Hard mot de harde

Politikken som druknet i lørdagskos

Ingenting avslørte FrPs grums og uklare dobbelttale så mye som den «internasjonale» pressekonferansen på tirsdag. Denne selsomme seansen var en gavepakke både til kommentatorer og twitterbrukere, som nå virkelig fikk sjansen til å grave frem partiets uttalelser fra fordums tider og fråtse i det som vitterlig er og har vært partiets politikk. Å ha pressekonferanse der målet er å kritisere publikum – journalistene – er i beste fall dristig.

At dagen derpå var full av spissformulerte Frp-analyser i riksdekkende (norske) aviser, må ha vært en svær kamel å svelge for Erna Solberg, som daglig der oppe i Nydalen sliter med å ikke la seg trampe på av elefanten i rommet.  Alle disse sirkusdyrene i omløp kan komme til å koste Høyre, KrF og Venstre svært, vel, dyrt.

Å beskylde utenlandske journalister for å gjøre en dårlig jobb, er jo ikke akkurat pedagogisk. Enhver journalist med respekt for seg selv og lauget, vil gå langt for å forsvare egne skriverier. Helt forutsigbart vil journalisten nå bevise at det er riktig å kalle partiet både anti-immigrant, far-right og populist. Og dermed var det plutselig mange andre som også begynte å lure på hva slags parti vi egentlig har å gjøre med her. Det kan være en bra ting.

I etterkant av valget var det nettopp utenlandske journalisters analyser av våre potensielle nye regjeringskamerater som var spennende lesning. For her var det rene ord for penga, selv om de jo ikke var rene nok ifølge Frp selv, som vasket etter beste evne i uka som gikk. For dette er verken dem eller vi vant til. Vi er jo slikt et lite land der alle er venner. Tenk på kalle hverandre noe så suspekt som populistisk! Urettferdig.

Noen ganger må man være hard mot de harde. Men det kan en kinkig øvelse i en kultur der vi liker det joviale og koselige. Så hyggelig kan det bli, at når Carl I. Hagen danser rundt i de tusen stuer i full lørdagskos, og Siv Jensen er morsom på egne vegne på TV2s talkshow en fredag kveld, så klarer vi ikke se politikken blant dansesko og myk sofaprat. På Facebooksiden til Hagen ligger artige oppdateringer fra dagens danseøvelse og mindre artige rapporter fra Hege Storhaugs Human Rights Service i salig blanding. For utenlandske journalister, som ser mer av uhyggen og mindre av hyggen, kan vi dermed få servert nye blikk på oss selv som er sårt trengt. Interessant nok har de i sine analyser vært hardere i den verbale klypa når det gjelder Frp enn våre egne rødgrønne politikere var i løpet av valgkampen. Innvandring, asyl og retorikken som Frp bruker når dette ankommer dagsorden ble aldri et tema.

Og det er rart, i et land som har gjennomlevd 22. juli og burde ta innover seg hvilke strømninger som beveger også vårt samfunn. Dette samfunnet, som Breivik vokste opp i, og endte opp med å hate så intenst. Hvor ble det av debatten om hvordan dette kunne skje? Domstolen dømte han tross alt som tilregnelig, og ikke som en gal mann. Vi vet det finnes mange som deler noe av hans tankegods.

Er det noe i lys av dette vi må være på vakt på også fremover? Og har vi ikke alle, inkludert Frp, et stort ansvar for både å ta debatten, og å tenke over hvordan vi snakker når vi snakker om fellesskap og fremtid?

For utenlandske journalister, er 22. juli selvsagt av interesse når analyser av Norge og norsk politikk skal skrives. Det er ikke rart. Det som er rart er hvordan og hvorfor dette ikke er av større interesse for politikere her hjemme. Og selv om Frp selvsagt ikke har noen skyld i massakren 22.7, så er det det partiet hos oss, med størst gruppe velgere, som nører oppunder en retorikk mot «de andre» som er skremmende for noen av oss. Det må de tåle å høre.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 21.september

Med krig for fred

Verdenssamfunn uten en plan

Så kom endelig krig på dagsorden i valgkampen, godt hjulpet av situasjonen i Syria som presser frem svar fra alle partier. Ellers er debatten om angrepskrig helt fraværende.

