Blir fri fra julestresset og kjøp "Er jeg fri nå?" i julegave!

Julegavetips!

Denne boka om tidsklemme, arbeidsliv, småbarnsliv, kvinneliv og til slutt: forbruk, miljøhensyn og ideen om sekstimersarbeidsdag anbefales av meg - altså forfatteren selv - pussig nok. 

Veldig bra julegave til en venninne, moren din, han som er opptatt av klimasaken eller de som akkurat har fått barn. Noen som synes arbeidsliv er spennende, eller noen som ikke helt får det til. Faktisk vil jeg tro den interesserer alle som generelt er opptatt av samfunn og hvorfor vi lever som vi gjør i dag. Kanskje en akademiker i familien, eller en student?

Kjøp boken i alle mulige bokhandlere på nett!

Kjøper du via Aschehoug kontakt meg, så skal du få en rabattkode: linnsta@gmail.com

Ønsker du en signert utgave, send meg en epost og kjøp direkte fra boden vår.

Her er noen utdrag fra noen av omtalene i media:

IdaLou Larsen i Morgenbladet:

"Stalsbergs bok er en reflektert, veldokumentert og provoserende analyse av de uheldige konsekvensene av en likestillingspolitikk som nærmest av prinsipp avviser at det finnes forskjeller mellom kjønnene. Er jeg fri nå? er den viktigste kvinnefrigjøringsboka på mange, mange år – en brannfakkel som man skulle tro ville få dagens feminister til å ta sentrale samfunnsspørsmål opp til debatt."

Tidsskriftet Sykepleien:

"Det store ordet i denne boka er solidaritet. Med hverandre, med verden og med miljøet. Forfatteren etterspør verdier som hun mener tidligere kjennetegnet feminister og kvinnebevegelsen, men som nå i det stille går tapt for orientering mot nyliberalisme og effektivitet i markedsøkonomisk forkledning."

Elin Ørjasæter i Vårt Land:

"Hundretusener av mødre har skjønt før Stalsberg at full jobb ikke fungerer for alle. Så hva er nytt med denne boka? Ganske mye. Stalsberg setter sin egen historie inn i et feministisk perspektiv. Hun påstår at likestillingskampen skjer på øvre middelklasse-kvinners premisser, og bringer inn klasseperspektivet. Dette perspektivet gir boka tyngde."

I sommer kåserte jeg over boken i Sommer i P2:

Kronikk  i Aftenposten:

En feminisme for fremtiden:

Kronikk i Bergens Tidende: 

Husmoren som kvinnekampens evige nøtt:

Det meste av annen medieomtale har jeg samlet på bloggen! 

God julehandel! Tenk så fredelig den blir om bare klikker litt rundt på nettet og dermed er handelen i boks :-)

En politikk som disiplinerer

Regjeringens mange ris bak speilet

 Det skulle gi oss en frihetsreform dette regjeringssamarbeidet. Ordet «frihet», som har kommet til å bety omtrent alt og ingenting i samtlige politiske partier, skulle også hos de regjerende gi oss begeistring for prosjektet. Vi kan kjøre Segway! Vi kan bokse uten hjelm! Jeg får omtrent 70 kroner i skattelette! Slike ting altså, er ment som frihet for meg. Jeg kaver litt her føler jeg.

Frihetsreform var i utgangspunktet et Frp-ord fra i fjor, hyppig brukt av Siv Jensen når Norge skulle omtales som en forbudsstat i forbindelse med at vi har både strandsonelov og boplikt. På et eller annet tidspunkt skled begrepet over i den nye regjeringserklæringen og ble det retoriske kraftpunktet når samarbeidspartnerne skulle forsøke finne noe som samlet dem verbalt.

Men om noe skal oppsummere statsbudsjettet finner jeg det stikk motsatte: Her skal det nemlig disiplineres. Mer enn noen gang sluses vi inn i hverdager der vi må velge fornuftig for ikke å falle utenfor de nye strukturene. Det gjelder i kulturfeltet, i arbeidslivet eller for dem som faller utenfor det sistnevnte og må stå opp tidligere om morran enn noen gang. Det er ingen tvil om hvem som best føler på den nyvunne friheten: dem som har mest fra før. For her skal det skattelettes på toppen og reguleres for private løsninger.

Første steg mot frihet for kunstnere var et forslag om å fjerne stipendordningene i Kulturrådet, som for mange er halmstrået som holder kunsten i gang. Den norske stat har i over 100 år tilbudt ulike typer stipendordninger til landets utøvende kunstnere, og mange av våre største hadde nødig produsert verken bøker eller bilder uten statlig støtte. Mulig dette var regjeringens vilje: frihet til å slippe bedrive dårlig betalt kunstproduksjon dersom du ikke har en på forhånd tykke lommebok. Frihet fra å jobbe gratis i flere dager på tunge søknader. Joda. Heldigvis ble forslaget stanset av de små samarbeidspartnerne, men man skjønner jo hvor høna kommer til å sparke dersom borgerlig makt forsterkes.

Også i lønnsarbeidet er det disiplinering på gang, som potensielt frafalne kunstnere på jakt etter arbeid og alle andre må forholde seg til. For her skal det mykes opp hører vi, og frihetsreformen gir arbeidsgivere større mulighet til å ha fleksible ansatte, som i praksis betyr flere midlertidige jobber. Alle vi som har hatt midlertidige jobber vet at her er det disiplin som gjelder: til ikke å bli fristet inn i fagbevegelsesarbeid, til ikke å være kritisk til arbeidsgiver, disiplin til alltid å være ja-menneske, tilgjengelig og på pletten, slik at en mulig fast jobb etter hvert kan være en mulighet. Man spreller ikke, utfordrer ikke, tar ikke sjanser, i en midlertidig jobb.

Vi disiplineres også til forbruk, for å holde den kapitalistiske økonomien på det valgte spor. Jo mer vi forbruker jo høyere status kan man oppnå, så disiplinen utenfra blir til disiplin innenfra når vi søker å passe inn i fellesskapet. For det ønsker de fleste mennesker tross alt å gjøre. Kommer det karakterer og mer konkurranse inn i grunnskolen, disiplinerer vi også ungene inn i hva som er viktig her livet. Gode borgere vet mer enn noen gang hva som gjelder. Og omtalen av dem som ikke er gode, som er uføre, asylsøkere, utgjør en krevende eldrebølge eller er unge og arbeidsledige, gjør også sitt til at vi andre jobber hardt for ikke å bli en av dem.

Det finnes et mistenksomt blikk som kan disiplinere selv den beste i blant oss. Og politiske grep som setter fart på dette. Det blå budsjettet begrenser oss mer enn det setter fri. Ingen vakre ord endrer de reelle politiske grepene som nå tas. 

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 16. november

Hard mot de harde

Politikken som druknet i lørdagskos

Ingenting avslørte FrPs grums og uklare dobbelttale så mye som den «internasjonale» pressekonferansen på tirsdag. Denne selsomme seansen var en gavepakke både til kommentatorer og twitterbrukere, som nå virkelig fikk sjansen til å grave frem partiets uttalelser fra fordums tider og fråtse i det som vitterlig er og har vært partiets politikk. Å ha pressekonferanse der målet er å kritisere publikum – journalistene – er i beste fall dristig.

