mandag 20. mai 2013

Fremmedgjort


Ting jeg ikke forstår


Vi vet at klimakrisen medfører at havisen smelter og at dyrearter dør ut. Likevel leser vi gla’saker i mediene om at Gardermoen skal utvides på grunn av massiv økning i flytrafikken. Vi vet at vi forsøpler jordkloden med overforbruk av gjenstander vi ikke trenger, likevel blir det oppfattet som krise når forbruket går ned, for da hakker det i det økonomiske maskineriet. Vi vet inderlig godt at sommerkjolene vi kjøper for en hundrelapp eller to er sydd av unge jenter og gutter på slavekontrakt i land langt borte. Men butikkene klarer ikke la være å tjene penger på dem, og vi klarer ikke la være å kjøpe. Vi vet at flytrafikk, biltrafikk og forbruk ødelegger den eneste jorden vi har, likevel pepres vi med lovlig reklame for helgehandel over grensen, billige flyturer, storbyweekender, charterturer og luksusvarer.

            Vi vet at kyllingen vi nyter til middag slett ikke er en kylling, men en broiler – altså en hurtigvoksende kylling fremavlet kun for at vi skal spise den. Likevel kaller vi den kylling og aner ingenting om hvordan den lever sitt fremavlede korte liv når vi hiver oss over kylling(?)-tilbudet på Rimi.
            Vi vet ikke helt hva som egentlig er i den grillpølsa vi spiser over grillen i parken, og hver gang noen opplyser oss om det blir vi like ubehagelig overrasket. Vi vet at frukt og grønnsaker sprøytes med innsektsgift, og danske forskere har nylig funnet spor etter giften i danske barn. Likevel tenker vi at epler er sunne og de ser da så freshe ut der de ligger så glansede grønne.

            Noen ganger lurer jeg på om ungene mine egentlig vet produksjonsforskjellen på et egg og en lakrisbåt, og når vi skal forklare må vi tegne en høne for vi har ingen levende variant å vise frem. Avstanden til naturen kan bli i overkant lang noen ganger.

            Det er en moderne uro og et ubehag, kanskje endog ufrihet, i å vite alt dette, men likevel forsøke å leve hverdager på en helt vanlig måte og late som vi ikke vet. Ufriheten ligger også i manglende tillit til at politikere med makt i dag forvalter makten til det beste for klode, dyr og mennesker.

            Det er et plutselig ubehag i å snakke om været: var det virkelig så vått før i tiden? Det er med en blanding av glede og uro vi oppdager at blomster dukker opp på uventede tidspunkter, skulle de kommet nå? Her? Vi vil så gjerne gi barna sunn mat, men vi aner ikke hva vi egentlig spiser, og vi lever så hektisk og produserer ingenting selv, så rask ferdigprodusert mat er det eneste vi rekker – og klarer – å lage.

            Jens Stoltenberg snakker gjerne i ett og samme åndedrag om at vi både skal ha vekst og ta miljøansvar, og vi applauderer, fordi alternativet vil koste oss noe. For statsministeren kan det koste valgseier og popularitet, for oss andre kan det koste personlig rikdom og begrensede muligheter til reise og moro. Vi fortrenger alle sammen, for innerst inne vet vi at Stoltenberg tar feil. Disse to elementene, vekst og miljøansvar, utelukker hverandre gjensidig

             Når politisk makt resignerer, tyr vi til tilfeldig virkende forbrukermakt. Den ene som forsøker lever annerledes: som vegetarianer, reiser på nærferie eller syr egne klær, blir raskt pekt ut som en litt kjip moralist og gledesdreper. Selv om vi vet at vedkommende er inne på et aller annet. Og at det er vi andre som er naive tullinger som tror veksten kan fortsette som nå.

            Vi har kanskje ikke noe begrep enda, for dette moderne ubehaget over at noe truer fremtiden til barna våre, men at vi er fremmedgjorte, både fra naturen vi er en del av og troen på at vi kan ta grep, det er vi mange som kjenner på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. mai, i Fokusspalten,



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar