Ta vare på de barna våre. Syng for dem.

Mens rettssaken mot Breivik preger de fleste av oss, tenker jeg av og til på moren hans. Kanskje fordi jeg selv er mor til to gutter, og tenker at det ville være umulig å stoppe å elske dem, uansett. Et sted der inne i dette forvirrede mennesket, denne blodige fascisten, er det vel fremdeles en liten gutt? Og det finnes, kanskje, en mor som fremdeles ser det.

I mars kom denne boken: Mer musikk! - med de minste. Den er skrevet av en fantastisk god musikkpedagog og formidler som heter Åslaug Berre. Den er mer enn en sangbok, den understreker også viktigheten av musikk for små barn, ikke minst på grunn av nærheten og tilstedeværelsen musikk kan gi mellom den voksne og barnet.

Jeg var så heldig og bli spurt om å skrive forordet til boken. Her er det. På en eller annen måte passer det akkurat nå, som en motsats til alt det kalde og harde som omgir nyhetsbildet for tiden. Og ikke minst: Ta vare på barna våre. Gi dem musikk, gi dem varme og følelsen av å bli sett, slik at de aldri, aldri lar seg forlede av hat, vold og mistro til sine medmennesker:

Barnesangerne

Om sanggleden hos barn og lærevillige voksne

En venninne som fikk barn før meg fortalte at hun sang for ungene sine på bussen, i butikken og overalt ellers der hverdagen kunne trenge snev av underholdning. Jeg holdt på å dø av flauhet bare ved tanken på noe så pinlig. Å synge på bussen? For vilt til å være sant, antok jeg sjokkert. To barn og hundre bussturer senere har jeg selv sunget høylydt og reglet ungene gjennom holdeplass etter holdeplass, eller i kø på postkontoret, på handleturer, sykkelturer, eller over en kakao på en overfylt café. Det som gang var fjernt og flaut – altså sang - har blitt en dagligdags syssel man helt glemmer at man i fortiden hadde et anstrengt forhold til. Det er noe med barn og sang som passer helt naturlig sammen, og som voksen blir man heldigvis dratt med inn i moroa.

Når sang man egentlig sist, før man fikk barn? I musikktimen i 8.klasse? I en begravelse? Nedi hårbørsten i stua hjemme da man var tenåring og skråsikker på at ingen kunne høre deg?

Vi går på konserter, kjøper CD’er og streamer fra nettet, radioen står alltid på og vi kan tekster på hitlåter vi hater, men, å synge selv mens andre hører på? Uten ironisk tilsnitt eller på tull? Aldri i livet, tenker man hoderystende og kniper igjen.  Helt til man blir forelder for første gang.

En dag oppdager man som fersk mamma eller pappa over en hylskrikende rød baby at akkurat din sangstemme kan være en slags magi som både roer, morer og helt blidgjør den lille. Og senere - gleden som oppstår når barnet en dag synger sammen med deg, eller finner på en regle helt selv. Selvsagt kan et bussvindu kan være en tromme! Og så klart at avisen din egentlig er en trompet når man ruller den sammen. Alt som kan lage en rytme; et klapp i hendene, et tramp med beina, tromming på lår eller hode eller noen andre sin rygg, alt fungerer sammen med akkurat din sang! Merkelige greier.

Og hei! Sannelig oppdager man ikke at det er gøy å synge! For mange voksne kommer denne forbausende erkjennelsen som en heldig bivirkning av å leve sammen med barn. Det skal innrømmes at jeg mang en gang har lagt inn et ekstranummer ved barnesengen ved leggetid. Sånn at jeg får synge Morning has broken eller Summertime, eller min egen variant av en kjent barnesang jeg har kalt Jeg har en liten gutt og jeg kjenner han så godt, ellers kjent som Jeg veit ei lita jente.  Når man kommer inn i siget med sang og får et visst repertoar vet man til slutt ikke hvor gleden hos barna slutter og egen glede begynner. Man er sammen i sangen og gleden over sangen, og det er det som er så bra.

Det hender jo man lurer på hva man skal synge.  Og før man er i det nevnte siget føler man seg kanskje litt hjelpeløs og stotrer i vei på Bæ bæ lille lam eller noe av Prøysen man tenker må være bra for barna. Men etter hvert vil både du og barnet ha mer. Man griper kanskje en gammel sangbok fra barndommen, eller en man fikk i gave da barnet ble født, og blar litt frem og tilbake mens man febrilsk forsøker å huske melodier og rytmer. For hva gjør man egentlig, når man finner flotte tekster, men ikke ser opp og ned på notene som følger med? Man kan for eksempel finne på sin egen melodi. Eller man kan lese sangen som et dikt eller en regle. Muligens kan man, hvis man er ekstra ivrig, spore opp noen med blokkfløyte som kan blåse seg gjennom melodien for deg. I disse dager er det forresten ikke grenser for hva som ligger på internett, for eksempel på Spotify, dersom nysgjerrigheten tar overhånd. Men selve mottoet må jo være noe sånt som at: Regle-regler er lov å bryte, rim må slett ikke rime hvis ikke du eller barnet ønsker det, og melodier kan trille i den formen de vil, bare du og ungene har det gøy mens det pågår.

Å synge i et mørkt rom sammen med halvt sovende barn som elsker deg både når du piper i falsett eller brummer i bass, det er trygt og godt for alle hemmelige sangglade voksne. Vi i vår kultur er så vant til at sang handler om å være flink og å ha en fantastisk sangstemme, at det å gripe gleden over å synge for moro eller samvær kan virke ukjent.  I tillegg pepres både vi og ungene våre med at sang handler om å være best, for eksempel i Idol eller Melodi Grand Prix. Å ta tilbake det som er tullete, tøysete, eller rørende og rolig, kanskje komisk eller undrende i musikken, er et stort ansvar.  Å synge en gammel barnesang og lære ungene en regle de ikke har hørt på TV, eller dra en personlig favoritt fra Lillebjørn eller Marley, kan bli din egen stille protest mot en kommersiell verden som krever så mye der utenfor.

Dagens barn blir fort opptatt av hva som er kult. Hvilke sanger de skal like og hvilke artister som har status i vennekretsen, kan snike seg inn allerede i barnehagealder. Samtidig dannes bevissthet omkring i hvilke settinger det er flaut å synge og når det regnes som greit. Som et opprør mot dette kan man gi ungene innsikt og trygghet i sanger fra tradisjon eller fra barnas egen verden, og selvtillit til å like de sangene som berører dem uavhengig av hva som anses kult. Å dele musikk med de minste kan gi dem et eget rom der det å synge er helt naturlig, resten av livet kanskje?

Barnesang og barn og sang er det motsatte av vår hektiske hverdag. Man kan ikke synge effektivt. Man får ikke studiepoeng når barnet sirlig lærer deg hvordan å tromme på oppvaskbaljen. Man tjener ikke penger på å gjenta en regle for hundrede gang og man gjør ikke karriere i yrkeslivet mens man holder barnet tett inntil seg i en improvisert dans på kjøkkengulvet. Å synge er å vie seg helt til barnet og musikken dere deler i noen minutter og bare være. Om ikke musikk er livet ditt, så er livet ditt musikk de minuttene du deler en sang med barnet.  Når alle mobiler er lagt til ro og PC-skjermen slått ned, da kan du se på barnet ditt, holde det tett inntil deg, mens du synger en sang bare for dere to. Å synge for barnet er å gjøre stas på henne, bare fordi hun er akkurat hun, eller han er det beste i verden.  Og det er i alle fall ikke flaut.