eller sur. Noe som tidvis er ubehagelig, tidvis en slags vane. Men etterpå er det mest av alt tankevekkende.

Vi snakker ofte om de som undertrykkes eller opplever diskriminering. Men vi må også snakke om oss som har privilegier, og skape et språk for å snakke om dem. Makt følger fremdeles strukturelle linjer, og din tilhørighet, også i forhold til hudfarge, kan begrense eller gi muligheter.

 I dag, når nyliberal politikk og økonomi for lengst har indoktrinert oss med at alt er opp til meg og deg, til individet, så legges et lokk på samtaler vi skulle hatt om kollektive fordeler eller ulemper, globalt og lokalt. Når noen diskrimineres er det noen som samtidig får fordeler. Å erkjenner egne muligheter, innflytelse, makt og særfordeler, er en øvelse vi trygt kunne brukt noe mer tid på. Riktignok er fattigdom fargeblind, og i vår del av verden vil fattige hvite stusse ved å få tildelt status som privilegert. Men for å si det enkelt: Det er sannsynligvis lettere å være fattig og hvit i Europa og USA eller brun og fattig. Teorier om interseksjonalitet kan hjelpe oss til å forstå dette.

Raseteorier er sosiale og politiske konstruksjoner. Selv vi som ser hvite ut er ofte bare en DNA test unna å finne forfedre og mødre med andre hudfarger enn oss selv. Folk har alltid flyttet på seg og fått barn med lokalbefolkningen, og sånn kommer det også alltid til å være, heldigvis. Å definere folk i raser er grunnleggende sett bare tullball, men så lenge noe så virkelig og konkret som rasisme og undertrykking faktisk pågår, er vi alle likevel forpliktet til å forholde oss til hverandres og egne hudfarger likevel. 

Å inneha privilegier er ikke det samme som å skulle føle skyld eller skam over dem. Men som et minimum kan man være det bevisst. Å være hvit er et privilegium, å være rik et annet, eller å ha utdannelse, være mann, eller å være innehaver av et pass fra et land som gir deg innreise i alle andre land. Dette er privilegier de fleste mennesker på jorden ikke har tilgang til i det hele tatt. Vi som har noen av disse i vår besittelse kunne med hell være ørlite ydmyke i møte med andre, og vi burde brukte privilegiene til å utvide dem til å gjelde flere. Enn så lenge lever vi fremdeles i en verden som der den hvite rases overlegenhet lever i beste velgående. Dette er et ubehag vi må våge å kjenne skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Fokusspalten i Klassekampen mandag 31.juli

Hva er den norske guttekulturen?

Sett fokus på guttene og kulturen som preger dem.

I sommer leste jeg Napoli-kvartetten av Elena Ferrante, og oppdaget at det jeg trodde var lett lektyre i stedet var sylskarpe betraktninger rundt kjønn, vold, fattigdom, ulikhet, utdannelse, klasse og ideologiske politiske kamper. 

De sterkeste skildringene er dem som handler om den konstante volden mot jenter og kvinner; fra fedre – og mødre, brødre, kjærester, ektemenn, i Napoli, i etterkrigstiden, i en fattig bydel. Er du en ekte mann, da slår du jentene dine. Er du kvinne, må du tåle å bli slått og voldtatt av ektemannen i hjemmet, for det finnes ingen utvei, utover de løgnene og strategiene du selv klarer kommer opp med. Ferrante viser hvordan kulturen former menneskene i den, både menn og kvinner. Der mulighetene for endring virker små, gjelder det å tilpasse seg raskt.

Beskrivelsene av hvordan folk gjør det beste ut i fra den situasjonen de er i og aksepterer til dels hårreisende normer for atferd, virker underlig gjenkjennelig hele veien fra Napoli i 1956 til Oslo i 2016. 

Bøkene viser også hvor mye det koster å være den som sår tvil om idealenes fortreffelighet, normenes ufravikelighet, gå i rette med. Kunne det ikke vært lettere å bare bli en del av det tross alt gjenkjennelige, ikke tro man er noe bedre selv, prøve å vinne på de mulighetene som finnes? Kvinner gjennom alle land til alle tider har stått midt i slike spørsmål. 

