Anmeldelse i tidsskriftet Prosa: Illegal - papirløs i Norge

Illegal – papirløs i Norge av Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal

Et lite stykke samtidshistorie
Av Linn Stalsberg

Tidligere i år satte en gruppe etiopere opp en teltleir utenfor Oslo domkirke, og ikke lenge etter gjorde en gruppe iranere det samme. Noen hundre meter unna, ved kulturkirken Jacob har statsløse palestinere slått seg ned i samme ærend: De vil vise at de finnes.

                Alle sammen er asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene, men som norske myndigheter av ulike grunner ikke kan tvangsreturnere. Noen av dem som får avslag og faktisk kan tvangsreturneres, velger å stikke av og leve i skjul for myndighetene. Mennesker fra begge gruppene ender ofte opp på det svarte lovløse arbeidemarkedet i årevis, helt uten rettigheter i samfunnet vårt. De blir papirløse, det vil si, de har verken arbeids- eller oppholdstillatelse i riket.

                Hvordan kan vi, i vår velferdsstat, ha et lovverk og en politikk som skyver folk ut på siden av samfunnet på denne måten? Vi haster forbi de slitne teltleirene på vei til jobb uten å stoppe for å spørre hvorfor de er der. Vi leser en avisartikkel her og ser en TV-reportasje om en støttegruppe for en eller annen avvist asylsøker der, men vi får ingen forklaring på hvorfor de ikke kan sendes ut, hvorfor de ikke vil ut, og mest av alt; hva slags liv de lever mens de likevel er her. I tillegg har denne gruppen blitt helt borte i politisk retorikk, som kun kverner rundt på budskapet om retur, retur, retur - uten å forholde seg til den faktiske virkeligheten: De er her. De kan ikke alltid tvinges ut.

                Vi spør sjelden: Kan det være regelverket og ikke flyktningen det er noe galt med?

                Men heldigvis spør forfatterne av denne boken, NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal om nettopp dette. Boken er et eneste langt dokument over sammenhenger og konflikter mellom enkeltmennesket på flukt og innvandringspolitikken generelt.  I ryddig rekkefølge lar forfatterne oss møte alle aktører i bransjen; de papirløse selv, de som jakter på dem – politiet, de som hjelper dem – vanlige folk, interesseorganisasjoner og advokater, og de som oppbevarer dem – ledere av ventemottak. Hele tiden konfronteres møtene med aktørene med rapporter, forskning og politiske uttalelser. Forfatterne viser kjapt at de har kunnskap både om de formelle reglene på toppen, men også om de uformelle reglene på bånn, hos de papirløse selv.

Vi blir dratt inn et svært intrikat system av norsk lyktningepolitikk, og vi trenger hjelp for å forstå:

                Den røde tråden som skal sy det hele sammen for oss er den afrikanske avviste asylsøkeren Ismail, som i flere år levde i skjul i Norge. Ismail kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker i 2001 og vi følger hans sak. I 2003 fikk han avslag på asylsøknaden og levde illegalt i fem og et halvt år før han forsvant i 2008. Ingen vet hvor han er nå.

                Bokens forfattere møtte Ismail i forbindelse med en radiodokumentar de laget om svart arbeid i rengjøringsbransjen. Noen år senere tok han kontakt med dem, og de forundrede journalistene lurte på hvordan i all verden han fremdeles kunne være i Norge så mange år etter avslaget. Dermed begynner de som gode journalister å nøste opp og undersøke, og finner raskt en hel underklasse av beboere i vårt land som lever i skjul og uten rettigheter i årevis.

                 Mens de i det stille jobber med boken, får tematikken plutselig oppmerksomhet på grunn av Maria Amelie. Men, som forfatterne skriver, på tross av at det løste seg for henne, er hun som høyt utdannet kvinne en utypisk flyktning. Hennes sak og den improviserte loven ”Lex Amelie”, som ga henne muligheten for retur til Norge, er også utypisk for utviklingen generelt i asylpolitikken. Det siste blir et utgangspunkt for boken:

”De siste ti årene har norske myndigheter jobbet bevisst for å gjøre det vanskeligere å bli igjen i Norge for asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene sine. Tanken har vært at dårlige levevilkår skulle få illegale innvandrere til å reise hjem.”  