At dagen derpå var full av spissformulerte Frp-analyser i riksdekkende (norske) aviser, må ha vært en svær kamel å svelge for Erna Solberg, som daglig der oppe i Nydalen sliter med å ikke la seg trampe på av elefanten i rommet.  Alle disse sirkusdyrene i omløp kan komme til å koste Høyre, KrF og Venstre svært, vel, dyrt.

Å beskylde utenlandske journalister for å gjøre en dårlig jobb, er jo ikke akkurat pedagogisk. Enhver journalist med respekt for seg selv og lauget, vil gå langt for å forsvare egne skriverier. Helt forutsigbart vil journalisten nå bevise at det er riktig å kalle partiet både anti-immigrant, far-right og populist. Og dermed var det plutselig mange andre som også begynte å lure på hva slags parti vi egentlig har å gjøre med her. Det kan være en bra ting.

I etterkant av valget var det nettopp utenlandske journalisters analyser av våre potensielle nye regjeringskamerater som var spennende lesning. For her var det rene ord for penga, selv om de jo ikke var rene nok ifølge Frp selv, som vasket etter beste evne i uka som gikk. For dette er verken dem eller vi vant til. Vi er jo slikt et lite land der alle er venner. Tenk på kalle hverandre noe så suspekt som populistisk! Urettferdig.

Noen ganger må man være hard mot de harde. Men det kan en kinkig øvelse i en kultur der vi liker det joviale og koselige. Så hyggelig kan det bli, at når Carl I. Hagen danser rundt i de tusen stuer i full lørdagskos, og Siv Jensen er morsom på egne vegne på TV2s talkshow en fredag kveld, så klarer vi ikke se politikken blant dansesko og myk sofaprat. På Facebooksiden til Hagen ligger artige oppdateringer fra dagens danseøvelse og mindre artige rapporter fra Hege Storhaugs Human Rights Service i salig blanding. For utenlandske journalister, som ser mer av uhyggen og mindre av hyggen, kan vi dermed få servert nye blikk på oss selv som er sårt trengt. Interessant nok har de i sine analyser vært hardere i den verbale klypa når det gjelder Frp enn våre egne rødgrønne politikere var i løpet av valgkampen. Innvandring, asyl og retorikken som Frp bruker når dette ankommer dagsorden ble aldri et tema.

Og det er rart, i et land som har gjennomlevd 22. juli og burde ta innover seg hvilke strømninger som beveger også vårt samfunn. Dette samfunnet, som Breivik vokste opp i, og endte opp med å hate så intenst. Hvor ble det av debatten om hvordan dette kunne skje? Domstolen dømte han tross alt som tilregnelig, og ikke som en gal mann. Vi vet det finnes mange som deler noe av hans tankegods.

Er det noe i lys av dette vi må være på vakt på også fremover? Og har vi ikke alle, inkludert Frp, et stort ansvar for både å ta debatten, og å tenke over hvordan vi snakker når vi snakker om fellesskap og fremtid?

For utenlandske journalister, er 22. juli selvsagt av interesse når analyser av Norge og norsk politikk skal skrives. Det er ikke rart. Det som er rart er hvordan og hvorfor dette ikke er av større interesse for politikere her hjemme. Og selv om Frp selvsagt ikke har noen skyld i massakren 22.7, så er det det partiet hos oss, med størst gruppe velgere, som nører oppunder en retorikk mot «de andre» som er skremmende for noen av oss. Det må de tåle å høre.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 21.september

Med krig for fred

Verdenssamfunn uten en plan

Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.

Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.

Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?

Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?

Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?

Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.

I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?

En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.

Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.

Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?

Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.

Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.

Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?

Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.

Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august

Husmoren: Kvinnekampens evige nøtt

I år, når vi feirer 100 år med norske kvinners stemmerett, og kvinnesak stadig vekk får komme på dagsorden, er det særlig det vi kaller tidsklemme som har blitt dagsorden.

I debatten finnes feminister som helst vil være hjemmeværende med barna sine, mens andre feminister, nokså kvinneusolidarisk, mener dette er usolidarisk mot alle som deltar i arbeidslivet. For her er begge leire skjønt enige med seg selv: Noen mener det er frihet å kunne være hjemme og slippe arbeidslivet - og at dette er også best for barna. Andre mener like bestemt at friheten er å være yrkesaktiv og at barnehage dessuten er bra for barn. Debatter rundt deltid og heltid en annen variant av den samme uenigheten.

Baksterversk husmor

Denne høsten har det kommet to bøker; Det stille mammaopprøret og Familieliv i likestillingsland, som begge utfordrer den norske offisielle forakten for husmorlivet. For det er jo det det er, en slags forakt. Husmoren er, særlig for feminister som liker å arbeide ute, noe svært bakstreversk og reaksjonært. Men hvis man leser disse bøkene med et noenlunde åpent sinn, særlig Anne Hilde Bermingruds Familieliv i likestilingsland, finner man at hun forsøker å fortelle oss noe mye mer enn bare historien om da hun var hjemme et ekstra år med det minste barnet. Noe om verdier i samfunnet i dag, og om normer og forventninger som blir en del av oss, både privat og i politikk. Og om omkostningene ved å velge noe annet enn det som er forventet, ikke minst økonomisk. Og her blir dagens feminisme utfordret.

Spørsmålet om hva som er frihet for en mor har i alle år vært en nøtt for kvinnesaksforkjempere: er det frihet fra arbeidslivet eller frihet til det, vi skal kjempe for? Fra det offisielle Norge får vi vite at nøtten er knekket: frihet er å arbeide. Men fra den mer uformelle flora i debattspalter, gjennom samtaler i nabolaget eller i blogger, vet vi at denne løsningen ikke er helt smertefri eller uproblematisk for alle.

Ofte i media

I dag finnes det knapt en fulltidshusmor i Norge. Faktisk utgjør hun bare to prosent av kvinner her til lands. Det betyr at hun er uproporsjonalt ofte tilstede i mediene i forhold til i faktiske hjem. Til hennes unnskyldning kan det tenkes at det finnes damer (og menn!) som ønsker de var henne, men som ikke har råd, eller tør ta sjansen på å stille seg på utsiden av velferdsstaten. Hvis man tar noen skritt tilbake, og skuer utover vårt eget samfunn fra utsiden, er det jo unektelig litt underlig at dette å passe på egne småbarn anses så ut, at over 90 prosent av ettåringer går i barnehage. Hvis vi kan velge så fritt, hvorfor velger vi da så likt? Svaret er selvsagt at vi ikke kan velge så fritt som vi liker å tro. Hvis vi hadde kunnet det, hadde vi ikke hatt en tidsklemmedebatt i det hele tatt.

De tankene det offisielle Norge tenker fullt ut og som vi preges sterkt av, er at vi skal ha barn og jobbe fulltid, samtidig, hele vårt voksne, friske liv. Familiepolitikk kaller vi det, dette at arbeid og barn skal kunne kombineres. Det betyr at alle insentiver fra politisk hold handler om å motivere til fulltidsarbeid, og at velferdsgodene følger innsatsen din i yrkeslivet, den såkalte arbeidslinja. Det er selvsagt mye i dette å feire, men slett ikke være ukritisk takknemmelige, slik vi ofte får høre at vi bør.