Ingen journalister spør, og partiene selv er vel varsomme med å sette krig på agenda, klokelig nok, for her kunne det blitt komplisert.

Spørsmål om hvordan det gikk etter vestlige intervensjoner i Irak, i Afghanistan, i Mali eller i Libya, har ingen enkle svar. Var det en suksess? Verdt penger og menneskeliv? Hva med droneangrepene i Pakistan, Jemen og Somalia? Fungerer det etter intensjoner? Vil vi støtte dem?

Disse landene som har vært utsatt for vestlige militære angrep, er det land hvor det i dag er fred, demokrati, menneskerettigheter og frihet for kvinner? Har denne type krig de siste årene beviselig reddet menneskeliv og innført styreformer som i dag opptrer rettferdig og etter internasjonale avtaler? Skapte krig fred?

Gjør all kriging de siste årene oss sikre på at vi, vestlige makter, bør bedrive mer av det samme i Syria?

Kanskje debatten om krig blir borte fordi vi ikke kaller det krig. Vi liker oss bedre når vi samles i sentrum og bruker begreper som «krigsliknende operasjoner» eller «humanitær krigføring», for det høres så mye mer rasjonelt og fornuftig ut.

I tillegg blir meninger om krig på denne måten lullet inn i et byråkratisk språk kamuflert som et vanskelig fagfelt best egnet for UD-ekspertisen, unntatt vanlige folk å mene noe om. Da blir det heller ikke enkelt å samles rundt en bred fredsbevegelse for oss som skulle ønske seg noe slik. For hvordan rope om fred når ingen har sagt krig?

En fredsbevegelse kunne krevd at man tenker på andre type bidrag enn de som er militære. For eksempel kunne Norge brukt av oljepenger for å sikre at nødhjelpsorganisasjoner og de som jobber mot flyktninger fra Syria har alt de trenger og mer til. Vi leser daglig at de ikke har nok midler til rådighet.

Og hva med støtte til Syrias naboland, som ikke kan tillate seg å snakke om «bærekraftig innvandring» men tar imot tusenvis av folk på flukt? Vi kunne sende psykologer, leger og medisinsk personell som kunne bidra med støtte til traumatiserte og sårede folk på flukt.

Hvorfor sender vi ikke et internasjonalt skip med medisinsk hjelp til Middelhavet? Hvorfor oppretter ikke Norge en luftbro som henter flyktninger hit, slik vi gjorde da krigen i Bosnia raste?

Er Saudi-Arabia under nok press til å stanse våpensalg, og hva med Tyrkias rolle i dette spillet, sammen med Russland og Iran. Er virkelig alt forsøkt nå på politisk plan? Det er jo slike ting man gjerne vil vite. Men da må man jo faktisk diskutere krig i første omgang.

Har vi ingen ideer til hvordan en slike konflikt kan løses med andre midler enn bomber, burde Norge umiddelbart bevilge mer penger til forskning på dette, og på å bygge opp ekspertise som kan bidra til å løse konflikter uten våpen.

Vet vi for eksempel nok om hva det betyr for verdensfreden at nasjoner går sammen i allianser utenfor offisielle avtaleverk og invaderer et tredje land?

Bivirkningene av bombing kan bli større enn effektene. Angrep fra Vesten kan bidra til økning i vold, eller at Syria hevner seg med angrep på naboer, og drar nye land dypt inn i konflikten.

Hvordan vestlig krigføring i Syria skal være et positivt bidrag til syriske folk eller til verdensfreden for øvrig, er spørsmål jeg har som jeg ikke hører noen svare skikkelig på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte lørdag 31. august

Husmoren: Kvinnekampens evige nøtt

I år, når vi feirer 100 år med norske kvinners stemmerett, og kvinnesak stadig vekk får komme på dagsorden, er det særlig det vi kaller tidsklemme som har blitt dagsorden.

I debatten finnes feminister som helst vil være hjemmeværende med barna sine, mens andre feminister, nokså kvinneusolidarisk, mener dette er usolidarisk mot alle som deltar i arbeidslivet. For her er begge leire skjønt enige med seg selv: Noen mener det er frihet å kunne være hjemme og slippe arbeidslivet - og at dette er også best for barna. Andre mener like bestemt at friheten er å være yrkesaktiv og at barnehage dessuten er bra for barn. Debatter rundt deltid og heltid en annen variant av den samme uenigheten.

