onsdag 18. april 2012

Ta vare på de barna våre. Syng for dem.



Mens rettssaken mot Breivik preger de fleste av oss, tenker jeg av og til på moren hans. Kanskje fordi jeg selv er mor til to gutter, og tenker at det ville være umulig å stoppe å elske dem, uansett. Et sted der inne i dette forvirrede mennesket, denne blodige fascisten, er det vel fremdeles en liten gutt? Og det finnes, kanskje, en mor som fremdeles ser det.

I mars kom denne boken: Mer musikk! - med de minste. Den er skrevet av en fantastisk god musikkpedagog og formidler som heter Åslaug Berre. Den er mer enn en sangbok, den understreker også viktigheten av musikk for små barn, ikke minst på grunn av nærheten og tilstedeværelsen musikk kan gi mellom den voksne og barnet.

Jeg var så heldig og bli spurt om å skrive forordet til boken. Her er det. På en eller annen måte passer det akkurat nå, som en motsats til alt det kalde og harde som omgir nyhetsbildet for tiden. Og ikke minst: Ta vare på barna våre. Gi dem musikk, gi dem varme og følelsen av å bli sett, slik at de aldri, aldri lar seg forlede av hat, vold og mistro til sine medmennesker:


Barnesangerne

Om sanggleden hos barn og lærevillige voksne


En venninne som fikk barn før meg fortalte at hun sang for ungene sine på bussen, i butikken og overalt ellers der hverdagen kunne trenge snev av underholdning. Jeg holdt på å dø av flauhet bare ved tanken på noe så pinlig. Å synge på bussen? For vilt til å være sant, antok jeg sjokkert. To barn og hundre bussturer senere har jeg selv sunget høylydt og reglet ungene gjennom holdeplass etter holdeplass, eller i kø på postkontoret, på handleturer, sykkelturer, eller over en kakao på en overfylt café. Det som gang var fjernt og flaut – altså sang - har blitt en dagligdags syssel man helt glemmer at man i fortiden hadde et anstrengt forhold til. Det er noe med barn og sang som passer helt naturlig sammen, og som voksen blir man heldigvis dratt med inn i moroa.

Når sang man egentlig sist, før man fikk barn? I musikktimen i 8.klasse? I en begravelse? Nedi hårbørsten i stua hjemme da man var tenåring og skråsikker på at ingen kunne høre deg?
Vi går på konserter, kjøper CD’er og streamer fra nettet, radioen står alltid på og vi kan tekster på hitlåter vi hater, men, å synge selv mens andre hører på? Uten ironisk tilsnitt eller på tull? Aldri i livet, tenker man hoderystende og kniper igjen.  Helt til man blir forelder for første gang.

En dag oppdager man som fersk mamma eller pappa over en hylskrikende rød baby at akkurat din sangstemme kan være en slags magi som både roer, morer og helt blidgjør den lille. Og senere - gleden som oppstår når barnet en dag synger sammen med deg, eller finner på en regle helt selv. Selvsagt kan et bussvindu kan være en tromme! Og så klart at avisen din egentlig er en trompet når man ruller den sammen. Alt som kan lage en rytme; et klapp i hendene, et tramp med beina, tromming på lår eller hode eller noen andre sin rygg, alt fungerer sammen med akkurat din sang! Merkelige greier.

Og hei! Sannelig oppdager man ikke at det er gøy å synge! For mange voksne kommer denne forbausende erkjennelsen som en heldig bivirkning av å leve sammen med barn. Det skal innrømmes at jeg mang en gang har lagt inn et ekstranummer ved barnesengen ved leggetid. Sånn at jeg får synge Morning has broken eller Summertime, eller min egen variant av en kjent barnesang jeg har kalt Jeg har en liten gutt og jeg kjenner han så godt, ellers kjent som Jeg veit ei lita jente.  Når man kommer inn i siget med sang og får et visst repertoar vet man til slutt ikke hvor gleden hos barna slutter og egen glede begynner. Man er sammen i sangen og gleden over sangen, og det er det som er så bra.

Det hender jo man lurer på hva man skal synge.  Og før man er i det nevnte siget føler man seg kanskje litt hjelpeløs og stotrer i vei på Bæ bæ lille lam eller noe av Prøysen man tenker må være bra for barna. Men etter hvert vil både du og barnet ha mer. Man griper kanskje en gammel sangbok fra barndommen, eller en man fikk i gave da barnet ble født, og blar litt frem og tilbake mens man febrilsk forsøker å huske melodier og rytmer. For hva gjør man egentlig, når man finner flotte tekster, men ikke ser opp og ned på notene som følger med? Man kan for eksempel finne på sin egen melodi. Eller man kan lese sangen som et dikt eller en regle. Muligens kan man, hvis man er ekstra ivrig, spore opp noen med blokkfløyte som kan blåse seg gjennom melodien for deg. I disse dager er det forresten ikke grenser for hva som ligger på internett, for eksempel på Spotify, dersom nysgjerrigheten tar overhånd. Men selve mottoet må jo være noe sånt som at: Regle-regler er lov å bryte, rim må slett ikke rime hvis ikke du eller barnet ønsker det, og melodier kan trille i den formen de vil, bare du og ungene har det gøy mens det pågår.