Kortere dager

Å hevde at man bare kan velge å være hjemme, slik den politiske høyresiden har for vane, er dermed en bløff. Det valget er det de færreste som har råd og mulighet til å ta, selv om de er overbevist om dette ville være det beste for seg og sine en periode. Derfor kan man ikke avspise kvinner og menn som ønsker å være mer hjemme med at de bare kan velge det. Det gjelder noen, men skal det kunne gjelde, må vi ta noen strukturelle grep – sammen.

For min del betyr dette å diskutere ting som kortere normalarbeidsdager eller muligheter for en type borgerlønn, noe jeg også skisserer i boken jeg ga ut rett før sommeren. For kvinnefrihet for meg, er å kunne velge i større grad enn i dag. Skal man kjempe feministiske kamper i dag, må det være for å utvide dette hverdagsvalget, som oppjusterer verdien av omsorgsarbeid, gjerne på bekostning av statusen karrierelivet har i dag.

Bærekraftig feminisme

Men ingen feminisme i dag kan leve uten en samfunnskritikk som tar hensyn til jordkloden vår. En feminisme altså, som tenker bærekraftig i alt den er og alt den krever. Å stadig vekk tenke at feminisme er å sprenge flere glasstak, å tjene mer penger, å kunne kjøpe flere klær og gjenstander man ikke trenger, å komme seg inn i styrer for ukritisk å øke veksten i bedriften, kan ikke lenger være en feminisme for vår tid. Det er her vi kan ta innover noen av tankene til kvinner som velger annerledes.

Vi tenker ofte på 1950-tallet når vi tenker på husmødre. For da var det motsatt av nå. Da ble det i Norge lagt til rette for at arbeiderkvinnen skulle ha råd til å være hjemmeværende. I samme periode åpnet det seg mange nye yrkesmuligheter for kvinner. I teorien kunne hun velge om hun ville være hjemme eller jobbe, men i praksis følte mange kvinner at de ikke hadde noe valg. De ble hjemme.

Karrierejaget

Men også 1950-tallet var en mer paradoksal tid enn mange tror. Husmoren fikk en høy status, og samfunnet endret seg mye på kort tid. At man skulle kunne forsørge familien på én inntekt, ble derfor en del av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Husmoren fikk spesielle rettigheter. Det ble opprettet barneparker slik at hun kunne få noen timer «fri», hun kunne få husmorvikar hvis hun ble syk og noen dro til og med på organisert husmorferie. Kvinners frihet lå kunne få slippe lønnsarbeid. Men verken i fagbevegelsen eller i Arbeiderpartiet var det full enighet om dette. Debatten gikk friskt: Var ikke det å ha et utearbeid et viktig demokratisk prinsipp? Hvordan kunne kvinner ellers delta i samfunnet om de ikke deltok i arbeidslivet?

Og på 70-tallet med ble dette forsterket med: Hvordan kan en kvinne bli fri uten egen inntekt? Men samtidig: Man ønsket den gang friheten frakonkurransesamfunnets individualistiske og antisolidariske, miljøuvennlige karrierejag.

Plass til begge

I dag er det kvinnesak og forene alt dette: frihet til en annen balanse i hverdagen for dem som ønsker det. Friheten til egen inntekt og velferdsgoder. Men også friheten i å føle man er nok sammen med familien. Friheten i å vite at vi forvalter samfunnet til det beste for klima og miljø.

Arbeidslivet frigjør så klart, men det kan også gjøre ufri. Nettopp dette tvisynet kunne forene kvinner over et bredere spekter, holde fast i bevisstheten om at kvinner lever i ulike samfunnsklasser og selvsagt har ulike ønsker for sine liv. De som i dag snakker om verdien av å være hjemme, minner oss på andre verdier enn i de offisielle. En moderne kvinnebevegelse bør kunne kreve hverdagen med plass til begge.

 Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 28. august

Nettdebatter: Det ulmer under overflaten

Ytringsfrihet meg her og der

Noe av det første man lærte seg da man begynte å lese aviser på nett var å ikke lese kommentarfeltene under artiklene. Særlig ikke dersom det var en reportasje eller en kronikk som handlet om innvandring, asylsøkere, feminisme eller kjønnsforskning. Om man likevel lot seg friste til å skumme andre leseres innspill til nevnte tema, kunne man nokså raskt miste troen på hele menneskeheten som sådan.

Rasisme, kvinnehat, uforstand, personangrep, trusler, hersketeknikker, latterliggjøring, kunnskapsmangel og lysten på heiarop fra meningsfeller er dessverre det som ofte preger i slike fora. Det vet vi jo, og det vet de store avisene også, likevel får dette pågå for fullt. Man kan trygt si det murrer under overflaten i dette på -papiret likestilte og rause samfunnet. Skraper man litt i den, spruter det eder og galle ut. Og det er ikke bare ord på skjerm dette her, det er da vitterlig virkelige mennesker med virkelige meninger som mener dette og som velger å utrykke meningene på denne måten. Det er mildt sagt tankevekkende. Hvordan man skal møte denne harmen hos folk er en stor og vanskelig debatt. Hvor kommer all misnøyen og hatet fra? Er det personlige lidelseshistorier som ligger under? Eller det noe i vårt samfunn som trigger et slikt sinne, ofte mot kvinner eller innvandrere, hos folk? Hva dette egentlig handler om har vi en plikt til å finne ut av. Men skal vi virkelig la slike meninger få lov til å blomstre i de hundrevis av medier bare fordi slike meninger finnes?

Forrige uke skrev jeg en kronikk i Dagbladet som et tilsvar til en annens. Temaet var feminisme og kvinnesak. Det første som skjedde den dagen var at to venninner meldte fra om at jeg ikke måtte finne på å lese kommentarfeltet under kronikken. Det gjorde jeg heller ikke. Best late som det ikke finnes. Likevel kjennes det litt som en offentlig baksnakkingskampanje. Du vet at noen, akkurat der og da, har det festlig på dine vegne og morer seg med negativ omtale rundt deg og dine meninger, uten at du aner hvem de er, eller at de aner hvem du er. Å gå inn i debatten og forsøke nyansere, kommentere, ta til motmæle er umulig i de fleste tilfeller. Da skal man i så fall ha særdeles tykk hud, utrolig mye tid til overs og inneha en unik evne til å le med når andre kollektivt ler av deg og ditt.

Det er mange som ikke gidder utsette seg for dette. Jeg vet med sikkerhet at det er nettopp slike kommentarfelt som gjør at mange ikke vil skrive offentlige innlegg om noe de mener sterkt rundt. For eksempel vil man ikke at egne barn skal kunne lese beskrivelser av deg som blir liggende der ute på internett  fordi nettroll en gang luktet menneskeblodet ditt.  Noens elleville ytringsfrihet på nett begrenser altså andres.  Burde kanskje kommentarfelt, anonyme eller ikke, forhåndsmodereres, slik vanlige debattinnlegg blir? For noe av dette som pågår der, er ren og skjær mobbing, i alles påsyn og altså med full aksept fra medieeier. Hvorfor er det greit?