Baksterversk husmor

Denne høsten har det kommet to bøker; Det stille mammaopprøret og Familieliv i likestillingsland, som begge utfordrer den norske offisielle forakten for husmorlivet. For det er jo det det er, en slags forakt. Husmoren er, særlig for feminister som liker å arbeide ute, noe svært bakstreversk og reaksjonært. Men hvis man leser disse bøkene med et noenlunde åpent sinn, særlig Anne Hilde Bermingruds Familieliv i likestilingsland, finner man at hun forsøker å fortelle oss noe mye mer enn bare historien om da hun var hjemme et ekstra år med det minste barnet. Noe om verdier i samfunnet i dag, og om normer og forventninger som blir en del av oss, både privat og i politikk. Og om omkostningene ved å velge noe annet enn det som er forventet, ikke minst økonomisk. Og her blir dagens feminisme utfordret.

Spørsmålet om hva som er frihet for en mor har i alle år vært en nøtt for kvinnesaksforkjempere: er det frihet fra arbeidslivet eller frihet til det, vi skal kjempe for? Fra det offisielle Norge får vi vite at nøtten er knekket: frihet er å arbeide. Men fra den mer uformelle flora i debattspalter, gjennom samtaler i nabolaget eller i blogger, vet vi at denne løsningen ikke er helt smertefri eller uproblematisk for alle.

Ofte i media

I dag finnes det knapt en fulltidshusmor i Norge. Faktisk utgjør hun bare to prosent av kvinner her til lands. Det betyr at hun er uproporsjonalt ofte tilstede i mediene i forhold til i faktiske hjem. Til hennes unnskyldning kan det tenkes at det finnes damer (og menn!) som ønsker de var henne, men som ikke har råd, eller tør ta sjansen på å stille seg på utsiden av velferdsstaten. Hvis man tar noen skritt tilbake, og skuer utover vårt eget samfunn fra utsiden, er det jo unektelig litt underlig at dette å passe på egne småbarn anses så ut, at over 90 prosent av ettåringer går i barnehage. Hvis vi kan velge så fritt, hvorfor velger vi da så likt? Svaret er selvsagt at vi ikke kan velge så fritt som vi liker å tro. Hvis vi hadde kunnet det, hadde vi ikke hatt en tidsklemmedebatt i det hele tatt.

De tankene det offisielle Norge tenker fullt ut og som vi preges sterkt av, er at vi skal ha barn og jobbe fulltid, samtidig, hele vårt voksne, friske liv. Familiepolitikk kaller vi det, dette at arbeid og barn skal kunne kombineres. Det betyr at alle insentiver fra politisk hold handler om å motivere til fulltidsarbeid, og at velferdsgodene følger innsatsen din i yrkeslivet, den såkalte arbeidslinja. Det er selvsagt mye i dette å feire, men slett ikke være ukritisk takknemmelige, slik vi ofte får høre at vi bør.

Kortere dager

Å hevde at man bare kan velge å være hjemme, slik den politiske høyresiden har for vane, er dermed en bløff. Det valget er det de færreste som har råd og mulighet til å ta, selv om de er overbevist om dette ville være det beste for seg og sine en periode. Derfor kan man ikke avspise kvinner og menn som ønsker å være mer hjemme med at de bare kan velge det. Det gjelder noen, men skal det kunne gjelde, må vi ta noen strukturelle grep – sammen.

For min del betyr dette å diskutere ting som kortere normalarbeidsdager eller muligheter for en type borgerlønn, noe jeg også skisserer i boken jeg ga ut rett før sommeren. For kvinnefrihet for meg, er å kunne velge i større grad enn i dag. Skal man kjempe feministiske kamper i dag, må det være for å utvide dette hverdagsvalget, som oppjusterer verdien av omsorgsarbeid, gjerne på bekostning av statusen karrierelivet har i dag.

