Kvinner velger ikke å jobbe. De må.

Valgfrihetens tid? 
”Ekte kvinner baker ikke cupcakes. De spiser dem på vei til jobben” skrev Marie Simonsen i Dagbladet. På tross av kritiske røster fra høyre som beskyldte henne for å nedvurdere det tradisjonelle kvinnearbeidet, står utsagnet statistisk støtt: Simonsen har rett, flere og flere kvinner jobber, og de jobber i stadig høyere stillingsprosent. For Simonsen var cupcaken et symbol på det hjemmeværende livet, og i det hjemmeværende livet er ikke mange kvinner mer. Men så går det, litt skeis lengre ned i kronikken; Det er bare å se på utdanningseksplosjonen blant kvinner, så vet man at kvinner ønsker og vil jobbe. ”Ønsker og vil”.

Det er klart det er sant at mange kvinner ønsker å jobbe, men det er like sant at mange kvinner må jobbe, selv om de i slitenhet og klemme gjerne skulle ønsket en annen hverdag. Virkelige valg er det få kvinner – og menn som har. Med en streng arbeidslinje som gir deg velferdsgoder, toinntektsfamilier som setter forbrukerstandarden, samt yrkeslivets skyhøye status, er det å gå ut i arbeid både økonomisk nødvendig og en normativ handling i vår kultur.

Hvem er det som kan velge fritt på øverste hylle? For det er slik som Simonsen skriver: at de fleste som er hjemmeværende er kvinner med lav utdanning, nedsatt helse, store omsorgsforpliktelser og innvandrerkvinner. Med andre ord, dette er kvinner som jobber nederst på rangstigen om de i det hele tatt får jobb. Valg og valg.

I den andre enden av skalaen finnes det sikkert en bitteliten gruppe av velstående kvinner som har det virkelige valget mellom hjemmeliv og uteliv, men disse utgjør en brøkdel av brøkdelen igjen. Resten av oss følger med røkla og lommeboka og gjør det som kreves. Noen vil, noen må, mange jobber deltid fordi de vil, noen fordi de må, og får med seg litt av begge deler. Ser vi ikke slike ulikheter mellom oss damer er vi klasseblinde, og da ser vi heller ikke at insisteringen på alle valgene vi skal ha kan føles mer som en hån enn en feministisk seier.

Valgfrihet er alltid et stikkord når politikere skal lansere akkurat sin familiepolitikk som den beste, samme hvilket parti det er som snakker. Men på tross av mantraet om valg, valg og atter valg har de færreste av oss disse veldige valgene. Både arbeidslivet, arbeidslinja, realiteter og idealer begrenser oss. Valgfrihet blir derfor en halvtom retorikk som ikke forholder seg til folk flest sin hverdag. Likevel blir vi forført til å tro på den, i så stor grad at vi faktisk tror vi kan velge fritt, alle sammen. Når vi tror vi har valgt fritt, er det selvsagt også vår gevinst eller vårt nederlag om vi ikke fikser valget. Du kunne jo bare valgt noe annet, ikke sant?

Virkelig valgfrihet hadde vært å kunne forholde seg til en velferdsstat uavhengig av arbeidslinjen, der man rett og slett i egenskap av å være borger i landet hadde rett på velferdsgoder. Da kunne man, mann eller kvinne, jobbe redusert en periode og likevel være trygg på at du og dine har velferdsnettet under seg om man faller. Da ville man ikke være så totalt avhengig av en arbeidsgivers velvilje som man er i dag, men være fri til å gå, om man ikke har det bra. Da kunne man ta større sjanser i hverdagen: jobbe deltid, starte en butikk, et firma, blir en gründer, flytte på landet, bo på gård, være hjemme en periode, forsøke seg som kunstner eller ta ansvar for en mor som sliter, en nabo som har det vanskelig. Eller være hjemme en kort periode med det minste barnet.

Virkelig valgfrihet ligger også i kortere normalarbeidsdager eller normalarbeidsuke for alle, der muligheten til å være omsorgsmenneske samtidig som man bidrar i yrkeslivet, blir en enklere øvelse. Virkelig frihet til å jobbe har vi også når barnehagen får skyhøy kvalitet med mange kvalifiserte ansatte, så vi alle gikk til arbeidet med lett hjerte og visste at våre barn var maksimalt godt ivaretatt.

Den hjemmeværende kvinnen er intet mål. Men selv om høyresiden forsvarer henne, skal vi våge å være kritiske til troen på arbeidets frigjørende og salige kraft. For når du går ut av kontoret ditt, der ideer skapes og morsomme kolleger sprer glede og fag, kommer en annen person inn og vasker etter deg, plukker opp cupcakesmulene du la igjen da du kom heseblesende inn, og drømmer kanskje om det vi ikke vil høre: et sted vekk fra arbeidsplassen.

Og er det da slik, at du var smart og valgte en festlig kontorjobb, men hun som vasker etter deg var lite smart som valgte noe annet? Tror ikke det, nei. Valgets kval er for de få. Vi andre gjør det vi må.

 Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen lørdag 8.12.2012           

           

Barn på flukt: La dem bli

I morgen er det 20. november og dagen generalforsamlingen i FN vedtok Erklæringen for barnets rettigheter i 1959, og Barnekonvensjonen i 1989.

Det kan kan ikke være helt tilfeldig at Stortinget behandler meldingen "Barn på flukt" akkurat denne dagen.

Kan vi endelig finne en fremtid til våre lengeværende asylbarn?

Samtidig startet i dag Veronas kamp i Høyesterett, ni-åringen som er født her, ble kastet ut, men vil tilbake. Og der slutter ringen: Verona ber om at norske myndigheter følger Barnekonvensjonen.

Det er vi som gjort henne til et barn på flukt.

Barnehagebrikken

Den ene biten i puslespillet passer ikke helt. Den er for stor. 

I Norge får jenter og damer i dag sterke signaler fra politisk hold om at vi kan få til det meste, bare vi vil nok. Vi blir fortalt at vi kan ha karriere og barn samtidig, vi er så å si likestilte med menn på de fleste av livets områder. Vi har mange valg.

En av grunnene til at vi kan alt dette her, er at vi endelig har tilgang til nokså rimelige barnehager, der barna har rett til å være hele dagen fra de er omtrent et år gamle. Etter året hjemme får vi heller ikke økonomisk støtte, og for de fleste foreldre betyr dette at man må tilbake i jobb, uavhengig av om man nå vurderer barnehagen som det beste for sitt barn eller ikke. Vi har kanskje ikke så mange valg likevel.

Vi har blitt helt avhengige av barnehagene alle sammen, for å få hverdagene til å gå i hop. Stadig flere barn går i norsk barnehage, de er yngre når de begynner og trenden er lengre dager. Noen foreldre trenger i tillegg mer: kveldsåpne barnehager, eller nattåpne tilbud.  Voksne friske folk har ikke bare en rett til å jobbe, men en plikt, så når arbeidslinja kaller er det bare å løpe slik at man velferdsgoder får. Da må barna være fulle dager i barnehagene. Sånn har vi ordnet oss. For mange fungerer selvsagt ordningen også optimalt. Men for dem som sliter med barn som ikke trives, med barnehager som ikke fungerer, eller med en uro over savn eller at man er for lite sammen, er denne pakkeløsningen fra statens side en gave man sier takk til med en klump i magen.

Hvordan vi diskuterer barnehager, og hva vi diskuterer når vi diskuterer dem, forteller oss en hel masse om verdier og selvfølgeligheter i vårt samfunn i dag. Vi er heldigvis opptatt av at barnehagene skal være gode, og vi diskuterer bedringer som har kommet bakpå mens utbyggingen gikk raskt. Men gikk den kanskje så raskt at vi aldri spurte oss hva slags samfunn barnehagene samtidig gir oss? Slike spørsmål som: Er barnehage for alle et tegn på at vi får et mer barnevennlig samfunn, eller et mer barneuvennlig samfunn? Utvider – eller begrenser den våre valg? Sannsynligvis litt av alt, hvis vi ser nøye etter.

            Da barnehageutbyggingen satte fart ønsket man å demme opp for et etterlengtet behov, men kanskje skapte man samtidig et behov, og en norm der det ble forventet fra alle kanter at ettåringer skulle inn i heltidsbarnehager. Vi påvirkes alle sammen av det alle andre gjør, og barnehager for alle har blitt en selvfølge. Når også vi i Norge samtidig har gått fra welfare til workfare, så er det svært begrenset hva slags private valg vi kan ta for å unngå å følge strømmen. Vet ikke helt jeg. Var det valg vi hadde?

Det mest provoserende med barnehagedebatter er derfor at vi tror alt blir greit bare bemanningen økes, barna kartlegges og maten er varm. Kvalitet i barnehagen, ikke kvalitet i hverdagen. For meg henger disse to uløselig sammen. For å si det enkelt: Det hjelper ikke meg om barnehagen er tipptopp hvis jeg må vekke en grinete smårolling som ikke er utsovet for å rekke dit før jobb. De altfor korte ettermiddagene hjemme, der det skal handles, lages mat, gjøres lekser, på veldig få timer. Barnehagen er kanskje bare en liten puslespillbrikke i vårt samfunn, men den forteller oss likevel mye om resten av bildet: hvilke rammer vi har, hvilke valg vi har, hvilke verdier vi har, hva slags mennesketyper vi dyrker frem. Barnehager og tankene vi har rundt dem reflekterer hvordan vårt samfunn vurderer barndommen, og de forteller oss også hvor høyt vi akter yrkes- og karrierelivet i vår kultur. De forteller oss også hvor høyt vi setter selvstendighet, sosial kompetanse og utadvendthet, hos både voksne og barn.

Barnehagen er politikk, og i den politikken ligger elementer som påvirker andre områder i samfunnet. For eksempel, hva slags familiemodell får vi, når vi har full barnehagedekning? Hva slags morsrolle gir barnehagen oss, og hva slags farsrolle? Hva slags arbeidsliv får vi med full barnehagedekning? Hva betyr barnehagens åpningstid for hvor mye vi kan jobbe, for hva arbeidsgiver kan kreve og hva arbeidere kan tilby? Hva betyr barnehagen for oppdragelsen vi gir våre barn, hvilke verdier skal barnehagen gi dem? Og 8-9 timer hver dag i parallelle liv med barna våre, synes vi det er helt greit?