Å synge i et mørkt rom sammen med halvt sovende barn som elsker deg både når du piper i falsett eller brummer i bass, det er trygt og godt for alle hemmelige sangglade voksne. Vi i vår kultur er så vant til at sang handler om å være flink og å ha en fantastisk sangstemme, at det å gripe gleden over å synge for moro eller samvær kan virke ukjent.  I tillegg pepres både vi og ungene våre med at sang handler om å være best, for eksempel i Idol eller Melodi Grand Prix. Å ta tilbake det som er tullete, tøysete, eller rørende og rolig, kanskje komisk eller undrende i musikken, er et stort ansvar.  Å synge en gammel barnesang og lære ungene en regle de ikke har hørt på TV, eller dra en personlig favoritt fra Lillebjørn eller Marley, kan bli din egen stille protest mot en kommersiell verden som krever så mye der utenfor.
Dagens barn blir fort opptatt av hva som er kult. Hvilke sanger de skal like og hvilke artister som har status i vennekretsen, kan snike seg inn allerede i barnehagealder. Samtidig dannes bevissthet omkring i hvilke settinger det er flaut å synge og når det regnes som greit. Som et opprør mot dette kan man gi ungene innsikt og trygghet i sanger fra tradisjon eller fra barnas egen verden, og selvtillit til å like de sangene som berører dem uavhengig av hva som anses kult. Å dele musikk med de minste kan gi dem et eget rom der det å synge er helt naturlig, resten av livet kanskje?

Barnesang og barn og sang er det motsatte av vår hektiske hverdag. Man kan ikke synge effektivt. Man får ikke studiepoeng når barnet sirlig lærer deg hvordan å tromme på oppvaskbaljen. Man tjener ikke penger på å gjenta en regle for hundrede gang og man gjør ikke karriere i yrkeslivet mens man holder barnet tett inntil seg i en improvisert dans på kjøkkengulvet. Å synge er å vie seg helt til barnet og musikken dere deler i noen minutter og bare være. Om ikke musikk er livet ditt, så er livet ditt musikk de minuttene du deler en sang med barnet.  Når alle mobiler er lagt til ro og PC-skjermen slått ned, da kan du se på barnet ditt, holde det tett inntil deg, mens du synger en sang bare for dere to. Å synge for barnet er å gjøre stas på henne, bare fordi hun er akkurat hun, eller han er det beste i verden.  Og det er i alle fall ikke flaut.





onsdag 11. april 2012

Hvor ble det av sosialministeren?


Det har sakte men likevel sikkert, demret for meg at vi ikke lenger har et sosialdepartement her til lands, og ikke en sosialminister heller. Hvorfor ikke det tro? Har vi ikke lenger - vel - sosiale utfordringer?
Statsrådembedet for sosiale saker forsvant på den departementale skraphaugen 1. januar 2006 og etterlot oss med arbeid og inkludering i stedet. Fra nå av handlet det, iallefall retorisk, om å ganske enkelt inkludere folk som falt utenfor det gode økonomiske selskap, fremfor å hjelpe dem som av ulike grunner ligger og kaver nederst på vår sosiale (der var det ordet igjen) rangstige.

Ord former virkeligheten vår, og når vi ikke lenger tror vi trenger en egen sosialminister i Norge, blir vi kanskje heller ikke bevisst at vi har sosial nød og elendighet, selv i vår moderne og klinisk pene samtid. Vi ender opp totalt klasseblinde hele gjengen, men noen ganger skjer det saker og ting som minner oss på at det er forskjell på folk. Som da Erna Solbergs nylig mente at folk måtte komme seg ut i jobb eller leve på 70 kroners dagen. Bruk av økonomisk pisk altså, selvom vi vet at det ikke virker. Solberg fikk tilsvar i Dagbladet fra Hallvar Pettersen. Her skriver han blant annet om reaksjonen som kom etter Dagblad-kronikken "En ’trygdesnylters’ bekjennelser". I denne kronikken skildret unge Vegard Skjervheim  en "alvorlig motivasjonsbrist" blant unge som faller gjennom i et samfunn som i følge Pettersen "forteller dem at alt er mulig, hvis høyeste verdi er penger, og hvor idealet er å leve av andres slit." Den unge mannen fikk penger fra NAV. Fordømmelsen etter denne åpenheten var total. Pettersen refererer:


"Arbeiderpartiets Anette Trettebergstuen, som selv aldri har hatt en jobb, er mektig provosert, og leverer en moralistisk tirade av en «motkronikk».
Senterpartiets Geir Pollestad, også han uten annen yrkeserfaring enn som klokkekremmer og hestehandler, skriver angiverbrev til NAV, idet han anser at «det er av stor betydning» at Skjervheim blir etterforsket og påtalt.
Fremskrittspartiets Morten Myksvoll, hvis partigruppe på Stortinget mottar så enorme statstilskudd at de ikke makter å bruke dem opp, men må spandere luksusreiser på partitoppene for å svi av overskuddet, ytrer at han er «forbannet, men samtidig glad», det siste fordi «Skjervheim gir snylterne et ansikt».
Erna Solberg, som har vært med på å bevilge seg selv den mest lukurative pensjonsordning i kongeriket, en ordning som gjør det mulig for henne å tre av i morgen, og leve resten av sine dager i fetert overflod, finner det betimelig å kreve tvangsarbeid for stønadsmottagere."