Bærekraftig feminisme

Men ingen feminisme i dag kan leve uten en samfunnskritikk som tar hensyn til jordkloden vår. En feminisme altså, som tenker bærekraftig i alt den er og alt den krever. Å stadig vekk tenke at feminisme er å sprenge flere glasstak, å tjene mer penger, å kunne kjøpe flere klær og gjenstander man ikke trenger, å komme seg inn i styrer for ukritisk å øke veksten i bedriften, kan ikke lenger være en feminisme for vår tid. Det er her vi kan ta innover noen av tankene til kvinner som velger annerledes.

Vi tenker ofte på 1950-tallet når vi tenker på husmødre. For da var det motsatt av nå. Da ble det i Norge lagt til rette for at arbeiderkvinnen skulle ha råd til å være hjemmeværende. I samme periode åpnet det seg mange nye yrkesmuligheter for kvinner. I teorien kunne hun velge om hun ville være hjemme eller jobbe, men i praksis følte mange kvinner at de ikke hadde noe valg. De ble hjemme.

Karrierejaget

Men også 1950-tallet var en mer paradoksal tid enn mange tror. Husmoren fikk en høy status, og samfunnet endret seg mye på kort tid. At man skulle kunne forsørge familien på én inntekt, ble derfor en del av Arbeiderpartiets økonomiske politikk. Husmoren fikk spesielle rettigheter. Det ble opprettet barneparker slik at hun kunne få noen timer «fri», hun kunne få husmorvikar hvis hun ble syk og noen dro til og med på organisert husmorferie. Kvinners frihet lå kunne få slippe lønnsarbeid. Men verken i fagbevegelsen eller i Arbeiderpartiet var det full enighet om dette. Debatten gikk friskt: Var ikke det å ha et utearbeid et viktig demokratisk prinsipp? Hvordan kunne kvinner ellers delta i samfunnet om de ikke deltok i arbeidslivet?

Og på 70-tallet med ble dette forsterket med: Hvordan kan en kvinne bli fri uten egen inntekt? Men samtidig: Man ønsket den gang friheten frakonkurransesamfunnets individualistiske og antisolidariske, miljøuvennlige karrierejag.

Plass til begge

I dag er det kvinnesak og forene alt dette: frihet til en annen balanse i hverdagen for dem som ønsker det. Friheten til egen inntekt og velferdsgoder. Men også friheten i å føle man er nok sammen med familien. Friheten i å vite at vi forvalter samfunnet til det beste for klima og miljø.

Arbeidslivet frigjør så klart, men det kan også gjøre ufri. Nettopp dette tvisynet kunne forene kvinner over et bredere spekter, holde fast i bevisstheten om at kvinner lever i ulike samfunnsklasser og selvsagt har ulike ønsker for sine liv. De som i dag snakker om verdien av å være hjemme, minner oss på andre verdier enn i de offisielle. En moderne kvinnebevegelse bør kunne kreve hverdagen med plass til begge.

 Kronikken sto på trykk i Bergens Tidende 28. august

Nettdebatter: Det ulmer under overflaten

Ytringsfrihet meg her og der

Noe av det første man lærte seg da man begynte å lese aviser på nett var å ikke lese kommentarfeltene under artiklene. Særlig ikke dersom det var en reportasje eller en kronikk som handlet om innvandring, asylsøkere, feminisme eller kjønnsforskning. Om man likevel lot seg friste til å skumme andre leseres innspill til nevnte tema, kunne man nokså raskt miste troen på hele menneskeheten som sådan.

Rasisme, kvinnehat, uforstand, personangrep, trusler, hersketeknikker, latterliggjøring, kunnskapsmangel og lysten på heiarop fra meningsfeller er dessverre det som ofte preger i slike fora. Det vet vi jo, og det vet de store avisene også, likevel får dette pågå for fullt. Man kan trygt si det murrer under overflaten i dette på -papiret likestilte og rause samfunnet. Skraper man litt i den, spruter det eder og galle ut. Og det er ikke bare ord på skjerm dette her, det er da vitterlig virkelige mennesker med virkelige meninger som mener dette og som velger å utrykke meningene på denne måten. Det er mildt sagt tankevekkende. Hvordan man skal møte denne harmen hos folk er en stor og vanskelig debatt. Hvor kommer all misnøyen og hatet fra? Er det personlige lidelseshistorier som ligger under? Eller det noe i vårt samfunn som trigger et slikt sinne, ofte mot kvinner eller innvandrere, hos folk? Hva dette egentlig handler om har vi en plikt til å finne ut av. Men skal vi virkelig la slike meninger få lov til å blomstre i de hundrevis av medier bare fordi slike meninger finnes?