Å definere seg vekk fra vedtatte sannheter og forventninger, er kjernen i de fleste kvinnekamper verden over. Å utfordre en kultur som kan virke skrevet i stein, er kvinnefrigjøring i praksis. Men også menn må utfordre sin.

Hemsedalsaken har satt fokus på oss selv, og et syn på jenter og kvinner fremdeles levende i vår kultur. For jammen var det ikke noe som skurret også her i likestillingslandet. Ikke at det kom som et sjokk akkurat. Det er jo bare å kritisere en sexistisk vits under en vennemiddag og se hvor den øvelsen tar deg i popularitet. Skal du være innafor er det bare å henge med. Eller, å være den 18-åringen på russebussen som krever ny tekst på russesangen. Det krever sin russ det altså. Man vet jo hva som anses kult. Tenk litt på den.

«Våre felles verdier», blir ofte snakket varmt om, seneste i Agenda-utvalgets rapport. Vel. En Amnesty-rapport fra 2013 viste at 4 av 10 menn mener at en kvinne som blir med på nachspiel har delvis eller helt skylden for en eventuell voldtekt. En av 10 menn mener en kvinne helt eller delvis har skylden for voldtekt dersom hun er kjent for (!) å ha hatt mange partnere. Hva slags verdier, hvilken kultur, hva slags signaler er det vårt samfunn gir alle disse guttene og mennene? Skift fokus vekk fra jentene, snakk om guttene våre, hva slags forbilder gir vi dem, hva slags kvinnesyn presenteres de for i de allestedsnærværende kommersielle kanalene til enhver tid? 

Å oppdra sønner til gangs mennesker kan ofte føles som en endeløs kamp mot krefter jeg ikke rår over, selv innenfor vår kultur og våre verdier. Overgriperne i Hemsedal og alle som driver med tilsvarende, kom ikke fra ingensteds. De er våre gutter, de også.

I følge European Union Agency for Fundamental Rights i år melder 55 prosent av kvinner i EU at de har blitt seksuelt trakassert. Seksuell trakassering og vold i hjemmet gror ut av et felles syn på kvinnen som noen mindre verdig, noen det er legitimt å behandle på denne måten.

Ferrantes Napoli var en økonomisk katastrofe, ødelagt av annen verdenskrig og sviktet av nord-Italia. Gjennom forskning både på finanskrisen på 1930-tallet, og krisen i 2008, vet vi at sviktende velferdstilbud, arbeidsledighet og generell uro i samfunnet øker faren ved å være kvinne. Likestilling er viktig. Arbeid er viktig for begge kjønn. Kritikk av kommersielt kvinnesyn er viktig. Men innafor dette: Menns oppgjør med egen kultur.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 13. august

Brexit som nødutgang

Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede, istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp.

Helt siden statsminister David Cameron lovte partiet sitt en «age of austerity» på det konservative landsmøtet i 2009, har britene hvert år måttet bite i seg nye innstrammingstiltak. 

Austerity, å spare drastisk inn på offentlige utgifter, ble altså lansert året etter at rike meglere hadde menneskeskapt en finanskrise med påfølgende tragedier verden over. 

Den britiske regjeringen betalte ut 141 milliarder pund til egne banker i 2008. 

Vanlige folk hadde ingen skyld i krisen, de hadde heller ingen skyld i at skattepengene deres gikk til å betale ut bankene istedenfor å gi dem et sikkerhetsnett i hverdagen. 

De har heller ingen skyld i at Brexit etter hvert lignet på nødutgangen de desperat har sett etter en hel generasjon. Skylden må plasseres der den hører hjemme: hos en politisk og økonomisk elite med lite annet enn forakt til overs for dem som har minst fra før.

En generasjon briter kjenner ikke til annen virkelighet enn av verden sakte med sikkert går bakover. 

