Hvor ble det av sosialministeren?

Det har sakte men likevel sikkert, demret for meg at vi ikke lenger har et sosialdepartement her til lands, og ikke en sosialminister heller. Hvorfor ikke det tro? Har vi ikke lenger - vel - sosiale utfordringer?
Statsrådembedet for sosiale saker forsvant på den departementale skraphaugen 1. januar 2006 og etterlot oss med arbeid og inkludering i stedet. Fra nå av handlet det, iallefall retorisk, om å ganske enkelt inkludere folk som falt utenfor det gode økonomiske selskap, fremfor å hjelpe dem som av ulike grunner ligger og kaver nederst på vår sosiale (der var det ordet igjen) rangstige.

Ord former virkeligheten vår, og når vi ikke lenger tror vi trenger en egen sosialminister i Norge, blir vi kanskje heller ikke bevisst at vi har sosial nød og elendighet, selv i vår moderne og klinisk pene samtid. Vi ender opp totalt klasseblinde hele gjengen, men noen ganger skjer det saker og ting som minner oss på at det er forskjell på folk. Som da Erna Solbergs nylig mente at folk måtte komme seg ut i jobb eller leve på 70 kroners dagen. Bruk av økonomisk pisk altså, selvom vi vet at det ikke virker. Solberg fikk tilsvar i Dagbladet fra Hallvar Pettersen. Her skriver han blant annet om reaksjonen som kom etter Dagblad-kronikken "En ’trygdesnylters’ bekjennelser". I denne kronikken skildret unge Vegard Skjervheim  en "alvorlig motivasjonsbrist" blant unge som faller gjennom i et samfunn som i følge Pettersen "forteller dem at alt er mulig, hvis høyeste verdi er penger, og hvor idealet er å leve av andres slit." Den unge mannen fikk penger fra NAV. Fordømmelsen etter denne åpenheten var total. Pettersen refererer:


"Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, som selv aldri har hatt en jobb, er mektig provosert, og leverer en moralistisk tirade av en «motkronikk».
Senterpartiets Geir Pollestad, også han uten annen yrkeserfaring enn som klokkekremmer og hestehandler, skriver angiverbrev til NAV, idet han anser at «det er av stor betydning» at Skjervheim blir etterforsket og påtalt.
Fremskrittspartiets Morten Myksvoll, hvis partigruppe på Stortinget mottar så enorme statstilskudd at de ikke makter å bruke dem opp, men må spandere luksusreiser på partitoppene for å svi av overskuddet, ytrer at han er «forbannet, men samtidig glad», det siste fordi «Skjervheim gir snylterne et ansikt».
Erna Solberg, som har vært med på å bevilge seg selv den mest lukurative pensjonsordning i kongeriket, en ordning som gjør det mulig for henne å tre av i morgen, og leve resten av sine dager i fetert overflod, finner det betimelig å kreve tvangsarbeid for stønadsmottagere."

Helt siden 1913 hadde vi et eget departement for sosiale saker. Med unntak av Dagfinn Høybråten og Bjarne Haakon Hansen var de siste åtte ministrene kvinner. I dag etterlyser fagbevegelsen en egen minister for boliger, fordi man innser at unge folk ikke har sjans til å entre boligmarkedet uten foreldrehjelp. Vi har en gruppe papirløse flyktntinger som lever helt i skyggesiden av oss andre, i skjul, i redsel, på det svarte arbeidsmarkedet der de vasker biler eller hus for noen kroner i timen. Vi har et enormt problem med narkomane, som vi ikke evner å gi den hjelpen de burde hatt, vi har rom-folk og andre fattige naboer i Europa som kommer hit i ren nød for å tigge, vi har traffikerte damer fra øst og sør, vi har norske fattige familier og barn  som ikke tar del i den hverdagen vi andre tar for gitt. Vi har trygdede og syke som lever på et minimum, vi har unge arbeidsløse som sliter med å få seg jobb. Kanskje har de et fremmed navn eller klesstil? Vi har asylsøkende flyktninger på mottak så begredelige at Charles Dickens ville funnet plass for dem i sin litteratur. Vi har økende sosiale forskjeller mellom folk.

Jeg tror en sosialminister ville fått nok å gjøre. Men når topp-politikere som lever sine liv så fjernt fra hverdagen til vanlige folk, og på ryggmargsrefleks fordømmer dem som ikke fikser det, er det nesten ikke å forvente at de ser at der nede, i den usynlige underklassen, finnes sosial nød også i dag.