Men elendige levevilkår til tross, de reiser ikke tilbake. Og hva gjør vi med dem da? Innenfor disse rammene av loven, som altså blir stadig trangere, kjemper papirløse flyktninger som enten ikke vil eller ikke kan returneres til hjemlandet, en voldsom og ofte håpløs kamp mot det norske systemet.

                Nettopp detaljrikdommen som må til for å forklare oss dette, er bokens mest traurige innhold: alle brev som skrives og avslag som mottas gjengis, arbeidstillatelser som gis eller trekkes tilbake, skattekort som forsvinner, domsavsigelser som avgis. Det sitrer ikke akkurat når man må lese seg gjennom alt dette, men man kan kanskje si at boken på denne måten vil vise at det nettopp er sånn det er å være asylsøker: å måtte forholde seg til et byråkrati som mistenker først og eventuelt gir opphold siden. Det er å jobbe motstrøms. Mottoet for forfatterne er da også: ”Norsk asylpolitikk kan ikke vurderes på riktig grunnlag uten at vi også er villige å ta innover oss de menneskelige konsekvensene.” Det kunne legges til: vi må også orke å sette oss inn i det umenneskelig kompliserte byråkratiet som skaper disse konsekvensene for den enkelte.

Bokens tema er svært dramatisk for dem det gjelder, men bokens svakhet er at den ikke har en dramaturgi som nødvendigvis reflekterer dette. Vi leser om ubehaget og vanskelige hverdager, men vi føler det ikke på kroppen. Vi blir ikke godt nok kjent med de papirløse skjebnene, som nettopp fordi de er papirløse holder kort og tanker tett til sitt anonyme bryst. Anonyme kilder er alltid vanskelig for journalister, men i denne sammenhengen er det opplagt at det ikke fantes et alternativ, omkostningene for dem det gjelder ville bli for store. Men når forfatterne i tillegg er

tilbakeholdne med egne følelser og meninger, og holder seg bevisst i bakgrunnen gjennom teksten, mister man litt av dramaet som mer åpenhet (og opprørthet?) kunne gitt.

                Men det oppstår et par unntak underveis, der det kan virke som om journalistene ikke klarer å holde tilbake: Som når de for eksempel besøker Lier ventemottak: ”Vi er slitne og skjelve begge to. Tre timer på besøk på Lier ventemottak har satt alle nerver i helspenn, og det har bare gjort det enda mer umulig å forstå hvordan det er mulig å bo her.” Noen måneder settes hele ventemottaket i brann og Norge får det første av flere opptøyer på mottak der det bor avviste asylsøkere.

                På tross av at forfatterne innimellom gir seg ende over i møte med lov og politikk, er dette likevel ingen provoserende debattbok som ryster eller får folk ut i gatene i protest. Den skaper ikke overskrifter eller diskusjon. Det er urettferdig overfor forfattere å ønske seg en litt annen bok enn den de har skrevet, er det klart at dramaet som utspiller seg under den norske overflaten hadde fortjent mer krutt.

                Boken er i tillegg full av små og store opplysninger, som nesten gjemmes bort, fremfor å dras ut av teksten: som dopingen av asylsøkere som tvangsreturenes, de horrible tilstandene på ventemottakene i Lier og utlendingsinternatet på Trandum. Selvmordsforsøkene blant de ureturnerbare. Situasjonen i det svarte arbeidsmarkedet. Manglende helsetilbud som skaper tikkende bomber. Og så videre. Det er som om jeg skulle ønske boken hylte det ut, enda høyere enn den gjør. Den er lavmælt og saklig, informativ og kunnskapsrik, og et viktig dokument av vår samtid. Men kunne den provosert litt mer?

               

                Den offisielle holdningen hos norske politikere er at det ikke finnes mennesker som er ureturnerbare. Men det gjør det jo, og takk og lov for en bok som viser dem frem. Noen lever i telt utenfor norske kirker, som er asylanter inni dem, mens de fleste lever så stille og usynlig de kan, i skjul. Et så grundig dokument som denne boken burde blitt forelagt både justis – inkluderings- og statsminister med krav om tilsvar. Eller bryr vi oss ikke om dem vi ikke ser?

Publisert i tidsskriftet Prosa