Fra markedsliberalisme, EU, Thatcher og Reagen på 70-tallet, har antallet fattige fra 1979 til i dag fordoblet seg i Storbritannia; fra 7.3 millioner til 13.5.millioner. Økonomisk ulikhet er nå på et nivå landet ikke har sett siden 1920-tallet, og den øker raskere i Storbritannia enn i noe annet OECD-land, inkludert USA.

Da den konservative-liberale samlingsregjeringen i 2010 satte i verk Camerons innstrammingspolitikk, startet de på bånn: arbeidsledige, fattige, uføre, enslige, handikappede fikk tidlig kjenne på forverring av velferdsgoder. Dette var det største kuttet i offentlig sektor siden andre verdenskrig, og det fortsetter: Finansminister George Osbourne lanserte ytterligere tiltak denne våren.

Å få seg en jobb, er dessverre ei heller en garanti for at du kommer deg ut av fattigdom. Storbritannias arbeidende fattige vokser. Lønningene synker jevnt og trutt, mens boligpriser, matutgifter og gratis overtidsarbeid øker. Å kjøpe seg en bolig på minimumslønn, er en umulighet.

Til myndighetenes store overraskelse, vil jeg anta, har ikke landets utsatte borgere protestert så iherdig mot innstrammingene som vi har sett i andre EU-land. Men det er kanskje ikke så rart om man tenker etter. De som er rammet hardest, er samfunnets aller svakeste grupper. De som uansett føler at ingen verker ser eller hører dem samme hva de gjør.

I årevis har regjeringen hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Media har ofte latt seg rive med, og kastet seg over politiske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg «at arbeid lønner seg». I god nyliberal ånd blir din misère, din skyld og ditt ansvar. Det fungerer det, som lynavleder for kritikk mot makta. Ikke uventet viser forskning i England at selvmordsraten og mentale lidelser øker, som direkte konsekvens av stress forårsaket av nedskjæringene.

Når stadig flere ansettes på korttidskontrakter gjennom vikarbyråer, når midlertidighet er en norm og prekariatet er fremtiden, når enhver arbeider er i konkurranse med kollegaen, når en hel generasjon har vokst opp uten å kjenne på en positiv samfunnsutvikling eller kraften som kan være i en fagforening, hvordan kan man da forvente annet enn at frustrasjon sparker i alle retninger, fremfor en felles en? 

Når arbeidsledige eller fattige arbeidere ser på seg selv som mislykkede, istedenfor undertrykkede, blir det vanskelig å skape fellesskap og felles kamp. Innvandreren blir i stedet et lett offer for helt betimelig stress og slitasje, dessverre.

Brexit var kanskje ikke opprøret man håpet på, men avstemningen er et opprør å lytte til like fullt. Venstresiden i Europa står midt i sitt liv prøvelse, men også i sitt livs mulighet.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 29. juni 2016

Blind rasisme

Rasismens gamle arv i en ny kontekst

I mai 2015 sa den senegalesiske forfatteren Fatou Diome i et TV-show i hjemlandet om flyktningedøden i Middelhavet: “...hvis de hadde vært hvite så hadde hele verden stått på hodet nå.Men, det er svarte og arabere som dør, og dere liv er mindre verdt.»

Diome har helt rett, men selv om vi vet det nekter vi å innse det rasistiske i europeisk grense- og flyktningepolitikk. For ikke å si krigspolitikk, eller arbeidsmarkedspolitikk, eller i vår hjemlige sfære: I omtale av flyktninger som kommer hit og som kanskje er muslimer og altfor mange og velferdsstatens undergang!

Men å kalle noe rasistisk i dag, både på individuelt ellers strukturelt nivå, er en farlig øvelse kun egnet for folk som ikke er skvetne verken i møter med rettsvesen eller sosial gapestokk.

Frode Helleland skriver i siste nummer av Agora, med tema rasisme: «...det å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig: «Det er ikke så farlig», «ikke vondt ment», mens den som tar det opp, er «uhøflig» og «overdriver».