Forrige uke skrev jeg en kronikk i Dagbladet som et tilsvar til en annens. Temaet var feminisme og kvinnesak. Det første som skjedde den dagen var at to venninner meldte fra om at jeg ikke måtte finne på å lese kommentarfeltet under kronikken. Det gjorde jeg heller ikke. Best late som det ikke finnes. Likevel kjennes det litt som en offentlig baksnakkingskampanje. Du vet at noen, akkurat der og da, har det festlig på dine vegne og morer seg med negativ omtale rundt deg og dine meninger, uten at du aner hvem de er, eller at de aner hvem du er. Å gå inn i debatten og forsøke nyansere, kommentere, ta til motmæle er umulig i de fleste tilfeller. Da skal man i så fall ha særdeles tykk hud, utrolig mye tid til overs og inneha en unik evne til å le med når andre kollektivt ler av deg og ditt.

Det er mange som ikke gidder utsette seg for dette. Jeg vet med sikkerhet at det er nettopp slike kommentarfelt som gjør at mange ikke vil skrive offentlige innlegg om noe de mener sterkt rundt. For eksempel vil man ikke at egne barn skal kunne lese beskrivelser av deg som blir liggende der ute på internett  fordi nettroll en gang luktet menneskeblodet ditt.  Noens elleville ytringsfrihet på nett begrenser altså andres.  Burde kanskje kommentarfelt, anonyme eller ikke, forhåndsmodereres, slik vanlige debattinnlegg blir? For noe av dette som pågår der, er ren og skjær mobbing, i alles påsyn og altså med full aksept fra medieeier. Hvorfor er det greit?

Nå har jeg selv snart barn store nok til å lese nettaviser daglig. Da blir enda mer urolig over dette ukontrollerte, umodererte kommentarfeltet. For her jo også en del folk som har en slags indre logikk i dette de skriver om, enten det gjelder kvinner eller mennesker med annen hudfarge eller religion. Som kan høres overbevisende ut for en 11-åring, en 15-åring. Som ikke blir motsagt, som får holde på i all sin forakt, sine fordommer og sitt hat, til jubel fra andre i samme debattråd.

Om troll sprekker i denne kommentarfeltsola burde de vært borte for lenge siden. Men det er de ikke. For det er ikke sant at nettroll eller andre verbale troll nødvendigvis sprekker i sola. Tenk om de i stedet er ugress som gror spesielt godt der, og sprer seg til områder vi ikke klarer å forutse?

Denne teksten sto på trykk i Klassekampens Fokusspalte 1. juli 2013

PRESSEDEKNING

I forbindelse med boklanseringen 23. mai, blir jeg noen ganger intervjuet eller omtalt i media. Det hender også jeg skriver kronikker eller kommentarer om bokens tematikk.
Her legges pressedekningen fortløpende ut, for de som måtte være spesielt interessert i temaet:

11. november: Gjest i NRK P2s Ekko om moderne barnefamilier og hvilke utfordringer de møter. Innslaget ligger her.

01.november: Boken anmeldt i Samora

17.oktober. Boken er anmeldt på Utdanningsnytt.no

14.oktober. Malin Lenita Vik fra maddam.no skriver om boken i sin spalte i Klassekampen

16.september: Artikkel i Eidsvoll Blad i forbindelse med at jeg holdt et foredrag på Cafe Standpunkt, Eidsvoll 1814

5. september: Boken er anmeldt i tidsskriftet Sykepleien

28.august: Kronikk i Bergens Tidende om husmødre og kvinnekamp

21.august: Intervjuet i avisen Dagen om skilmisser

2. august: Boken er anmeldt av Norsk Kvinnesaksforening: Likestillingspolitikk og kvinnefrigjøring

29. og 30 juli:  Har Sommer i P2 en hel time for meg selv, med musikk jeg velger og temaet mitt relatert til boken. Hør programmet her.