Helt siden 1913 hadde vi et eget departement for sosiale saker. Med unntak av Dagfinn Høybråten og Bjarne Haakon Hansen var de siste åtte ministrene kvinner. I dag etterlyser fagbevegelsen en egen minister for boliger, fordi man innser at unge folk ikke har sjans til å entre boligmarkedet uten foreldrehjelp. Vi har en gruppe papirløse flyktntinger som lever helt i skyggesiden av oss andre, i skjul, i redsel, på det svarte arbeidsmarkedet der de vasker biler eller hus for noen kroner i timen. Vi har et enormt problem med narkomane, som vi ikke evner å gi den hjelpen de burde hatt, vi har rom-folk og andre fattige naboer i Europa som kommer hit i ren nød for å tigge, vi har traffikerte damer fra øst og sør, vi har norske fattige familier og barn  som ikke tar del i den hverdagen vi andre tar for gitt. Vi har trygdede og syke som lever på et minimum, vi har unge arbeidsløse som sliter med å få seg jobb. Kanskje har de et fremmed navn eller klesstil? Vi har asylsøkende flyktninger på mottak så begredelige at Charles Dickens ville funnet plass for dem i sin litteratur. Vi har økende sosiale forskjeller mellom folk.
Jeg tror en sosialminister ville fått nok å gjøre. Men når topp-politikere som lever sine liv så fjernt fra hverdagen til vanlige folk, og på ryggmargsrefleks fordømmer dem som ikke fikser det, er det nesten ikke å forvente at de ser at der nede, i den usynlige underklassen, finnes sosial nød også i dag.

onsdag 4. april 2012

Asylpolitkk: Skal det være en vaskekte påskekrim?

Mens vi andre påskehygger oss i solveggen eller leser om imaginære drap og ser krim på TV, utspiller et virkelig drama seg ikke langt unna vår egen hyttevegg. En vaskekte påskekrim, med virkelige, livredde mennesker, som i disse dager går i skjul, vurderer å gjøre det, eller burde gjøre det. Fra 15. mars var det fritt frem for politiet til å sende ut etiopiske asylsøkere med endelig avslag. Som eneste land i Europa har den rødgrønne regjeringen en slik returavtale med diktaturet Etiopia. Vi vanlige folk burde åpne dørene og slippe disse etiopiske asylsøkerne inn hos oss, når Det Norske Hus ikke åpner sine dører.

Vil du ha drama i stuen din i påsken kan man lukke igjen krimmen i paperbackutgave og heller begi seg ut i norsk asylpolitikk. Spennende saker, og er du ekstra ivrig og griper fatt i en eller annen helt ekte asylsøker, kan det være du får dennes historie om for eksempel panikkartet flukt via betalt los, tortur i fengsel, lengsel etter barna i hjemlandet, desperasjon og pengemangel i Norge, og om de papirløses liv i skyggedalen av det norske lykkelandet. Da trenger du ikke mer spenning, men muligens heller et gammel påskebudskap om lidelse og troen på oppstandelse fra det vonde.

Denne bloggen kommer til å kretse rundt en 3-4 ulike politiske tema, og et av dem er norsk asylpolitikk. Jo mer man vet i denne saken jo verre blir det, for det at norsk asylpolitikk de siste årene har blitt merkbart strengere er ikke konspirasjonsteorier eller venstreradikal naivisme, det er sant. Man trenger ikke vite mer enn pure fakta for å bli opprørt over tilstandene på dette politiske feltet: noen tall, innsyn i noen enkeltsaker, måten saksbehandlingen faktisk skjer på, en visitt på et asylmottak, den politiske retorikken som preger dette feltet. Sånne ting. For dem som vil vite mer og virkelig imponere med asylkunnskap rundt påskelammet, anbefales Materialisten - tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt. Siste nummer hadde tematikk Flyktningepolitikk, og for dem som er lei av å høre seg selv si: "asylpolitikk er så komplisert, jeg vet ikke hva jeg skal mene", så er det bare å dykke ned i materien, og dukke opp opplyst og muligens en anelse sjokkert.

Saken rundt etiopierne som når som helst kan hentes av politiet og tvangsutsendes til et diktatur, og saken rundt de 450 lengeværende barna som når som helst kan lide samme skjebne og sendes ut med tvang, og saken rundt familier der en mor eller far bortvises fra riket etter mange, mange år i landet, eller der barn som er født her og gått hele barneskoleårene i Norge plutselig (og til lokalsamfunnets sjokk og engasjement) kastes ut av landet mens de får ca en halv time på å pakke ned livet sitt, alt dette og mere til en konsekvensen av en retorikk og en politikk som har bygget seg opp i årevis: Retur, retur, retur.

