Blind rasisme

Rasismens gamle arv i en ny kontekst

I mai 2015 sa den senegalesiske forfatteren Fatou Diome i et TV-show i hjemlandet om flyktningedøden i Middelhavet: “...hvis de hadde vært hvite så hadde hele verden stått på hodet nå.Men, det er svarte og arabere som dør, og dere liv er mindre verdt.»

Diome har helt rett, men selv om vi vet det nekter vi å innse det rasistiske i europeisk grense- og flyktningepolitikk. For ikke å si krigspolitikk, eller arbeidsmarkedspolitikk, eller i vår hjemlige sfære: I omtale av flyktninger som kommer hit og som kanskje er muslimer og altfor mange og velferdsstatens undergang!

Men å kalle noe rasistisk i dag, både på individuelt ellers strukturelt nivå, er en farlig øvelse kun egnet for folk som ikke er skvetne verken i møter med rettsvesen eller sosial gapestokk.

Frode Helleland skriver i siste nummer av Agora, med tema rasisme: «...det å påpeke at noe er rasistisk, vekker kraftig motstand og blir tatt høyst personlig. Den rasistiske ytringen derimot, blir ikke tatt alvorlig: «Det er ikke så farlig», «ikke vondt ment», mens den som tar det opp, er «uhøflig» og «overdriver».

Det er makt i slike retoriske overtak. Noen tjener på at det bestående består. Globalt sett er det meg og deg. Vi skal kanskje passe oss litt når vi anser oss selv som så veldig anti-rasistiske.

For dem som likevel erkjenner rasisme som et problem er det ikke lett å finne noen å kjempe med. En gang fantes det Civil Rights Movements i USA, anti-apartheid-grupper i nabolaget, eller frigjøringsteologer fra kolonistater. At det ikke finnes organisert motstand mot rasisme i dag, sier en hel del om hvor sterke vi er i troen på rasisme ikke finnes som et strukturelt problem, men at rasistiske handlinger er et enkelt individs irrasjonelle handling der og da. Dette helt i tråd med tidens tro på det autonome individ ansvarlig for egne valg.

Når en rasist bare er den som selv regner seg som rasist, slik Helleland skriver, da blir vi kan hende blinde for både historisk og kontekstuell rasisme. For som Sindre Bangstad og Cora Alexa Døving skriver i «Hva er rasisme»: En for smal og biologisk definisjon av rasisme gjør at vi ikke ser hvordan rasisme fungerer i dag. Selv nynazister smetter unna biologiske definisjoner for å unndra seg det urørlige rasiststemplet. En bredere definisjon er derfor helt nødvendig for å kunne se hvordan vi, som del av en system, opprettholder fordommer mot grupper av mennesker uten å ta innover oss at det er dette som er rasisme.

Hele vårt leveresett og økonomiske system er bygget på ryggen av tidligere tiders kolonialisme og imperialisme.Hvordan europeere og nordamerikanere så ut, og hvilken tro vi hadde, legitimerte overgrep mot medmennesker i hundrevis av år. Franz Fanon beskrev i sine tekster hvordan dette samspillet samtidig gjorde noe med bevisstheten til den undertrykte, som igjen reduserte deres mulighet til å kjempe imot overgrepene. Det er slett ikke sikkert disse mekanismene er så annerledes i dag.

I dag kan man i teorien konkurrere fritt på det nyliberale markedet uavhengig av hvilket kjønn, hudfarge eller tro man har. Likevel var verdens 10 rikeste personer helt nylig menn, og halvparten av dem var hvite. På motsatt side: Hvem fengsles i USA,  hvem drepes av politiet der, hvem er det vi sender droner etter, invaderer, hvem er det vi holder unna Europas grenser, og hvem er det vi forakter for at de tigger i gatene våre?

Dersom vi lulles inn i troen på at strukturell rasisme er an anakronisme, og at dagens «ekte» rasister bare en gjeng skrullinger, da er vi blinde for en system som reproduserer gamle fordommer og tjener penger på det mens det pågår.

Denne teksten sto først på trykk i Fokusspalten i Klassekampen lørdag 13.6.2015