Klassekampen: Kvinnefiendtlig asylpolitikk

Hvorfor er ikke feminister i harnisk over tvangsretur av voldtatte kvinner?

Etiopiere i Norge med avslag på søknaden blir fra 15. mars returnert med tvang. Mange av disse er kvinner, og svært mange av dem forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner i hjemlandet. Norske myndigheter tror på dem. De tror på at voldtekten har skjedd, men de tror ikke på at den er systematisk, at den er initiert eller akseptert av myndighetene i landet. At den er en nøye utvalgt og bevisst torturmetode. Man kan lese:”UDI har ingen informasjon om at voldtekt benyttes systematisk av politi eller styresmakter i Etiopia.”

Men dette er jo litt pussig, all den tid en rekke menneskerettighetsorganisasjoner hevder det motsatte: at voldtekt brukes systematisk som tortur i Etiopia. Også førstesekretær Tor-Henrik Andersen, som tidligere hadde ansvar for menneskerettsrapportering ved Den norske ambassaden i Addis Abeba, stadfestet seksuelle overgrep mot familiemedlemmer av opposisjonelle, i en rapport fra Juss-Buss fra 2005. FN’s spesialrapportør Manfred Novak hevdet i 2008 i sin årsrapport, der han skriver at voldtekt er tortur når det begås av statsansatte, eller ved tillatelse fra statsansatte.

Hvorfor anerkjenner ikke norske myndigheter dette, og hvor er norske feminister som krever at de anerkjenner det? Denne vurderingen er svært viktig for hvorvidt hun får opphold eller ikke i Norge. Den norske utlendingsforvaltningen mener nemlig det ikke er snakk om ”forfølgelse” når hun er voldtatt, men at voldtektene er ”alminnelige kriminelle handlinger”, og med disse ord i avslagsbrevet sviktes hun totalt av oss. Utlendingsforvaltningen ser ikke systematikken, de ser et enkelt overgrep, og i avslagene står det rett som det er at kvinnen oppfordres til å gå til etiopiske myndigheter for å anmelde overfallet. Altså – til de samme som foretok eller aksepterte voldtekten.

Velger du som torturist å bruke voldtekt som verktøy, vinner du altså dobbelt: når kvinnen rømmer fra deg er det ingen som tror på at hun har blitt torturert. Du slipper fri, men ikke hun.

Allerede i 2004 skrev Dagbladet om etiopiske Chaltu (28) som ble voldtatt av sikkerhetspolitiet fordi familien hennes var med i frigjøringsbevegelsen. Men Utlendingsnemnda kalte voldtektene for vanlig kriminalitet. Norske myndigheter ga henne avslag, men FNs høykommissær for flyktninger, som sjelden går inn i enkeltsaker, var krystallklar: Hun bør få asyl fordi hun risikerer forfølgelse ved retur. Men UNE avfeiede høykommissæren. Nemndlederen viser til at seksuelle overgrep er forbudt etter etiopisk lov, og anbefaler at hun tar kontakt med domstolen i hjemlandet. ”Chaltu” fikk aldri opphold i Norge. Ingen vet hvor hun er nå.

Det er kvinner som selv er politisk aktive, eller som har familiemedlemmer som er politisk aktive, som rammes av denne type voldtekt. Tilfeldig? Neppe. Mennene deres utsettes for en annen form for tortur av de samme politimennene på de samme politistasjonene/i de samme fengslene/ i de samme hjemmene. Men ingen vil påstå at dette er ”kriminelle handlinger”. Han er forfulgt, torturert. Det gir i større grad grunnlag for asyl.

Er ikke dette kvinnediskriminerende, at tortur mot menn kan anses som grunnlag for opphold, mens voldtekt som torturmetode mot kvinner ikke gjør det?

På dette området er norsk asylpolitikk direkte kvinnefiendtlig, og det i en sosialdemokratisk stat som ynder å skryte av akkurat det motsatte verden over. Fikk den etiopiske kvinnen som akkurat nå settes på et fly, med tvang, virkelig saken sin godt nok vurdert?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i mars 2012