Alle mennesker har rett til å søke asyl. Det er nedfelt i FN-konvensjoner. Likevel anstrenger Europa seg for å hindre flyktninger i å komme seg over grensene våre, gjennom avtaler som Schengen, Dublin-konvensjonen og organisasjoner som Frontex, som vokter EUs yttergrenser. En av ti flyktninger mister livet på vei fra Nord-Afrika til Europa. De få som klarer å komme seg helt opp til Norge møtes av en offisiell politikk som handler om å få asylsøkertallet ned. En stadig større vegg av lovverk, forskrifter, regler, og begreper (ureturnerbare, lykkejegere, returnektere, ulovlige flyktninger etc) mistenker ofte først - for siden og kanskje gi opphold.

Tvangsretur sier vi med den største selvfølge i dag. Men både begrep og handling er ganske nytt.
På slutten av 90-tallet fikk bosniske flyktninger i Norge løfte om at retur kun skulle skje frivillig. Særlig SV og Krf var sterkt i mot bruk av tvangsretur som metode. I 2003 foreslo UDI selv at lengeværende flyktninger, etter ureturnerbare som de nå ble kalt, skulle få opphold etter 5-10 år. Regjeringen tok ikke dette rådet til følge, og fikk sterk kritikk fra den Europeiske Kommisjonen mot Rasisme og Intoleranse for dette.
I dag snakker vi om tvangsretur som om det er en naturlov, og lengeværende flyktninger har blitt returnektere. Og som et av mange resultatet av denne herlige utviklingen sitter Verona i Sarajevo med en mamma som strigråter over en seks uker gammel baby. Selv fikk hun med en eneste leke etter et helt liv i Norge.

Mens vi støtter etiopierne som kollektivt går til sak mot den norske stat, må vi kjenne til politikken de kjemper innenfor, og vi må vite at den hardhet Stoltenberg & Faremo fronter i dag, den "strenge men rettferdige"-linjen vi liksom har, praktiseringen av tvangsretur, begrepsbruk som "returnektere" og å "skyve barna foran seg" er av ganske ny dato. Det er vår plikt å kjenne til dette, og det er ikke hjerte/smerte eller naivt engasjement som driver oss som er opptatt av dette, men vissheten om den faktiske utviklingen som skjer når det gjelder måten vi behandler asylsøkere og flyktninger - våre medmennesker - på.

mandag 2. april 2012

Klassekampen: Et personlig valg?

340 etiopiere saksøker staten Norge og justisminister Grete Faremo, samtidig som mange av dem lever i skjul hos norske venner og beskyttere. Som jeg tidligere har skrevet i artikler: De er livredde. 
Når man kjenner til utlendingsloven, til internasjonale konvensjoner, til situasjonen i diktaturet Etiopia og til livet som papirløs i årevis i Norge, er det absolutt på sin plass at noen angriper den norske regjeringens praksis. Men det er litt av et system man skal slåss mot, ref. Stoltenbergs uttalelse her.

Dette skrev jeg i Klassekampen i januar i år:

Et personlig valg?

Garolin Nesaraja, bare 24 år, asylsøker fra Sri Lanka, satt i januar fyr på asylmottaket der hun bodde sammen med sønnen på et og et halvt år. Begge dør. Nesaraja hadde bakgrunn som barnesoldat, hun var offer for menneskehandel, og i desember ble søsteren drept i hjemlandet. Samtidig får Nesaraja, som nå er alenemor, avslag på asylsøknaden om opphold i Norge, etter mer enn fem års ventetid. Mandag for to uker siden overfører hun 3000 kroner til broren på Sri Lanka. Pengene skal gå til søsterens begravelse. En drøy time senere starter brannen.

For oss som er Facebook-”venner” med folk og organisasjoner opptatt av asyl – og flyktningespørsmål, går det ikke en eneste virtuell dag uten nyheter som er varianter av denne. Ofte er sakene klippet fra lokalaviser over hele landet, der journalisten kjenner godt til den enkelte asylsøker, støttegruppen hans, kanskje har hun barn som går i klasse med et asylbarn som skal utvises.
Vi leser om asylsøkere som rett og slett forsvinner etter avslag. Noen er i kirkeasyl, sultestreiker eller har blitt alvorlig syke. Andre bor i over 20 år på mottak uten mulighet til jobb eller familiegjenforening. Det finnes unger som har gjennomført barneskolen uten lovlig opphold i landet. Noen voksne velger å sove i kalde telt for å vise at de finnes.

Vi gremmes over enkelthistorier, kanskje vi skjemmes, likevel avskriver vi litt for raskt disse desperate menneskene som gjør desperate handlinger som et unntak, noen som reagerer ekstremt uvanlig, eller uvanlig ekstremt. Vi ekskluderer den ene hendelsen fra vårt eget virkelighetsbilde og vi oppsummerer det omtrent slik; Norge kan jo ikke ta i mot alle heller. Skulle vi sagt ja til Nesaraja, tenk på alle barnesoldatene/menneskehandelofrene/tamilene som ville strømme hit!

