Klassekampen: Forførte Feminister

Falt feministen for kapitalismens diskret sjarm?

Vi som er damer i dag har blitt oppdratt i en slags feministisk ånd der all feminisme er bra feminisme, og at nesten samme hva vi gjør og kjemper for, drar vi med oss verden videre, på en eller annen måte. Noen få kvinner finnes i toppjobber i dag, og vi heier dem frem mens vi roper glade mantra om likestilling og kvinner kan!

Sånne damer brøyter vei, har vi sagt i alle år, og det er så klart sant, se på årets fredsprisvinnere for eksempel. Men samtidig tar dagens toppjobbende kvinner over stafettpinnen der mannen foran dem slapp den. Særlig i næringslivet handler denne brøytingen kvinnene driver med derfor mer om å vinne markedsandeler for bedriften, enn arbeidsrettigheter for medkvinner lengre ned i hierarkiet. Er det feminisme å drive kapitalismen til nye seire?

Å sitte i et styre eller å være bedriftsleder betyr rett som det er å bidra til at bedriften finner nye måter å produsere på; raskere, billigere, mer effektivt, og kreative måter å underby andre på, noe som svært sjelden betyr bedre arbeidsdager for egne ansatte. Med andre ord, å bidra til denne type vekst er sjelden særlig kvinne- eller familievennlig.

Alle vil ha likestilling, men hva er det som skal likestilles egentlig? Hva er målet med likestillingen? Er det at begge kjønn skal få friere liv? Men hva er frihet? Handler vår frihet bare om økonomi, penger og yrkeslivet? Kan frihet også være frihet fra karriere, prestasjon og pengejag?

Hvis målet for kvinnebevegelsen på 70-tallet var frigjøring av kvinnen gjennom en endring av samfunnssystemet, så reflekteres det hos få toneangivende feminister i dag.

I Handlingsplan for Likestilling, som kom fra Audun Lysbakken departement like etter pappaboken hans i høst, pirkes det aldri på strukturelle nivåer. Den slår fast at likestilling er bra og at vi skal komme i mål med den ved hjelp av informasjon, holdningsendring og motivasjon, samt et og annet små-radikalt grep som kvotering og pappaperm.

Likevel er det påfallende at sekstimersdagen, eller andre jobb/hjem-tiltak, ikke engang er nevnt. Påfallende, fordi det er en nestleder i et sosialistisk parti som står bak handlingsplanen, og påfallende fordi handlingsplanen korrekt nok peker ut arbeidslivet som en viktig aktør dersom mann og kvinne skal kunne stille likere hva gjelder både lønn og innsats hjemme. Stress på hjemmebane nevnes bare i sammenheng med en humoristisk film som skal skape debatt om dette. Tidsklemme nevnes ikke med et ord, selv om det ofte er akkurat dette som ofte får et par til å velge tradisjonelt når hverdagsmaset slår inn med full kraft.

Nå som vårt menneskeskapte økonomiske system er i dyp krise, er det på tide også for feminister å tenke gjennom eventuelle problematiske sider ved egen kamp: Bidrar man selv i dette elleville kapitalistiske løpet med insisteringen på karriere, støtten til arbeidslinjen, jaget etter karriere og vellykkethet gjennom forbruk?

Boken Feminism seduced av den venstreradikale amerikanske feministen Hester Eisenstein burde leses av alle feminister i dag. Hun spør, på hvilke måter har feminister i dag ubevisst eller bevisst bidratt til å styrke nyliberalismen og det frie marked? Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingsens triumf? Bruker kapitalismen i dag feminismens ideer som brekkstang for sine mål? Hun mener det er venstresidens plikt å peke på alternativer til dagens system. Og i krisetider som denne burde kapitalismens sjarm for lengst være gjennomskuet og avslørt, også av feminister som gjør privat karriere i den, på grunn av den.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i desember 2011