Nå har jeg selv snart barn store nok til å lese nettaviser daglig. Da blir enda mer urolig over dette ukontrollerte, umodererte kommentarfeltet. For her jo også en del folk som har en slags indre logikk i dette de skriver om, enten det gjelder kvinner eller mennesker med annen hudfarge eller religion. Som kan høres overbevisende ut for en 11-åring, en 15-åring. Som ikke blir motsagt, som får holde på i all sin forakt, sine fordommer og sitt hat, til jubel fra andre i samme debattråd.

Om troll sprekker i denne kommentarfeltsola burde de vært borte for lenge siden. Men det er de ikke. For det er ikke sant at nettroll eller andre verbale troll nødvendigvis sprekker i sola. Tenk om de i stedet er ugress som gror spesielt godt der, og sprer seg til områder vi ikke klarer å forutse?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 1. juli 2013

PRESSEDEKNING

I forbindelse med boklanseringen 23. mai, blir jeg noen ganger intervjuet eller omtalt i media. Det hender også jeg skriver kronikker eller kommentarer om bokens tematikk.
Her legges pressedekningen fortløpende ut, for de som måtte være spesielt interessert i temaet:

11. november: Gjest i NRK P2s Ekko om moderne barnefamilier og hvilke utfordringer de møter. Innslaget ligger her.

01.november: Boken anmeldt i Samora

17.oktober. Boken er anmeldt på Utdanningsnytt.no

14.oktober. Malin Lenita Vik fra maddam.no skriver om boken i sin spalte i Klassekampen

16.september: Artikkel i Eidsvoll Blad i forbindelse med at jeg holdt et foredrag på Cafe Standpunkt, Eidsvoll 1814

5. september: Boken er anmeldt i tidsskriftet Sykepleien

28.august: Kronikk i Bergens Tidende om husmødre og kvinnekamp

21.august: Intervjuet i avisen Dagen om skilmisser

2. august: Boken er anmeldt av Norsk Kvinnesaksforening: Likestillingspolitikk og kvinnefrigjøring

29. og 30 juli:  Har Sommer i P2 en hel time for meg selv, med musikk jeg velger og temaet mitt relatert til boken. Hør programmet her.

26. juli: IdaLou Larsen skriver en side om boken og prosjektet i Morgenbladet. Kaller boken den viktigste om kvinnefrigjøring på mange år.

5. juli: Boken anmeldes til gode kritikken i tidsskriftet Ny Tid (ikke på nett).

26. juni: Lege Gro Nylander skriver i Klassekampen og forsvarer min bok mot deres anmeldelse.

25. juni: Er gjest på NRK P2s program EKKO

25. juni: Professor i filosofi Arne Johan Vetlesen skriver om "Barbert feminisme" i sin spalte og om boken min i den sammenheng (ikke på nett).

21. juni: Elin Ørjasæther anmelder boken i Vårt Land

19. juni: Kronikk i Dagbladet, som tilsvar til Kjetil Rolness' lørdagskommentar 15. juni om boken.

17. juni: Intervju med meg om boken på radikalportal.no

11. juni: I forbindelse med 100-årsdagen for kvinnelig stemme rett har jeg skrevet en kronikk om fremtidens feminisme i Aftenposten

10. juni: Hans Geelmuynden blogger om blant annet min bok.

8. juni: Forfatter Håvard Syvertsen kommenterer KKs anmeldelse i KK

7. juni. Boken er anmeldt til terningkast 5 i Trønder-Avisa (ikke på nett)

5. juni. Bloggeren Sparringsmamma kommenterer Dagsavisens anmeldelse

5. juni: Gjest på God Morgen Norge på TV2

3. juni: Boken er anmeldt i Dagsavisen

1. juni: Boken anmeldes i Klassekampen

Juni: Martha Breen omtaler boken i et bokessay om tidsklemmebøker i tidsskriftet Prosa

31. mai: Boken er omtalt i en leder i Morgenbladet

31. mai: Kommentar i Aftenposten som tilsvar på LO-utspillet

31. mai: Boken er kort presentert på kultursidene til Romerikes Blad (ikke på nett)

31. mai: Intervju i Klassekampen om boken (ikke på nett)

31. mai: Intervju i Aftenposten om LO-leder Gerd Kristiansens utspill rundt deltid

30. mai: Gjest i Nitimen på NRK

29. mai: Ukas profil i Romerikes Blad (ikke på nett)

25. mai: Intervju i Eidsvoll/Ullensaker Blad

23. mars 2013: Intervju i Romerikes Blad (ikke på nett)

14. mars: Deltok i Debatten på NRK

8. mars: Intervju i Aftenposten

19. januar 2013: Portrettintervju i Klassekampen (ikke på nett)

8. mars 2012: Intervju i Klassekampen om likestilling og feminisme (ikke på nett)

PÅ TUR MED BOKEN

23. mai ble boken min lansert på Aschehoug Forlag.
Denne listen oppdateres fortløpende med oversikt over åpne arrangementer der jeg snakker om boken - eller om tematikk relatert til den.

VELKOMMEN!

2. juni: Lillehammer: Litteraturfestivalen på Lillehammer 

15. august: Oslo: Munchmuseet: Sitter i panelet når Protestfestivalen skal diskutere skilsmisser.

28. august: Bergen: Bergen Offentlige Bibliotek, dagarrangement med barnevogner- og kveldsarrangement for dem uten.

6. september: Kristiansand: Foredrag om boken på Protestfestivalen klokken 13.00 og deltagelse i paneldebatt på samme konferanse klokken 21.00

12. september: Tønsberg: Foredrag på NAV konferanse om Viljestyrke

14. september: Eidsvoll: Holder foredrag på Cafe Standpunkt, Eidsvoll 1814

15. september: Lier: Foredrag for Norsk Kvinnesaksforening i anledning Stemmerettsjubileet

17. september: Skedsmo: Foredrag på Skedsmo Bibliotek

22. september: Oslo: Snakker om arbeidstidsforkortelse på konferansen Kvinner på tvers

26.september: Trondheim: Sosiologifestival på NTNU. Deltar på paneldebatt om sosiologi som samfunnskritikk, og et bokbad om Er jeg fri nå?

11.oktober: Odda: Gjest på Litteratursymposiet.

18.oktober: Haugesund: Gjest på Festiviteten

14. november: Drammen: Foredrag for Norsk Kvinnesaksforening

Fremmedgjort

Ting jeg ikke forstår

Vi vet at klimakrisen medfører at havisen smelter og at dyrearter dør ut. Likevel leser vi gla’saker i mediene om at Gardermoen skal utvides på grunn av massiv økning i flytrafikken. Vi vet at vi forsøpler jordkloden med overforbruk av gjenstander vi ikke trenger, likevel blir det oppfattet som krise når forbruket går ned, for da hakker det i det økonomiske maskineriet. Vi vet inderlig godt at sommerkjolene vi kjøper for en hundrelapp eller to er sydd av unge jenter og gutter på slavekontrakt i land langt borte. Men butikkene klarer ikke la være å tjene penger på dem, og vi klarer ikke la være å kjøpe. Vi vet at flytrafikk, biltrafikk og forbruk ødelegger den eneste jorden vi har, likevel pepres vi med lovlig reklame for helgehandel over grensen, billige flyturer, storbyweekender, charterturer og luksusvarer.