Vi tror på det rasjonelle i mennesket i vår tid, han eller hun som er sin egen lykkes smed. For enhver ting du føler du ikke fikser i hverdagen, vet du om minst tre som fikser det. Det må derfor være deg det er noe galt med. For enhver asylsøker som tar sitt liv eller ikke reiser til hjemlandet frivillig, finnes det hundrevis som ikke tar sitt liv eller reiser tilbake. Derfor; det må være denne ene som var sprø og ikke håndterte situasjonen - rasjonelt.
Man kan ha en ellevill teori om at jorden er flat, men den vil likevel alltid være rund. Men teorier om mennesker er annerledes, de kan bli selvoppfyllende profetier. Vi innretter oss etter at tanken om at egoisme er den primære drivkraften. Dette overfører vi også på asylsøkere; de er lykkejegere på jakt etter et bedre liv, og ikke ofre for et system. Da havner vi raskt i en forestilling om at ingenting er politisk eller strukturelt. Også din flukt fra et diktatur er et personlig valg. Det samme blir din handling etter et avslag: om det er selvmord, å gå under jorden, fortsette kampen i teltleir eller reise frivillig eller ufrivillig; ditt personlige valg. Det er du som ikke fikser det, innenfor et rasjonelt system.

Så får vi nye ord som passer til en sånn forestilling, som det famøse returnektere, for liksom å legge skylden over enkeltpersoner, eller at de som lever 20 år på mottak, trenerer saken sin med vilje, altså en selvvalgt prosess, fremfor potensielt feil saksbehandling – eller feil politikk.

Norsk flyktningepolitikk og byråkrati ekstremt komplisert. Derfor stanser debatten ofte opp, omtrent slik som vi holdt i Attac for 10 år siden: mye handlet om å tørre å ta fra økonomene definisjonsmakten. Det er dette vi må gjøre også i flyktningepolitikk: det er ikke UDI, UDE eller Pål Lønseth som bestemmer hva som er rettferdig asylpolitikk. Historien til Garolin Nesaraja bør gi oss mer enn et hint om at noe er riv ruskende galt i dagens system, og det er vår forpliktelse å endre det.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i januar 2012

søndag 1. april 2012

Anmeldelse i tidsskriftet Prosa: Illegal - papirløs i Norge


Illegal – papirløs i Norge av Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal
Et lite stykke samtidshistorie
Av Linn Stalsberg

Illegal
Tidligere i år satte en gruppe etiopere opp en teltleir utenfor Oslo domkirke, og ikke lenge etter gjorde en gruppe iranere det samme. Noen hundre meter unna, ved kulturkirken Jacob har statsløse palestinere slått seg ned i samme ærend: De vil vise at de finnes.
                Alle sammen er asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene, men som norske myndigheter av ulike grunner ikke kan tvangsreturnere. Noen av dem som får avslag og faktisk kan tvangsreturneres, velger å stikke av og leve i skjul for myndighetene. Mennesker fra begge gruppene ender ofte opp på det svarte lovløse arbeidemarkedet i årevis, helt uten rettigheter i samfunnet vårt. De blir papirløse, det vil si, de har verken arbeids- eller oppholdstillatelse i riket.
                Hvordan kan vi, i vår velferdsstat, ha et lovverk og en politikk som skyver folk ut på siden av samfunnet på denne måten? Vi haster forbi de slitne teltleirene på vei til jobb uten å stoppe for å spørre hvorfor de er der. Vi leser en avisartikkel her og ser en TV-reportasje om en støttegruppe for en eller annen avvist asylsøker der, men vi får ingen forklaring på hvorfor de ikke kan sendes ut, hvorfor de ikke vil ut, og mest av alt; hva slags liv de lever mens de likevel er her. I tillegg har denne gruppen blitt helt borte i politisk retorikk, som kun kverner rundt på budskapet om retur, retur, retur - uten å forholde seg til den faktiske virkeligheten: De er her. De kan ikke alltid tvinges ut.
                Vi spør sjelden: Kan det være regelverket og ikke flyktningen det er noe galt med?
                Men heldigvis spør forfatterne av denne boken, NRK-journalistene Janne Kjellberg og Caroline Rugeldal om nettopp dette. Boken er et eneste langt dokument over sammenhenger og konflikter mellom enkeltmennesket på flukt og innvandringspolitikken generelt.  I ryddig rekkefølge lar forfatterne oss møte alle aktører i bransjen; de papirløse selv, de som jakter på dem – politiet, de som hjelper dem – vanlige folk, interesseorganisasjoner og advokater, og de som oppbevarer dem – ledere av ventemottak. Hele tiden konfronteres møtene med aktørene med rapporter, forskning og politiske uttalelser. Forfatterne viser kjapt at de har kunnskap både om de formelle reglene på toppen, men også om de uformelle reglene på bånn, hos de papirløse selv.
Vi blir dratt inn et svært intrikat system av norsk lyktningepolitikk, og vi trenger hjelp for å forstå:

