Klassekampen: Et personlig valg?

340 etiopiere saksøker staten Norge og justisminister Grete Faremo, samtidig som mange av dem lever i skjul hos norske venner og beskyttere. Som jeg tidligere har skrevet i artikler: De er livredde. 
Når man kjenner til utlendingsloven, til internasjonale konvensjoner, til situasjonen i diktaturet Etiopia og til livet som papirløs i årevis i Norge, er det absolutt på sin plass at noen angriper den norske regjeringens praksis. Men det er litt av et system man skal slåss mot, ref. Stoltenbergs uttalelse her.

Dette skrev jeg i Klassekampen i januar i år:

Et personlig valg?

Garolin Nesaraja, bare 24 år, asylsøker fra Sri Lanka, satt i januar fyr på asylmottaket der hun bodde sammen med sønnen på et og et halvt år. Begge dør. Nesaraja hadde bakgrunn som barnesoldat, hun var offer for menneskehandel, og i desember ble søsteren drept i hjemlandet. Samtidig får Nesaraja, som nå er alenemor, avslag på asylsøknaden om opphold i Norge, etter mer enn fem års ventetid. Mandag for to uker siden overfører hun 3000 kroner til broren på Sri Lanka. Pengene skal gå til søsterens begravelse. En drøy time senere starter brannen.

For oss som er Facebook-”venner” med folk og organisasjoner opptatt av asyl – og flyktningespørsmål, går det ikke en eneste virtuell dag uten nyheter som er varianter av denne. Ofte er sakene klippet fra lokalaviser over hele landet, der journalisten kjenner godt til den enkelte asylsøker, støttegruppen hans, kanskje har hun barn som går i klasse med et asylbarn som skal utvises.

Vi leser om asylsøkere som rett og slett forsvinner etter avslag. Noen er i kirkeasyl, sultestreiker eller har blitt alvorlig syke. Andre bor i over 20 år på mottak uten mulighet til jobb eller familiegjenforening. Det finnes unger som har gjennomført barneskolen uten lovlig opphold i landet. Noen voksne velger å sove i kalde telt for å vise at de finnes.

Vi gremmes over enkelthistorier, kanskje vi skjemmes, likevel avskriver vi litt for raskt disse desperate menneskene som gjør desperate handlinger som et unntak, noen som reagerer ekstremt uvanlig, eller uvanlig ekstremt. Vi ekskluderer den ene hendelsen fra vårt eget virkelighetsbilde og vi oppsummerer det omtrent slik; Norge kan jo ikke ta i mot alle heller. Skulle vi sagt ja til Nesaraja, tenk på alle barnesoldatene/menneskehandelofrene/tamilene som ville strømme hit!

Vi tror på det rasjonelle i mennesket i vår tid, han eller hun som er sin egen lykkes smed. For enhver ting du føler du ikke fikser i hverdagen, vet du om minst tre som fikser det. Det må derfor være deg det er noe galt med. For enhver asylsøker som tar sitt liv eller ikke reiser til hjemlandet frivillig, finnes det hundrevis som ikke tar sitt liv eller reiser tilbake. Derfor; det må være denne ene som var sprø og ikke håndterte situasjonen - rasjonelt.

Man kan ha en ellevill teori om at jorden er flat, men den vil likevel alltid være rund. Men teorier om mennesker er annerledes, de kan bli selvoppfyllende profetier. Vi innretter oss etter at tanken om at egoisme er den primære drivkraften. Dette overfører vi også på asylsøkere; de er lykkejegere på jakt etter et bedre liv, og ikke ofre for et system. Da havner vi raskt i en forestilling om at ingenting er politisk eller strukturelt. Også din flukt fra et diktatur er et personlig valg. Det samme blir din handling etter et avslag: om det er selvmord, å gå under jorden, fortsette kampen i teltleir eller reise frivillig eller ufrivillig; ditt personlige valg. Det er du som ikke fikser det, innenfor et rasjonelt system.

Så får vi nye ord som passer til en sånn forestilling, som det famøse returnektere, for liksom å legge skylden over enkeltpersoner, eller at de som lever 20 år på mottak, trenerer saken sin med vilje, altså en selvvalgt prosess, fremfor potensielt feil saksbehandling – eller feil politikk.

Norsk flyktningepolitikk og byråkrati ekstremt komplisert. Derfor stanser debatten ofte opp, omtrent slik som vi holdt i Attac for 10 år siden: mye handlet om å tørre å ta fra økonomene definisjonsmakten. Det er dette vi må gjøre også i flyktningepolitikk: det er ikke UDI, UDE eller Pål Lønseth som bestemmer hva som er rettferdig asylpolitikk. Historien til Garolin Nesaraja bør gi oss mer enn et hint om at noe er riv ruskende galt i dagens system, og det er vår forpliktelse å endre det.

Kommentaren sto på trykk i Klassekampens Fokus-spalte i januar 2012