            Vi vet at kyllingen vi nyter til middag slett ikke er en kylling, men en broiler – altså en hurtigvoksende kylling fremavlet kun for at vi skal spise den. Likevel kaller vi den kylling og aner ingenting om hvordan den lever sitt fremavlede korte liv når vi hiver oss over kylling(?)-tilbudet på Rimi.

            Vi vet ikke helt hva som egentlig er i den grillpølsa vi spiser over grillen i parken, og hver gang noen opplyser oss om det blir vi like ubehagelig overrasket. Vi vet at frukt og grønnsaker sprøytes med innsektsgift, og danske forskere har nylig funnet spor etter giften i danske barn. Likevel tenker vi at epler er sunne og de ser da så freshe ut der de ligger så glansede grønne.

            Noen ganger lurer jeg på om ungene mine egentlig vet produksjonsforskjellen på et egg og en lakrisbåt, og når vi skal forklare må vi tegne en høne for vi har ingen levende variant å vise frem. Avstanden til naturen kan bli i overkant lang noen ganger.

            Det er en moderne uro og et ubehag, kanskje endog ufrihet, i å vite alt dette, men likevel forsøke å leve hverdager på en helt vanlig måte og late som vi ikke vet. Ufriheten ligger også i manglende tillit til at politikere med makt i dag forvalter makten til det beste for klode, dyr og mennesker.

            Det er et plutselig ubehag i å snakke om været: var det virkelig så vått før i tiden? Det er med en blanding av glede og uro vi oppdager at blomster dukker opp på uventede tidspunkter, skulle de kommet nå? Her? Vi vil så gjerne gi barna sunn mat, men vi aner ikke hva vi egentlig spiser, og vi lever så hektisk og produserer ingenting selv, så rask ferdigprodusert mat er det eneste vi rekker – og klarer – å lage.

            Jens Stoltenberg snakker gjerne i ett og samme åndedrag om at vi både skal ha vekst og ta miljøansvar, og vi applauderer, fordi alternativet vil koste oss noe. For statsministeren kan det koste valgseier og popularitet, for oss andre kan det koste personlig rikdom og begrensede muligheter til reise og moro. Vi fortrenger alle sammen, for innerst inne vet vi at Stoltenberg tar feil. Disse to elementene, vekst og miljøansvar, utelukker hverandre gjensidig

             Når politisk makt resignerer, tyr vi til tilfeldig virkende forbrukermakt. Den ene som forsøker lever annerledes: som vegetarianer, reiser på nærferie eller syr egne klær, blir raskt pekt ut som en litt kjip moralist og gledesdreper. Selv om vi vet at vedkommende er inne på et aller annet. Og at det er vi andre som er naive tullinger som tror veksten kan fortsette som nå.

            Vi har kanskje ikke noe begrep enda, for dette moderne ubehaget over at noe truer fremtiden til barna våre, men at vi er fremmedgjorte, både fra naturen vi er en del av og troen på at vi kan ta grep, det er vi mange som kjenner på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. mai, i Fokusspalten,

Et skred av velferdskutt mot de fattigste i England

Statsminister David Cameron vil alltid bli husket for denne dagen: 1. april innfører han et snøskred av velferdskutt mot Englands arbeidsløse, syke, handikappede og fattigste.

Det er ingen spøk, på tross av dagen i dag, dette er en britisk tragedie. The Welfare Reform Bill er det største inngrepet i England siden velferdsstaten ble en realitet med Labour-regjeringen etter andre verdenskrig.

Britiske kommentatorer påpeker det opplagte: Fra i dag sendes mange fattige familier fra sosialhjelp til tigging, noen til sult og andre til hjemløshet. Frivillige organisasjoner og kirkesamfunn stålsetter seg. De vet det vil bli en kraftig økning av familier som nå trenger mat, klær, hjelp. Charles Dickens bør helst sprette opp fra sin grav og begynne nye historiefortellinger. Men selv virkeligheten kan være vanskelig å tro når man forsøker fatte det som nå skjer i et av våre nærmeste naboland. Det er allerede enorme klasseskiller i England. Nå blir dette gapet mellom de som har og de som ikke har enda større. Kanskje permanent, spekulerer noen.

Leslie Morphy fra Crisis, som jobber for hjemløse, sier til avisen the Daily Mirror i dag: – Våre fattigste møter en kald april etter disse kuttene. Resultatet er elendighet, kalde rom, lange køer ved matutdeling, ødelagte familier, folk som ikke klarer betale husleien sin og mer hjemløshet. Katastrofalt for dem det gjelder, men trist for oss alle sammen.

- En skam, roper avisen The Daily Mirror fra sin forside i dag, og fortsetter med å kalle det Camerons krig mot fattige. En kontrast til den David Cameron som vant valget under stadige påstander om at The Conservative Party var the caring party. Målet er, hevder Daily Mirror og andre aviser, å fortsette ødeleggelsen av velferdsstaten der Margareth Thatcher slapp.

Som en kontrast til å kutte i velferden til de svakeste kuttes samtidig skatten til de som tjener 150 000 pund eller mer. Et paradoks, siden innsparingen på de fattiges bekostning hevdes å være et virkemiddel for å få landets økonomi i balanse.

Soveromsskatt og kutt i boligstøtte
The Welfare Reform Bill ble vedtatt i januar i år og består i hovedsak av ni ulike velferdskutt mot folk som mottar statlig støtte. Mange familier blir rammet av mange kutt parallelt. Se hele listen over kutt her.

Et av de mest omtalte kuttene som kommer i dag er den såkalte ”soveromsskatten”: Har du et soverom ekstra du ikke bruker i leiligheten du bor i med støtte fra det offentlige,må du enten flytte til noe mindre eller tåle et godt kutt i støtten. 14 prosent kutt om du har ett rom ekstra, 25 prosent kutt om du har to.

Dette kan høres logisk ut, men faktum er at trangboddhet er et mye større problem blant denne gruppen. Og dette: Det finnes svært få kommunale leiligheter som er så små myndighetene vil folk skal flytte til. Noe som betyr at mange vil tape sosialhjelp, fordi de har fått tildelt et for ”stort” hjem, men samtidig har de ikke noe mindre sted å flytte selv om de skulle ville det. Det er reduksjon i økonomisk hjelp som er målet her, ikke en svær flyttesjau, for også regjeringen kjenner til fakta når det gjelder tilgang til boliger.

Også arbeidsløse merker innsparingen. The Guardian har avslørt hvordan folk på arbeidsformidlingen har fått ordre om å finne enhver mulighet til å få folk vekk fra støtteordninger. Nye hindre innføres: som at folk må søke om støtte online – men mange har ikke datamaskin og mange skriver og leser dårlig.

Som et siste skudd for baugen kommer nå dette: Budsjettet til fri rettshjelp reduseres fra 22 til 3 millioner pund. Blir familien din kastet på gata har du nå bare krav på telefonisk hjelp, ikke faktiske møter med en advokat. Mange sentre for fri rettshjelp legges nå ned, noe som betyr at fattige ikke lenger får hjelp i forhold til urettferdig behandling fra arbeidsgiver, utleier eller om man ikke får lønningen sin.

Også handikappede rammes. I følge Disability Rights UK kommer 450 000 handikappede til å tape økonomisk på denne reformen. Mange av dem vil rammes av flere ulike velferdskutt samtidig.

Om å bygge opp forakt for de fattige
I årevis har den konservative regjeringen i England hamret løs på arbeidsløse, sosialhjelpsmottakere, hjemløse, fattige. Ord som snyltere, late, drukkenbolter, juksemakere og ting som verre er, har preget retorikken. Så langt i ordbruken gikk ledelsen i partiet, at de fikk krass kritikk fra egne rekker og blitt bedt om å endre ordbruken sin.

Men de klarte likevel ikke å la være å le tilfreds, representantene fra The Conservative Party i det britiske parlamentet da denne reformen ble vedtatt i januar i år. Så ubehagelig synes noe av Labours folk det var, at de bønnfalt dem, uten hell, om å stoppe latteren.

Polly Toynbee i avisen the Guardian mener vi må tilbake til kong Edwards tid for over 100 år siden for å finne liknende politisk retorikk om folk med lav eller ingen inntekt. Og media har ofte kastet seg over retoriske bilder av en arbeidssky gruppe som må lære seg ”at arbeid lønner seg”.

For slik praktiserer man splitt og hersk og får en viss støtte blant folk og velgere: Man sier til arbeidere i privat sektor at deres motpart i offentlig sektor har gullbelagte pensjonsordninger og andre altfor gode ordninger. Sannheten er at ansatte i offentlig sektor faktisk har måttet tåle lønnskutt, og for å stagge deres gryende motstand, må regjeringen peke på naboen deres som mottar sosialhjelp: Burde ikke hans velferdsgoder begrenses når du selv, som jobber hardt, må lide tap?

Bakenfor ligger dette argumentet: Vi – det konservative partiet – står opp for folk som jobber hardt. Og selv om Labour heldigvis har gått i mot denne velferdsreformen, har partiet lenge støttet opp mot den samme retorikken: Labour er partiet for dem som jobber hardt, ikke for snylterne. Bare sjekk hva partiet vårt heter: Labour.

Dermed har gruppen som lever isolert og arbeidsløst, handikappet eller i uføre i underklassen i praksis svært få som taler deres sak i politikken. De har heller ingen felles røst. Dette kommer godt med for David Cameron når velferdskutt skal innføres uten for mye bråk.

Hvor mange briter vet egentlig hva som skjer i dag? Mange vet, særlig folk som leser aviser som The Guardian og The Independent, og til og med tabloiden the Daily Mirror, som alle har fulgt reformen med argusøyne. Også TUC (Trade Union Congress), tilsvarende norske LO, har reagert sterkt, det har også de fleste instanser som jobber på bakkeplan med de fattige, samt mange kirkesamfunn, ved siden av forskere på sosiale forhold. Britiske forskere har lenge sett at de fattigste i landet stadig får forverrede levekår. Gjeld og mangel på mat øker i mange familier, og mange nye grupper oppsøker sentre der de deles ut gratis mat, et sikkert tegn på at mennesker har falt gjennom velferdsnettet.

Men de største tabloidene har knapt nevnt reformen. Der er en god historie hun eller han som har lurt systemet. Og dem finnes det selvsagt også noen av. Det britiske velferdssystemet er ikke perfekt. Særlig dette at generasjoner blir sementert i fattigdom og arbeidsløshet er reelle problemer som sikkert kunne trengt en reform eller to. Men å svekke de svakeste, styrker ingen, heller ikke samfunnet som helhet.

Desperat fattigdom
Save the Children (Redd Barna) avslørte nylig hvordan fattige familier faktisk lever i England. En verden som synes langt unna konservativ retorikk eller tabloide avisforsider: om foreldre som må velge mellom å ha et varmt hjem eller gi barna mat, om voksne som ikke spiser for å heller gi maten til ungene. Og mye mer.

Også ulike kirkesamfunn har reagert sterkt på hva slags ord som brukes for å beskrive fattige. Nylig sendte flere kirkesamfunn sammen ut en kritikk av velferdskuttene, og Paul Morrison fra Metodistkirken sa at disse kuttene er en symptom på at hvordan fattigdom forstås helt feil. Til BBC sa han: – Man snakker som om disse folkene fortjener å være fattige, at de er mindreverdige mennesker.

Kirkesamfunnene har studert mediene i en egen rapport, og har funnet at de reproduserer seks myter om fattige: de er late, de er avhengige av rus eller alkohol, de lurer systemet, har et lett liv og har selv skyld i sin misere.

Det som skjer i England i dag er et brudd mellom staten og statens aller fattigste. Hvilke sosiale utfordringer og menneskelige tragedier som kommer i kjølevannet av dette er nesten ufattelig. Polly Toynbee i avisen the Guardian nekter å tro at folk ikke ville vært sjokkerte om de faktisk kjente til det som skjer, selv blant velgerne til det konservative partiet. Ville de akseptert det jordskjelvet av sosial ødeleggelse som nå skjer i deres navn, spør hun.

Det som skjer i England kunne aldri skjedd her, tenker vi. Men det konservative partiet i England har søsterparti også her, og krisen som har rammet landet har (ennå?) ikke nådd oss. Og også vi kjenner retorikken omkring mistilliten rundt folk på uføretrygd eller sykemeldinger, også vi får høre at det skal lønne seg å arbeide (som om vi ikke vet det). Det som skjer i England er ekstremt, og fattigdommen landet sliter med er ikke vi i nærheten av.

Hva som er kutyme på politisk toppnivå vet jeg ikke, men desperasjonen som fra i dag rammer hundretusenvis av britiske familier burde kanskje få noen politikere her i landet til å pirke David Cameron litt hardt i skulderen og si at katastrofen som følger dette snøskredet, den har han selv skapt.

Denne teksten sto på trykk på radikalportal.no 1. april 2013

Ærlighetens pris på NRK-debatten

Torsdag 14.mars deltok jeg på Debatten på NRK1. Temaet var Inga Marte Torkildsens uttalelse rundt verdien av å være hjemme versus det å være i lønnsarbeid. Hva mente hun egentlig med dette?

Hele debatten kan man se her.

Dette var, kort etter hukommelsen og litt stikkordsmessig, det jeg sa i Debatten:

• De siste dagers debatt om tidsklemma kan tolkes som et signal fra kvinner og menn om at dette jaget eller stresset vi kjenner på i hverdagen til slutt blir for mye. Tidsklemma sier dermed noe mer om samfunnet rundt oss enn bare noe om hvordan vi lever i familien. Når jeg skal forstå tidsklemma vil jeg forstå samfunnet rundt familien.
• Når panelet diskuterer, hører jeg hele tiden ord som "vil" og "valg". Men arbeid handler for de fleste ikke om hva vil, men at man må, når det gjelder å arbeide. Folk trenger pengene. Derfor må vi alltid ha et klasseperspektiv, selv om det ikke er så populært for tiden, når vi diskuterer kvinnekamp. Det betyr at vi må ha et tvisyn på arbeidslivet: Arbeidslivet er selvsagt frigjørende, men kan også være undertrykkende og gjøre ufri. 
• Å være kritisk til dagens dobbeltarbeidende familiemodell betyr ikke at man nødvendigvis ønsker seg tilbake til et husmorliv eller en 50-tallsfamilie. Det gjør i allefall ikke jeg. Løsninger vi kunne diskutere i stedet, er for eksempel kortere normalarbeidsdager, som ekstimersdager eller 30-timersuke. Det kunne kanskje føre til at flere damer som jobber deltid i i dag, fikk mulighet til å jobbe fulltid, og at flere menn som ønsker mer tid med barn og familie får mulighet til det. Litt mer tid hjemme, litt mindre til i arbeidslivet

Torkildsen etterlyste ærlighet i debatten rundt deltidsjobbing, og mente med det at vi må ærlige rundt hvor mye kvinner taper på ikke å jobbe fullt - i kroner og velferd. Det er sant. Men de siste ukers debatt har også vist oss mange andre ærligheter, som fortellinger fra kvinner og menn som ikke fikser fulltidsidealet og tviler på om det er barnas beste.
Det er også en ærlighet likestillings- og barneministeren må tåle og forholde seg til. Om vi fremdeles tenker at det personlige er politisk er dette hennes arbeidsområde.

I april gir jeg ut boken "Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land" som handler om mye av dette.

Feminismen må være systemkritisk

At noen kvinner prioriterer barn og deltid betyr ikke at 50-tallets husmorideal er tilbake.

Turid Lilleheie har flere interessante betraktninger i sitt innlegg om likestilling og kvinnefrigjøring på Radikal Portal. Det er heller ikke vanskelig å være enig i hennes utgangspunkt: økonomisk uavhengighet og egen inntekt gir frihet i den type samfunn vi har. I tillegg kan man legge til: arbeid gir verdighet til den enkelte og mulighet til å delta og påvirke samfunnet. Alt dette er viktig. Jeg er sjeleglad for at kvinnekampen har gjort det mulig for damer å kunne kombinere jobb og barn i dag.

Men det betyr ikke at alt er såre vel i likestillingslandet. De siste dagers debatter rundt tidsklemma for eksempel, viser at mange kvinner ikke finner dagens idealmodell mulig å leve opp til. Dette må feminister ikke avvise, men forsøke å forstå.

Det problematiske i Lilleheies argumentasjon er likevel dette: at kritikere av dagens ordning med fulltidsjobbing og småbarnliv umiddelbart mistenkes for å ønske seg 50-tallet tilbake. At hun tror på mytene om at husmorrollen er vei tilbake. At hun forfekter en likestillingsfeminisme ganske blottet for samfunnskritikk. For meg er dette siste umulig; en feminisme må alltid søke å forstå rammene rundt det samfunnet man ønsker likestilling innenfor. Dette innebærer for eksempel et tvisyn på arbeidslivet: Visst er arbeid bra, men arbeid kan også være undertrykkende og et slit. Dette betyr igjen at det er viktig å beholde et klasseperspektiv når man snakker om kvinnekamp, arbeid, troen på valgmuligheter, kontantstøtte og foreldrepermisjon.

Dette med 50-tallet først: ”Etter siste verdenskrig ble det mer vanlig – og ofte idealisert at mannen skulle forsørge familien og kvinner skulle ta seg av hus, mann og barn. Men dette var ikke en vanlig situasjonen på den tiden.” Men jo – det var det faktisk. I 1960 hadde over 50 prosent av kvinnene status som husmor i Norge. Det betød ikke at de ikke jobbet: på gården, i mannens bedrift, som omsorgsperson i nærmiljøet, men det var ubetalt og uten særlige rettigheter.

Selv om husmorrollen på 50-tallet på sett og vis var idealisert, ble den også den gang problematisert. Selv innen Arbeiderpartiet gikk diskusjonen: Skulle kvinnene frigjøres gjennom å slippe dobbeltarbeidet med hjem og jobb og derfor ha mulighet til å leve som husmor, eller var dette å ta fra henne muligheten til å bidra i og påvirke samfunnet? Det var også en annen dimensjon her: for visst var husmoren et ideal, og det var sikkert mange kvinner som fant stolthet i å drifte hjemmet, men hun var samtidig offer for mye latterliggjøring, ikke minst i populærkulturen med anklager om ”støv på hjernen”. Kvinnerollen har alltid vært diskutert mer enn mannsrollen, og husmoren-epoken var intet unntak. Heller ikke på 50-tallet var kvinnerollen en enkel rolle, men mangefassettert og full av tvil og paradokser – som i dag kanskje?

Dette var et sidespor, eller enda mer; et blindspor. Debatter rundt 50-tallet når vi egentlig skal snakke om feminisme i dag blir ofte det. Det er ikke husmoren for to generasjoner siden som er interessant når man snakker om tidsklemme for eksempel. I stedet må man se fremover, mot sekstimersarbeidsdager eller andre strukturelle endringer som letter vanlige kvinners, barns og menns dager. Som gir større rom for omsorg og samvær i det private, i nærmiljøet, i hjemmene. For norske kvinner står på! Få land i vår del av verden har like mange kvinner i arbeidslivet, og i få land føder samtidig kvinner like mange barn. Det er klart det kan bli tøft nok i hverdagen også i dag.

Lilleheie skriver: ”Dessverre ser vi likevel en utvikling der kvinner velger å bli forsørget av menn – og denne trenden er økende.” Dette er ikke riktig. De aller fleste kvinner i Norge er tilknyttet yrkeslivet i ulike prosenter, og denne prosenten øker. Bare 2 prosent er definert som husmødre, og forskning viser at mange av de 2 tar et svært bevisst valg – i noen få år. Å være redd for et rush av kvinner som ikke jobber er det ingen grunn til. Ikke minst fordi de fleste kvinner må jobbe. Akkurat som menn har de huslån, studielån og forholder seg til et samfunn der toinntekts-familien setter bolig- og forbrukerstandarden. Svært få kan velge seg helt vekk fra dette – eller vekk fra arbeidslinja vår som gir oss velferdsgoder.

Det finnes ingen husmor-trend, men det finnes kanskje en reaksjon mot travelheten og i vår tid som får utslag i en rekke mediesaker om kvinner som tar andre valg enn dagens karriereideal. Kvinner som lurer på om det er et feministisk ideal å fortrenge lengselen etter barna i barnehagen, eller skammen over den samme lengselen. Om noen kvinner opplever hverdagen som en smertefull skvis, må feminister lytte til deres historier. De er like legitime som andres.