                Den røde tråden som skal sy det hele sammen for oss er den afrikanske avviste asylsøkeren Ismail, som i flere år levde i skjul i Norge. Ismail kom til Norge som enslig mindreårig asylsøker i 2001 og vi følger hans sak. I 2003 fikk han avslag på asylsøknaden og levde illegalt i fem og et halvt år før han forsvant i 2008. Ingen vet hvor han er nå.
                Bokens forfattere møtte Ismail i forbindelse med en radiodokumentar de laget om svart arbeid i rengjøringsbransjen. Noen år senere tok han kontakt med dem, og de forundrede journalistene lurte på hvordan i all verden han fremdeles kunne være i Norge så mange år etter avslaget. Dermed begynner de som gode journalister å nøste opp og undersøke, og finner raskt en hel underklasse av beboere i vårt land som lever i skjul og uten rettigheter i årevis.
                 Mens de i det stille jobber med boken, får tematikken plutselig oppmerksomhet på grunn av Maria Amelie. Men, som forfatterne skriver, på tross av at det løste seg for henne, er hun som høyt utdannet kvinne en utypisk flyktning. Hennes sak og den improviserte loven ”Lex Amelie”, som ga henne muligheten for retur til Norge, er også utypisk for utviklingen generelt i asylpolitikken. Det siste blir et utgangspunkt for boken:
”De siste ti årene har norske myndigheter jobbet bevisst for å gjøre det vanskeligere å bli igjen i Norge for asylsøkere som har fått avslag på asylsøknadene sine. Tanken har vært at dårlige levevilkår skulle få illegale innvandrere til å reise hjem.”  

Men elendige levevilkår til tross, de reiser ikke tilbake. Og hva gjør vi med dem da? Innenfor disse rammene av loven, som altså blir stadig trangere, kjemper papirløse flyktninger som enten ikke vil eller ikke kan returneres til hjemlandet, en voldsom og ofte håpløs kamp mot det norske systemet.
                Nettopp detaljrikdommen som må til for å forklare oss dette, er bokens mest traurige innhold: alle brev som skrives og avslag som mottas gjengis, arbeidstillatelser som gis eller trekkes tilbake, skattekort som forsvinner, domsavsigelser som avgis. Det sitrer ikke akkurat når man må lese seg gjennom alt dette, men man kan kanskje si at boken på denne måten vil vise at det nettopp er sånn det er å være asylsøker: å måtte forholde seg til et byråkrati som mistenker først og eventuelt gir opphold siden. Det er å jobbe motstrøms. Mottoet for forfatterne er da også: ”Norsk asylpolitikk kan ikke vurderes på riktig grunnlag uten at vi også er villige å ta innover oss de menneskelige konsekvensene.” Det kunne legges til: vi må også orke å sette oss inn i det umenneskelig kompliserte byråkratiet som skaper disse konsekvensene for den enkelte.

Bokens tema er svært dramatisk for dem det gjelder, men bokens svakhet er at den ikke har en dramaturgi som nødvendigvis reflekterer dette. Vi leser om ubehaget og vanskelige hverdager, men vi føler det ikke på kroppen. Vi blir ikke godt nok kjent med de papirløse skjebnene, som nettopp fordi de er papirløse holder kort og tanker tett til sitt anonyme bryst. Anonyme kilder er alltid vanskelig for journalister, men i denne sammenhengen er det opplagt at det ikke fantes et alternativ, omkostningene for dem det gjelder ville bli for store. Men når forfatterne i tillegg er
tilbakeholdne med egne følelser og meninger, og holder seg bevisst i bakgrunnen gjennom teksten, mister man litt av dramaet som mer åpenhet (og opprørthet?) kunne gitt.
                Men det oppstår et par unntak underveis, der det kan virke som om journalistene ikke klarer å holde tilbake: Som når de for eksempel besøker Lier ventemottak: ”Vi er slitne og skjelve begge to. Tre timer på besøk på Lier ventemottak har satt alle nerver i helspenn, og det har bare gjort det enda mer umulig å forstå hvordan det er mulig å bo her.” Noen måneder settes hele ventemottaket i brann og Norge får det første av flere opptøyer på mottak der det bor avviste asylsøkere.
                På tross av at forfatterne innimellom gir seg ende over i møte med lov og politikk, er dette likevel ingen provoserende debattbok som ryster eller får folk ut i gatene i protest. Den skaper ikke overskrifter eller diskusjon. Det er urettferdig overfor forfattere å ønske seg en litt annen bok enn den de har skrevet, er det klart at dramaet som utspiller seg under den norske overflaten hadde fortjent mer krutt.
                Boken er i tillegg full av små og store opplysninger, som nesten gjemmes bort, fremfor å dras ut av teksten: som dopingen av asylsøkere som tvangsreturenes, de horrible tilstandene på ventemottakene i Lier og utlendingsinternatet på Trandum. Selvmordsforsøkene blant de ureturnerbare. Situasjonen i det svarte arbeidsmarkedet. Manglende helsetilbud som skaper tikkende bomber. Og så videre. Det er som om jeg skulle ønske boken hylte det ut, enda høyere enn den gjør. Den er lavmælt og saklig, informativ og kunnskapsrik, og et viktig dokument av vår samtid. Men kunne den provosert litt mer?
               