Det er makt i slike retoriske overtak. Noen tjener på at det bestående består. Globalt sett er det meg og deg. Vi skal kanskje passe oss litt når vi anser oss selv som så veldig anti-rasistiske.

For dem som likevel erkjenner rasisme som et problem er det ikke lett å finne noen å kjempe med. En gang fantes det Civil Rights Movements i USA, anti-apartheid-grupper i nabolaget, eller frigjøringsteologer fra kolonistater. At det ikke finnes organisert motstand mot rasisme i dag, sier en hel del om hvor sterke vi er i troen på rasisme ikke finnes som et strukturelt problem, men at rasistiske handlinger er et enkelt individs irrasjonelle handling der og da. Dette helt i tråd med tidens tro på det autonome individ ansvarlig for egne valg.

Når en rasist bare er den som selv regner seg som rasist, slik Helleland skriver, da blir vi kan hende blinde for både historisk og kontekstuell rasisme. For som Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving skriver i «Hva er rasisme»: En for smal og biologisk definisjon av rasisme gjør at vi ikke ser hvordan rasisme fungerer i dag. Selv nynazister smetter unna biologiske definisjoner for å unndra seg det urørlige rasiststemplet. En bredere definisjon er derfor helt nødvendig for å kunne se hvordan vi, som del av en system, opprettholder fordommer mot grupper av mennesker uten å ta innover oss at det er dette som er rasisme.

Hele vårt leveresett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.Hvordan europeere og nordamerikanere så ut, og hvilken tro vi hadde, legitimerte overgrep mot medmennesker i hundrevis av år. Franz Fanon beskrev i sine tekster hvordan dette samspillet samtidig gjorde noe med bevisstheten til den undertrykte, som igjen reduserte deres mulighet til å kjempe imot overgrepene. Det er slett ikke sikkert disse mekanismene er så annerledes i dag.

I dag kan man i teorien konkurrere fritt på det nyliberale markedet uavhengig av hvilket kjønn, hudfarge eller tro man har. Likevel var verdens 10 rikeste personer helt nylig menn, og halvparten av dem var hvite. På motsatt side: Hvem fengsles i USA,  hvem drepes av politiet der, hvem er det vi sender droner etter, invaderer, hvem er det vi holder unna Europas grenser, og hvem er det vi forakter for at de tigger i gatene våre?

Dersom vi lulles inn i troen på at strukturell rasisme er an anakronisme, og at dagens «ekte» rasister bare en gjeng skrullinger, da er vi blinde for en system som reproduserer gamle fordommer og tjener penger på det mens det pågår.

Denne teksten sto først på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 13.6.2015

Gå i tog, stå i kamp

 Nye landsmenn, nye kamerater, nye kamper

I 29 tålmodige år på rad gikk norske arbeidere i 1. mai-tog med krav om åttetimers arbeidsdag. Fra 1890 og til 1919 var åttetimersdagen et av arbeiderbevegelsens viktigste krav. Arbeidsgiverne og staten kalte kravet urealistisk: Bedrifter ville gå til grunne. Norsk økonomi ville bryte sammen.

Men på tross av trusler som dette. Enkelte modige arbeidere praktiserte også opprør i det daglige; som å gå fra arbeidsplassen sin etter åtte timer i protest, selv om avtalen vitterlig var 12 timer. Tenk på motet, tenk hva dette kostet, kan vi forestille oss å gjøre noe liknende i dag? Gå etter seks timer fra jobben, fordi sekstimersdagen er noe dere på din arbeidsplass og i din fagforening mener er et anstendig krav? 

Eller, føles det i vår tid fjernt å forestille seg reelle uenigheter, ubehagelige kamper og endog uvennskap på veien mot nye rettigheter og rettferdighet for flere? 

Har krav og kamp forsvunnet i troen på dialog, kompromisser og nettverking? I å være såkalt «realistisk» og skaffe seg en bra sosial CV på internett?