            Når vi legger puslespillet som utgjør dagen vår oppdager vi kanskje et en av brikkene er unormalt stor og tar masse plass i forhold til de andre. Dette er barnehagebrikken, og jeg skulle ønske vi kunne lage et nytt bilde der brikkene var omtrent like store.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Signertspalte lørdag 3. november

Kontrære drømmer

De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

           Vi blir ikke hørt! Ingen vil trykke min kronikk eller ta akkurat denne debatten jeg så modig har lansert! Åh, nok et medieoffer, meiet ned av den venstrevridde pressen som nekter sine motstandere å ytre seg. På tross av at bevisene om det motsatte er sterke, har denne retorikken blitt en naturlig del av facebookhøyres image. Dette er vel også en del av premisset når deres brave våpendrager Jon Hustad får leke seg på TV: Endelig skal også disse meningene komme ut til vanlige folk, som ellers er fanget i et slags venstrevridd uvitende univers der staten sløser bort skattepenger på pakistansk plingplong uten at vi – folket - er denne skandalen bevisst. Men nå skal vi opplyses. Det er de kontrære mot de politisk korrekte. Det er realisme mot naive utopier. Det er effektivitet mot treg materie. Det er det moderne mot historiens skrot.

            Det rare er, at virkeligheten jo er helt motsatt. Det å stå på venstresiden i dag, altså bortenfor Arbeiderpartiet, det er det som er å være kontrær. Å snakke om et annet økonomisk system eller fredsarbeid, eller ville diskutere kortere normalarbeidsdag og gratis kollektivtransport. Å kreve respekt for verdier som omsorg, langsiktighet, økologisk dyrket mat og rettferdig fordeling.

Jeg vet det sies at pressefolk en venstrevridde, men man kan ikke akkurat si at det er så veldig påtrengende i dagens medieflora. Tvert i mot, samfunnet og mediene gjennomsyres av nettopp de verdier facebookhøyre og andre så desperat etterlyser: Vekst, konkurranse, effektivitet, krig for fred, et sted det kapitalismen skal reddes av mer kapitalisme. Å være kritisk til velferdsstaten og mistenkeliggjøre menneskene som bruker den er også svært tidsriktig. De såkalt kritiske stemmene i facebookhøyre gjør lite annet enn å støtte det bestående og følge de mest tydelige samfunnstrendene i sine argumenter. Det er ikke så fryktelig spennende.

            Tjener man en absurd sum i årslønn, i en jobb som til og med kan vise seg å være direkte samfunnsnedbrytende, ankommer festen i en ny bil og forteller om den nye, store hytta familien akkurat har kjøpt i strandsonen mens du klager over det høye skattenivået, da regnes man som politisk nøytral. Vellykket. Men om du av prinsipp kjører kollektivt og gladelig skatter av din gjennomsnittslønn fordi du mener fordeling av goder er et gode og at et annet samfunn basert på mer gjenytelser mellom folk burde være mulig, da er man plutselig politisk koko. Har du aldri opplevd dette har du kanskje venner som er uvanlig likesinnede deg selv. Men vi andre lever i dette hele tiden. Vi feirer og roper hurra for venners rådyre merkeveske og hinsidige lønnsøkning i det private, mens vi jo egentlig mener at det er galskap å tjene slike summer. Joda, klart vi kan ytre oss fritt, men det koster, både privat og i forhold til en karriere i arbeidslivet. Ikke alle vil ha en uttalt kritiker i sine rekker, ytringsfri er det ingen av oss som helt uten kostnader.

I sin nye bok skriver svenske Nina Björkom akkurat dette. Lyckliga i alla sinadagar - om pengar och människors värde er fortsettelsen av en kronikk hunskrev i svenske DN i 2007. Drittdrømmer, skrev hun da, om at vi dagdrømmer oss inn i interiørmagasiner, konstant misfornøyde med huset vi har, lengtende etter det perfekte.

Hun skrev: ”Det är skitdrömmar. Bara skitdrömmar. Världen brinner! Och vi ska drömma om nya köksbord.”
            Vi skal forbruke stadig mer for å holde hjulene i gang, for slik er kapitalismens logikk, skriver antikapitalisten Björk. Vi sitter fast i strukturen alle sammen, med heltidsjobber og forbruk og drømmer om en Thailandtur som vi innerst inne vet ikke bringer lykke. Men fordi vår økonomi er bygget rundt troen på evig vekst, må vi ha slike drømmer for at den skal gå rundt; reise mer, handle mer, drømme om et nytt og vakkert kjøkken vi ikke trenger. Vi dyrker disse drømmene hos hverandre og applauderer dem som oppnår dem.
            Å drømme kollektive drømmer er ikke lenger mulig, skriver Björk, de skal bare drømmes på individnivå. Og da skal de handle om å berike seg selv. Et nytt spisebord. Større hus. Men å drømme om fellesskap, det kollektive, en verden som tar hensyn til miljøet, som ikke undertrykker fabrikkarbeidere i andre land så vi kan handle billige klær vi ikke trenger, det er ikke lovlige drømmer i dag.

Systemkritiske stemmer er fremdeles uhørte i allmennheten. Er det noe som er kontrært i dag, finnes det her.

Denne teksten sto på trykk i Signertspalten i Klassekampen 22.09.2012

RasismeSnillisme

Det er populært å si at venstresiden trekker rasismekortet altfor raskt. Det er sikkert, i noen tilfeller, dessverre riktig. Men stort sett opplever jeg problemstillingen helt motsatt. For når jeg tenker etter, når hørte jeg egentlig noen i fullt alvor og med ekte bekymring kalle noen en rasist forrige gang? Jeg synes det virker som om dette sitter ganske langt inne. Kanskje for langt. 

Det er på en side litt rart at vi er så livende redde for å kalle spaden ved dens rette navn, all den tid året etter 22. juli har åpenbart tankegods både fra Anders Behring Breivik og meningsfellene hans som ikke kan tolkes som annet enn pur gammaldags rasisme. Hvit overlegenhet, stereotypisk gruppetenkning, etnisk rene nasjoner, og så videre.
Men det skal samtidig, på den annen siden, være vanskelig å kalle noen en rasist. Man må kunne være både oppgitt, sleivete eller oppriktig kritisk til både kulturer og inkluderingspolitikk uten å få slike merkelapper klistret på seg. Men, er vi ikke nå i overkant langt borte på den andre siden? Der det holder å si/skrive: «Jeg er absolutt ikke rasist», og på den måten gjøre seg uangripelig, for deretter å gå i gang med en tirade av noe som likevel er farlig nær rasisme. Jeg ser denne teknikken både på Facebookgrupper som Sians (Stopp Islaminiseringen av Norge) eller NDLs (Norwegian Defence League), eller på større nettsider av typen honestthinking.org eller document.no. Alle steder har jeg kommet over tekster jeg tolker rasistiske, men blandet sammen med forsikringer om at at det, det er man absolutt ikke. 
         Selv når det er opplagt nøler vi, i alle fall jeg, med å si høyt det jeg faktisk tenker når jeg hører rasisme. Plutselig er den der – kommentaren eller beskrivelsen som vipper deg av pinnen – på nett eller live, men du nøler med å gå til angrep ved å utfordre vedkommende på hva i all verden som var ment med det der. Du vet at stemningen rundt middagsbordet aldri blir den samme etterpå. Når enkelte hevder at venstresiden bruker rasismebegrepet for raskt, tenker jeg noen ganger: Har du virkelig ikke møtt disse menneskene, som sier ting du ikke ante kunne sies høyt? Er det ingen i din omgangskrets som er langt over kanten i sine fordommer? I så fall bør du ta en tur rundt i byen, alternativt på landet.

Noen uttalelser er jo over kanten. Noe er moralsk forkastelig. Uakseptabelt. Vi forlanger av oss selv å legge snillismen mot enkelte minoritetsgrupper til side, og krever at disse gruppene i samfunnet må tåle å bli krenket for sine meninger og tro. Hvorfor er rasistene unntatt dette kravet? Mottoet «vi må tørre å ta debatten», sammen med klisjeen «venstresiden tør ikke ta debatten», har satt nettopp den brede venstresiden i sjakk matt. Ute av spill. Vi tar debatten hele tiden, men svært sjelden på vår egen banehalvdel der vi kunne snakket om ting som klasseulikheter, boligpolitikk, lærertetthet eller økonomisk utjevning. Ting vi vet ville hjulpet integreringen. Vi vet at økonomisk utjamning er det mest effektive hinderet mot alt fra kriminalitet, kvinnediskriminering, vold og mishandling. 
Likevel aksepterer vi pophøyres mangfoldige agenda, som strekker seg fra hijab og klesdraktdebatt, via entusiasme rundt innvandrerregnskap til asylsøkeres påståtte sleipe lykkeferd mot nord. Dette er aller mest tydelig når Frp gang på gang klarer å sette agendaen, og resten av hurven, livredde for velgerlekkasje fra eget parti, hiver seg ukritisk utpå. Frp klarer det gang på gang, ved å hevde stakkarslig at de aldri blir hørt.
        Å kreve rollen som den utsatte og oversette er en kjent hersketeknikk vi kan finne på å bruke selv på privaten, på en dårlig dag. Men det er ofte akkurat det det er, en hersketeknikk som setter premisser for debatten, men lite annet. 
       Å kalle det noe sier for rasistisk, sender raskt stigmaet tilbake på avsender. Man er kanskje politisk korrekt (gud forby), kjedelig og lite kontrær (siste skrik på alle debattsider), tullevenstre, loonievenstre, museumsvokter, naiv, feig, og så videre, eller man er kanskje en spekulativ del av den foraktede «antirasismeindustrien». Tror du det koster å ta debatten? Ikke i forhold til å nekte å ta den, eller ta til motmæle fremfor meningsutveksling. Og det er ikke sant at vi ikke tar debatten. Vi tar den hele tiden. Vi debatter et utall utfordringer knyttet til innvandring hver dag. 
        Det har blitt en integrert del av hvordan vi ser på folk fra fjernere strøk: de kommer vel med et eller annet problem. Dermed blir det for meg, svært enkelt sagt, en slags rød tråd mellom den generelle skepsisen (for jeg tør altså ikke skrive «rasismen» her) mot folk fra andre land, til måten vi behandler og tar imot asylsøkere på. Som for eksempel: Når vi med viten og vilje skiller familier ved å tvangssende en mor eller far ut av landet, når vi nekter en asylsøker familiegjenforening med sine kjære. Når vi anklager og sier at de «skyver barna foran seg», er vi ikke da i nærheten av rasisme? De er ikke som oss. De blir ikke gale av savn etter barna sine, som oss. Vi elsker våre barn. De utnytter sine. 

Når vi nesten aldri bruker ordet rasisme, kjenner vi rasismen kanskje ikke igjen når vi møter den? Det er ingen store politiske partier som i dag sier Yes, we can, og som med visjoner, konkrete ideer, mot og senkede skuldre gyver løs på dette nye mangfoldige Norge med et positivt sinn og ber oss alle slappe litt av. Så klart vi fikser de utfordringene som kommer når nye samfunn skal syes sammen.
Vi må bare slutte være så snillistiske mot dem som mener det motsatte. Rasisme har aldri bygget en velfungerende stat.

Denne kronikken sto i Klassekampens Signertspalte lørdag 7. juli. Dette er en noe endret versjon av den som sto på trykk.

Verona (9) utfordrer oss i Høyesterett

Ute av syne, ikke ute av sinn

Det er en liten verden. Åsne Seierstad skrev om en anonym bokhandler i Kabul og like etter står han ikke særlig anonym i en norsk rettssal, for ikke å si norske medier, og er verken fiksjon eller tilhørende en annen tid eller fjernt sted. Det er for lengst slutt på den tiden da fjerne land var særlig fjerne, i dag er vi virtuelt på samme sted og tid, og fordums eksotiske strøk er en flyreise unna, for oss i vår del av verden. Det betyr også at måter vi omtaler andre på, måter vi behandler andre på, og internasjonale konvensjoner vi skriver under på, er mer konkrete, nære, synlige og direkte enn i fordums tid. Vi utfordres når vi gjør urett, og vi konfronteres med våre avgjørelser, på nye måter. Jeg tenker at det kan være bra.

Dette betyr for eksempel at asylsøkere vi med loven i hånd og regjeringens velsignelse sender ut med tvang, kan bestemme seg for å snu seg, se oss direkte inn i øynene og si: Jeg aksepterer ikke din tolkning av loven. Du tar feil. Jeg skal tilbake. Sees i rettssalen.

Noen folk aksepterer ikke å forsvinne i det store intet. De som har styrke og advokat utfordrer oss på vegne av dem som ikke kan.

En av dem er 9 år gamle Verona Delic.  Alltid vært i Norge. Født her, bodd på Rjukan hele sitt liv, men tvangssendt ut til Bosnia i mars i år, sammen med foreldre og en nyfødt baby. Nå i juni aksepterte Høyesterett anken fra hennes familie, og saken kommer opp en gang til høsten. Familien Delic utfordrer Utlendingsnemndas tolkning av norsk utlendingslov (paragraf 8-5 sterke menneskelige hensyn og tilknytning til riket) og Barnekonvensjonen (artikkel 3, barnets beste).

Verona og familien setter med denne anken seg selv midt i sentrum for norsk debatt omkring asylbarn. For det er akkurat dette som uklarheten rundt de lengeværende asylbarna: Hva betyr egentlig barnets beste, og hvordan skal man tolke sterke menneskelige hensyn?

Kaoset som råder rundt stortingsmeldingen Barn på Flukt er et resultat av et halsbrekkende kompromiss internt i regjeringen, der særlig SV og Ap vil to ulike ting med norsk asylpolitikk. Dermed forblir mysteriet ovenfor uoppklart. Det gis signaler. Men også de kan tolkes. Nå skal det kanskje en norsk niåring til for å hjelpe oss å rydde opp der de voksne har rotet det til? Veronas sak kan bidra til sårt trengt klarhet og forutsigbarhet for alle de barna som venter, og venter. Bare det faktum at Høyesterett har akseptert anken er et signal til både regjering, byråkrati og rettsvesen om at vi ikke skal være så skråsikre på at det er vi som tolker loven korrekt.

For få år siden ble lengeværende barn sendt ut på denne måten under retorikken av at vi måtte ”forsvare asylinstituttet”, altså de lover vi har som regulerer hvem som har krav på asyl. I dag er retorikken erstattet med begreper som ”innvandringsregulerende hensyn”. Kanskje fordi det gikk opp for aktørene at det finnes lovverk innenfor asylinstituttet som ville gitt Verona opphold? Slik hun selv hevder i anken. Å forsvare asylinstituttet kan like gjerne bety å gi barn som henne opphold. Dermed måtte det ny retorikk og til for å kunne hive henne ut, men nå utfordres den betimelig.

Retorikken er snedig nok reflektert i en forskrift til loven, der det står at hensynet til innvandringsregulering kan trumfe lovverket. Dermed er uforutsigbarheten komplett for den gjengse asylsøker.

Dette er en svært viktig sak. Målet er å gi Verona opphold på humanitært grunnlag. Men det handler om noe mye større, Verona skal sette norsk lov på prøve og spør: gjelder de fine ordene vi har skrevet under på i Barnekonvensjonen, for henne også? Og, om ikke hun som er født her har tilknytning til riket, hvem har det da?

Denne teksten sto på trykk i dagens Fokus-spalte i Klassekampen

Glemmer vi maktperspektivet rundt pappapermen?

Torsdag 14. juni hadde Klassekampen et intervju med meg, i forbindelse med et bokessay jeg gjorde i Prosa. Bokessayet ligger her, på min blogg. Intervjuet i Klassekampen er her.

Og limt inn nedenfor:

FAR PÅ
Av Sandra Lillebø

Mens vi finteller permisjonsdager, forflyttes kjønns­makten i det stille. Det er ikke nødvendigvis til kvinnens fordel, mener Linn Stalsberg.

- Hele tanken om at vi er et likestilt land er ekstremt viktig for vår identitet og for hvordan vi ser på oss selv. Det gjelder særlig for venstresida. Derfor er vi også veldig opptatt av å poengtere alle seire på den fronten, sier Linn Stalsberg.

I et essay i det nyeste nummeret av Prosa, foretar hun en nærlesning av to norske og to svenske bøker om farskap. Audun Lysbakkens «Frihet, likhet, farskap», Jørgen Lorentzens «Fra farskapets historie», Roger Klinth og Thomas Johansson «Nye svenska fäder» og antologien «Föräldraskapets politik», redigert av Helena Bergman, Maria Eriksson og Roger Klinth.

Konklusjonen er ikke flatterende, sett fra et norsk perspektiv. For mens de norske bøkene «fremdeles insisterer på likestillingsidyll og pappas fremragende rolle», stiller de svenske bøkene flere spørsmål vi egentlig ikke har lyst til å stille om likestilling.

Nye skiller

Stalsberg, som blant annet er spaltist her i Klassekampen, frykter at når vi ikke stiller disse spørsmålene, oppstår det en fare for at det skal oppstå nye skiller mellom menn og kvinner, mener Stalsberg.

- Foreldrepermisjon framstilles i dag som et valg for menn, og en plikt for kvinner. Reklamekampanjene svenskene har hatt for pappaperm de siste årene er i så måte talende: hvis menn tar permisjon vil de få personlig gevinst. De utvikler seg, gjør morsomme ting, blir bedre ledere på jobben og så videre. Det får ikke kvinner høre om på den samme måten. Audun Lysbakken kan gjerne si at pappapermen var den mest berikende perioden i livet. Det kan ikke Anniken Huitfeldt. Av henne er det forventet at hun skal si at det var fint, men at det er godt å komme tilbake i jobb, sier Stalsberg, som mener denne holdningen reflekteres i de mange pappabøkene som de siste årene har kommet i bokhandlene.

- Disse bøkene bruker enormt mye tid på å understreke fedres annerledeshet: det er gøy, moro og lek. Det er et paradoks, at vi tross likestilling skal insistere på ulikheter som foreldre. Hvilket er bra i seg selv, men det er verdt å tenke over disse nye skillene i hvordan kjønnsrollene vurderes. Det er et maktperspektiv som vi overser idet vi er opptatt med å finfordele permisjonsdagene, sier hun.

Sitt eget ideal

Stalsberg vil på ingen måte underslå at fedres engasjement på hjemmebane kan være en god ting. Men hun mener det er problematisk at de ledende aktørene i prosessen mot å få fedre hjem, ofte er menn som er mer enn normalt bevisste på likestilling.

- Han bor i urbane strøk, har en fleksibel jobb han liker og er relativt karriereorientert. Det samme er partneren hans. Da er det en del aspekter som forsvinner fra likestillingsretorikken, som forholdet by/land og ikke minst klasse, sier hun. Om Lysbakkens bok «Frihet, likhet, farskap» skriver hun i essayet er «forførende optimistisk på vegne av far, men den er verken jordnær eller særlig klok».

- Lysbakken er en mann som lever opp til sine egne idealer. Det er ikke noe i veien for det, og det er ikke noe i veien med livsstilen deres. Tvert imot! Det virker som om de har funnet sin levemåte alle er fornøyde med. Men når han avviser alle kritikere som reaksjonære og nostalgikere, mener jeg det vitner om manglende bakkekontakt. Andres hverdag har andre betingelser, og det finnes andre måter å være en strålende pappa på enn å være hjemme med barna et halvt år, sier hun.

Kvinner må jobbe

Der Lysbakken og Lorentzen er optimistiske og glade på fars vegne, stiller altså, ifølge Stalsberg, de svenske mannsforskerne spørsmål ved om visjonen om likestilling har skjedd på menns premisser. For samtidig som det i dag settes likhetstegn mellom menns inntreden på hjemmebane og kvinners veg ut i arbeidslivet, er det først og fremst velferdsstaten, og ikke mannens innsats hjemme, som har fått kvinnene ut i jobb, peker Stalsberg på.

- Man snakker også varmt om at kvinner vil jobbe, og at de har mulighet til å jobbe. Det få snakker om er at de har plikt til å jobbe. Plutselig sto barnehagene der, og arbeidslinja ble innført. Det har utvidet, men også begrenset kvinners muligheter. Jeg mener at den måten vi har omfavnet likestillingen uten å stille spørsmål, er problematisk.

I den norske debatten har pappapermisjon blitt mer eller mindre måleenheten for hvor likestilt et par er. De svenske forskerne stiller spørsmål ved hvor sterk den sammenhengen er. Stalsberg tror det finnes andre måter å være likestilt på, og at vi ikke vet nok om sammenhengen mellom holdninger og praksis i det enkelte hjem.

- Jeg skulle ønske at menn også var opptatt av hva som skjer etter permisjonstida. Det er når hverdagen setter inn at begge foreldre begynner å bli fraværende i mange timer hver dag. Hvis menn er så opptatt av tid sammen med barna sine som det vises til i debatten om pappaperm, hvorfor kjemper ikke menn for et arbeidsliv som gir dem mer tid til barna i hverdagen, i årene etter permisjonstida?

- Hvorfor har svenskene en større bevissthet om dette?

- De har holdt på lenger, og hatt skarpere fronter i feministisk debatt. Det er også større rom for å ta den debatten. Jeg synes nok rommet for å diskutere likestilling i Norge er ganske snevert. At det skal være bra for kvinnen, samfunnet og barnet at mannen tar mye pappaperm, ligger der alltid som et premiss man ikke kan stille spørsmål ved.

Sinte, og veldig, veldig skuffet.

Torunn Bottegaard har idag kjørt 21 år gamle Milen til Gardermoen. Hun skal tvangsutvises fra Norge. Bottegaard skriver dette på Facebook:

"Jeg håper ingen får oppleve det som skjedde i dag, se ei ung mor som må forlate sitt sovende barn, for å måtte reise ut av landet, den gråten fra Milen kommer til å forfølge meg resten av livet, Milens storhet som ikke vil utsette barnet sitt for utryggheten i Italia."

Fra et Italia i økonomisk krise, uten mulighet til å ta vare på "sine" asylsøkere, kan Milen søke familiegjenforening med mannen og barnet som fikk bli i Norge. Det kan ta 3-4 år.
Saken til Milen ble kjent i mediene fordi hun måtte til legen for å få medisiner slik at ammingen stanset opp. Fordi barnet fikk bli i Norge, mens hun skulle ut. Etter tre ukers behandling synes norske myndigheter det var fritt frem for at mor og barn kunne skilles ad. Et lite stykke Norge i dag? Det er ikke til å tro.

«Utlendingsdirektoratet avslår søknaden på formelt grunnlag fordi søkeren ikke fyller vilkårene for å søke fra Norge, jfr § 10-1, femte ledd. Vi har derfor ikke tatt stilling til om de øvrige vilkårene for tillatelsen er oppfylt.»
Og: «Det foreligger etter vår vurdering ikke tilstrekkelig menneskelige hensyn (...) i denne saken.»

Det ikke mulig å engang ta den første slurp kaffe over Facebook en helt tilfeldig dag før triste asylsaker ligger der på rekke og rad. Hva var verst denne dagen? Var det palestinske Ali som en morgentime sitter på flyet tilbake til flyktningeleiren i Libanon, dømt til et evig leirliv uten rettigheter? Eller var det nyheten om Aaron Ara, en palestinsk flykting som tidligere i vinter ble deportert fra Norge til Palestina, og som der måtte møte i retten for å ha kritisert Mahmoud Abbas mens han var i Norge. Han risikerer 1-3 års fengsel hvis han blir dømt. Eller var det nyheten om Nathan, sju år og født i Norge, som nå saksøker staten for å få bli i eget land? Eller er det Milen? Dorna? Yalda? Velg selv - landet er fullt av støttegrupper.
Og noen av dem som er sintest og mest opprørt av dem alle, er SV'ere, lokale og nasjonale. Og det er ikke rart, SV har i eget prinsipprogram en flyktninge- og asylpolitikk som skiller seg radikalt fra den som praktiseres i dag. Det er jo derfor vi stemte SV, og var så glade i partiet. Det er derfor vi valgte SV inn.

Dagsrevyen 9. mai i år: Regjeringspartiene er enige om ikke å være uenige, de kniser og ler sammen i Samfunnssalen i Oslo og "bygger et team". Ros er bra, krangling er dumt sier sjefen, Jens Stoltenberg, og legger til:

"Vi må slutte å være irriterte på hverandre."

Mange gode SV'ere er både frustrerte og forbannede på oss som gir dem verbale kilevinker på grunn av regjeringens stadig strengere asylpolitikk. Det er som om de synes det er skrekkelig urettferdig, at akkurat de skal få kjeft, når det er akkurat de samme som slåss for den gode sak, og egentlig er enige med oss: sine kritikere. Det er ikke vanskelig å skjønne. Men samtidig, skal man ikke peke på de ansvarlige når man opplever at urett skjer? Og SV er ansvarlige, for akkurat den politikken regjeringen fører på asylfronten i dag. Ettertiden vil for alltid se det slik. Må man minne SV på at Pål Lønseth også er SVs statssekretær, og at Grete Faremo er regjeringens felles justisminister?

Det er tragisk at det ikke finnes en skikkelig asyl-opposisjon på Stortinget i dag. Ingen som minner oss om hvem disse asylsøkerne faktisk er. Mange er opposisjonelle demokratikjempere i sitt hjemland. Andre har flyktet fra alt de hadde kjært, fra verdens verste land. Skulle vi kan hende ta dem i mot med varme, fremfor mistenkelighet?

Folk hentes natt etter natt av politiet, og sendes ut hele tiden, med tvang. Hvordan ser det ut, når man rister våken en sovende klump på 3-4 år, og det første han hører er en pappa som desperat uler høyt av frykt og redsel? Det er ikke mange år siden SV var i mot tvangsretur, av prinspipp. Men det er mange prinsipper som har falt de siste årene. Jeg synes det er skummelt. At vi forskjellsbehandler folk, at vi setter menneskelige hensyn til side, at vi skiller ad foreldre og barn på denne måten når det gjelder asylsøkere, men setter himmel og jord i bevegelse for at hvite norske barn skal ha samvær med begge foreldre, da grenser det til rasisme. Vi er kanskje ikke så like, likevel? Det er kanskje ikke plass til alle under regnbuen?

Det er helt sikkert riktig at SV i regjering har oppnådd mange, mange ting. Men kampen for en humanistisk asylpolitikk har de tapt. Mitt største håp er imidlertid at jeg ingenting har forstått, og at det ut av regjeringssamarbeidet, som en regnbuefarget slags fugl fønix, oppstår en ny, humanistisk og solidarisk asylpolitikk, nettopp fordi arbeid innenfra nytter. Men det haster.

På konferansen Barn på flukt på Litteraturhuset 4. mai, var det flere av innlederne; biskoper, ledere på asylmottak, representanter fra organisasjoner, psykologer, som alle var innom spørsmålet om hva det gjør med nasjonenes sjel at vi fører en så streng asylpolitikk som vi gjør i dag, og at vi omtaler og behandler asylsøkere på den måten vi gjøre. Det bør vi ta innover oss å dvele ved. Signalene fra regjeringen etter 22. juli er i beste fall tvetydige: fantastisk lederskap og taler om åpenhet og demokrati på en side, fordømmende omtaler av medmennesker, tvangsreturer og lugubre returavtaler på den andre. 17. mai var vanskelig i år. Hvilket Norge var det vi feiret? Feiret vi tvangsutsendelsen av Milan?

SVs Grünerløkkapolitikk

I dag behandler Stortinget regjeringens forslag til tredeling av foreldrepermisjonen. I praksis betyr dette at dagens kvote deles i tre: en del til mor (12 uker), en del til far (12 uker) og resten til fri fordeling. Strengere rammer enn i dag altså, og med et kjempestort minus: dersom far ikke vil ta sin del av permisjonen, kan den ikke overføres til mor.

Dette er SVs sak, og partiet argumenterer hardt for at dette vil bidra til mer likestilling, slik Inga Marte Thorkildsen blant annet gjorde på Politisk kvarter på NRK i dag. Men hvordan vet vi det? Vet vi det? Det argumenteres også sterkt for at fars tilknytning til barnet blir sterkere når han får være alene med babyen en periode som er hans. Det kan sikkert vært riktig, men det som også er riktig, er at så snart poden/snuppa har passert året, må barnet i barnehage, og der er det opptil ni timer om dagen.
Hvorfor stanser alltid debatten rundt disse permisjonsmånedene når de virkelige problemene for mange kommer etterpå?

Når den såkalte tidsklemma slår inn, og ingen av foreldrene føler de har nok tid med barnet, det er da man gjerne skulle hatt et snev av statelig support. Når man løper til og løper fra og synes barnehagen får den beste tiden med ungen - hver dag. Da man selv egentlig er litt for sliten til virkelig å nyte samværet på ettermiddagen, og slitasjen setter inn i familien.

Denne slitasjen kan i verste fall føre til skilsmisser. På grunn av skilsmisser er det slik i Norge i dag, at 40 prosent av menn mellom 25-34 år aldri bor sammen med sine egne barn. Dette bekreftes blant annet i denne rapporten. Denne prosenten øker. Aldri har så mange fedre bodd så lite sammen med barna sine, som i dag. Da hjelper det ikke at han hadde muligheten til noen få uker mens barnet var baby. Er ikke dette egentlig skikkelig ille?

Det er ønskelig med likestilling, og det er ønskelig at både mammaer og pappaer føler at de har nok tid til barna sine, til familien, til hverandre. Men det er ikke nødvendigvis pirking på fedrekvoten som endrer på dette, de virkelig store utfordringene ligger på vent: skilsmisser, nye barnekull, fraværende fedre, lange arbeidsdager, lange barnehagedager.

Hvis SV og de andre rødgrønne virkelig ville at fedre skulle ta mer ansvar på hjemmebane, kunne man i stedet begynne å argumentere hardere for kortere normalarbeidsdag, og for at barnehager skal ligge i nærmiljøet og ikke langt unna. Man kunne begynne å snakke om at fedrekvote ikke bare handler om hvor bra den er for han eller for babyen, men at den også handler om bevissthet rundt den evige kranglesonen husarbeidet: om oppvask, handling, skuring av gulv, rydding, klesvask, organisering, innkjøp av gaver osv.
Man kunne oppgradere omsorg som en kvalitet i samfunnet både menn og kvinner ville hige etter, blant annet gjennom å dramatisk øke lønningene til dem som driver med det; sykepleiere, førskolelærere, hjemmehjelpere, sosionomer, barnehageansatte, og så videre.

Om jeg har forstått det riktig, så er det slik at om far ikke tar ut sin del av fedrekvoten, så faller den bort. Det vil si; enten blir mor hjemme i ubetalt permisjon, eller barnet må svært tidlig i barnehage. Ingen av delene er verken kvinnefrigjørende eller barnevennlig.

I bunn og grunn er fedrekvoten en politikk som passer aller best for moderne par i urbane strøk, der kort avstand til jobben og det faktum at man ofte har ganske like fleksible jobber med noenlunde like lønninger, gjør det lettere å velge likt. Dette finnes det grundig forskning på. Dette handler ikke minst om klasseforskjeller, noe som de rødgrønne altfor sjelden snakker høyt om.

Mange menn har jobber eller driver egne firma der det å ta ut full permisjon umuliggjør en fedrekote. Her har Høyre faktisk rett. Det finnes også menn som ikke ønsker fedrekvoten, men finner andre måter å være nærværende fedre på. Mange yrker gjør det mulig for pappa og være mye hjemme i hennes permisjon, men samtidig umulig å ta ut en full kvote selv. Det norske livet er mer mangfoldig innen familien enn det som leves i kretsen rundt SV-ledelsen, og dessverre virker det som om dette ikke verken sees eller forstås.

Dagens ordning gir fleksible og gode løsninger. Skal man endre noe, kan man heller forlenge dagens permisjon, og mer enn det:
gjøre livet for voksne og barn litt mindre klemt når livet virkelig slår inn - og det skjer etter at permisjonen er over.

I neste nummer av tidsskriftet Prosa, rundt 1. juni,  har jeg et bokessay om moderne fedre, forfedre og papparoller. 

Utseende: Fascist?

Utseende: Fascist?

Rett før rettssaken mot Anders Behring Breivik startet, så sønnen min – sju år – et bilde av han i en avis. Det åpenbare spørsmålet kom spontant: er det han? Og lillebror – fire år – sa det de begge tenkte: Han ser jo så snill ut! For de vet hva han har gjort, men de ser det ikke på han. Det gjør ikke vi heller, han ser vanlig ut, og alle beskrivelser av han som ond, som et monster, som et avvik eller som djevelen selv gjør at vi ei heller vil kjenne igjen nestemann av hans type. Breivik er en av oss, han er den ensomme ulven som kom fra en flokk. Syk på sinnet eller ikke, hans meninger og – vel – prosjekt, har vi sett før. Heller ikke da kunne man kjenne igjen en fascist utenpå.

         Slike ting er selvsagt, men samtidig ikke. For oss som gikk i norsk barne- og ungdomsskole på 80-tallet, var enormt mye av historiefaget farget av nærheten til andre verdenskrig. Vi lærte en hel masse om nazister, både tyske og norske, men det vi lærte i samme åndedrag var at de ikke var som oss. De var nærmest en ond og annen mennesketype. De kledde seg uniformert, de hilste på en spesiell måte. De var lette å kjenne igjen, de hadde helt spesielle meninger. Man kjente lusa på gangen liksom. At disse menneskene mest av alt var helt like oss, at de også var gode og varme mot familien sin, at de myste lykkelige mot solen og lekte sine barn, var utenkelig. Kanskje er det fremdeles slik. Utenkelig, at så mye fordommer og hat kan fylle vanlige folk som lever i blant oss? Vi tror det ikke, selv om vi ser det:

           Etter 22. juli har jeg pådratt meg en tvangsrutine der jeg innimellom sjekker nettsider og facebooksider for å finne dem som mener mye av det samme som Breivik. Som en kikker, titter jeg inn i disses univers og lar meg oppriktig sjokkere, gang på gang. Med fullt navn står de frem, med bent frem rasistiske holdninger, og et nitrist hat mot medmennesker med annen religion eller hudfarge. Småting, som grunnlovsendringen 21. mai, eller et intervju med en asylsøker som har mer enn fire barn, får islam-haterne til å gå helt amok. Det endelige beviset på total islamisering finnes overalt, for dem som leter. Farer truer overalt. Vi er faktisk i krig.

           Er det noe vi lærte etter 22. juli er at det vårt samfunn har et helt hav av sinte mennesker som mener Brevik ”har et poeng”. Det var mange som ikke sang Barn av regnbuen, og som forakter dem som gjør det.

           Hvem har skylden for at slikt oppstår? Det er ikke vanntette skott mellom Breiviks syn på verden og andre store strømninger i samfunnet. Man kan spørre seg hva moderne norsk asylpolitikk, med sin mistenkeliggjøring av mennesker ulike oss, og med en nokså ny ide om returer ved bruk av tvang, gjør med oss som må akseptere den, for eksempel. Eller hva økende klasseforskjeller og et konkurransedrevet jag etter penger og status gjør med de fryktelig mange som taper og havner nederst. Eller hva opplæring til krig gjennom verneplikten og hyllest av militære heltedåder i andre land forteller våre unge om verdier som verdsettes.

           Vi skryter av de norske verdiene rundt rosetog og allsang, men dagens norske verdier handler også om andre mindre hyggelige ting. Om Breivik dømmes som som et avvik, unngår vi å lære noe av det som grusomme som skjedde, for å unngå at det skjer igjen.

Vi lo av at Breivik mente han kunne kjenne igjen en marxist på utseende. Der tar han feil, men vi tar også feil om vi tror vi ser et monster i Breivik. Også bak de hatefulle meningene på ulike nettsider skjuler det seg pene voksne som holder sine barn vart i hånden på vei til skolen, mens de hilser smilende. Det er det som er så skummelt.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte lørdag 5. mai

Dagen da vi toget gjennom norske gater med høye rop om solidaritet, 1. mai, fylte Nathan fra Bergen 7 år. Han har alltid vært i Norge. Nå skal han kastes ut, 16. mai. Tvangsutsendes, sammen med fortvilte foreldre. Nathan skal til Etiopia, et diktatur Norge som eneste europeiske land har en returavtale med.

For Nathan, som ikke får feire 17. mai i Norge, resirkulerer jeg en kommentar jeg skrev i Klassekampen i fjor. For det faller seg helt naturlig å spørre nok en gang:

Hva er vitsen med Norge?

Verden rundt oss fortsetter å produsere katastrofer. Kriger, miljøkriser, diktaturer, moderne slavehandel. Ofre for privat terror på hjemmebane og ofre for krigen mot terror. 43 millioner er til enhver tid på flukt i annet land enn sitt eget. Bare en ørliten brøkdel av dem som flykter fra elendigheten karrer seg helt opp til Norge. Så kommer man hit, og forestiller seg muligens at man endelig er trygg. Fri. Lite skal man ennå vite om tilfeldighetene som råder omkring deres sak i Utlendingsforvaltningen, om regelrytteri og politiske vindkast som påvirker deres sak, lite skjønner nye asylsøkere at de er symbolske kasteballer i et norsk politisk spill og et kjærkomment fokus for dem som trenger et fiendebilde. Mange av asylsøkerne kommer i tillegg til å oppleve spott, mistro og anklager mot seg og sin sak, før mange av dem uttransporteres -  i seg selv et aldeles ubehagelig ord forresten. En venn av meg foreslo at vi muligens burde tvangsutsende dem via tog, fremfor fly, for liksom å forsterke symboleffekten. Norsk asylpolitikk er et sørgelig kapittel i boken om vår samtid og stiller helt reelle spørsmål om hva som er vitsen med landet vårt, særlig hvis vi liker å pynte oss med ærefulle begreper langs den humanitære tradisjon.

Gjennom organisasjoner, Facebook, aksjoner, støttegrupper og engasjerte personer kan hvem som helst få innpass i den enkelte asylsøkers skjebne. Går du på møter treffer du dem live. Gjennom et TV-kamera fikk vi forrige uke se hvordan politiet vekket opp en barnefamilie midt på natten for å sende dem ut av landet, de av oss som orket titte bak puten på den hylende faren og den trøtte ungen. Dette skjer med myndigheters velsignelse. Både det politiske målet om færre asylsøkere, begrunnelser for avslag, deling av familier, lefling med brudd på folkerettslige avtaler og den praktiske nattlige håndteringen av barn som sendes ut med tvang, er sterk kost dersom man orker sett seg inn i det. Men opprørt bør man ikke bli, særlig ikke hvis man ønsker å gjøre noe med saken. Jo mer følelsesmessig engasjert, desto mindre i stand til å vurdere slike spørsmål, som Janne Haaland Matlary, professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo, nylig påsto i Aftenposten.

I Sør-Afrika under apartheid var et massivt antall folk ansatt for å bestemme hva slags raser deres medborgere var. Blant annet behandlet de søknader om å få ”skifte” rase, fordi resten av familien var plassert i en annen kategori. Det er ikke lenge siden, men vi gremmes allerede.

Er det noen som vet hvor mange årsverk vi bruker i Norge på å sortere folk, sjekke historier, vokte dem, sende dem ut, oppbevare dem på mottak, jobbe for ”returfremmende tiltak”? Kunne man i en alternativ verden brukt de samme årsverkene til å finne muligheter her for de få som har tatt seg over grensen? Europa (EU) har over 400.000 grensevakter. Ifølge FNs Høykommisær for flyktninger, ble det registrert 286 700 asylsøknader i Europa i 2010. Det er altså flere som vokter våre grenser enn det er folk som krysser dem som asylsøkere.

Det er helt opplagt at dersom vi letter på asylpolitikken vil det medføre både uro og bekymring blant allerede bufaste nordmenn. For hvor skal de bo alle sammen? Får hjelp med eventuelle traumer, til lære norsk, har skolene plass til alle barna, hvor skal de jobbe, hva skal de leve av? Det er da landet trenger sterke, visjonære og avslappede politiske ledere som sier: Dette klarer vi! Oljenasjonen har planer for alt og midlene til å gjennomføre dem. For det er det som er vitsen med å være Norge: Nestekjærlighet.

Hva som er vitsen i dag vites ikke. Jeg hørte akkurat på radioen at et flertall av nordmenn mener asylsøkere er et større problem enn klimaendringer.

Ta vare på de barna våre. Syng for dem.

Mens rettssaken mot Breivik preger de fleste av oss, tenker jeg av og til på moren hans. Kanskje fordi jeg selv er mor til to gutter, og tenker at det ville være umulig å stoppe å elske dem, uansett. Et sted der inne i dette forvirrede mennesket, denne blodige fascisten, er det vel fremdeles en liten gutt? Og det finnes, kanskje, en mor som fremdeles ser det.

I mars kom denne boken: Mer musikk! - med de minste. Den er skrevet av en fantastisk god musikkpedagog og formidler som heter Åslaug Berre. Den er mer enn en sangbok, den understreker også viktigheten av musikk for små barn, ikke minst på grunn av nærheten og tilstedeværelsen musikk kan gi mellom den voksne og barnet.

Jeg var så heldig og bli spurt om å skrive forordet til boken. Her er det. På en eller annen måte passer det akkurat nå, som en motsats til alt det kalde og harde som omgir nyhetsbildet for tiden. Og ikke minst: Ta vare på barna våre. Gi dem musikk, gi dem varme og følelsen av å bli sett, slik at de aldri, aldri lar seg forlede av hat, vold og mistro til sine medmennesker:

Barnesangerne

Om sanggleden hos barn og lærevillige voksne

En venninne som fikk barn før meg fortalte at hun sang for ungene sine på bussen, i butikken og overalt ellers der hverdagen kunne trenge snev av underholdning. Jeg holdt på å dø av flauhet bare ved tanken på noe så pinlig. Å synge på bussen? For vilt til å være sant, antok jeg sjokkert. To barn og hundre bussturer senere har jeg selv sunget høylydt og reglet ungene gjennom holdeplass etter holdeplass, eller i kø på postkontoret, på handleturer, sykkelturer, eller over en kakao på en overfylt café. Det som gang var fjernt og flaut – altså sang - har blitt en dagligdags syssel man helt glemmer at man i fortiden hadde et anstrengt forhold til. Det er noe med barn og sang som passer helt naturlig sammen, og som voksen blir man heldigvis dratt med inn i moroa.

Når sang man egentlig sist, før man fikk barn? I musikktimen i 8.klasse? I en begravelse? Nedi hårbørsten i stua hjemme da man var tenåring og skråsikker på at ingen kunne høre deg?

Vi går på konserter, kjøper CD’er og streamer fra nettet, radioen står alltid på og vi kan tekster på hitlåter vi hater, men, å synge selv mens andre hører på? Uten ironisk tilsnitt eller på tull? Aldri i livet, tenker man hoderystende og kniper igjen.  Helt til man blir forelder for første gang.

En dag oppdager man som fersk mamma eller pappa over en hylskrikende rød baby at akkurat din sangstemme kan være en slags magi som både roer, morer og helt blidgjør den lille. Og senere - gleden som oppstår når barnet en dag synger sammen med deg, eller finner på en regle helt selv. Selvsagt kan et bussvindu kan være en tromme! Og så klart at avisen din egentlig er en trompet når man ruller den sammen. Alt som kan lage en rytme; et klapp i hendene, et tramp med beina, tromming på lår eller hode eller noen andre sin rygg, alt fungerer sammen med akkurat din sang! Merkelige greier.

Og hei! Sannelig oppdager man ikke at det er gøy å synge! For mange voksne kommer denne forbausende erkjennelsen som en heldig bivirkning av å leve sammen med barn. Det skal innrømmes at jeg mang en gang har lagt inn et ekstranummer ved barnesengen ved leggetid. Sånn at jeg får synge Morning has broken eller Summertime, eller min egen variant av en kjent barnesang jeg har kalt Jeg har en liten gutt og jeg kjenner han så godt, ellers kjent som Jeg veit ei lita jente.  Når man kommer inn i siget med sang og får et visst repertoar vet man til slutt ikke hvor gleden hos barna slutter og egen glede begynner. Man er sammen i sangen og gleden over sangen, og det er det som er så bra.

Det hender jo man lurer på hva man skal synge.  Og før man er i det nevnte siget føler man seg kanskje litt hjelpeløs og stotrer i vei på Bæ bæ lille lam eller noe av Prøysen man tenker må være bra for barna. Men etter hvert vil både du og barnet ha mer. Man griper kanskje en gammel sangbok fra barndommen, eller en man fikk i gave da barnet ble født, og blar litt frem og tilbake mens man febrilsk forsøker å huske melodier og rytmer. For hva gjør man egentlig, når man finner flotte tekster, men ikke ser opp og ned på notene som følger med? Man kan for eksempel finne på sin egen melodi. Eller man kan lese sangen som et dikt eller en regle. Muligens kan man, hvis man er ekstra ivrig, spore opp noen med blokkfløyte som kan blåse seg gjennom melodien for deg. I disse dager er det forresten ikke grenser for hva som ligger på internett, for eksempel på Spotify, dersom nysgjerrigheten tar overhånd. Men selve mottoet må jo være noe sånt som at: Regle-regler er lov å bryte, rim må slett ikke rime hvis ikke du eller barnet ønsker det, og melodier kan trille i den formen de vil, bare du og ungene har det gøy mens det pågår.

Å synge i et mørkt rom sammen med halvt sovende barn som elsker deg både når du piper i falsett eller brummer i bass, det er trygt og godt for alle hemmelige sangglade voksne. Vi i vår kultur er så vant til at sang handler om å være flink og å ha en fantastisk sangstemme, at det å gripe gleden over å synge for moro eller samvær kan virke ukjent.  I tillegg pepres både vi og ungene våre med at sang handler om å være best, for eksempel i Idol eller Melodi Grand Prix. Å ta tilbake det som er tullete, tøysete, eller rørende og rolig, kanskje komisk eller undrende i musikken, er et stort ansvar.  Å synge en gammel barnesang og lære ungene en regle de ikke har hørt på TV, eller dra en personlig favoritt fra Lillebjørn eller Marley, kan bli din egen stille protest mot en kommersiell verden som krever så mye der utenfor.

Dagens barn blir fort opptatt av hva som er kult. Hvilke sanger de skal like og hvilke artister som har status i vennekretsen, kan snike seg inn allerede i barnehagealder. Samtidig dannes bevissthet omkring i hvilke settinger det er flaut å synge og når det regnes som greit. Som et opprør mot dette kan man gi ungene innsikt og trygghet i sanger fra tradisjon eller fra barnas egen verden, og selvtillit til å like de sangene som berører dem uavhengig av hva som anses kult. Å dele musikk med de minste kan gi dem et eget rom der det å synge er helt naturlig, resten av livet kanskje?

Barnesang og barn og sang er det motsatte av vår hektiske hverdag. Man kan ikke synge effektivt. Man får ikke studiepoeng når barnet sirlig lærer deg hvordan å tromme på oppvaskbaljen. Man tjener ikke penger på å gjenta en regle for hundrede gang og man gjør ikke karriere i yrkeslivet mens man holder barnet tett inntil seg i en improvisert dans på kjøkkengulvet. Å synge er å vie seg helt til barnet og musikken dere deler i noen minutter og bare være. Om ikke musikk er livet ditt, så er livet ditt musikk de minuttene du deler en sang med barnet.  Når alle mobiler er lagt til ro og PC-skjermen slått ned, da kan du se på barnet ditt, holde det tett inntil deg, mens du synger en sang bare for dere to. Å synge for barnet er å gjøre stas på henne, bare fordi hun er akkurat hun, eller han er det beste i verden.  Og det er i alle fall ikke flaut.

Hvor ble det av sosialministeren?

Det har sakte men likevel sikkert, demret for meg at vi ikke lenger har et sosialdepartement her til lands, og ikke en sosialminister heller. Hvorfor ikke det tro? Har vi ikke lenger - vel - sosiale utfordringer?
Statsrådembedet for sosiale saker forsvant på den departementale skraphaugen 1. januar 2006 og etterlot oss med arbeid og inkludering i stedet. Fra nå av handlet det, iallefall retorisk, om å ganske enkelt inkludere folk som falt utenfor det gode økonomiske selskap, fremfor å hjelpe dem som av ulike grunner ligger og kaver nederst på vår sosiale (der var det ordet igjen) rangstige.

Ord former virkeligheten vår, og når vi ikke lenger tror vi trenger en egen sosialminister i Norge, blir vi kanskje heller ikke bevisst at vi har sosial nød og elendighet, selv i vår moderne og klinisk pene samtid. Vi ender opp totalt klasseblinde hele gjengen, men noen ganger skjer det saker og ting som minner oss på at det er forskjell på folk. Som da Erna Solbergs nylig mente at folk måtte komme seg ut i jobb eller leve på 70 kroners dagen. Bruk av økonomisk pisk altså, selvom vi vet at det ikke virker. Solberg fikk tilsvar i Dagbladet fra Hallvar Pettersen. Her skriver han blant annet om reaksjonen som kom etter Dagblad-kronikken "En ’trygdesnylters’ bekjennelser". I denne kronikken skildret unge Vegard Skjervheim  en "alvorlig motivasjonsbrist" blant unge som faller gjennom i et samfunn som i følge Pettersen "forteller dem at alt er mulig, hvis høyeste verdi er penger, og hvor idealet er å leve av andres slit." Den unge mannen fikk penger fra NAV. Fordømmelsen etter denne åpenheten var total. Pettersen refererer:


"Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, som selv aldri har hatt en jobb, er mektig provosert, og leverer en moralistisk tirade av en «motkronikk».
Senterpartiets Geir Pollestad, også han uten annen yrkeserfaring enn som klokkekremmer og hestehandler, skriver angiverbrev til NAV, idet han anser at «det er av stor betydning» at Skjervheim blir etterforsket og påtalt.
Fremskrittspartiets Morten Myksvoll, hvis partigruppe på Stortinget mottar så enorme statstilskudd at de ikke makter å bruke dem opp, men må spandere luksusreiser på partitoppene for å svi av overskuddet, ytrer at han er «forbannet, men samtidig glad», det siste fordi «Skjervheim gir snylterne et ansikt».
Erna Solberg, som har vært med på å bevilge seg selv den mest lukurative pensjonsordning i kongeriket, en ordning som gjør det mulig for henne å tre av i morgen, og leve resten av sine dager i fetert overflod, finner det betimelig å kreve tvangsarbeid for stønadsmottagere."

Helt siden 1913 hadde vi et eget departement for sosiale saker. Med unntak av Dagfinn Høybråten og Bjarne Haakon Hansen var de siste åtte ministrene kvinner. I dag etterlyser fagbevegelsen en egen minister for boliger, fordi man innser at unge folk ikke har sjans til å entre boligmarkedet uten foreldrehjelp. Vi har en gruppe papirløse flyktntinger som lever helt i skyggesiden av oss andre, i skjul, i redsel, på det svarte arbeidsmarkedet der de vasker biler eller hus for noen kroner i timen. Vi har et enormt problem med narkomane, som vi ikke evner å gi den hjelpen de burde hatt, vi har rom-folk og andre fattige naboer i Europa som kommer hit i ren nød for å tigge, vi har traffikerte damer fra øst og sør, vi har norske fattige familier og barn  som ikke tar del i den hverdagen vi andre tar for gitt. Vi har trygdede og syke som lever på et minimum, vi har unge arbeidsløse som sliter med å få seg jobb. Kanskje har de et fremmed navn eller klesstil? Vi har asylsøkende flyktninger på mottak så begredelige at Charles Dickens ville funnet plass for dem i sin litteratur. Vi har økende sosiale forskjeller mellom folk.

Jeg tror en sosialminister ville fått nok å gjøre. Men når topp-politikere som lever sine liv så fjernt fra hverdagen til vanlige folk, og på ryggmargsrefleks fordømmer dem som ikke fikser det, er det nesten ikke å forvente at de ser at der nede, i den usynlige underklassen, finnes sosial nød også i dag.

Asylpolitkk: Skal det være en vaskekte påskekrim?

Mens vi andre påskehygger oss i solveggen eller leser om imaginære drap og ser krim på TV, utspiller et virkelig drama seg ikke langt unna vår egen hyttevegg. En vaskekte påskekrim, med virkelige, livredde mennesker, som i disse dager går i skjul, vurderer å gjøre det, eller burde gjøre det. Fra 15. mars var det fritt frem for politiet til å sende ut etiopiske asylsøkere med endelig avslag. Som eneste land i Europa har den rødgrønne regjeringen en slik returavtale med diktaturet Etiopia. Vi vanlige folk burde åpne dørene og slippe disse etiopiske asylsøkerne inn hos oss, når Det Norske Hus ikke åpner sine dører.

Vil du ha drama i stuen din i påsken kan man lukke igjen krimmen i paperbackutgave og heller begi seg ut i norsk asylpolitikk. Spennende saker, og er du ekstra ivrig og griper fatt i en eller annen helt ekte asylsøker, kan det være du får dennes historie om for eksempel panikkartet flukt via betalt los, tortur i fengsel, lengsel etter barna i hjemlandet, desperasjon og pengemangel i Norge, og om de papirløses liv i skyggedalen av det norske lykkelandet. Da trenger du ikke mer spenning, men muligens heller et gammel påskebudskap om lidelse og troen på oppstandelse fra det vonde.

Denne bloggen kommer til å kretse rundt en 3-4 ulike politiske tema, og et av dem er norsk asylpolitikk. Jo mer man vet i denne saken jo verre blir det, for det at norsk asylpolitikk de siste årene har blitt merkbart strengere er ikke konspirasjonsteorier eller venstreradikal naivisme, det er sant. Man trenger ikke vite mer enn pure fakta for å bli opprørt over tilstandene på dette politiske feltet: noen tall, innsyn i noen enkeltsaker, måten saksbehandlingen faktisk skjer på, en visitt på et asylmottak, den politiske retorikken som preger dette feltet. Sånne ting. For dem som vil vite mer og virkelig imponere med asylkunnskap rundt påskelammet, anbefales Materialisten - tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt. Siste nummer hadde tematikk Flyktningepolitikk, og for dem som er lei av å høre seg selv si: "asylpolitikk er så komplisert, jeg vet ikke hva jeg skal mene", så er det bare å dykke ned i materien, og dukke opp opplyst og muligens en anelse sjokkert.

Saken rundt etiopierne som når som helst kan hentes av politiet og tvangsutsendes til et diktatur, og saken rundt de 450 lengeværende barna som når som helst kan lide samme skjebne og sendes ut med tvang, og saken rundt familier der en mor eller far bortvises fra riket etter mange, mange år i landet, eller der barn som er født her og gått hele barneskoleårene i Norge plutselig (og til lokalsamfunnets sjokk og engasjement) kastes ut av landet mens de får ca en halv time på å pakke ned livet sitt, alt dette og mere til en konsekvensen av en retorikk og en politikk som har bygget seg opp i årevis: Retur, retur, retur.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt i FN-konvensjoner. Likevel anstrenger Europa seg for å hindre flyktninger i å komme seg over grensene våre, gjennom avtaler som Schengen, Dublin-konvensjonen og organisasjoner som Frontex, som vokter EUs yttergrenser. En av ti flyktninger mister livet på vei fra Nord-Afrika til Europa. De få som klarer å komme seg helt opp til Norge møtes av en offisiell politikk som handler om å få asylsøkertallet ned. En stadig større vegg av lovverk, forskrifter, regler, og begreper (ureturnerbare, lykkejegere, returnektere, ulovlige flyktninger etc) mistenker ofte først - for siden og kanskje gi opphold.

Tvangsretur sier vi med den største selvfølge i dag. Men både begrep og handling er ganske nytt.
På slutten av 90-tallet fikk bosniske flyktninger i Norge løfte om at retur kun skulle skje frivillig. Særlig SV og Krf var sterkt i mot bruk av tvangsretur som metode. I 2003 foreslo UDI selv at lengeværende flyktninger, etter ureturnerbare som de nå ble kalt, skulle få opphold etter 5-10 år. Regjeringen tok ikke dette rådet til følge, og fikk sterk kritikk fra den Europeiske Kommisjonen mot Rasisme og Intoleranse for dette.

I dag snakker vi om tvangsretur som om det er en naturlov, og lengeværende flyktninger har blitt returnektere. Og som et av mange resultatet av denne herlige utviklingen sitter Verona i Sarajevo med en mamma som strigråter over en seks uker gammel baby. Selv fikk hun med en eneste leke etter et helt liv i Norge.

Mens vi støtter etiopierne som kollektivt går til sak mot den norske stat, må vi kjenne til politikken de kjemper innenfor, og vi må vite at den hardhet Stoltenberg & Faremo fronter i dag, den "strenge men rettferdige"-linjen vi liksom har, praktiseringen av tvangsretur, begrepsbruk som "returnektere" og å "skyve barna foran seg" er av ganske ny dato. Det er vår plikt å kjenne til dette, og det er ikke hjerte/smerte eller naivt engasjement som driver oss som er opptatt av dette, men vissheten om den faktiske utviklingen som skjer når det gjelder måten vi behandler asylsøkere og flyktninger - våre medmennesker - på.

Klassekampen: Et personlig valg?

340 etiopiere saksøker staten Norge og justisminister Grete Faremo, samtidig som mange av dem lever i skjul hos norske venner og beskyttere. Som jeg tidligere har skrevet i artikler: De er livredde. 
Når man kjenner til utlendingsloven, til internasjonale konvensjoner, til situasjonen i diktaturet Etiopia og til livet som papirløs i årevis i Norge, er det absolutt på sin plass at noen angriper den norske regjeringens praksis. Men det er litt av et system man skal slåss mot, ref. Stoltenbergs uttalelse her.

Dette skrev jeg i Klassekampen i januar i år:

Et personlig valg?

Garolin Nesaraja, bare 24 år, asylsøker fra Sri Lanka, satt i januar fyr på asylmottaket der hun bodde sammen med sønnen på et og et halvt år. Begge dør. Nesaraja hadde bakgrunn som barnesoldat, hun var offer for menneskehandel, og i desember ble søsteren drept i hjemlandet. Samtidig får Nesaraja, som nå er alenemor, avslag på asylsøknaden om opphold i Norge, etter mer enn fem års ventetid. Mandag for to uker siden overfører hun 3000 kroner til broren på Sri Lanka. Pengene skal gå til søsterens begravelse. En drøy time senere starter brannen.

For oss som er Facebook-”venner” med folk og organisasjoner opptatt av asyl – og flyktningespørsmål, går det ikke en eneste virtuell dag uten nyheter som er varianter av denne. Ofte er sakene klippet fra lokalaviser over hele landet, der journalisten kjenner godt til den enkelte asylsøker, støttegruppen hans, kanskje har hun barn som går i klasse med et asylbarn som skal utvises.

Vi leser om asylsøkere som rett og slett forsvinner etter avslag. Noen er i kirkeasyl, sultestreiker eller har blitt alvorlig syke. Andre bor i over 20 år på mottak uten mulighet til jobb eller familiegjenforening. Det finnes unger som har gjennomført barneskolen uten lovlig opphold i landet. Noen voksne velger å sove i kalde telt for å vise at de finnes.

Vi gremmes over enkelthistorier, kanskje vi skjemmes, likevel avskriver vi litt for raskt disse desperate menneskene som gjør desperate handlinger som et unntak, noen som reagerer ekstremt uvanlig, eller uvanlig ekstremt. Vi ekskluderer den ene hendelsen fra vårt eget virkelighetsbilde og vi oppsummerer det omtrent slik; Norge kan jo ikke ta i mot alle heller. Skulle vi sagt ja til Nesaraja, tenk på alle barnesoldatene/menneskehandelofrene/tamilene som ville strømme hit!

Vi tror på det rasjonelle i mennesket i vår tid, han eller hun som er sin egen lykkes smed. For enhver ting du føler du ikke fikser i hverdagen, vet du om minst tre som fikser det. Det må derfor være deg det er noe galt med. For enhver asylsøker som tar sitt liv eller ikke reiser til hjemlandet frivillig, finnes det hundrevis som ikke tar sitt liv eller reiser tilbake. Derfor; det må være denne ene som var sprø og ikke håndterte situasjonen - rasjonelt.

Man kan ha en ellevill teori om at jorden er flat, men den vil likevel alltid være rund. Men teorier om mennesker er annerledes, de kan bli selvoppfyllende profetier. Vi innretter oss etter at tanken om at egoisme er den primære drivkraften. Dette overfører vi også på asylsøkere; de er lykkejegere på jakt etter et bedre liv, og ikke ofre for et system. Da havner vi raskt i en forestilling om at ingenting er politisk eller strukturelt. Også din flukt fra et diktatur er et personlig valg. Det samme blir din handling etter et avslag: om det er selvmord, å gå under jorden, fortsette kampen i teltleir eller reise frivillig eller ufrivillig; ditt personlige valg. Det er du som ikke fikser det, innenfor et rasjonelt system.

Så får vi nye ord som passer til en sånn forestilling, som det famøse returnektere, for liksom å legge skylden over enkeltpersoner, eller at de som lever 20 år på mottak, trenerer saken sin med vilje, altså en selvvalgt prosess, fremfor potensielt feil saksbehandling – eller feil politikk.

Norsk flyktningepolitikk og byråkrati ekstremt komplisert. Derfor stanser debatten ofte opp, omtrent slik som vi holdt i Attac for 10 år siden: mye handlet om å tørre å ta fra økonomene definisjonsmakten. Det er dette vi må gjøre også i flyktningepolitikk: det er ikke UDI, UDE eller Pål Lønseth som bestemmer hva som er rettferdig asylpolitikk. Historien til Garolin Nesaraja bør gi oss mer enn et hint om at noe er riv ruskende galt i dagens system, og det er vår forpliktelse å endre det.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i januar 2012

Anmeldelse i tidsskriftet Prosa: Illegal - papirløs i Norge

Illegal – papirløs i Norge av Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal

Et lite stykke samtidshistorie
Av Linn Stalsberg

Tidligere i år satte en gruppe etiopere opp en teltleir utenfor Oslo domkirke, og ikke lenge etter gjorde en gruppe iranere det samme. Noen hundre meter unna, ved kulturkirken Jacob har statsløse palestinere slått seg ned i samme ærend: De vil vise at de finnes.

                Alle sammen er asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene, men som norske myndigheter av ulike grunner ikke kan tvangsreturnere. Noen av dem som får avslag og faktisk kan tvangsreturneres, velger å stikke av og leve i skjul for myndighetene. Mennesker fra begge gruppene ender ofte opp på det svarte lovløse arbeidemarkedet i årevis, helt uten rettigheter i samfunnet vårt. De blir papirløse, det vil si, de har verken arbeids- eller oppholdstillatelse i riket.

                Hvordan kan vi, i vår velferdsstat, ha et lovverk og en politikk som skyver folk ut på siden av samfunnet på denne måten? Vi haster forbi de slitne teltleirene på vei til jobb uten å stoppe for å spørre hvorfor de er der. Vi leser en avisartikkel her og ser en TV-reportasje om en støttegruppe for en eller annen avvist asylsøker der, men vi får ingen forklaring på hvorfor de ikke kan sendes ut, hvorfor de ikke vil ut, og mest av alt; hva slags liv de lever mens de likevel er her. I tillegg har denne gruppen blitt helt borte i politisk retorikk, som kun kverner rundt på budskapet om retur, retur, retur - uten å forholde seg til den faktiske virkeligheten: De er her. De kan ikke alltid tvinges ut.

                Vi spør sjelden: Kan det være regelverket og ikke flyktningen det er noe galt med?

                Men heldigvis spør forfatterne av denne boken, NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal om nettopp dette. Boken er et eneste langt dokument over sammenhenger og konflikter mellom enkeltmennesket på flukt og innvandringspolitikken generelt.  I ryddig rekkefølge lar forfatterne oss møte alle aktører i bransjen; de papirløse selv, de som jakter på dem – politiet, de som hjelper dem – vanlige folk, interesseorganisasjoner og advokater, og de som oppbevarer dem – ledere av ventemottak. Hele tiden konfronteres møtene med aktørene med rapporter, forskning og politiske uttalelser. Forfatterne viser kjapt at de har kunnskap både om de formelle reglene på toppen, men også om de uformelle reglene på bånn, hos de papirløse selv.

Vi blir dratt inn et svært intrikat system av norsk lyktningepolitikk, og vi trenger hjelp for å forstå:

                Den røde tråden som skal sy det hele sammen for oss er den afrikanske avviste asylsøkeren Ismail, som i flere år levde i skjul i Norge. Ismail kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker i 2001 og vi følger hans sak. I 2003 fikk han avslag på asylsøknaden og levde illegalt i fem og et halvt år før han forsvant i 2008. Ingen vet hvor han er nå.

                Bokens forfattere møtte Ismail i forbindelse med en radiodokumentar de laget om svart arbeid i rengjøringsbransjen. Noen år senere tok han kontakt med dem, og de forundrede journalistene lurte på hvordan i all verden han fremdeles kunne være i Norge så mange år etter avslaget. Dermed begynner de som gode journalister å nøste opp og undersøke, og finner raskt en hel underklasse av beboere i vårt land som lever i skjul og uten rettigheter i årevis.

                 Mens de i det stille jobber med boken, får tematikken plutselig oppmerksomhet på grunn av Maria Amelie. Men, som forfatterne skriver, på tross av at det løste seg for henne, er hun som høyt utdannet kvinne en utypisk flyktning. Hennes sak og den improviserte loven ”Lex Amelie”, som ga henne muligheten for retur til Norge, er også utypisk for utviklingen generelt i asylpolitikken. Det siste blir et utgangspunkt for boken:

”De siste ti årene har norske myndigheter jobbet bevisst for å gjøre det vanskeligere å bli igjen i Norge for asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene sine. Tanken har vært at dårlige levevilkår skulle få illegale innvandrere til å reise hjem.”  

Men elendige levevilkår til tross, de reiser ikke tilbake. Og hva gjør vi med dem da? Innenfor disse rammene av loven, som altså blir stadig trangere, kjemper papirløse flyktninger som enten ikke vil eller ikke kan returneres til hjemlandet, en voldsom og ofte håpløs kamp mot det norske systemet.

                Nettopp detaljrikdommen som må til for å forklare oss dette, er bokens mest traurige innhold: alle brev som skrives og avslag som mottas gjengis, arbeidstillatelser som gis eller trekkes tilbake, skattekort som forsvinner, domsavsigelser som avgis. Det sitrer ikke akkurat når man må lese seg gjennom alt dette, men man kan kanskje si at boken på denne måten vil vise at det nettopp er sånn det er å være asylsøker: å måtte forholde seg til et byråkrati som mistenker først og eventuelt gir opphold siden. Det er å jobbe motstrøms. Mottoet for forfatterne er da også: ”Norsk asylpolitikk kan ikke vurderes på riktig grunnlag uten at vi også er villige å ta innover oss de menneskelige konsekvensene.” Det kunne legges til: vi må også orke å sette oss inn i det umenneskelig kompliserte byråkratiet som skaper disse konsekvensene for den enkelte.

Bokens tema er svært dramatisk for dem det gjelder, men bokens svakhet er at den ikke har en dramaturgi som nødvendigvis reflekterer dette. Vi leser om ubehaget og vanskelige hverdager, men vi føler det ikke på kroppen. Vi blir ikke godt nok kjent med de papirløse skjebnene, som nettopp fordi de er papirløse holder kort og tanker tett til sitt anonyme bryst. Anonyme kilder er alltid vanskelig for journalister, men i denne sammenhengen er det opplagt at det ikke fantes et alternativ, omkostningene for dem det gjelder ville bli for store. Men når forfatterne i tillegg er

tilbakeholdne med egne følelser og meninger, og holder seg bevisst i bakgrunnen gjennom teksten, mister man litt av dramaet som mer åpenhet (og opprørthet?) kunne gitt.

                Men det oppstår et par unntak underveis, der det kan virke som om journalistene ikke klarer å holde tilbake: Som når de for eksempel besøker Lier ventemottak: ”Vi er slitne og skjelve begge to. Tre timer på besøk på Lier ventemottak har satt alle nerver i helspenn, og det har bare gjort det enda mer umulig å forstå hvordan det er mulig å bo her.” Noen måneder settes hele ventemottaket i brann og Norge får det første av flere opptøyer på mottak der det bor avviste asylsøkere.

                På tross av at forfatterne innimellom gir seg ende over i møte med lov og politikk, er dette likevel ingen provoserende debattbok som ryster eller får folk ut i gatene i protest. Den skaper ikke overskrifter eller diskusjon. Det er urettferdig overfor forfattere å ønske seg en litt annen bok enn den de har skrevet, er det klart at dramaet som utspiller seg under den norske overflaten hadde fortjent mer krutt.

                Boken er i tillegg full av små og store opplysninger, som nesten gjemmes bort, fremfor å dras ut av teksten: som dopingen av asylsøkere som tvangsreturenes, de horrible tilstandene på ventemottakene i Lier og utlendingsinternatet på Trandum. Selvmordsforsøkene blant de ureturnerbare. Situasjonen i det svarte arbeidsmarkedet. Manglende helsetilbud som skaper tikkende bomber. Og så videre. Det er som om jeg skulle ønske boken hylte det ut, enda høyere enn den gjør. Den er lavmælt og saklig, informativ og kunnskapsrik, og et viktig dokument av vår samtid. Men kunne den provosert litt mer?

               

                Den offisielle holdningen hos norske politikere er at det ikke finnes mennesker som er ureturnerbare. Men det gjør det jo, og takk og lov for en bok som viser dem frem. Noen lever i telt utenfor norske kirker, som er asylanter inni dem, mens de fleste lever så stille og usynlig de kan, i skjul. Et så grundig dokument som denne boken burde blitt forelagt både justis – inkluderings- og statsminister med krav om tilsvar. Eller bryr vi oss ikke om dem vi ikke ser?

Publisert i tidsskriftet Prosa