                Den offisielle holdningen hos norske politikere er at det ikke finnes mennesker som er ureturnerbare. Men det gjør det jo, og takk og lov for en bok som viser dem frem. Noen lever i telt utenfor norske kirker, som er asylanter inni dem, mens de fleste lever så stille og usynlig de kan, i skjul. Et så grundig dokument som denne boken burde blitt forelagt både justis – inkluderings- og statsminister med krav om tilsvar. Eller bryr vi oss ikke om dem vi ikke ser?

Publisert i tidsskriftet Prosa






Asylpolitikk: Vi har plass, vi har råd.


Omtrent 44 millioner mennesker er på flukt i verden. 27 millioner av disse er flyktninger i eget land. Bare 400 000 flyktninger kommer årlig til Europa. Under 10 000 kom til Norge i 2010, i følge UDIs årsrapport 4000 i 2011 og tallet er synkende. Flyktninger som kommer til Norge møter en politikk som reflekterer Jens Stoltenbergs avsluttende ord på en partilederdebatt i 2009, etter at han hadde skrytt av stadig lavere asylankomster: "Men vi skal bli enda bedre!" - etterfulgt av forslag til innstrammingstiltak.

De som flykter fra eget land utgjør 0.2 % av jordens befolkning, og de kommer fra land i verden som er i krig, krise og katastrofe.






Nå har jeg registrert meg på <a href="http://bloggurat.net/minblogg/registrere/39a749a1fc98b59c1a54f20158b2f9916b5bb077">Bloggurat</a>.

Klassekampen: Forførte Feminister

Falt feministen for kapitalismens diskret sjarm?

Vi som er damer i dag har blitt oppdratt i en slags feministisk ånd der all feminisme er bra feminisme, og at nesten samme hva vi gjør og kjemper for, drar vi med oss verden videre, på en eller annen måte. Noen få kvinner finnes i toppjobber i dag, og vi heier dem frem mens vi roper glade mantra om likestilling og kvinner kan!
Sånne damer brøyter vei, har vi sagt i alle år, og det er så klart sant, se på årets fredsprisvinnere for eksempel. Men samtidig tar dagens toppjobbende kvinner over stafettpinnen der mannen foran dem slapp den. Særlig i næringslivet handler denne brøytingen kvinnene driver med derfor mer om å vinne markedsandeler for bedriften, enn arbeidsrettigheter for medkvinner lengre ned i hierarkiet. Er det feminisme å drive kapitalismen til nye seire?
Å sitte i et styre eller å være bedriftsleder betyr rett som det er å bidra til at bedriften finner nye måter å produsere på; raskere, billigere, mer effektivt, og kreative måter å underby andre på, noe som svært sjelden betyr bedre arbeidsdager for egne ansatte. Med andre ord, å bidra til denne type vekst er sjelden særlig kvinne- eller familievennlig.
Alle vil ha likestilling, men hva er det som skal likestilles egentlig? Hva er målet med likestillingen? Er det at begge kjønn skal få friere liv? Men hva er frihet? Handler vår frihet bare om økonomi, penger og yrkeslivet? Kan frihet også være frihet fra karriere, prestasjon og pengejag?
Hvis målet for kvinnebevegelsen på 70-tallet var frigjøring av kvinnen gjennom en endring av samfunnssystemet, så reflekteres det hos få toneangivende feminister i dag.
I Handlingsplan for Likestilling, som kom fra Audun Lysbakken departement like etter pappaboken hans i høst, pirkes det aldri på strukturelle nivåer. Den slår fast at likestilling er bra og at vi skal komme i mål med den ved hjelp av informasjon, holdningsendring og motivasjon, samt et og annet små-radikalt grep som kvotering og pappaperm.
Likevel er det påfallende at sekstimersdagen, eller andre jobb/hjem-tiltak, ikke engang er nevnt. Påfallende, fordi det er en nestleder i et sosialistisk parti som står bak handlingsplanen, og påfallende fordi handlingsplanen korrekt nok peker ut arbeidslivet som en viktig aktør dersom mann og kvinne skal kunne stille likere hva gjelder både lønn og innsats hjemme. Stress på hjemmebane nevnes bare i sammenheng med en humoristisk film som skal skape debatt om dette. Tidsklemme nevnes ikke med et ord, selv om det ofte er akkurat dette som ofte får et par til å velge tradisjonelt når hverdagsmaset slår inn med full kraft.
Nå som vårt menneskeskapte økonomiske system er i dyp krise, er det på tide også for feminister å tenke gjennom eventuelle problematiske sider ved egen kamp: Bidrar man selv i dette elleville kapitalistiske løpet med insisteringen på karriere, støtten til arbeidslinjen, jaget etter karriere og vellykkethet gjennom forbruk?
Boken Feminism seduced av den venstreradikale amerikanske feministen Hester Eisenstein burde leses av alle feminister i dag. Hun spør, på hvilke måter har feminister i dag ubevisst eller bevisst bidratt til å styrke nyliberalismen og det frie marked? Er det en sammenheng mellom strukturene i verdenskapitalismen og likestillingsens triumf? Bruker kapitalismen i dag feminismens ideer som brekkstang for sine mål? Hun mener det er venstresidens plikt å peke på alternativer til dagens system. Og i krisetider som denne burde kapitalismens sjarm for lengst være gjennomskuet og avslørt, også av feminister som gjør privat karriere i den, på grunn av den.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i desember 2011