Om ikke folk maser, presser, argumenterer og ofrer, da er det andre krefter som setter agendaen i samfunnet, slik at folk flest blir satt i konstant beredskap bak den første blålinja og for alltid må kjempe i defensiv sone. Norske verdier har aldri vært og kommer aldri til å bli noe konstant, det er en evig dragkamp. I morgen toger tusenvis for å kreve sin definisjon av disse verdiene, og kampen om definisjonsmakten er i realiteten hardere enn på lang tid.

Ikke før arbeidsgiverne og statsmakten skvatt på grunn av den russiske revolusjonen i 1917 ble kravet om åttetimersdagen akseptert. Dette ble ikke gjort av snillhet eller av raushet, det ble gjort i skrekk, og det ble gjort som resultat av en lang, kollektiv og hard kamp. Det var sikkert ikke veldig gøy mens det sto på for noen av partene, men utholdenheten ga resultater for generasjoner etterpå. 

Vi står i stor gjeld, og den beste måten å betale den på er å lære av det som skjedde.

Mange opplever dagens arbeidsliv og velferdsgoder som noe selvsagt. Vi glemmer alle som ofret og kjempet for at vi skulle komme hit. Den norske arbeiderbevegelsen, fra fagforeninger, bønder, kvinnegrupper, intellektuelle, religiøse og politikere, har måtte tåle alt fra å bli angrepet av politiet i Sulitjelma, til hån, trakassering og latterliggjøring i kampen for kvinnefrigjøring, til tap av inntekt gjennom utallige streiker, til sammenstøt med militæret som i Menstadslaget, noen har fått bøter, andre har blitt fengslet, i vår tid har folk fått trusler om at arbeidsplassen blir nedlagt hvis de krever en krone mer.

Det koster dette her, men gevinsten er større enn bare den konkrete og bedrede arbeidshverdagen man kan oppnå: "Først nå skjønner vi at vi er mennesker» skrev en av kvinnene etter streiken blant fyrstikkarbeiderne i Oslo i 1889.

I dag er det nye nordmenn og flyktninger som må få kjenne på at også er mennesker. 

At de er våre kamerater og ikke våre konkurrenter. At de er potensielle medsammensvorne og ikke potensielle problemer.

Når tidspresset i det offentlige sliter folk ut, kan vi kreve at disse nye blir våre etterlengtede kolleger. Når lønningene i bygg og anlegg presses ned, må vi rette skyts mot dem som presser dem ned, og ikke han som er presset til å jobbe sosialt dumpet.

Vi må være realistiske får vi høre. Men realisme, det er å ta utgangspunkt i virkeligheten til enhver tid. Virkeligheten i vår tid er millioner av mennesker på flukt fra krig, og virkeligheten er at de søker trygghet hos oss i Europa. 

En fagbevegelse, som hever seg over nasjonalstatene, som tenker langsiktig og tålmodig, er en fagbevegelse for fremtiden og for et rettferdig samfunn og for ekte internasjonal solidaritet.

Arven fra Europa

Vi lærer barna våre at krig er veien til fred.

            På dommens dag fredag fikk vi vite at Anders Behring Breivik anses som tilregnelig. Om han i tillegg er et produkt av en ubrukelig barndom eller noe annet tragisk, vet vi ikke. Men uansett er han en coctail der den mest fremtredende egenskapen er fascismen. For han ble vold et naturlig redskap på vei mot evig fred. Ideologien hans er ikke verken nyskapende eller særlig spesiell, men en del av en svart europeisk kulturarv som fremdeles syder iblant oss.

            For meg blir mysteriet derfor todelt: Hva er det med europeisk kultur som gjør at vi gang etter gang dyrker frem dette Umberto Eco for over 10 år siden beskrev som ur-fascismen? Og er det noe med barndommen i vår kultur, Breviks kultur, som gjør at vi tar som en selvfølge at krig er veien til fred? At det er gjennom vold vi får den morgendagen vi er opplært til å drømme om?