Lilleheie skriver:”Vi har oppdratt en generasjon jenter som stort sett har fått det de har bedt om..” Dette er litt av et syn på generasjonene etter. Jenter og kvinner i dag står på som bare det, fra de skal innordne seg kroppskrav og prestasjonskrav i ungdomsalder, til de forventes å ha den samme kroppen, jobbe fullt, søke en karriere og ha barn på samme tid når de blir eldre. Å leve i et forbrukersamfunn, der de vurderes etter hvordan de ser ut og hva de eier har ingen av dem valgt. Her er det bare å ta en titt på statistikken: damer i dag jobber som aldri før, både i ubetalt og betalt arbeid. Jenter er vinnerne på skolen og i høyere utdanning. Ingenting av dette kommer gratis.

Markedskreftene i vår tid legger beslag både på hvordan vi tenker, hvilke verdier vi dyrker, hva slags ideologi vi omgir oss med og hva slags økonomisk system vi velger å leve under. I tillegg er vi fremdeles et klassedelt samfunn, og det finnes mange kvinner og menn som aldri fikk det de ba om. Om de i det hele tatt spurte.

Jeg synes aldri vi skal snakke om feminisme eller kvinnefrigjøring uten å ta med oss klasseperspektivet, fordi kvinnefrigjøring for alle må betyr strukturelle samfunnsendringer og ikke bare påstander om å prioritere riktig eller finne seg en annen jobb. Det er ikke alle som kan det. Det er løsninger for de få.

Ellers er jeg enig med Lilleheie i at en høyreregjering til høsten ikke vil være til kvinners beste. Nå er det ikke den tredelte foreldrepermisjonen jeg er mest bekymret for i den sammenheng, men en smørbrødliste av andre ting, som for eksempel: mer privatisering av offentlige tjenester, kritikk, mistenkeliggjøring og avvikling av enkelte velferdsgoder, et tøffere arbeidsliv med fordeler for arbeidsgiver, og større økonomiske ulikheter mellom folk. I et slikt samfunn må vi mer enn noensinne være kritiske til likestilling for likestillingens skyld, og heller først som sist bygge inn en samfunnskritikk i vår feminisme i dag.

I forlengelse av dette: Samme dag, 8. mars var det et intervju med meg i Aftenposten/BT om deltidsarbeid, meningen med livet og sånt. Ligger her.

I april jeg gir jeg ut boken Er jeg fri nå? Tidsklemme i verden beste land på Aschehoug forlag.

Denne teksten sto på trykk på Radikalportal.no 8. mars 2013

Å dyrke et vinnerlag

Frykt og forakt for svakhet 

Vi gjør det hele tiden, nesten uten at vi tenker over det. Det bare skjer, i mediene, på skolen, i idrettslaget, på arbeidsplassen. Vi dyrker de sterke, vinnerne i blant oss. Det er for så vidt ikke noe galt i å la seg inspirere og glede over andres suksess, men det er jo ikke alltid sånn det går for seg. I stedet ender vi gjerne opp med å sette suksess opp mot tap, de sterke mot de svake, oss mot dem. Vi tror i vår kultur i dag at det på et individuelt plan bare er opp til oss selv dersom vi vil bli en vinner, og nå ser det sannelig ut som om vi tror det samme om Norge som nasjon. Vi er best fordi vi er et spesielt hardtarbeidende og moralsk folkeferd. Andre detaljer, som fravær av krig, sult, ressurskamp, ytre og indre fiender, lavt folketall og stort land, forsvinner i logikken. Det skremmende er imidlertid når vi både på privaten og nasjonalen begynner å forakte alle som ikke er like fremragende som oss selv. Når vi tror flukt eller fattigdom mest av alt er et livsstilsvalg, der flyktninger selv bør ta ansvar for at de bega seg på flukt, omtrent på samme måte som naboen er ansvarlig for å røyke eller jobbe deltid.

Men i en slik kultur forsvinner det store ”vi” som ønsker å ta ansvar for hverandre. Da handler ansvaret kun om prestasjoner og valg i eget liv. På den måten er vi ikke lenger et inkluderende land, selv om statsministeren sier at vi er det i nyttårstalen sin. Vi har utenforskap i dag også. Flyktninger, asylbarn, syke, uføre, ny-fattige, arbeidsinnvandrere fra Europa. Er det norsk kultur å vise sympati og hjelpe dem, eller har det utviklet seg en ny norsk kultur der vi pirker litt for mye på dem som ikke fikser livet optimalt og antyder at de selv er, vel, ansvarlige?

Individualisme, selvrealisering og ansvaret for egen sosiale og finansielle status kjennetegner vårt samfunn mer enn noe annet. Det er dette som gjennomsyrer dagens norske kultur, dersom vi på død og liv må snakke om denne. En slik kultur lengter etter vinnere, som bevis på at den fungerer. En slik kultur gremmes over alle som faller akterut eller ikke får livet til. De forstyrrer bildet av et vellykket samfunn ved å vise frem sin svakhet. De minner oss hvor kort veien er fra suksess til undergang kan være, og det vil vi helst ikke se. Er det noe som truer det beste i vår nære kulturelle historie i dag, er det nettopp dyrkingen av verdier som kan oppløse fellesskapet og solidariteten mellom folk, denne solidariteten som har lagt grunnlaget for oppslutningen rundt skatter og en sterk velferdsstat, for eksempel.

I stedet for å fokusere på dem som taper, burde vi brukt våre krefter på å forakte fattigdommen og det som gjør utenforskap mulig. Men at dette fokuset glipper for oss, er den nyliberale ideologiens triumf. For dette er jo selve premisset for nyliberalismens tankegods: Du kan hvis du vil nok. De som er rike har fortjent det. De andre har ikke det. Ingen er ofre, men noen inntar frivillig en offerrolle. Denne kan man kjempe seg ut av – selv.

I en slik logikk trenger vi ikke et ansvarlig samfunn, for ansvaret ligger på hver og en. Går det oss godt, har vi oss selv å takke. Og motsatt.

Dette er det aller verste ved artikler som dem fra Jon Hustad eller Christian Tybring-Gjedde: at de faktisk tror på dette: Vi norske er bedre enn andre. Vi har ingenting å lære. Det eneste som er feil ved systemet er at det slipper inn andre til oss. Ikke at systemet i seg selv skaper en verden der fattige tvinges på flukt. Vi ser aldri at disse kunne vært oss. Det er en tragedie for nasjonen at ordet ”snillistisk” noensinne ble lansert, slik at det å være snill på et politisk eller personlig plan i dag anses som noe dumt og naivt og garantert velgeflukt-aktig. Når sympatien for andre forsvinner, slik den faktisk allerede har gjort når det gjelder asylsøkere, papirløse flyktninger eller uføre, da burde vi ikke bare lure på om det beste i vår kultur er truet, vi burde ta et oppgjør med den kulturen vi har.

Det er ikke en og annen innvandrer som utfordrer det beste i norsk kultur, det er globale ideologiske trender vi glatt slipper inn over grensene våre uten et eneste kritisk spørsmål. Og den debatten må vi gjerne ta. 

Denne teksten sto på trykk i Signert-spalten i Klassekampen lørdag 12. januar