Klassekampen: Kvinnefiendtlig asylpolitikk


Hvorfor er ikke feminister i harnisk over tvangsretur av voldtatte kvinner?

Etiopiere i Norge med avslag på søknaden blir fra 15. mars returnert med tvang. Mange av disse er kvinner, og svært mange av dem forteller om massevoldtekter i fengsler og på politistasjoner i hjemlandet. Norske myndigheter tror på dem. De tror på at voldtekten har skjedd, men de tror ikke på at den er systematisk, at den er initiert eller akseptert av myndighetene i landet. At den er en nøye utvalgt og bevisst torturmetode. Man kan lese:”UDI har ingen informasjon om at voldtekt benyttes systematisk av politi eller styresmakter i Etiopia.”

Men dette er jo litt pussig, all den tid en rekke menneskerettighetsorganisasjoner hevder det motsatte: at voldtekt brukes systematisk som tortur i Etiopia. Også førstesekretær Tor-Henrik Andersen, som tidligere hadde ansvar for menneskerettsrapportering ved Den norske ambassaden i Addis Abeba, stadfestet seksuelle overgrep mot familiemedlemmer av opposisjonelle, i en rapport fra Juss-Buss fra 2005. FN’s spesialrapportør Manfred Novak hevdet i 2008 i sin årsrapport, der han skriver at voldtekt er tortur når det begås av statsansatte, eller ved tillatelse fra statsansatte.

Hvorfor anerkjenner ikke norske myndigheter dette, og hvor er norske feminister som krever at de anerkjenner det? Denne vurderingen er svært viktig for hvorvidt hun får opphold eller ikke i Norge. Den norske utlendingsforvaltningen mener nemlig det ikke er snakk om ”forfølgelse” når hun er voldtatt, men at voldtektene er ”alminnelige kriminelle handlinger”, og med disse ord i avslagsbrevet sviktes hun totalt av oss. Utlendingsforvaltningen ser ikke systematikken, de ser et enkelt overgrep, og i avslagene står det rett som det er at kvinnen oppfordres til å gå til etiopiske myndigheter for å anmelde overfallet. Altså – til de samme som foretok eller aksepterte voldtekten.

Velger du som torturist å bruke voldtekt som verktøy, vinner du altså dobbelt: når kvinnen rømmer fra deg er det ingen som tror på at hun har blitt torturert. Du slipper fri, men ikke hun.
Allerede i 2004 skrev Dagbladet om etiopiske Chaltu (28) som ble voldtatt av sikkerhetspolitiet fordi familien hennes var med i frigjøringsbevegelsen. Men Utlendingsnemnda kalte voldtektene for vanlig kriminalitet. Norske myndigheter ga henne avslag, men FNs høykommissær for flyktninger, som sjelden går inn i enkeltsaker, var krystallklar: Hun bør få asyl fordi hun risikerer forfølgelse ved retur. Men UNE avfeiede høykommissæren. Nemndlederen viser til at seksuelle overgrep er forbudt etter etiopisk lov, og anbefaler at hun tar kontakt med domstolen i hjemlandet. ”Chaltu” fikk aldri opphold i Norge. Ingen vet hvor hun er nå.
Det er kvinner som selv er politisk aktive, eller som har familiemedlemmer som er politisk aktive, som rammes av denne type voldtekt. Tilfeldig? Neppe. Mennene deres utsettes for en annen form for tortur av de samme politimennene på de samme politistasjonene/i de samme fengslene/ i de samme hjemmene. Men ingen vil påstå at dette er ”kriminelle handlinger”. Han er forfulgt, torturert. Det gir i større grad grunnlag for asyl.

Er ikke dette kvinnediskriminerende, at tortur mot menn kan anses som grunnlag for opphold, mens voldtekt som torturmetode mot kvinner ikke gjør det?

På dette området er norsk asylpolitikk direkte kvinnefiendtlig, og det i en sosialdemokratisk stat som ynder å skryte av akkurat det motsatte verden over. Fikk den etiopiske kvinnen som akkurat nå settes på et fly, med tvang, virkelig saken sin godt nok vurdert?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i mars 2012