            Henger dette kanskje sammen på en eller annen måte? Kan det være at vår ubevisste men likevel alltid tilstedeværende dyrking av vold og helteroller gir ur-fascismen kontinuerlig næring?

            I sommer kom jeg tilfeldigvis over Fem moralske betraktninger av Umberto Eco, skrevet rett før år 2000. Eco skriver om fascisme, om innvandring, om vårt syn på ”den andre”. Med andre ord, like aktuelt i dag enn da. Eco insisterer på at Europa bærer i seg en type ur-fascisme, som finnes implisitt i våre kulturelle vaner og uklare instinkter. Går det et spøkelse gjennom Europa, spør han, og med kjennskapen vi har nå 12 år senere kan vi vel trygt svare ja.

            Breivik og ekkokammeret hans representerer en del av fascismen som i dag vokser i Europa, selv om den som alltid tar ulike former i ulike land til ulik tid. Men noe er felles, skriver Eco, som dyrking av tradisjoner og helter, politisk kritikk som forræderi, dyrking av helter, konspirasjoner, forakt for svakhet og glorifisering av handling. Ur-fascismen er rasistisk skriver Eco, og utnytter redselen for det som er annerledes. Ur-fascismen har også i seg forakt for kvinnen og homoseksualitet, noe som er tydelig i Breiviks macho-ideologi. Ur-fascismen vokser ut av en personlig og sosial frustrasjon, og det handler om å vurdere tilværelsen som en evig krig. Skal man oppnå fred, må man bruke rå og voldelig makt. Man må være beredt til å dø.

Brevik lever mellom Ecos linjer. En plaget sjel eller et sunt sinn, dette er jo han i et digert nøtteskall. Og dersom Brevik har tatt opp i seg en underliggende og alltid tilstedeværende fascisme i vår kultur, så må vi spørre oss hvorfor den har fått lov til å ligge der å ulme på lur, uten at vi klarer å bli kvitt den. Kanskje oppdrar vi våre barn i dette ulmende, helt uten at vi tenker over det? Og sånn overlever fascismen videre generasjon etter generasjon, den nærer på våre ideer, fortellinger om livet og idealer vi planter i våre etterkommere.

I boken Inventing thechild tar den amerikanske litteraturprofesoren Joseph Zornado fatt i historier vi forteller våre barn og analyserer hvordan vi via dem planter idealer vi ønsker å dyrke frem. Disse idealene handler ofte om at vi må gjennom vold og krig for å nå en fredelig fremtid, og historiene handler ofte om å være tro mot autoriteter og tradisjoner for å få dette til. Den som bryter slike premisser, taper.

Det som gjør denne boken fra 2006 spesielt interessant, er at utgangspunktet til forfatteren er skolemassakren i 1999 på Columbine High School i Colorado. Hvordan kunne dette skje, spør professoren, i en vestlig kultur som vi hele tiden forteller oss selv er både progressiv og klok? Han finner svaret blant annet i historier fra Shakespeare, via Brødrene Grimm til Disneys verden i dag, sammen med andre aspekter av moderne oppdragelse jeg dessverre ikke har plass til å diskutere her. Men det handler om konsum, om krav til selvstendighet fra tidlig alder, om unge voksne som bærer i seg nettopp den sosiale frustrasjonen Eco snakker om. For Zornado blir fascisme en naturlig løsning for noen.

”Det ville vært så enkelt for oss hvis noen dukket opp på verdens scene og sa: ”Jeg vil gjenåpne Auschwitz, jeg vil at svartskjortene igjen skal marsjere på Italias plasser”. Men dessverre, livet er ikke så enkelt. Ur-fascismen kan komme tilbake i de uskyldigste forkledninger”, skriver Umberto Eco.

Til oss kom den via en blond ung mann fra Oslos vestkant. Vold og krig er overalt og hvorfor vi blir så overrasket når noen av oss griper til våpen er kanskje det som bør overraske oss mest. Vi må lære våre barn at det finnes motstand til krig, alternativ til vold. At dersom vi dyrker frem en fred i dem innenfra, vil de også tro på den der ute.