26. juli: IdaLou Larsen skriver en side om boken og prosjektet i Morgenbladet. Kaller boken den viktigste om kvinnefrigjøring på mange år.

5. juli: Boken anmeldes til gode kritikken i tidsskriftet Ny Tid (ikke på nett).

26. juni: Lege Gro Nylander skriver i Klassekampen og forsvarer min bok mot deres anmeldelse.

25. juni: Er gjest på NRK P2s program EKKO

25. juni: Professor i filosofi Arne Johan Vetlesen skriver om "Barbert feminisme" i sin spalte og om boken min i den sammenheng (ikke på nett).

21. juni: Elin Ørjasæther anmelder boken i Vårt Land

19. juni: Kronikk i Dagbladet, som tilsvar til Kjetil Rolness' lørdagskommentar 15. juni om boken.

17. juni: Intervju med meg om boken på radikalportal.no

11. juni: I forbindelse med 100-årsdagen for kvinnelig stemme rett har jeg skrevet en kronikk om fremtidens feminisme i Aftenposten

10. juni: Hans Geelmuynden blogger om blant annet min bok.

8. juni: Forfatter Håvard Syvertsen kommenterer KKs anmeldelse i KK

7. juni. Boken er anmeldt til terningkast 5 i Trønder-Avisa (ikke på nett)

5. juni. Bloggeren Sparringsmamma kommenterer Dagsavisens anmeldelse

5. juni: Gjest på God Morgen Norge på TV2

3. juni: Boken er anmeldt i Dagsavisen

1. juni: Boken anmeldes i Klassekampen

Juni: Martha Breen omtaler boken i et bokessay om tidsklemmebøker i tidsskriftet Prosa

31. mai: Boken er omtalt i en leder i Morgenbladet

31. mai: Kommentar i Aftenposten som tilsvar på LO-utspillet

31. mai: Boken er kort presentert på kultursidene til Romerikes Blad (ikke på nett)

31. mai: Intervju i Klassekampen om boken (ikke på nett)

31. mai: Intervju i Aftenposten om LO-leder Gerd Kristiansens utspill rundt deltid

30. mai: Gjest i Nitimen på NRK

29. mai: Ukas profil i Romerikes Blad (ikke på nett)

25. mai: Intervju i Eidsvoll/Ullensaker Blad

23. mars 2013: Intervju i Romerikes Blad (ikke på nett)

14. mars: Deltok i Debatten på NRK

8. mars: Intervju i Aftenposten

19. januar 2013: Portrettintervju i Klassekampen (ikke på nett)

8. mars 2012: Intervju i Klassekampen om likestilling og feminisme (ikke på nett)

PÅ TUR MED BOKEN

23. mai ble boken min lansert på Aschehoug Forlag.
Denne listen oppdateres fortløpende med oversikt over åpne arrangementer der jeg snakker om boken - eller om tematikk relatert til den.

VELKOMMEN!

2. juni: Lillehammer: Litteraturfestivalen på Lillehammer 

15. august: Oslo: Munchmuseet: Sitter i panelet når Protestfestivalen skal diskutere skilsmisser.

28. august: Bergen: Bergen Offentlige Bibliotek, dagarrangement med barnevogner- og kveldsarrangement for dem uten.

6. september: Kristiansand: Foredrag om boken på Protestfestivalen klokken 13.00 og deltagelse i paneldebatt på samme konferanse klokken 21.00

12. september: Tønsberg: Foredrag på NAV konferanse om Viljestyrke

14. september: Eidsvoll: Holder foredrag på Cafe Standpunkt, Eidsvoll 1814

15. september: Lier: Foredrag for Norsk Kvinnesaksforening i anledning Stemmerettsjubileet

17. september: Skedsmo: Foredrag på Skedsmo Bibliotek

22. september: Oslo: Snakker om arbeidstidsforkortelse på konferansen Kvinner på tvers

26.september: Trondheim: Sosiologifestival på NTNU. Deltar på paneldebatt om sosiologi som samfunnskritikk, og et bokbad om Er jeg fri nå?

11.oktober: Odda: Gjest på Litteratursymposiet.