Denne teksten sto å trykk i spalten Signert i Klassekampen lørdag 25.8. 2012

Jakt på syndebukker

Trump og høyrepopulistene satser på et kort: splitt og hersk

I en av de mange TV-reportasjene rundt Donald Trumps mulige ferd mot presidentembedet i USA, spurte en journalist tilhengerne hans hva de liker ved Trump. Svarene var entydige: «Donald definitely just says it like it is»

Og det er akkurat det samme tilhengerne også ønsker å få lov til å gjøre, uten at de politisk korrekte skal komme og si noe komplisert som ødelegger moroa.

Hallelujastemningen rundt Trump handler om retten til å få være politisk ukorrekt. Til å få si rett ut hvem man mener har skylden for all urett, utrygghet og ulikhet. Til å endelig få være litt rasistisk, som når publikum kjeppjager muslimer ut av møtene, med Trumps velsignelse. Til endelig å ha syndebukker, noen å kunne rase mot når livet går skeis og jobben ad undas. Noen å skylde på, fremfor å måtte bære alt ansvar selv for egen misere.

Trump har det siste året fornærmet blant andre; kvinner, muslimer, handikappede, meksikanere, innvandrere, kinesere, programledere, statsledere, partiledere og generelt alle i media. I full offentlighet og til full applaus og gode meningsmålinger.

Men i begeistringen for det ukorrekte, kan man jo spørre seg hva som var så fryktelig galt med den politisk korrekte kampen for likestilling, for menneskeverd, mot rasisme, for fellesskap? Hvordan kan slike universelle verdier bli noe folk ikke kan fordra, og rett ut håner?

De fleste vestlige land har for tiden sin egen variant av Trump, som lefler med rasisme, nasjonal nostalgi, «våre verdier», Gud og jakten på syndebukker for verdens elendighet. I Europa har vi for eksempel Marine Le Pen, UKIP, Sannfinnene, Victor Orban, Geert Wilders, og her hjemme har vi FrP i regjering og Sylvi Listhaug i fri dressur. Like og ulike alle sammen, men på hver sin måte helt klart skremmende i sin sterke og bevisste lyst til å splitte folk for å kunne herske over dem. Sammen er vi sterke, men det er også motsatt. Det vet høyrepopulister godt. Det er det man vinner frem på og det er slik man beholder makten hvis man får den.

Det er lett å si at slike folk og partier er trusler mot demokratiet, men mer enn det er de produkter et demokrati som har vært i krise lenge. Multinasjonale selskaper og finanskapitalistiske spekulanter har lenge hatt vel så mye makt som folkevalgte. Men det er jo ikke dem vi skylder på når vi mister jobber eller hus eller trygghet og ser etter noen å være sinte på. 

For hvor og hvem er multinasjonale selskaper? Det er en vanskelig motstander.

Da er det andre som er mye lettere å få øye på og høyrepopulistene peker dem kjekt og greit ut for oss. Rase, religion eller etnisitet blir stadig oftere brukt til å forklare problemer som oppstår. Og kanskje er det ikke rart at så mange endelig synes det er litt deilig med en fiende å skylde på, etter 30 år med et markedsliberalistisk individualiseringsprosjekt som setter individet først og sist og ber oss ta ansvar selv for suksess – og eget fall.

I en hel generasjon har vi blitt opplært til å rette sinne, aggresjon og skam innover. Vi holdt på med identitet, mens vi mistet blikk på og kunnskap om økonomi. Mange ble blinde for klasser, ulikhet og urettferdighet underveis. Vi ser ikke at noen er svært fattige. Vi ser ikke at noen er ubehagelig rike. Vi følger ikke lenger pengene, for å finne ut hvor de er blitt av. Vi forfølger i stedet dem som har minst fra før. Det er ikke folk flest som tjener på det. Det er Trump og de andre som har mest fra før. 

Det er det ikke politisk korrekt, men korrekt, å slå fast.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte mandag 15.2.16