18.oktober: Haugesund: Gjest på Festiviteten

14. november: Drammen: Foredrag for Norsk Kvinnesaksforening

Fremmedgjort

Ting jeg ikke forstår

Vi vet at klimakrisen medfører at havisen smelter og at dyrearter dør ut. Likevel leser vi gla’saker i mediene om at Gardermoen skal utvides på grunn av massiv økning i flytrafikken. Vi vet at vi forsøpler jordkloden med overforbruk av gjenstander vi ikke trenger, likevel blir det oppfattet som krise når forbruket går ned, for da hakker det i det økonomiske maskineriet. Vi vet inderlig godt at sommerkjolene vi kjøper for en hundrelapp eller to er sydd av unge jenter og gutter på slavekontrakt i land langt borte. Men butikkene klarer ikke la være å tjene penger på dem, og vi klarer ikke la være å kjøpe. Vi vet at flytrafikk, biltrafikk og forbruk ødelegger den eneste jorden vi har, likevel pepres vi med lovlig reklame for helgehandel over grensen, billige flyturer, storbyweekender, charterturer og luksusvarer.

            Vi vet at kyllingen vi nyter til middag slett ikke er en kylling, men en broiler – altså en hurtigvoksende kylling fremavlet kun for at vi skal spise den. Likevel kaller vi den kylling og aner ingenting om hvordan den lever sitt fremavlede korte liv når vi hiver oss over kylling(?)-tilbudet på Rimi.

            Vi vet ikke helt hva som egentlig er i den grillpølsa vi spiser over grillen i parken, og hver gang noen opplyser oss om det blir vi like ubehagelig overrasket. Vi vet at frukt og grønnsaker sprøytes med innsektsgift, og danske forskere har nylig funnet spor etter giften i danske barn. Likevel tenker vi at epler er sunne og de ser da så freshe ut der de ligger så glansede grønne.

            Noen ganger lurer jeg på om ungene mine egentlig vet produksjonsforskjellen på et egg og en lakrisbåt, og når vi skal forklare må vi tegne en høne for vi har ingen levende variant å vise frem. Avstanden til naturen kan bli i overkant lang noen ganger.

            Det er en moderne uro og et ubehag, kanskje endog ufrihet, i å vite alt dette, men likevel forsøke å leve hverdager på en helt vanlig måte og late som vi ikke vet. Ufriheten ligger også i manglende tillit til at politikere med makt i dag forvalter makten til det beste for klode, dyr og mennesker.

            Det er et plutselig ubehag i å snakke om været: var det virkelig så vått før i tiden? Det er med en blanding av glede og uro vi oppdager at blomster dukker opp på uventede tidspunkter, skulle de kommet nå? Her? Vi vil så gjerne gi barna sunn mat, men vi aner ikke hva vi egentlig spiser, og vi lever så hektisk og produserer ingenting selv, så rask ferdigprodusert mat er det eneste vi rekker – og klarer – å lage.

            Jens Stoltenberg snakker gjerne i ett og samme åndedrag om at vi både skal ha vekst og ta miljøansvar, og vi applauderer, fordi alternativet vil koste oss noe. For statsministeren kan det koste valgseier og popularitet, for oss andre kan det koste personlig rikdom og begrensede muligheter til reise og moro. Vi fortrenger alle sammen, for innerst inne vet vi at Stoltenberg tar feil. Disse to elementene, vekst og miljøansvar, utelukker hverandre gjensidig

             Når politisk makt resignerer, tyr vi til tilfeldig virkende forbrukermakt. Den ene som forsøker lever annerledes: som vegetarianer, reiser på nærferie eller syr egne klær, blir raskt pekt ut som en litt kjip moralist og gledesdreper. Selv om vi vet at vedkommende er inne på et aller annet. Og at det er vi andre som er naive tullinger som tror veksten kan fortsette som nå.

            Vi har kanskje ikke noe begrep enda, for dette moderne ubehaget over at noe truer fremtiden til barna våre, men at vi er fremmedgjorte, både fra naturen vi er en del av og troen på at vi kan ta grep, det er vi mange som kjenner på.

Denne teksten sto på trykk i Klassekampen lørdag 18. mai, i Fokusspalten,